november 2007

Tradisjonelle anglikanere søker forening med Roma

I en måneds tid nå har det vært kjent at Tradisjonelle Anglikanere (TAC) har tatt et initiativ for å komme i fullt fellesskap med Den katolske kirke. Vårt Land skrev om dette i går og her er en artikkel hos BBC. Den siste artikkelen handler om irske kirker, mens artikkelen i Vårt Land nevner at det dreier seg om til sammen ca 400.000 anglikanere.

Mange gleder seg over dette, mens andre sier at dette nok kan ta langt tid – og noen ganger har slike ting blitt forsøkt, men ikke blitt fullført. Det er nemlig forholdsvis stor forskjell på å bli katolikk som enkeltperson og å bli forenet med Roma som gruppe. I denne bloggen står det litt mer om hva som har skjedd og hva som videre kan skje.

Bishop Mercer and Bishop Wilkinson flew on to Rome on the 8th of October to deliver a letter to the Congregation for the Doctrine of the Faith on the 9th. ….. The College of Bishops of the Traditional Anglican Communion (TAC) met in Plenary Session in Portsmouth England in the first week of October 2007.

The Bishops and Vicars-General unanimously agreed on the text of a Letter to the See of Rome seeking full, corporate, and sacramental union. The Letter was signed solemnly by all the College and entrusted to the Primate and two Bishops chosen by the College to be presented to the Holy See.

The Letter was cordially received at the Congregation for the Doctrine of the Faith. The Primate and College of the TAC have agreed that no member of the College will give interviews until the Holy See has considered the Letter and responded.

As you can imagine, this is only the beginning of a process that will take some time, perhaps many years, to come to fruition. There will be further discussions between the COB and the Holy See with respect to the nature and details of what constitutes “full, corporate, and sacramental union” between the TAC and the See of Rome.

Pave Benedikt har gjort en liten, men viktig forandring på alteret

En diskusjon som egentlig ikke har noe med den gamle latinske messen å gjøre (men som likevel handler om den samme Kristusfokuseringa av messen) er om messen skal feires mot Gud eller mot folket. Da pave Benedikt mandag feiret en messe for årets avdøde kardinaler og biskoper, gikke han et lite skritt i retning av å feire messen tydeligere mot Gud, ved å ha et stort krusifiks foran seg på alteret. Å flytte alteret kan ta litt tid, men hvis presten slik tydelig fokuserer på Kristus i form av et stort krusifiks (og menigheten gjør det samme), kan man vinne mye på en enkel måte. (Noe av kritikken mot den nye messen er nemlig at presten ofte kommer altfor my i fokus.)

Kardinal Ratzinger skrev om akkurat dette spørsmålet i sin bok ‘Liturgiens ånd’ (utgitt år 2000, norsk utgave 2001). Jeg siterer:
«Viktigere er en praktisk innvending. Skal vi nå igjen måtte omordne alt? Intet er mer skadelig for liturgien enn den stadige geskjeftighet, også når det dreier seg om en virkelig fornyelse. Jeg ser en utvei i en henvisning som står i tilknytning til Erik Petersons innsikter. Retningen mot øst ble, som vi hørte, brakt i forbindelse med ”Menneskesønnens tegn” – med korset, som forkynner Herrens gjenkomst. Slik ble østen meget tidlig forbundet med korstegnet. Der den direkte felles vending mot øst ikke er mulig, kan korset tjene som det indre ”troens østen”. Det skal stå midt på alteret og være den felles blikkfanger for presten og for den bedende menighet. Slik følger vi det gamle bønnerop som stod ved terskelen til eukaristien: «Conversi ad Dominum» – vend dere mot Herren. Så ser vi sammen på ham hvis død fikk tempelforhenget til å revne – på ham som står foran Faderen for oss, og som tar oss i sine armer og gjør oss til det levende nye tempel. Til de virkelig absurde fenomener i de siste tiår regner leg dette at man kan sette korset til side for å frigjøre blikket mot presten. Virker korset forstyrrende i eukaristien? Er presten viktigere enn Herren? Denne feiltagelsen burde man så snart som mulig korrigere ‘ og det kan skje uten nye ombygninger.

Herren er den vi forholder oss til. Han er historiens oppgående sol. Derfor kan det dreie seg om et pasjonskors som gjør den lidende nærværende – han som lot sin side gjennombore for oss, slik at det strømmet ut blod og vann – eukaristi og dåp. Men det kan også dreie seg om et triumfkors, som uttrykker tanken på Herrens gjenkomst og leder blikket mot nettopp den. For alltid er det den ene Herre: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Hebr 13,8).»

Erkebiskop Ranjith kritiserer prester og biskoper som er negative til pavens motu proprio

En av bloggens lesere har allerede kommentert overfor meg (jeg har vært litt slapp i det siste) synspunktene til erkebiskop Ranjith, sekretær for liturgikongregasjonen i Vatikanet. Jeg siterer litt av det han skriver:
Etter pavens motu proprio: Summorum Pontificum, har biskoper og kardinaler på alt for mange steder prøvd å «binde» adgangen de troende skal ha etter pavens brev. De har «tolket» skrivet og lagt egne føringer på hvem og hvor og i det hele tatt hvorvidt TLM skal feires. I tillegg er det egne tolkninger om hvem MPS var ment for. … Alle disse ovennevnte tolkningene kan juridisk sett i beste fall sees som såkalt innskrenkende tolkninger. I realiteten ville de mange plasser bli sett på som direkte lovstridige dersom det hadde vært en sekulærrettslig sak sak. Kirkerettslig er det også lovstridig, fordi motuen har lovs form (og effekt fra 14. september). MPS’en klargjør forøvrig selv sitt virkeområde og det gjelder slett ikke bare «Lefebvrister», men faktisk «the good of the whole Church and all the faithful who request it.»

Man kan lese mer om dette HER og HER, og erkebiskopen sa bl.a.:
Your Excellency, what kind of reception has Benedict XVI´s Motu Proprio which liberalized the Holy Mass according to the Tridentine Rite had? Some, in the very bosom of the Church, have got their noses bent out of shap

«There have been positive reactions and, it’s pointless to deny it, criticisms and oppositing positions, also on the part of theologians, liturgists, priests, Bishops, and even Cardinals. Frankly, I don’t understand this distancing from, and, let’s just say it, rebellion against the Pope. I invite all, above all shepherds, to obey the Pope, who is the Successor of Peter. Bishops, in particular, swore loyaly to the Pontiff: they must be consistent and faithful to their commitment.»

Pave Benedikts tale Allehelgensdag – også litt om de avdøde

Alle kristne kalles hellige, og det er alle menneskers oppgave å bli hellige, sa pave Benedikt i Angelus-budskapet på Allehelgensdag, torsdag. Han nevnte også forbindelsen til Alle sjelers dag, dagen etter, og ba oss å huske på og be for våre kjære avdøde, slik at de kan bli fullt ut renset og komme fram for Guds åsyn, og oppleve Hans lys og fred. Her er hele buskapet hans i engelsk oversettelse:

On this solemnity of All Saints’ Day, our hearts surpass the limits of time and space and open up to the vastness of heaven. In the early days of Christianity, the members of the Church were also called «saints.» In the first Letter to the Corinthians, for example, St. Paul addresses «you who have been sanctified in Christ Jesus, called to be holy, with all those everywhere who call upon the name of our Lord Jesus Christ, their Lord and ours» ( 1 Corinthians 1:2). In fact, the Christian is already holy, because baptism unites him to Jesus and the paschal mystery, but at the same time he has to become holy, conforming himself to Jesus ever more intimately.

Sometimes it is thought that sainthood is a privilege reserved only for the chosen few. Actually, to become a saint is the task of every Christian, and what’s more, we could even say it’s the task of everyone! The Apostle wrote that God has blessed us from all eternity and has chosen us in Christ «to be holy and without blemish before him» (Ephesians 1:3-4). All human beings are therefore called to sainthood, which ultimately consists in living as children of God, in that «likeness» to him according to which humanity was created.

All human beings are children of God, and they all should become what they are through the demanding path of freedom. God invites everyone to form part of his holy people. The «way» is Chri st, the son, the Holy One of God: No one reaches the Father if not through him (cf. John 14:6).

The Church has wisely placed in close succession the feast of All Saints’ Day with the commemoration of All the Faithful Departed. May our prayers of praise to God and veneration of the beatific souls, whom today’s liturgy presents to us as «a great multitude, which no one could count, from every nation, race, people and tongue» (Revelation 7:9), be united to our intercessory prayers for those who have preceded us in the passage from this world to eternal life. To them we will dedicate our prayers tomorrow in a special manner, and celebrate the Eucharistic sacrifice. In fact, the Church invites us to pray for them every day, offering our daily sufferings and weariness so that, completely purified, they may enjoy forever the light and peace of the Lord.

In the center of the assembly of saints shines the Virgin Mary, «humble and more exalted than any creature» (Dante, Paradise, XXXIII, 2). Placing our hand in hers, we feel ready to walk with more energy along the way of sainthood. To her we entrust our daily tasks, and we pray to her today for our dearly departed with the profound hope of one day finding ourselves together again with them in the glorious community of saints.

Den mest personlige boken Ratzinger/paven har skrevet

Siste nummer av det katolske bladet BROEN er nylig kommet i postkassene, og kan også leses på nettet her – i pdf-format. Så langt har jeg bare rukket å lese et interessant intervju med sr. Anne bente Hadland, som nylig har oversatt pavens siste bok. I intervjuet sier hun bl.a.:

Paven har satt seg fore å rydde opp i ”forvirring rundt Jesu sanne identitet”, hva går denne ”forvirringen” ut på?

– Det dreier seg om tendensen til å lage et skille mellom troens og historiens Jesus. På den ene siden reduserer eller rasjonaliserer man bort Jesu guddom, man søker å gjøre ham til en politisk aktivist eller en ”myk moralist”, som paven uttrykker det, men som han sier: ”Men hvem er interessert i å korsfeste en harmløs moralist?”

Han gir flere eksempler fra nyere tids teologihistorie på hvordan man har søkt å forklare Jesu person uten å ville gå inn på hans guddom. En del av forskningen er en form for bortforklaring av den realitet at Jesus var Guds sønn, sann Gud og sant menneske. Tror man ikke det er det for så vidt ok, men da er man heller ikke kristen.

Snarere enn å forelegge noe oppsiktsvekkende nytt, trekker han frem et helt klassisk bilde av Jesus, som er den grunn Kirken bygger på. Selv om dette er en personlig bok og ikke har tyngden av et læredokument, er det klart at det har betydning at det er paven som sier det likevel.

Som oversetter, hva vil du fremheve ved denne boken?

– Det personlige preget. Det var dette som grep meg mest: at det er et så dypt personlig verk. Man kunne merke det gjennom teksten. Da Benedikt ble valgt til pave, hadde han allerede en stor produksjon bak seg, og ønsket å fortsette å skrive. Som pave har han også fått en sjelden talerstol til å presentere troen på Jesus Kristus som Gud og menneske. Med sin bok har han kunnet få dette frem, han har villet presentere denne Jesus-skikkelsen klart i lys av nyere tids bibelforskning.

Det er på en måte en debattbok, men med dypt personlig anliggende som også er oppbyggelig. Her er det både forskeren, den intellektuelle og vitenskapsmennesket som taler – men primært er det den troende. Alt Benedikt skriver og skrev før han ble pave er solid, men jeg har aldri lest en bok av ham som var så personlig som i denne.

Mer blogging, sier kardinal!

Benedikt XVIs høyre hånd i bispedømmet Roma, kardinal Camillo Ruini, uttrykte for noe få dager siden et håp om at ordnesmenn og -kvinner må utvide sin bruk av moderne informasjonsteknologi, og slik starte det han kaller et nytt apostolat – spesielt for å nå de unge. (Han tenker sikkert også på prester her, og nå starter jeg opp igjen bloggen etter en liten ferie.)

The 76-year-old prelate admitted, «I don’t understand the Internet, but especially young religious ought to enter blogs and correct the opinions of the youth, showing them the true Jesus.”

“The teaching emergency is central in Benedict XVI’s concerns,» the cardinal said. «For him, education in the faith coincides with service to society, because to form someone in the faith means to form the human person. «Simply giving motivations for living defeats nihilism and gives value to the human person, a value that is based on Christ himself, the fact that God became a man.»

The cardinal asserted that an educator’s testimony and content can matter more than pedagogical techniques. He called for catechists to be creative in finding occasions for promoting Benedict XVI’s book, saying it shows the solidity of faith in the historical Jesus of the Gospels, and bases the identity of the Christian in a personal encounter with Jesus Christ.

Cardinal Ruini said that in Catholic schools, «the religious can witness to Christ in all their lessons, in the sciences, in history and even in Italian literature, in an inseparable union of faith and culture. Your creativity ought to find new techniques for the vocational challenge, which ought to develop in step with society.»

Les mer om dette HER – og HER er en annen artikkel om å evangelisere i en digital verden.

Skroll til toppen