Fra en artikkel i St Olav tidsskrift
”Troen må i dag ifølge Habermas tre inn i en dialog med den sekulære fornuft.” Dette står i siste nummer av St Olav – Katolsk tidsskrift for religion og kultur. Artikkelen er skrevet av (den nye) redaktøren Henrik Holm og inneholder dette:
Jürgen Habermas svarer på pavens forelesning i Regensburg
Det har den kjente filosofen gjort i en artikkel som ble offentliggjort i «Neue Züricher Zeitung» (10.02.07) med tittelen: «En bevissthet av det som mangler. Over tro og kunnskap og den moderne fornufts defaitisme». Habermas synes Paven er svært modernitetskritisk i sin gjennomgang av den europeiske åndshistorien. Paven gjorde det ved å skille mellom tre etapper i avhelleniseringsprosessen som lot syntesen mellom fornuft og tro gå i stykker (se St. Olav 11/12 2006). Det fører til at han etter Habermas’ mening glemmer polariseringen mellom troen og fornuften som førte til det sekulære fornuftbegrepet vi i dag opererer med: det er et fornuftbegrep som ikke bare kan forstås som dekadens (slik han mener Benedikt XVI gjør), men som en begrunnelse av vår frihet – og demokratiforståelse.
Habermas er av den mening at Paven går tilbake til mottoet ‘jeg tror for å forstå» (credo ut intelligam), et motto hvor det etter hans mening er umulig at fornuften kan tre inn i en kritisk distanse til troen. Den sekulære fornuften som troende, ikke-troende og annerledes-troende har til felles blir dermed glemt. Habermas hadde ønsket at Paven heller hadde prøvd å forsone troen med den sekulære oppfatningen av fornuften istedenfor å gå tilbake til middelalderens store teologer som Augustin og Thomas Aquinas.
Men Habermas gir også Paven rett i mye: Man bør rydde opp i den «vitenskapstroende naturalisme» som hersker i dag. Fornuften trenger overrasjonale rammer som kan gi mening, vise en vei og som binder samfunnet til rettferdighet og moral. Begge er enige i at motivet bak beskjeftigelsen med forholdet mellom tro og fornuft er å «mobilisere den moderne fornuft mot defaitismen som brummer i den». Defaitisme er en holdning som har mistet troen på seier, og som er sterkt preget av mismot og pessimisme. Ordet har sin opprinnelse i krigsterminologien.
Troen må i dag ifølge Habermas tre inn i en dialog med den sekulære fornuft. Denne dialogen må ha følgende forutsetninger: «Den religiøse siden må anerkjenne autoriteten til den naturlige fornuft [ … … ] og den sekulære fornuften får ikke lov til å gjøre seg om til dommer over trossannheter også når den som resultat bare kan akseptere det den selv kan oversette i sin egen og i prinsippet allmenn tilgjengelige diskurs».
I løpet av våren vil St. Olav komme med en fordypende artikkel som vil gå nærmere inn på den spennende diskursen mellom Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger/Benedikt XVI om forholdet mellom tro og fornuft.
Les mer om St Olav tidsskrift.
Vi feiret palmesøndag i går, som kristne gjorde over hele verden, med velsignelse av greiner utenfor kirken vår her i Stavanger og lesning av palmesøndagsevangeliet før vi gikk i prosesjon inn i kirken. Inne begynner feiringen med kollektbønna, før de første lesningene og Jesu lidelseshistorie. Vi brukte kortversjonen av lidelsen, og etter en kort preken fortsatte messen som vanlig. Det var ubehagelig mange mennesker i kirken, så/og jeg ønsket ikke at messen skulle vare for lenge (det skulel også være dåp etter messen) – messen varte 70 minutter.
Sist torsdag var vi katolske prester i Stavanger sammen med pastorer fra flere (mest engelskspråklige) menigheter og snakket om tekstene for palmesøndag. Både katolikker og anglikanere har pasjonen som hovedtema denne dagen, selv om palmesøndagsinntoget innleder messen. Den norske kirke, derimot, har ikke med noe om Jesu lidelse før langfredag.