oktober 2010

Et stort krusifiks på alteret – eksempel fra pavemesse

Katolsk, Liturgi, Paven /

Damian Thompson skrev nylig om noe som skjedde da pave Benedikt feiret messen i Westminster Cathedral i London; i siste øyeblikk ble krusifikset og fire flotte lysestaker som stod foran paven bytta ut. (Disse må ikke blandes med de seks kjempestore lysestakene og krusifikset som alltid står bak hovedalteret i denne kirken. Alteret ble jo bygget for versus Deum feiring, derfor ble disse plassert der fra starten av – og senere er de heldigvis ikke tatt bort.) Slik skriver Damian – og nederst ser man lysestaker og krusifiks som ble funnet:

Benedict XVI was delighted by the Mass at Westminster cathedral, apparently regarding it as an ideal celebration of the modern Roman Rite – “the best he’s presided over in any foreign country,” I’m told. Second, the Vatican intervened at the last moment to make sure that the altar was decorated (as you can see in the picture above) by a free-standing antique crucifix.

I think I’m right in saying that the cathedral usually has a cross lying on the altar, propped up slightly to face the celebrant, thus following the letter but not the spirit of the Pope’s request that the priest should be symbolically orientated towards Calvary. When Mgr Guido Marini, the Vatican Master of Ceremonies, visited Westminster Cathedral earlier this year he seemed satisfied with this arrangement. So, when they trooped into the sanctuary for the service, the Bishops of England and Wales were expecting a virtually invisible low-lying cross and, on the altar itself, a couple of those stumpy candles that look like loo rolls. (I’m not referring to the big six candlesticks which are always on a marble platform behind the altar.)

But Mgr Marini had other ideas, (and found) a splendid crucifix and the two tall altar candlesticks … he asked for them, and in a manner that brooked no opposition. As it happens, some cathedral staff were only to delighted to oblige. But, for certain bishops, this rearrangement was about as welcome as an unscheduled celebration of Benediction at a Pentecostal revival meeting.

Why is the Bishops’ Conference so blind to the the advantages of a “Benedictine” arrangement of the altar, which adds solemnity while distracting from the personality of the celebrant? I know how well the central crucifix can work because my local parish priest has adopted the innovation: there is absolutely no sense of an object getting in the way of the consecration. But he’s in a minority.

Ny organisasjon for irske prester

Katolsk /

Litt sent har jeg nå fått med meg at det er oppretta en organisasjon av irske (katolske) prester, som hadde svært stort oppmøte på sitt stiftelsesmøte 15. september, og som (kort sagt) vil arbeide for at Kirken fortsetter å være moderne/ liberal. De ønsker ikke den nye oversettelsen av messen til engelsk, og de vil blankpusse idealene fra Vatikankonsilet. Slik leste jeg på NCROnline:

More than 300 priests were present at the first meeting of the Association of Catholic Priests in Port Laoise Sept. 15. Organizers had expected only 60 priests to attend, so the meeting was delayed while proceedings were transferred to a larger meeting hall.

One of the founders of the new association, Father Brendan Hoban, said the new association does not seek to represent all priests, only those who agree to its program, which was published in the September edition of the theological magazine The Furrow.

«The association hopes to speak to the members of the Vatican’s apostolic visitation to Ireland to voice our opposition to the new English-language translation of the Mass,» Father Hoban told Catholic News Service. «We believe the new translation, which is to come into effect next year, is over-complicated and over-Latinized. There has been very little consultation about it, but nobody seems to want it — it’s another example of the church trying to fix things that don’t need to be fixed and not fixing the things that need fixing.»

The association said it also would work for «full implementation of the vision and teaching of the Second Vatican Council, with special emphasis on: the primacy of the individual conscience, the status and active participation of all the baptized and the task of establishing a church where all believers will be treated as equal; a restructuring of the governing system of the church … encouraging a culture of consultation and transparency, particularly in the appointment of church leaders; a re-evaluation of Catholic sexual teaching and practice that recognizes the profound mystery of human sexuality.»

TRist utvikling, syns jeg.

«Strid troens gode strid. Grip det evige liv.»

Gamle tekster, Teologi /

Pastor J. van der Burg avslutter sitt hefte fra 1966 Om Livets mening (første del av min omtale er her), på denne måten:

… … Vi vet ikke hva helvetes ild består av. Men istedenfor å oppfatte ildstraffen som noe Gud har tilføyet til den åndelige straff, er det muligens mer riktig å forklare den som en naturlig følge av den åndelige straff, nemlig som noe de fortapte volder seg selv av uvilje mot Gud. Et menneske som ved egen skyld har utelukket seg fra det salige liv i Gud, kan ikke finne glede i noe skapt. Ikke lenger i stand til å elske Gud hater de fordømte alt det gode som kommer fra ham. Hvis Gud tilbød dem en naturlig lykke på en ny jord, ville de nekte å motta den. Frivillig søker de å tilintetgjøre enhver livsglede. Og det er meget mulig at helvetes ild ikke er annet enn denne frivillig forvoldte smerte.

I det evige liv vil vi bedømme alt i forhold til Gud. Noen kjærlighet mellom mennesker vil ikke eksistere, dersom ikke kjærligheten til Gud forener dem. Derfor vil en mors salighet i himmelen ikke bli hindret på grunn av et barn som er gått fortapt.

Av Bibelen fremgår at det bare er de store synder (de såkalte dødssynder) som fører til fortapelse (sml. 1. Kor. 6, 9-10; Gal. 5, 19-21; Ef. 5, 5; Åp. 21, 8; 22, 15; osv.) Den forutsetter at det for de troende er mulig å holde Guds bud så meget at de kan bli i hans kjærlighet (sml. Joh. 15, 4. 10; Rom. 6, 12-14; 8, 39; 2. Pet. 1, 10; osv.), og derav kan vi slutte at ikke alle de «mange ting vi alle snubler i» (Jak. 3, 2), er dødssynder. Til en dødssynd kreves at en overtrer Guds bud i en alvorlig sak, av helt fri vilje og med full kunnskap om sakens alvor. Og her i livet er det alltid mulig å angre sin synd og få tilgivelse. Bare de som forherder seg i ubotferdighet inntil døden, vil gå fortapt. Det er bare Gud som kan bedømme «når synden er fullmoden» (Jak. 1, 15), så den føder døden. Uvitenhet og sjelelige hemninger vil sikkert unnskylde mange. Dette forstår vi i vår tid bedre, etter at de psykologiske vitenskaper har lært hvor meget den menneskelige vilje kan være svekket ved arvelige anlegg, uvitenhet, oppdragelse, miljø. Ved Faderens trone gjentar Jesus nok ofte det han ba på korset: «Fader, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk. 23, 34). Vi kan håpe at mange i dødsøyeblikket får en særlig nåde til omvendelse, så de i fred med Gud kan forlate dette liv.

Men på den annen side må vi vokte oss for å svekke troen på en evig fortapelse. Å tro på fortapelsens mulighet, men ikke å tro at det gis mennesker som faktisk går fortapt, er i strid med mange uttalelser i den hl. Skrift.

Ikke minst i vår tid med dens avtagende gudsfrykt er det nødvendig å fremholde den bibelske lære om helvete.

«STRID TROENS GODE STRID. GRIP DET EVIGE LIV» (1. Tim. 6, 12).

Johannes Wember: «Den katolske kirke og katolisismen»

Gamle tekster, Teologi /

Johannes Wember, M.S.F. ble født i Tyskland 15. november 1900, ble presteviet 8. august 1926, kom til Norge og Tromsø 3. oktober 1938, flyttet tilbake yil Tyskland i april 1976 og døde 4. mai 1980. Fra 1938 var han sogneprest i Vår Frue, Tromsø, 9. oktober 1939-18. februar 1955 var han apostolisk prefekt for det apostoliske prefektur Nord-Norge, 18. april 1955-april 1976 var han apostolisk vikar for det apostoliske vikariat Nord-Norge, og titularbiskop av Vasada – bispeviet 15. mai 1955.

I 1949 utga en hefte som jeg nå har skannet inn og arbeider med å gjøre klar, så langt er de første fire kaptilene klar – og det kan elses her. Heftet starter slik:

DEN KATOLSKE KIRKE OG KATOLISISMEN
ved Johannes Wember
Utgitt av Det Apostoliske Prefektur, Nord-Norge – Tromsø

Forord.

I bladet «Nytt Liv» er de grunnleggende tanker for den katolske kirke og katolisismen blitt behandlet i en artikkelserie under tittelen «Om katolisismens vesen». Meningen med artiklene var å gi en kortfattet oversikt over det fundamentet både den katolske kirke og dens troslære er bygget på. For å etterkomme et fra flere hold ytret ønske utkommer artikkelserien nå i form av en brosjyre under tittelen «Den katolske kirke og katolisismen». Brosjyren er i det vesentlige det samme som artikkelserien; det er bare foretatt noen få forandringer for å gjøre framstillingen klarere. Det star helt klart for meg at stoffet hverken er behandlet altomfattende eller uttømmende. Når jeg allikevel bestemte meg til å utgi artikkelserien i form av en brosjyre, så er det fordi jeg tror at det vesentligste av stoffet er blitt behandlet, så at alle som er interessert i å lære å kjenne de tanker som ligger til grunn for den katolske kirke og katolisismen, kan få en oversikt i konsentrert form.

Den ledende tanke ved bearbeidelsen av stoffet hvor en del både katolsk og protestantisk faglitteratur er blitt benyttet – var å tjene sannheten ved å gi en kort og prinsipiell utgreiing for de ofte omdiskuterte, men også altfor ofte mindre godt eller direkte misforståtte grunntanker som er herskende i den katolske kirke og i katolisismen.

Tromsø, 2. februar 1949.
Johannes Wember, Apostolisk prefekt.

Innhold:
1. Innledning
2. Katolisisme og den katolske kirke
3. Den religionshistoriske betraktning
4. Jesu Kristi kirke. Kirkebegrep
5. Peters lederstilling i kirken
6. Peters etterfølgere. Kirkens grunnform
7. Autoritetstro. Ufeilbarhet
8. Bibelen. Overleveringen
9. Rettferdiggjørelsen
10. Fortjeneste. Gode gjerninger
11. Avslutning

van der Burg: Om Livets mening – del 3

Gamle tekster, Teologi /

I sitt hefte fra 1966 Om Livets mening (første del av min omtale er her), skriver pastor van der Burg i del 3 om fortapelsens mulighet (et vanskelig tema, som han behandler godt) bl.a. følgende:

FORTAPELSE

Frivillig må vi virke med til vår evige salighet. Det er mulig for et menneske å avvise Guds kjærlighet. Hvis en har gjort det, gir Guds barmhjertighet her i livet anledning til et nytt valg. Men nådetiden er ikke ubegrenset. Den opphører med døden. Hvis en dør i Guds unåde, følger den evige fortapelse.

Om den evige fortapelse som en motsetning til den evige salighet taler Bibelen – og ikke minst Jesus selv meget ofte og med de sterkeste uttrykk. «Disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (Mat. 25, 46) – I Matteus-evangeliet alene nevner Jesus helvetesstraffen 18 ganger). «De skal lide straff, en evig fortapelse bort fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2. Tess. 1, 9). Læren om «evig dom» hører til kristendommens «grunnsannheter» (Hebr. 6, 1-2). Helvete beskrives som en «uutslukkelig ild» (Mat. 25, 41; Mark. 9, 43-48; Jud. 7; Åp. 14, 10-11). Troen på den evige fortapelse bekreftes på en særlig måte ved Bibelens lære om djevlene, de mange falne engler, hvis hat mot menneskeslekten viser at- de ikke har noe håp om frelse. Når Gud ikke sparte de høye engler, vil han heller ikke spare de mennesker som gjør opprør mot ham.

Læren om den evige fortapelse er forferdelig for våre tanker. Men vi har ikke rett til å si at den er i strid med kristendommens vesen som kjærlighetens religion. Det må ikke være vanskeligere å tro på en evig syndestraff enn å tro på Guds Sønns lidelse for å bortta menneskenes synder. Jesu kors er en åpenbaring av Guds kjærlighet, men samtidig en åpenbaring av Guds hellige vrede over synden. Helvetes mysterium hører sammen med inkarnasjonens og korsets mysterium. De er begge en åpenbaring av syndens uendelige ondskap, som krever en uendelig fyldestgjøring. jo høyere i verdighet en person overgår den som krenker ham, desto større er krenkelsen. Men Gud er uendelig opphøyet over enhver skapning, og derfor har synden (den bevisste avvisning av hans kjærlighet) en uendelig ondskap. Hele den kristne frelseslære er basert på dette. På grunn av syndens uendelige ondskap kunne bare Guds Sønn, som han har et uendelig velbehag i, gi en fullkommen soning for den ved sin lydighet. Hvis et menneske avviser Kristi soning, må det selv gi en uendelig fyldestgjøring ved en evig straff.

Gud, som «er kjærlighet» (1. Joh. 4, 8), vil ikke at noe menneske skal gå fortapt. I sin godhet vil han gi oss del i sin egen salighet, men han kan ikke gi seg til oss uten at vi frivillig gir oss selv til ham. Mister vi vår salighet, er det utelukkende vår egen skyld med den fryktelige selvbebreidelse dette vil ha til følge. Det er ikke Gud som fordømmer et menneske, men mennesket som fordømmer seg selv. Guds vrede betyr ikke noen forandring i Gud. Den består i at et menneske unndrar seg hans kjærlighet. … ….

Matutinlesninger fra Esters bok – 5

Liturgi /

Dette er siste del av Esters bok som brukes i Matutinbønnene; dronning Ester legger sin sak fram for kong Xerxes, jødene blir berget, og Haman blir selv hengt i den galgen han har bygd for sin fiende Mordekai. Også her er noe av teksten (første del) tatt fra den greske ester-boken (møtet mellom dronning og konge, som Händel beskriver så levende i sitt oratorium Esther fins knapt i vanlige norske bibler), men det resterende er fra Bibelselskapets vanlige utgave:

Den tredje dagen, da Ester sluttet sin bønn, tok hun av seg sørgedrakten og iførte seg på ny sitt dronningskrud. Da hun nå var kledd i all sin prakt og hadde påkalt den Gud og frelser som ser alt, tok hun med seg to terner og gikk av sted. Hun støttet seg på den ene, som det sømmer seg fornemme kvinner, mens den andre fulgte etter og bar slepet hennes. Hun var blendende vakker og så lykkelig ut. Hennes ansikt strålte av skjønnhet, men hjertet var tynget av frykt. Hun gikk gjennom alle dørene og trådte, så fram for kongen. Han satt på tronen, iført sitt kongelige skrud, som var helt dekket av gull og edelstener. Han så fryktinngytende ut. Da så han opp med verdig mine, og ansiktet ble mørkt av vrede. Dronningen sank sammen, blek og avmektig, og hun falt mot skulderen til den piken som hun hadde støttet seg på. Da forvandlet Gud kongens sinn og gjorde ham mild. Engstelig sprang han ned fra tronen og tok henne inn til seg. Slik holdt han henne helt til hun kom til seg selv igjen. Han trøstet henne med disse vennlige ord: «Hva er det, Ester? Ikke vær redd, jeg er jo din bror. Du skal ikke dø, for bestemmelsen gjelder bare våre underståtter. Kom hit til meg!» Så løftet kongen sitt gullsepter og la det på esters nakke. Han kysset henne og sa: «Fortell meg hva du har på hjertet.» Da sa Ester: «Da jeg så deg, herre, lignet du en Guds engel, derfor ble jeg slått av frykt for din herlighet. For du er så storslått å se til, og ditt ansikt er fullt av mildhet.» Men idet hun talte, falt hun bevisstløs om. Kongen ble meget engstelig, og alle tjenerne hans prøvde å trøste henne. (Så langt fra den greske Ester-boken.)

Da sa kongen til henne: «Hva har du på hjertet, dronning Ester? Er det noe du ønsker? Om det så er halve riket, skal du få det.» Ester svarte: «Dersom kongen så synes, vil jeg gjerne at du, herre konge, og Haman i dag skal komme i det gjestebudet jeg har stelt til for deg.» Da sa kongen: «Skynd dere og hent Haman, så Ester kan få sitt ønske oppfylt.»

Så kom kongen og Haman i det gjestebudet som Ester hadde stelt til. Mens de satt og drakk vin, sa kongen til Ester: «Er det noe du vil be meg om, skal du få det. Om det så er halve riket du ønsker, skal din bønn bli oppfylt.» Ester svarte: «Det jeg ønsker og ber om, er dette: Dersom kongen har godvilje for meg, og dersom kongen vil oppfylle det jeg ber om, og gjøre det jeg ønsker, så må kongen og Haman komme i det gjestebudet jeg vil stelle til for dere. I morgen vil jeg da gjøre som kongen sier.»

Så kom da kongen og Haman igjen til gjestebudet hos dronning Ester. Mens de satt og drakk vin, sa kongen også denne gangen til Ester: «Er det noe du vil be meg om, skal du få det. Om det så er halve riket du ønsker, skal din bønn bli oppfylt.» Da svarte dronning Ester: «Dersom du har godvilje for meg, konge, og dersom du synes det er rett, så unn meg livet fordi jeg ber om det, og unn mitt folk livet fordi jeg ønsker det. For både jeg og mitt folk er solgt til å bli utryddet, drept og utslettet. Var det enda bare til å være treller og trellkvinner vi var solgt, skulle jeg ikke ha sagt noe. Da ville ikke vår ulykke ha vært noe å bry kongen med.»

Kong Xerxes tok til orde igjen og spurte dronning Ester: «Hvem er han, og hvor er han som har våget seg til å gjøre noe slikt?» Ester svarte: «Det er en voldsmann og fiende, denne onde Haman.» Da ble Haman livende redd for kongen og dronningen. Kongen reiste seg i harme og gikk fra drikkelaget ut i slottshagen. Men Haman ble stående for å be dronning Ester om å spare hans liv; for han skjønte at kongen hadde satt seg fore å føre ulykke over ham.

Da kongen kom tilbake fra slottshagen til huset der gjestebudet ble holdt, lå Haman bøyd over den benken som Ester satt på. Da ropte kongen: «Vil du til og med gjøre vold mot dronningen her i mitt eget hus!» Ikke før var ordene ute av kongens munn, så dekket tjenerne Hamans ansikt. Harbona, en av de hoffmennene som gjorde tjeneste hos kongen, sa: «Se, ved huset til Haman står det en galge som er femti alen høy. Den har Haman fått laget til Mordekai, han som gjorde kongen så stor en tjeneste.» Da sa kongen: «Heng ham i den!» Så hengte de Haman i den galgen som han hadde reist for Mordekai. Og kongens harme la seg.

van der Burg: Om Livets mening – del 2

Gamle tekster, Teologi /

I sitt hefte fra 1966 Om Livets mening (første del av min omtale er her), skriver pastor van der Burg i del 2 bl.a.:

HVORFOR GIR IKKE GUD OSS MED EN GANG DEN HIMMELSKE SALIGHET?

Grunnen kan ikke være noen annen enn at vi frivillig skal virke med til vår salighet. Denne er nok en gave, men ikke noe som Gud vil påtvinge oss. Frivillig må vi ta imot den ved å søke Gud og gjøre hans vilje. «Jeg har forelagt deg livet og døden, velsignelsen og forbannelsen; så velg da livet for at du må leve» (5. Mos. 30, 19)

Hele Bibelen forutsetter at mennesket har en fri vilje (som den stadig appellerer til ved sine befalinger, formaninger, løfter og trusler). Viljefriheten bevitnes også av samvittigheten, som finnes hos alle mennesker. Selv om fornuften anser noe som det beste, kan viljen nekte å gjøre det (med den følge at samvittigheten anklager oss). Hele moralen er bygget på den overbevisning at mennesket har ansvar for sine handlinger. Det siste anerkjennes også av den alminnelige strafferett.

Men det viktige spørsmål er nå: Hvorfor krever Gud vår frivillige medvirkning til vår salighet? Er det fordi det er en ære for den menneskelige natur å velge fritt og selv å prestere noe? En slik ære forklarer ikke at Gud vil la oss risikere å miste vår salighet.

Den egentlige hensikt med at Gud har gjort vår salighet avhengig av vår frivillige medvirkning (så vi ikke oppnår den nødvendigvis), er å la oss i all evighet erkjenne at vår salighet er en uforskyldt gave av hans godhet. Denne erkjennelse (= takknemlighet) må Gud kreve av oss for å kunne gi seg til oss og gjøre oss salige. Dette er en nødvendig følge av Guds vesen, som på grunn av sin absolutte uavhengighet bare kan ha seg selv som siste mål, og derfor bare kan ville skapningenes lykke for så vidt han derved kan åpenbare for dem sin egen fullkommenhet, dvs. for så vidt de erkjenner sin lykke som en virkning av hans godhet. Den dypeste grunn er at Guds selv eier bare én lykke, nemlig gleden i sin egen fullkommenhet, og derfor (ut fra det prinsipp at ingen kan gi hva en ikke har) bare kan ha som formål for sin skapervilje en lykke som ved takknemlighet blir til en glede i hans fullkommenhet. De ufornuftige skapninger, som ikke kan takke Gud, har han frembrakt for de fornuftige skapningers skyld. … ….

Pastor van der Burg: Om Livets mening

Gamle tekster, Teologi /

Pastor Dr. teol. J. van der Burg ga i 1966 ut et hefte med tittel: Om Livets mening – Og med undertittel: Hvorfor gir ikke Gud oss med én gang den himmelske salighet? Hvorfor må vi først gjennomgå dette jordeliv med den fare å miste vår salighet?

Det er en ganske kort hefte – som kan leses i sin helhet her, og lastes ned som pdf-dokument her – og slik starter det:

GUD HAR SKAPT OSS FOR ET EVIG SALIG LIV ETTER DØDEN

Både Bibelen og vår fornuft sier oss at vi ikke er skapt bare for dette jordiske liv. Gud har lagt i vår natur en lengsel etter en evig og fullkommen lykke, altså noe som uendelig overgår det vi kan få i det nåværende liv. «Et menneske, født av en kvinne, lever en stakket tid og er fullt av elende» (Job. 14, 1). Tanken på døden (dvs. jordelivets slutt, som dyrene ikke har noe begrep om) ville forbitre enhver livsglede, hvis vi ikke kunne håpe på et annet liv.

Som fornuftsvesener eier vi mennesker ikke bare sanselige begjæringer, men også en sannhetstrang, særlig en trang etter å kjenne Gud. Her i livet kan denne sannhetstrang umulig bli tilfredsstillet.

Og hvor mange mennesker må ikke utstå seerlig store lidelser, som de vet ikke vil opphøre så lenge de lever: uhelbredelig syke, blinde, døve, invalide, osv.?

Det ville stride mot Guds kjærlighet og visdom hvis han, som er allmektig, ikke hadde skapt oss for noe annet enn dette kortvarige kummerfulle liv på jorden, hvor det ikke er noen proporsjon mellom det vi attrår, og det vi får.

Troen på et liv etter døden er også et nødvendig grunnlag for det moralske liv. Uten denne tro ville den menneskelige egoisme miste sin viktigste tøyle.

Faktisk har derfor alle folk til alle tider vært overbevist om at det nåværende liv ikke er det eneste.

Ny katolsk almanakk

Katolsk /

St Olav forlag har til salgs en Katolsk almanakk for 2011 (minnes vi om på katolsk.no’s nyhetsside), av en helt ny type.



For første gang utgir St. Olav forlag KATOLSK ALMANAKK, som samkjører flere publikasjoner for Den katolske kirke i Norge. Almanakken er i salg via forlaget/St. Olav bokhandel fra 20. oktober, og koster kun kr 129.-

Kalenderseksjonen inneholder ukesoppslag og liturgiske referanser for hver dag i kirkeåret, gjeldende liturgiske farge, angivelse av tidebønnuker, helgenfester og andre høytider samt dager med kirkeplikt og offisielle flaggdager. Tidsperioden er kirkeåret, fra 1. søndag i advent 2010 til ut året 2011.

Adresseseksjonen er lagt opp som adresseboken «Den katolske kirke i Norge 20…». Oversikten er geografisk og går fra nordisk til nasjonalt nivå, til kirkedistrikter og menighetene/ordenshusene under disse.

Almanakken inneholder også et lite utvalg klassiske bønner, samt pavens bønneintensjoner for 2011.

Matutinlesninger fra Esters bok – 4

Liturgi /

Onsdagens lesning fra Esters bok – når dronning Ester ber inderlig til Israels Gud om hjelp – er tatt fra den greske Ester-boken, dvs. den er et tillegg til Esters bok i vanlige protestantiske bibler:

Også dronning Ester tok sin tilflukt til Herren, grepet av dødsangst som hun var. I sin nød la hun av seg sitt dronningskrud og kledde seg i sørgedrakt. I stedet for dyre og fine parfymer strødde hun aske og jord på hodet. Hun lot være å stelle seg; i stedet for å bære praktfulle smykker dekket hun seg med sitt utslåtte hår. Hun bad til Herren, Israels Gud:

Herre, du vår konge! Du er den eneste Gud. Kom meg til hjelp! Jeg er alene, og har ingen annen hjelper enn deg. Jeg går med livet i hendene. Like fra fødselen av har jeg hørt i min fars ætt at du, Herre, valgte Israel blant alle folkeslag. Av alle som levde i gammel tid, valgte du våre fedre som din egen arv for alltid. Alt det du lovte dem, har du gjort. Men nå har vi syndet mot deg, og du har overgitt oss til våre fiender fordi vi dyrket deres guder. Du er rettferdig, Herre. Det er ikke nok for våre fiender at vi lever i bitter trelldom. Nå har de sverget ved sine avgudsbilder at de vil sette din lov ut av kraft, utslette ditt eget folk og stoppe munnen på dem som priser deg. De vil ødelegge ditt herlige tempel og ditt alter, og åpne hedningenes munn så de kan prise sine gagnløse guder. De vil gi evig ære til en dødelig konge.

Herre, gi ikke din herskerstav til guder som ikke er til, og la ikke våre fiender få fryde seg over vår undergang. Men vend deres list mot dem selv, og gjør ham som tenkte ut alt dette, til et skrekkens eksempel for andre. Se til oss, Herre! La din makt bli kjent i denne vår trengselstid. Gi meg styrke, du konge over alle guder og herre over alle makter. Gi meg å si de rette ordene til løven, og vend hans hjerte til hat mot ham som fører krig mot oss, slik at det kan bli slutt både på ham og på dem som er lik ham. Men fri oss ved din hånd, og hjelp meg som ikke har noen annen hjelper enn deg, Herre! Du vet alt, og du vet at jeg hater å bli æret av hedninger, at jeg avskyr tanken på å ligge med en uomskåren eller en hvilken som helst fremmed . Du kjenner min nød og vet at jeg forakter kronen på mitt hode, tegnet på min dronningverdighet, som jeg må bære når jeg viser meg. Jeg avskyr den, lik en uren klut, og jeg bærer den aldri når jeg er for meg selv. Jeg, din tjenerinne, har aldri spist ved Hamans bord, heller ikke har, jeg med mitt nærvær kastet glans over kongens drikkelag, og ikke har jeg drukket offervin. Siden den dagen jeg kom hit, har jeg ikke hatt noen annen glede enn deg, Herre, Abrahams Gud. Gud, du som har makt over alle, hør våre fortvilte rop! Fri oss fra onde menneskers vold, og fri meg fra min frykt.

Matutinlesninger fra Esters bok – 3

Liturgi /

Tirsdag denne uka leser vi fra kapittel 4 i Esters bok, om hvordan dronning Ester blir informert av sin onkel, Mordekai, om at hennes folk nå skal utryddes. Hun vegrer seg først og ønsker ikke å rsikere sitt eget liv for å redde folket sitt, men etter hvert er hun villig, og ber alle jødene faste og be før hun går inn til kongen:

Da Mordekai fikk vite om alt det som hadde hendt, flerret han sine klær, kledde seg i sørgedrakt og strødde på seg aske. Så gikk han ut i byen og ropte og klaget høyt og sårt. Han kom så langt som til plassen foran slottsporten; for ingen som gikk i sørgedrakt, hadde lov til å gå inn gjennom slottsporten. 3 I hver provins og på hvert sted hvor kongens ord og forordning nådde fram, ble det stor sorg blant jødene. De fastet og gråt og jamret, og mange sov på sekkestrie og aske.

Esters terner og hoffmenn kom og fortalte henne dette. Da ble dronningen forskrekket. Hun sendte klær til Mordekai for at han skulle ta dem på seg istedenfor sørgedrakten; men han ville ikke ta imot dem. Ester kalte da til seg Hatak, en hoffmann som kongen hadde satt til å tjene henne. Hun bød ham gå til Mordekai for å få vite hva som var på ferde, og hvorfor han bar seg slik at. Hatak gikk ut og traff Mordekai på bytorget foran slottsporten. Mordekai fortalte da alt som hadde hendt ham. Han nevnte nøyaktig hvor mye sølv Haman hadde lovt å skaffe til kongens skattkammer hvis han fikk gjøre ende på jødene. Han gav ham også en avskrift av det brevet som var utstedt i Susa, med forordningen om å utrydde dem. Det skulle han vise Ester og fortelle henne alt. Så skulle han be henne gå til kongen og bønnfalle ham om å vise nåde og spare hennes folk.
Hatak kom og fortalte Ester hva Mordekai hadde sagt. Da bød Ester Hatak gå til Mordekai og si: «Alle kongens embetsmenn og folket i provinsene vet at dersom noen mann eller kvinne går inn til kongen i den indre slottsgården uten å være tilkalt, da gjelder en og samme lov for alle: De må dø, hvis da ikke kongen rekker ut sitt gullsepter mot dem, så de får beholde livet. Men nå er jeg ikke blitt kalt inn til kongen på tretti dager.»

Da Mordekai fikk høre hva Ester hadde sagt, bad han dem gi henne dette svar: «Du må ikke tro at du er den eneste av alle jøder som slipper unna, fordi du er i kongens slott. For om du tier stille i en tid som denne, får nok jødene hjelp og redning fra en annen kant. Men du og din slekt vil gå til grunne. Og hvem vet om det ikke er nettopp med tanke på en tid som denne at du har fått dronningverdigheten.»

Da sa Ester at de skulle svare Mordekai: «Gå av sted og få samlet alle jødene som fins i Susa, og hold faste for min skyld. I tre døgn skal dere ikke smake mat eller drikke, verken dag eller natt. Også jeg og mine terner skal faste på samme måten. Så skal jeg gå inn til kongen, selv om det er imot loven. Må jeg dø, så la meg dø!» Mordekai gikk av sted og gjorde på alle måter som Ester hadde pålagt ham.

Pave Benedikt kunngjør navna på 24 nye kardinaler

Katolsk, Paven /

Jeg leste nettopp John Allens melding om 20 nye kardinaler under 80 år, og 4 ekstra «æres»kardinaler, som allerede er over 80 år og ikke vil kunne stemme ved valg av ny pave. Noen erkebiskoper (bl.a. i Westminster, London) må vente litt lenger før de blir kardinaler, fordi deres pensjonerte forgjenger ennå ikke er flyt 80 år. Her er oversikten:

1. Angelo Amato (Italy), Prefect of the Congregation for the Causes of Saints
2. Antonio Naguib (Egypt), Patriarch of the Coptic Church of Alexandria
3. Robert Sarah (Guinea), President of Cor Unum
4. Francesco Monterisi (Italy), Archpriest of the Basilica of St. Paul
5. Fortunato Baldelli (Italy), head of the Apostolic Penitentiary
6. Raymond Burke (United States), Prefect of the Apostolic Signatura
7. Kurt Koch (Switzerland), President of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity
8. Paolo Sardi (Italy), Pro-Patron of the Order of Malta
9. Mauro Piacenza (Italy), Prefect of the Congregation for Clergy
10. Velasio De Paolis (Italy), President of the Prefecture of Economic Affairs for the Holy See
11. Gianfranco Ravasi (Italy), President of the Pontifical Council for Culture
12. Medardo Joseph Mazombwe (Zambia), retired Archbishop of Lusaka
13. Raul Eduardo Vela Chiriboga (Ecuador), Archbishop of Quito
14. Laurent Monsengwo Pasinya (Democratic Republic of Congo), Archbishop of Kinshasa
15. Paolo Romeo (Italy), Archbishop of Palermo
16. Donald Wuerl (United States), Archbishop of Washington
17. Raymundo Damasceno Assis (Brazil), Archbishop of Aparecido
18. Kazimierz Nycz (Poland), Archbishop of Warsaw
19. Albert Malcom Ranjith (Sri Lanka), Archbishop of Colombo
20. Reinhard Marx (Germany), Archbishop of Munich

The four over-eighty “honorary” cardinals are:

1. Elio Sgreccia (Italy), former president of the Pontifical Academy for Life
2. Jose’ Manuel Estepa Llaurens (Spain), of the Military Ordinariate
3. Walter Brandmüller (Germany), former head of the Pontifical Committee for Historical Science
4. Domenico Bartolucci (Italy), former Maestro of the Sistine Chapel

Matutinlesninger fra Esters bok – 2

Liturgi /

Videre leser vi mandag til Matutin i kapittel 3 i Esters bok, om hvordan Haman blir opphøyet til nummer to i riket, hvordan jøden Mordekai nekter å bøye seg for ham (for alle andre enn den høyeste Gud), og hvordan Haman klarer å få vedtatt en lov som vil utrydde alle jøder i riket:

En tid etter at dette hendte, lot kong Xerxes Haman, sønn av Hammedata, av Agag-ætten få høyere rang og gav ham sete over alle de andre stormennene som var hos ham. Alle kongens embetsmenn som holdt til i slottsporten, falt på kne og bøyde seg til jorden for Haman; for det hadde kongen gitt påbud om. Men Mordekai falt ikke på kne og bøyde seg ikke til jorden for ham. Kongens embetsmenn som holdt til i slottsporten, spurte da Mordekai: «Hvorfor gjør du imot kongens befaling?» Dag etter dag spurte de ham om dette, men han hørte ikke på dem. Da meldte de det til Haman for å se om den grunnen han gav, ble godtatt. Han hadde nemlig fortalt dem at han var jøde. Da Haman så at Mordekai ikke falt på kne eller bøyde seg til jorden for ham, ble han brennende harm. Men han syntes det var for lite å legge hånd bare på Mordekai. Han hadde fått vite hvilket folk Mordekai hørte til, og nå ville han prøve å utrydde alle jødene i kong Xerxes’ rike, både Mordekai og hans folk.

I den første måneden, den som kalles nisan, i det tolvte året kong Xerxes regjerte, ble det, mens Haman så på, kastet «pur», det vil si lodd, om hver enkelt dag og hver enkelt måned helt til den tolvte, det er måneden adar. Da sa Haman til Xerxes: «Her er et folk som bor spredt og for seg selv blant folkeslagene i alle provinsene i ditt rike. Deres lover er annerledes enn lovene hos alle andre folk, og kongens lover følger de ikke. Det høver ikke for kongen å la dem gjøre som de vil. Hvis kongen så synes, så la det kunngjøres i brev at de skal utryddes. Da skal jeg kunne veie opp ti tusen talenter sølv til embetsmennene, så de kan legge det i kongens skattkammer.» Kongen tok seglringen av hånden, gav den til Haman, sønn av Hammedata, av Agag-ætten, som var en fiende av jødene, og sa til ham: «Sølvet skal være ditt, og med folket kan du gjøre som du vil.»

Den trettende dagen i den første måneden ble kongens skrivere kalt sammen. Og det ble satt opp et skriv på Hamans befaling, til kongens satraper, til stattholderne i hver enkelt provins og til høvdingene for hvert enkelt folk. Skrivet skulle sendes til hver provins i den skriften de brukte der, og til hvert folk på det språk de talte. Skrivet ble utstedt i kong Xerxes’ navn og forseglet med kongens seglring. Så ble skrivet sendt med ilbud til alle kongens provinser, med ordre om at alle jøder skulle utryddes, drepes og utslettes, både unge og gamle, småbarn og kvinner. Alle skulle drepes på én dag, den trettende dagen i den tolvte måneden, den måneden som kalles adar. Og alt de eide, skulle plyndres. Avskrift av brevet skulle sendes til hver provins og forordningen kunngjøres for alle folk, så de kunne være forberedt når dagen kom. Så snart forordningen var utstedt i borgen Susa, drog ilbudene straks av sted, slik kongen hadde påbudt. Kongen og Haman satte seg til å drikke, men i byen Susa var folk opphisset.

Kristne i Skandinavia bes skjerpe hjernen i møte med sekularisering

Apologetikk /

Vårt Land skriver i dag om betydningen av å forsvare den kristne tro intellektuelt – noe som dessverre har skjedd altfor sjeldent de siste 100 år. Fra mine år i Sverige (1984-86 på Nordiska L’Abri – L’Abri International) ble jeg kjent med Stefan Gustavson – som det her refereres til. Han sier:

Kirken utfordres i dag i sin grunnleggende tro på at det finnes en Gud og at han har grepet inn i historien. Europa ble i sin tid vunnet for evangeliet av ideene. Europa må gjenvinnes med ideene, sier Stefan Gustavsson.

Den svenske teologen, som også arbeider ved norske Gimlekollen, var en av fire paneldeltakerne i en diskusjon på Lausannekongressen om «dogmer og mangfold». Mange av de europeiske delegatene på kongressen bekymres av at kirken i eget hjemland er i tilbakegang, Gustavsson tegnet et dystert bilde med tanke på kirkens utbredelse i Europa. Samtidig var Gustavsson klokkeklar på hvordan miljøene burde svare.

Ved starten av vårt århundre har kristendommen tapt i Europa. Det trengs et helt kulturskifte for å møte dette. Kirken må legge mer vekt på apologetikk. Dette er faktisk helt livsnødvendig. For hele grunnen til kristendommens tilbakegang er at den kritiseres intellektuelt. Da må kirken svare intellektuelt. Det holder ikke å holde et seminar nå og da om trosforsvar. Vi må bygge en mentalitet som griper inn i alt vi gjør, fortsetter han.

… selv om kristendommen lenge hadde dominert det europeiske samfunnet, var det nå igjen snudd hva som var understrøm og hva som var hovedstrøm. Sekularisme er ikke skeptisisme for noen få, men det er blitt selve normen, som en positiv motstykke til en religiøs måte å se verden på, noe man tenker at har holdt folk i bånd i årevis.

Gustavsson hevdet at store deler av kirken hadde respondert dårlig på utfordringene som hadde dukket opp i kjølvannet av opplysningstiden; med nye oppdagelser, og nye måter å drive tekstkritikk av bibelen på. Han angrep en liberal, kompromissvillig kristendomsforståelse som han mente hadde avvist det overnaturlige. Men han angrep også karismatiske og pietistiske retninger for å trekke seg tilbake, og avstå fra å ta del i samfunnsdebatten.

De isolerte seg fra kulturen, la for liten vekt på undervisning, og skilte gjerne mellom intellekt og ånd. I lys av dette mente Gustavsson at det var en trussel for kristendommen at den falt for et moderne Gudsbegrep der Gud ble gjort til en immanent, «indre» Gud. Slik kritiserte Gustavsson også en ukritisk vektlegging av «mystikk» også i kristne miljøer.

For selv om bønn og ordet Gud er i bruk i brede lag i dag, brukes det ikke om noen transcendent Gud, sa Gustavsson. …

Det gamle romerske missalet – mistet og igjenfunnet – del 2

Liturgi, TLM /

Fra Martin Mosebachs foredrag om messen i starten av september (se hele foredraget her – og mitt forrige utdrag her) tar jeg også med følgende utdrag:

Viktige gester og tydelig fokus i den gamle messen – mye er blitt borte

… Prior to the changes a whole garland of reverent gestures had accumulated around the sacrament of the altar, and these gestures gave a most eloquent sermon, constantly reminding priest and people of the Lord’s mysterious presence in the [consecrated] Bread and Wine. We can be sure of this: no theological indoctrination on the part of so-called «enlightened» theologians did as much damage to the belief of western Catholics as did communion in the hand. It immediately abolished all the former precautions [care] with regard to particles from the Host. Is it impossible, then, to receive communion in the hand reverently? Of course it is possible. But once the etiquette of reverence exists and has had its beneficial, elevating influence on the consciousness of the faithful, it stands to reason that withdrawing the etiquette gave a clear signal (and by no means only to simple believers). What was this signal? That the earlier degree of reverence was not required. This in turn, logically, produced the conviction — a conviction not initially made explicit — that there was nothing present that might command respect.

Om pave Benedikts innsikt i liturgien – og hans motu proprio

Even before his election, our Holy Father Pope Benedict XVI was one of the very few bishops who knew that the radical break with tradition represented a great danger for the Church. Now, in his famous Motu proprio he has asserted that the Church’s Traditional Rite was never forbidden because, by its very nature, it could not be forbidden. The Pope is-not the master of the liturgy but its protector. The Church never forsakes its inherited rites, which it regards as a spiritual heritage. On the contrary, it urges the faithful to study them and make their hidden treasures available here and now.

The Pope had no intention of ignoring the past – a futile enterprise in any case – and pretending that the last forty years did not happen. He took a decision that was aimed, above all, at reconciling the reform party with the defenders of Catholic tradition. According to the papal statement there is now one single Roman Rite in two forms, the «ordinary» and the «extraordinary». The two forms stand side by side in a relationship of equality. Either of these two forms can be celebrated by any priest at any time without episcopal permission. They are related to each other in such a way that the celebrant of the New Rite (the «ordinary» form) is meant to learn from the Traditional Form (the «extraordinary» form) how the Church’s tradition understands Holy Mass. The Pope has urged the Church to re-examine the old books of rites and learn, from the fathers and saints of past centuries, how to perform the solemn work of making God present. We are all summoned, then, to give thanks for the rescuing of the traditional Missal, which was almost lost, to open it – perhaps even at the eleventh hour – and read how the Church, and all those faithful people to whom we all owe our faith, used to pray. …

Hva er blitt borte fra liturgien?

… we need again the profession of faith that Jesus is «God from God, Light from Light, true God from true God.» In Germany, at least, this Creed has disappeared almost entirely from worship, as has the genuflexion at the central article of our faith, «et incarnatus est de Spiritu Sancto ex Maria virgine et homo factus est.» With wonder and astonishment let us read the Orations, especially those of the Sundays after Pentecost, many of which were composed by St. Jerome himself. They are masterpieces of rhetoric [oratory], formulating theological truths that nourish meditation even outside the Mass, and uniquely giving voice to the Christian relationship between God and man. One of the greatest losses in the reform of the Mass is the loss of the Offertory prayers, during which the veiled sacrificial gifts are brought to the altar and the sacred event of the Lord’s sacrificial death begins. These prayers come from earliest times; they speak, for the first time in human history, of the dignity of man, a dignity God gave to his creatures from the very beginning, a dignity that was wondrously renewed by Jesus’ sacrificial death. The Epiclesis, too, is of the greatest importance: in it the Holy Ghost is called down upon the gifts. The Eastern Church regards this prayer as having an essential effect on the act of transforming the gifts; but the Western Church, too, knows that it is the Holy Ghost who will bring about the miracle of transubstantiation. Then comes the Roman canon, which is still contained in the new missal, though it is prayed in only a few places nowadays. …

Messens språk er viktig

… And what of the language of the Missal? The English-speaking faithful, at least, will soon be able to use correct translations that will replace the many very damaging simplifications and falsifications to be found [in the current English language missals.] Other nations, where modernist arrogance is more established, will have to wait longer for this. It is therefore all the more important for priests, as well as the faithful, to get to know the Church’s mother tongue, in which the Church’s teachings have been preserved in such clarity and conciseness. A sacred language has the advantage of being the language of no individual nation. We enter this language like entering a sacred building; it breathes a prayer that is more powerful than the prayer of the individual. It speaks a prayer that is pre-existent, that is there before us; we only have to associate ourselves with it, join ourselves to it. The Church we belong to is above time and above nations; and she is present in this sacred language.

Dagens krise er også en mulighet

It may be that the present crisis is presenting us with an opportunity: we should not allow ourselves to drown in pious routine but seek to rediscover the Church’s visible form, learn to love and defend it like a precious treasure that we thought had been lost: to our great surprise and joy we find it again, and realize – perhaps for the first time – that nothing can replace it.

Martin Mosebach

Pave Benedikt skriver brev til prestestudenter

Katolsk, Paven /

I går ble det offentliggjort et brev fra pave Benedikt til alle katolske prestestudenter. Det kan leses i sin helhet på Vatikanets nettsider, og jeg tar med et utdrag her:

Dear Seminarians,
When in December 1944 I was drafted for military service, the company commander asked each of us what we planned to do in the future. I answered that I wanted to become a Catholic priest. The lieutenant replied: “Then you ought to look for something else. In the new Germany priests are no longer needed”. …..

The seminary is a community journeying towards priestly ministry. I have said something very important here: one does not become a priest on one’s own. The “community of disciples” is essential, the fellowship of those who desire to serve the greater Church. In this letter I would like to point out – thinking back to my own time in the seminary – several elements which I consider important for these years of your journeying.

1. Anyone who wishes to become a priest must be first and foremost a “man of God”, to use the expression of Saint Paul (1 Tim 6:11). For us God is not some abstract hypothesis; he is not some stranger who left the scene after the “big bang”. God has revealed himself in Jesus Christ. In the face of Jesus Christ we see the face of God. …

2. For us God is not simply Word. In the sacraments he gives himself to us in person, through physical realities. At the heart of our relationship with God and our way of life is the Eucharist. Celebrating it devoutly, and thus encountering Christ personally, should be the centre of all our days. …

3. The sacrament of Penance is also important. It teaches me to see myself as God sees me, and it forces me to be honest with myself. It leads me to humility. … Even when we have to struggle continually with the same failings, it is important to resist the coarsening of our souls and the indifference which would simply accept that this is the way we are. …

4. I urge you to retain an appreciation for popular piety, which is different in every culture yet always remains very similar, for the human heart is ultimately one and the same. Certainly, popular piety tends towards the irrational, and can at times be somewhat superficial. Yet it would be quite wrong to dismiss it. …

5. Above all, your time in the seminary is also a time of study. The Christian faith has an essentially rational and intellectual dimension. …. I can only plead with you: Be committed to your studies! Take advantage of your years of study! You will not regret it. Certainly, the subjects which you are studying can often seem far removed from the practice of the Christian life and the pastoral ministry. Yet it is completely mistaken to start questioning their practical value by asking: Will this be helpful to me in the future? Will it be practically or pastorally useful? The point is not simply to learn evidently useful things, but to understand and appreciate the internal structure of the faith as a whole, …

6. Your years in the seminary should also be a time of growth towards human maturity. It is important for the priest, who is called to accompany others through the journey of life up to the threshold of death, to have the right balance of heart and mind, reason and feeling, body and soul, and to be humanly integrated. ….

7. The origins of a priestly vocation are nowadays more varied and disparate than in the past. Today the decision to become a priest often takes shape after one has already entered upon a secular profession. Often it grows within the Communities, particularly within the Movements, … As a result, candidates for the priesthood often live on very different spiritual continents. It can be difficult to recognize the common elements of one’s future mandate and its spiritual path. For this very reason, the seminary is important as a community which advances above and beyond differences of spirituality. …

Dear seminarians, with these few lines I have wanted to let you know how often I think of you, especially in these difficult times, and how close I am to you in prayer. Please pray for me, that I may exercise my ministry well, as long as the Lord may wish. I entrust your journey of preparation for priesthood to the maternal protection of Mary Most Holy, whose home was a school of goodness and of grace. May Almighty God bless you all, the Father, the Son and the Holy Spirit.

From the Vatican, 18 October 2010, the Feast of Saint Luke the Evangelist.

Yours devotedly in the Lord, BENEDICTUS PP. XVI

Det gamle romerske missalet – mistet og igjenfunnet

Liturgi, TLM /

I starten av september ble det holdt en liturgisk konferanse i Colombo, Sri Lanka, med mange interessant foredrag. Alle foredragene ligger ute på nettsidene til erkebispedømmet Colombo (men sidene ser ut til å ha visse sikkerhetsproblemer), derfor er det blitt lettere å lese i alle fall ett av foredragene – av Martin Mosebach – siden det nå i sin helhet er lagt ut på NLM-bloggen.

Jeg har sett en del på Mosebachs foredrag – om den gamle messen som (nesten) var blitt borte, men nå er gjenfunnet – og tar med deler av det her, men noen egne pekere:

Om messens vesen – messen er ikke et menneskelig verk

Early Christians knew as a matter of course that the cult bequeathed to them by the Lord was far more than a repetition of the Last Supper. They knew that the Last Supper was itself only a sign of the real work of redemption that was to take effect in his anguished death on the Cross. That is why they clothed this cult in the most sublime and beautiful forms of prayer and sacrifice that mankind had developed in the thousands of years before the coming of the Redeemer. These forms had no author; they were not devised by wise men: they arose from the sensibilities of all people who desired to worship the Divinity.

Only one thing distinguished this new Christian sacrifice from its antecedents in all religions: in making present the sacrifice of Jesus, it was not so much the work of pious and religious men as the work of God himself. It was a work performed by God for the benefit of mankind. It was a work which men – even the most religious men – could not have done for themselves. They could come to it only by the grace of the Redeemer. This is a central axiom of Christian worship, without which it remains unintelligible: it is not a human work, and therefore must not be allowed to appear to be a human work. It must be seen to owe its origin not to the will of man, but to the will of God. For Catholics this should be beyond dispute. But we have to acknowledge that in many parts of the Catholic world, and particularly in the Catholic Church’s historical bedrock territory, this axiom is no longer taken for granted.

Messen er virkelig; den er ikke et symbol på noe viktigere some er usynlig

… For a Catholic this visibility is not some subordinate quality: it is not subordinated to some higher, invisible world. God himself took a human body and even bore his wounds with him into glory. Ever since the God-man saw with our eyes and heard with our ears, our senses (which are by nature so easily deceived) are fundamentally empowered to recognize truth. As a result of Christ’s Incarnation the material world is no longer the realm of illusion: now, matter can again be seen for what it is: God’s thoughts, expressed in terms of the material world.

This realization gave rise to the absolute seriousness with which the Church used to perform all the physical actions of the liturgy. Every gesture of the hand, every inclination of head or body, every genuflexion, every kiss given to sacred objects was performed seriously and deliberately. The candles, the vessels and the sacrificial gifts of bread and wine were handled with respect. The language in which the divine thoughts were expressed was regarded literally as an instance of revelation. Thus St. Basil the Great, one of the Eastern Fathers, expressly said that Holy Mass was just as much revelation as Holy Scripture.

Vatikankonsilet ville bare forsiktig justere messen

The Second Vatican Council expressly and emphatically repeated the traditional theology of the Mass; it solemnly recognized the sacred language and the sacred music (Gregorian chant, which hovers between West and East, not belonging exclusively to any one culture). The Council called only for a cautious revision of the liturgical books – the kind of revision that was usual every couple of hundred years or so, in order to prevent any misunderstandings creeping in. Let us remember what the Catholic liturgy had achieved up to this time. Beginning with Asia Minor it had conquered the Roman and Greek world. Ultimately it had triumphed in the pagan Empire, had witnessed the latter’s demise and had won over the pagan peoples of the North and East. It became the instrument of a missionary success that is unique in world history. …

Hvorfor kom de dramatiske forandringene etter konsilet?

I am somewhat inhibited when I come to give an account of the unique event that has taken place in the Church. Of course I can give plenty of sociological, political and historical reasons for this event, which in its effects can only be compared, perhaps, with the hundred years of the Iconoclastic controversy in Constantinople, though Iconoclasm affected only a small region within the vast compass of the universal Catholic Church. But I find none of these reasons convincing. I believe in the Church’s supernatural essence: this means that I cannot be satisfied with any natural explanations for the Church’s triumphs and disasters. Consequently I refuse to guess or surmise the reasons that moved many reformers of his time to surrender the Church’s inherited treasure, her very heart, and draw up a new liturgy. This new liturgy was constructed out of elements of the old liturgy but, as Pope Benedict has said, it tends in a direction that is in many ways opposed to that of the old.

Hva ble resultatet av den nye messen?

A severely simplified rite, with vernacular prayers that were theologically general and unchallenging in tone, would surely help to keep modern people within the Church. Even this notion should have made people ask questions; in the mission lands of Asia, for instance, with their advanced civilization, people had been accustomed to extraordinarily rich rites in difficult sacred languages for millennia. To withhold Catholic tradition from them was equivalent to an act of colonialist paternalism. In the Christian heartlands, however, the reform’s simplifications had devastating consequences. When, in spite of much resistance, the reform was pushed through in a last exercise of power on the part of the Roman central authorities, the faithful began to pull out of the churches. As someone wrily observed, «The reform of the Mass was intended to open the Church’s doors to those outside; what happened was that the people inside escaped and ran away!» The solemn, hieratic cult was abolished, and the attempt was made, so to speak, to run after the faithful with the sacraments. But they declined this offer. In whole areas of Europe all understanding of the sacraments disappeared. The entire development was baffling: now that every word – allegedly – could be understood, the whole eucharistic event had become somehow alien to people. The Church’s great work of making God present no longer made sense. Simultaneously, knowledge of the Catholic faith withered away. Today, in Europe, there are many Catholics who can hardly say an Our Father, let alone a Creed. Many have only the vaguest notion of the Church’s teaching.

Men mange av forandringene som kom etter 1970 var ikke med i rubrikkene for den nye messen

… many of the most offensive infringements committed against the law of Catholic tradition were in no way rooted in Pope Paul’s reform. They arose from the disobedience that proliferated everywhere in the West as a result of the structural collapse during the pontificate of this unfortunate pope. …. The Missal of. Paul VI, for instance, did not order the altars to be turned round – one of the most grievous acts against the tradition of prayer in the entire world. Pope Paul did not necessarily want to put an end to the tradition whereby the priest, together with the faithful, faces the Crucified Christ, the Christ who is to come again from the East; nor did he want to suppress the tradition according to which the priest addresses his prayers, together with the congregation, to Christ, present on the altar in the form of the transformed [transubstantiated] gifts. This reversal of the orientation of prayer did more harm in Europe and the United States than all the relativizing, demythologizing and humanizing theologians. It struck the simple believer immediately that the prayers were no longer addressed to God but to the congregation. Now, the purpose of prayer was to put the congregation in the right mood, the right frame of mind so that it could celebrate itself as the «People of God». Something similar happened when Holy Communion was given in the hand instead of on the tongue, as formerly. This change, also, was not foreseen in the Missal of Paul VI: it was enforced by some German bishops.

Jeg kommer snart med noen kommentarer til andre del av foredraget.

Et helt annet perspektiv på Kirken

Katolsk /

Jeg ryddet opp i mine mange e-poster i dag tidlig, og kom over siste nyhetsbrev til «Også vi er kirken», der redaktør Anne Helene Utgaard skriver slik i lederen – og det er virkelig et helt annet persoektiv på Kirken enn det jeg har:

Kjære lesere,
Fra alle kanter av verden lyder nå ropet om reformer i kirken. Hva skal til for at kirkens hierarki vil lytte?

Katolske kristne forsøker å leve sitt liv under Åndens veiledning. Vi er Guds folk. Vi har noe å fortelle hierarkiet om våre tanker og erfaringer. Omkring i hele verden opplever katolikker at kirken framstår som stadig mer irrelevant i deres demokratiske og sekulariserte verden. Dens moralske veiledning gir ikke mening. Magisteriet bruker ekskommunisering for å disiplinere oss, men årsaken til disse tiltakene er ofte uforståelig, og Guds folk protesterer.

Det går en sterk bølge av fornyet klerikalisering gjennom kirken. Kristus sa at han var kommet for å tjene, ikke for å la seg tjene. Dette er også prestenes kall. Men nå er mange på vei opp på pidestallen igjen. Avstanden mellom Guds folk og dets tjenere øker. Men legfolk som ønsker å delta aktivt i lokalkirkens liv, føler seg mistenkeliggjort og passivisert. …. ….

Matutinlesninger fra Esters bok – 1

Liturgi /

Denne uka, fra søndag til og med torsdag, leser alle katolikker som leser tidebønnene – og også den lange morgenlesningen: Matutin – fra Esters bok. Som vanlig tas det utdrag av tekstene, slik at mye (det viktigste slik man har vurdert det), men ikke alt leses. Søndag leste vi i kapittel 1 og 2 om hvordan dronninga av Babylon ble avsatt, og hvordan den jødiske Ester ble valgt til ny dronning:

Det som her skal fortelles, skjedde i Xerxes’ dager. Det var den Xerxes som hersket over 127 provinser, fra India til Nubia. På den tid kong Xerxes satt på tronen i borgen Susa, holdt han i sitt tredje regjeringsår et gjestebud for alle sine stormenn og embetsmenn. Hærførerne i Persia og Media, adelsmennene og styresmennene i provinsene var samlet hos ham. Samtidig holdt dronning Vasjti gjestebud for kvinnene i slottet til kong Xerxes.

Den sjuende dagen, da kong Xerxes var i godlag av vinen, kalte han til seg de sju hoffmennene som gjorde tjeneste hos ham: Mehuman, Bista, Harbona, Bigta, Abagta, Setar og Karkas. Han bød dem føre dronning Vasjti fram for kongen, med sin kongelige krone på hodet. Han ville la folk og stormenn se hennes skjønnhet; for hun var meget vakker. Men dronning Vasjti nektet å komme. Hun trosset det bud som kongen hadde sendt med hoffmennene.

Da ble kongen meget forbitret, og harmen flammet opp i ham. Han vendte seg til vismennene, de som forstod seg på tidene; for slik pleide kongens saker å legges fram for dem som var kyndige i lov og rett. De som stod ham nærmest, var Karsjena, Sjetar, Admata, Tarsis, Meres, Marsena og Memukan, de sju persiske og mediske stormennene som alltid hadde adgang til kongen og var de fremste i riket. Da tok Memukan til orde foran kongen og stormennene og sa: «Det er ikke bare mot kongen dronning Vasjti har forbrutt seg, men mot alle fyrstene og folkene i alle de provinser som står under kong Xerxes. Dersom kongen finner for godt, så la det gå ut en kongelig forordning og la den bli skrevet opp blant persernes og medernes lover, så det står urokkelig fast. Si at Vasjti aldri mer må vise seg for kong Xerxes, og at kongen vil gi hennes dronningverdighet til en annen kvinne som er bedre enn henne.

I borgen Susa var det den gang en jøde som hette Mordekai. Han var sønn av Ja’ir, som var sønn av Sjimi og sønnesønn av Kisj fra Benjamins stamme. Han var med i den fangeflokken som ble ført bort fra Jerusalem da babylonerkongen Nebukadnesar bortførte Juda-kongen Jekonja. Mordekai var fosterfar til Hadassa, som også kalles Ester, datteren til hans farbror; for hun hadde verken far eller mor i live. Piken var både velskapt og vakker. Og da hennes foreldre døde, tok Mordekai henne til seg som sin egen datter.

Da kongens bud og befaling ble kjent, ble mange unge piker samlet i borgen Susa under tilsyn av Hegai. Også Ester ble hentet til kongens slott og satt under tilsyn av haremsvokteren Hegai. Han syntes godt om den unge piken og fikk velvilje for henne. Han sørget straks for å gi henne de salvene og den maten hun skulle ha, og lot henne få de sju ternene i kongens slott som var utsett til å tjene henne. Så lot han Ester og de sju ternene flytte inn i de beste rom i haremet. Ester fortalte ikke hvilket folk og hvilken ætt hun tilhørte; for Mordekai hadde sagt at hun ikke skulle nevne noe om det.

Det var i den tiende måneden, den måneden som kalles tebet, i kongens sjuende regjeringsår, at Ester ble ført inn til kong Xerxes i hans slott. Kongen ble mer glad i Ester enn i noen annen kvinne. Hun vant hans godhet og velvilje framfor alle de andre pikene. Han satte en kongelig krone på hennes hode og gjorde henne til dronning istedenfor Vasjti.

Skroll til toppen