2010

Katekese, evangelisering, forkynnelse til omvendelse

Katolsk, Teologi /

I forb. med de nordiske biskopenes hyrdebrev om voksenkatekumenatet (som jeg skrev om her), tenker jeg tilbake på mitt år på presteseminar i London, der jeg både deltok i en RCIA-gruppe, og skrev en oppgave om Kirkens nye General Directory for Catechesis fra 1997, som bl.a. tar opp forberedelsen av katekumener og konvertitter ganske grundig.

Mitt inntrykk da jeg da (for 13 år siden) studerte Kirkens retningslinjer for katekesen, var at fokuset på evangelisering, og forkynnelse til å få et personlig gudsforhold, og til omvendelse, var svært sterkt. Bl.a. leste jeg slike setninger: «By faith man freely commits his entire self completely to God; making the full submission of his intellect and will to God who reveals, and willingly assenting to the Revelation given by him. … Faith involves a change of life, a «metanoia», that is a profound transformation of mind and heart; it causes the believer to live that conversion. Catechesis must often concern itself not only with nourishing and teaching the faith, but also with arousing it unceasingly with the help of grace, with opening the heart, with converting, and with preparing total adherence to Jesus Christ on the part of those who are still on the threshold of faith.»

I tillegg til det de nordiske biskopene skriver om den positive effekten en skikkelig innføring av voksenkatekumenatet vil ha for hele menigheten, vil jeg legge til deb sterke oppfordinga til et personlig gudsforhold, og til omvendelse fra synd (både for katekumenene og hele menigheten) som også skal vektlegges. Jeg tar med noen avsnitt fra min oppgave, som i sin helhet kal leses HER:

My first reaction to this new understanding of catechesis is that it has not reached the Catholic Church in Norway yet (and I am not sure that the process has come very far in other countries either). One important reason for this in Norway is that the RCIA program has not been introduced there yet, and then of course the whole dynamic of the adult catechumenate doesn’t work. Converts are received into the church in the ‘old way’, they have sessions with a priest or a deacon, they are not very much introduced to the Christian community during this learning process, and the sessions with the priest are more informative than evangelizing in the spirit of Catechesi Tradendæ.

One obvious and positive effect of the RCIA as I have seen it here in London, is the involvement of the lay members of the parish in the formation process of the new converts, and the integration of the new people into the Christian community; …

Katekese, evangelisering, forkynnelse til omvendelseLes mer »

Monsignor Peter J. Elliott skriver om “reform av liturgireformen”

Liturgi /

Helt til slutt i Thomas Kociks bok «The Reform of the Reform?» (som jeg har skrevet om flere ganger før: HER, HER, HER, HER og HER), står det en artikkel av msgr. Peter J. Elliott (biskop i Melbourne fra 2007, les om ham HER) – som jeg kjenner godt fra boka: Ceremonies of the Modern Roman Rite (Ignatius Press, 1995), som jeg kjøpte og leste grundig for ti år siden. Det er ei bok som grundig går gjennom bestemmelser om hvordan messen skal feires etter Novus ordo.

Elliot er i utgangspunktet ikke i det hele tatt enig med tradisjonalistene i deres syn på den gamle og den nye messen. Han skriver f.eks. at det var godt at man kom bort fra den stille messens (som dominerte i søndagsmesser og svært mange steder) tablå-aktige messefeiring (der prest og ministranter stod nokså fjernt og feiret messen). Likevel er han kritisk til måten den nye messen ofte feires på; på upresise rubrikker, på friheter mange prester tar seg osv. Her er altså en ekte representant for «reform av reformen»-liturgene, og her er et lite utdrag fra hans kapittel:

Some have criticized the transition as exchanging the role of a eucharistic celebrant for that of a eucharistic preacher, hence a move toward a Protestant style of worship. Certainly, in not a few churches we now find a rather didactic or homiletic style of celebrating Mass, so that the altar becomes a pulpit. But it would be more accurate to perceive the influence of mass media communication in the transition. A speaker on television seeks to create an impression of intimacy and dialogue. Again, decades of expanding television create a historical context that is an important factor to bear in mind.
… …

It is obvious that the role of the people changed from silent participation to active involvement, although this had been pioneered well before the Council in the Latin dialogue Mass. The opening out of the ceremonial action as it affected the laity was more evident in the emerging lay ministries … …

I do not criticize this steady transition from the liturgical tableau of Low Mass to the open action of the Missa normativa. …

Monsignor Peter J. Elliott skriver om “reform av liturgireformen”Les mer »

Pave Benedikts synspunkter diskuteres i England

Katolsk /

I England raser debatten over pave Benedikts protest mot den foreslåtte nye loven ang ansettelser, som heller ikke vil tillate kirkesamfunn å være «diskrimninerende» på noen måte. Fra the Times, som har tatt med dette flotte bildet av paven:

The Roman Catholic Archbishop of Westminster today attempted to defuse a row that threatens to overshadow the Pope’s forthcoming visit to Britain by claiming that Benedict XVI was merely giving voice to what many people felt when he attacked this country’s record of promoting equal rights for gays.

Surprise at the Pope’s remarks was giving way today to more determined opposition to his views, with the National Secular Society vowing to set up a Protest the Pope campaign to hold demonstrations during Benedict’s visit this year.

Aware of the growing controversy, the Most Rev Vincent Nichols, in Rome leading the 34 other bishops of England and Wales on an ad limina, or five-yearly visit to see the Pope, said that Benedict XVI was only saying publicly what many devout people believed.

«I think [the Pope’s] words will find an echo in many in our country who are uneasy that perhaps one of the unintended consequences of recent legislation is to drive religious belief and practice into the sphere of the private only,» the Archbishop said.

Katolske Catholic Herald skriver om samme sak på følgende måte:
Pope Benedict XVI has criticised Labour’s equality legislation in a remarkably direct speech to English and Welsh bishops at the end of their ad limina visit to Rome.

He said the legislation put unjust limits on religious freedom and «in some respects actually violates the natural law».

He made the remark just moments after he confirmed that he would be visiting Britain this year. …

Hyrdebrevet om voksenkatekumenatet

Katekisme, Katolsk /

Sist søndag leste man i alle katolske kirker i Norden (så langt jeg forstår) opp et hyrdebrev fra de norske biskopene om ‘voksenkatekumenatet’. Når mennesker ønsker å bli katolikker, må de forberedes først. I tdiligere tider ble man oftest forberedt individuelt av en prest, mens i senere år har de fleste menigheter i Norge hatt grupper på 5-10-15-20 personer som forberedes sammen – fortsatt undervises disse gruppene helst av en prest.

Etter Vatikankonsilet gjeninnførte Kirken en litt annen type forberedelse av katekumener (dvs. dåpskandidater), og ofte innkluderes konvertitter (de som er døpt i andre kirkesamfunn) i dette opplegget. I den engelskspråklige verden (og i Frankrike tror jeg, mens land som Tyskland og Italia vet jeg her lite om) er den nye ordninga svært utbredt, og er kjent av alle katolikker under navnet RCIA (Rite of Catholic Initiation of Adults). Hver menighet i disse landene har store grupper av faddere, kateketer og en prest som tar seg av de som ønsker å bli katolikker; denne prosessen er svært tydelig i menighetene og bispedømmene, bl.a. gjennom noen viktige liturgier i løpet av året.

Jeg var selv med i et slikt opplegg i London for 12-14 år siden, og ser både de positive sidene ved dette opplegget, og de negative; som at man ikke klarer å formidle nesten noe lærestoff i denne prosessen, og at det etter mitt syn blir helt feil når man prøver å behandle svært kirkevante protestanter og ferske dåpskandidater på samme måte. Det er selvsagt utfordringer i alle opplegg, men i år har jeg en god venn i California (svært kirkelig aktiv i 25 år) som er svært fornøyd med sitt RCIA-program.

De nordiske biskopenes hyrdebrev (som kan leses i sin helhet her) omtaler dette opplegget, og legger en hel del vekt på den positive effekten det kan få på hele menigheten (noe jeg vil slutte meg til), når de bl.a. skriver:

«Katekumenatet som vei inn i Kirkens hus, er … alltid en vei som gås i fellesskap med andre. Dette fellesskapet blir sikret gjennom katekumenatsgruppen (lik en miniatyrkirke). Til denne hører, ved siden av katekumenene eller konvertittene, noen medlemmer fra menigheten, presten og også fadderne, som i egenskap av nære ledsagere, står søkeren nær. …

Katekumenatet åpner ikke bare en mulighet for dem som ønsker dåp, eller ønsker å konvertere, til å tre inn på veien som fører inn i Kirkens hus. I katekumenatet ligger det også en stor mulighet for de aktuelle menighetene. Når en har opplevd hvordan en voksen dåpskandidat trer frem for menigheten og uttrykker sitt ønske om å bli døpt og bli tatt opp i menighetens fellesskap, da trer plutselig spørsmålet etter ens egen dåp, ens egen kirketilhørighet og ens egen tro frem. Her blir det tydelig at Kirken ikke bare har en misjon, den er misjon, og hun kan derfor ikke gi avkall på å være misjonerende.

Katekumenatet synliggjør at misjonsoppdraget …

Hyrdebrevet om voksenkatekumenatetLes mer »

“Prestebloggere er en gave til Kirken”

Data/blogg, Katolsk /

Man tar gjerne til seg all den oppmuntring man kan finne, for det er jo ikke alltid jeg mottar ros for å drive denne bloggen. Rosen det her er tale om finner vi på The Catholic Herald, og de nevner og roser en presteblogger spesielt: Father Tim Finigan.

Avisa skriver at pave Benedikt nylig ba prestene blogge mer (som jeg nevnte HER), og fortsetter slik:

The secular media have interpreted this as a papal invitation to priests to «get blogging». We suspect they are right. Pope Benedict XVI is unlikely to spend much of his day online, but he is almost certainly aware that blogging has become a powerful phenomenon in Catholic circles. Many of the world’s most engaged Catholics visit blogs several times a week, to pick up information and rumours about the Church, and also to air their views. One might protest that some of the information is inaccurate, that some of the rumours are false and that some views aired are contrary to Church teaching – but the fact remains that blogs fill a vacuum created, in part, by ecclesiastical structures that have lost the knack of communicating with the laity.

It is no accident that among the most successful blogs are those run by individual priests, rather than dioceses. Not only do the faithful like to know what their parish priest is up to, but a seasoned and witty evangelist can build a cyber-parish that extends for thousands of miles. An outstanding example is our columnist Fr Tim Finigan of Blackfen in Kent, who spreads the Gospel alongside authoritative news of papal and other liturgical initiatives that are sometimes overlooked by the official channels.

His blog is called The Hermeneutic of Continuity, a phrase used by Pope Benedict XVI to emphasise the lack of rupture between the Church’s teaching before and after the Second Vatican Council; so well-known is Fr Tim’s blog that it has helped popularise the Pope’s thinking on this subject throughout the English-speaking world.

Many priest-bloggers are conservative in their liturgical preferences; but there is room in cyberspace for clerical writers who embody many different authentic Catholic approaches. The internet can empower priests who have felt their influence decline as vocations and congregations decline. Indeed, it has the ability to reverse these trends.

We should therefore welcome it for what it is: a gift to the Church.

Prestens hovedfokus: Bønn, omsorg for de troende, forkynnelse av evangeliet

Katolsk /

I tillegg til det jeg skrev om pave Benedikts tale til de engelske biskopene HER, knytta paven i samme tale også disse tankene om prestenes tjeneste til kardinal Newman:

Much attention has rightly been given to Newman’s scholarship and to his extensive writings, but it is important to remember that he saw himself first and foremost as a priest. In this Annus Sacerdotalis, I urge you to hold up to your priests his example of dedication to prayer, pastoral sensitivity towards the needs of his flock, and passion for preaching the Gospel. You yourselves should set a similar example. Be close to your priests, and rekindle their sense of the enormous privilege and joy of standing among the people of God as alter Christus. In Newman’s words, «Christ’s priests have no priesthood but His … what they do, He does; when they baptize, He is baptizing; when they bless, He is blessing» (Parochial and Plain Sermons, VI 242). Indeed, since the priest plays an irreplaceable role in the life of the Church, spare no effort in encouraging priestly vocations and emphasizing to the faithful the true meaning and necessity of the priesthood. Encourage the lay faithful to express their appreciation of the priests who serve them, and to recognize the difficulties they sometimes face on account of their declining numbers and increasing pressures. The support and understanding of the faithful is particularly necessary when parishes have to be merged or Mass times adjusted. Help them to avoid any temptation to view the clergy as mere functionaries but rather to rejoice in the gift of priestly ministry, a gift that can never be taken for granted.

“Det er sannheten åpenbart gjennom Skriften og Tradisjonen og definert av Kirkens Magisterium som setter oss fri”

Katolsk /

Mandag holdt pave Benedikt en tale til de katolske biskopene fra England og Wales, der han bl.a. sa det jeg her har satt som overskrift. Bakgrunnen for setningen var hans uttalelse om at katolikker må påvirke samfunnet de lever i, og enda mer konkret; forslag til en lov i Storbritania som vil nekte også kirker/kristne organisasjoner frihet fra anti-diskriminerende regler ved ansettelser.

Vårt Land skriver om dette under overskriftene «Vil trosse britisk lov» (papirutgaven) og «Paven utfordrer England» (nettutgaven). De skriver videre at «Paven ber sine biskoper «forsvare troen» i møte med nye religionsfiendtlige lov. En ny likestilingslov er i ferd med å passere Parlamentet, og paven stiller seg nå i spissen for massive kirkelige protester i en sak med paralleller til den pågående norske debatten om ansettelsesfriheten for kristne organisasjoner. Også i Storbritannia har tros- og livssynssamfunn unntak fra anti-diskrimeringsparagrafene som gjelder ved ansettelser. Dette vil regjeringen ha slutt på, og paven ber sine 35 biskoper i England og Wales forsvare kirkens interesser mot nye statlige inngrep. Han oppfordrer dem til å stå fast ved kirkens tradisjonelle morallære og «tale med en samlet stemme mot lovgivningen». »

Her er mer av sammenhengen i pavens tale: Your country is well known for its firm commitment to equality of opportunity for all members of society. Yet as you have rightly pointed out, the effect of some of the legislation designed to achieve this goal has been to impose unjust limitations on the freedom of religious communities to act in accordance with their beliefs. In some respects it actually violates the natural law upon which the equality of all human beings is grounded and by which it is guaranteed. I urge you as Pastors to ensure that the Church’s moral teaching be always presented in its entirety and convincingly defended. Fidelity to the Gospel in no way restricts the freedom of others – on the contrary, it serves their freedom by offering them the truth. Continue to insist upon your right to participate in national debate through respectful dialogue with other elements in society. … …

… In a social milieu that encourages the expression of a variety of opinions on every question that arises, it is important to recognize dissent for what it is, and not to mistake it for a mature contribution to a balanced and wide-ranging debate. It is the truth revealed through Scripture and Tradition and articulated by the Church’s Magisterium that sets us free. Cardinal Newman realized this, and he left us an outstanding example of faithfulness to revealed truth by following that «kindly light» wherever it led him, even at considerable personal cost. Great writers and communicators of his stature and integrity are needed in the Church today, and it is my hope that devotion to him will inspire many to follow in his footsteps. …

Det har vært en hel del diskusjon om denne talen på nettet; jeg har lest uttalelser som priser paven høyt HER (Father Z) og HER (Continuity-bloggen) – og flere som ikke liker den, bl.a. HER.

“Den katolske kirke i Vårt Land” – et leserinnlegg

Generelt, Katolsk /

Noen av bloggens lesere har sikkert merka seg Ola Tjørhoms leserinnlegg i Vårt Land torsdag i sist uke, der han klager over at VL er vridd i sin dekning av Den katolske Kirke – og skriver for mye om den «betongkatolske» delen av Kirken. Jeg skrev et svarinnlegg til Tjørhom, som ble trykt i VL i dag:

Jeg leser i Vårt Land at Ola Tjørhom ikke er fornøyd med avisas dekning av Den katolske kirke. Selv om det noe ganger kan glippe litt med detaljene, er jeg ikke enig i denne kritikken. Jeg syns VL i stor grad reflekterer det som skjer i vår Kirke på en korrekt måte – og de gjenspeiler også den internasjonale dekningen nokså presis.

For min del virker det heller som om Tjørhom ikke liker utviklinga i vår Kirke, og derfor ikke er fornøyd med pressens dekning, verken internasjonalt eller nasjonalt. Mange har nok merket seg hans artikler i Morgenbladet, Kirke og Kultur og St Olav tidsskrift det siste året, der han stadig har påpekt det han mener er en «betongkatolsk» tendens.

Ser man på Den katolske kirke de siste 50 år, vil det nok være tydelig for alle observatører, at etter en åpen/liberal tendens først i perioden, har vi sett en tydelig tilbakevending til vår gamle tradisjon. Personlig vil jeg antyde 1965-1980 som en radikaliserende periode, 80-tallet som en periode med status quo (der pave Johannes Paul II klarte å stoppe videre utglidning), og at vi helt fra starten av 90-tallet har hatt en periode der Kirken har vendt mer tilbake til røttene liturgisk og teologisk. At denne utviklinga har skutt fart de siste (ca. fem) åra er jeg også enig med Tjørhom i, men dette er jo ikke VL’s feil.

Tjørhom har også rett i at diskusjonen i vår Kirke i stor grad handler om hvordan Det annet Vatikankonsils dokumenter skal forstås. Jeg venter selv på en ny stor bok om konsilet (av erkebiskop Agostino Marchetto) – etter at jeg for mange år siden leste flere bøker som reflekterte stemningen rundt og tolkningen av konsilet rundt 1970.

Tjørhom kaller det som skjer i Kirken en maktkamp. Det kan på en måte kanskje være korrekt, men på den annen side er det helt naturlig at samfunn, kirker, organisasjoner o.l. har en løpende diskusjon om hvordan fortida skal forstås og hvordan framtida skal formes. Tjørhom nevner National Catholic Reporter som et tidsskrift VLs journalister bør studere. Det må man gjerne gjøre, bare man ikke tror at dette radikale tidsskriftet er representativt for Den katolske kirke i USA i dag – da hadde det vært bedre å f. eks. følge med på hva som skjer innen den store og innflytelsesrike katolske bispekonferansen i USA.

Oddvar Moi, katolsk prest, Oslo

Reform av reformen – del 3: Aidan Nichols vurdering av reformbevegelsen

Liturgi /

Fr. Aidan Nichols skriver også et kapittel i Thomas Kociks boks «The Reform of the Reorm». Han diskuterer om katolikker flest virkelig liker den nye liturgien bedre enn den gamle. Sannsynligvis ikke, konkluderer han (men her kan man ikke være sikker), og så fortsetter han (på en avansert og elegant måte, så man må konsentrere seg litt når man leser):

Even were it the case, however, that the Church public is by and large adequately satisfied with the form of worship customarily offered to them in the modern Poman rite, it is still possible to assert that they should not be. The Church is not a business, whose management can rest content if its customers express consumer satisfaction. To «feel comfortable with a worship situation» is an infallible sign that we have missed the real meaning of the liturgy in its sacrality, its difference, its supernatural power. If we are to use commercial analogies here, then we must say of the Church that she is in the business of making people realize they have needs they have barely dreamed of. Because we are made in the image of God, made to tend to our divine archetype when he appears to us in the suffering and glorified God-man Jesus Christ, we have a need precisely not to be confirmed in our ordinary everyday personas by the easy uplift of a worship that consists in quickly appropriated words and sounds. By an apparent paradox, we need the liturgy not to be intrusively relevant to the secular roles that the society of a fallen world constructs for us. We need the liturgy to estrange us from our ordinary workaday selves by enabling us to find a new identity in those voices that speak there of adoration, purification, and the endless transcendence of the peace beyond all understanding of the City of God.

These are the most important tasks that the historic liturgies of Christendom have performed, and from them flow their power to affect us at the deepest level of our being—to bring us not only consolation in the face of unnegotiable evils but also courage to change the world. The power of the Mass to unsettle us and to give us a vocation that takes us beyond our secular identity and the duties we share with others as fellow citizens derives from the identity of the Mass, at its heart, with the Sacrifice of Calvary, considered as the saving revelation of the Holy Trinity, with whom we commune in eucharistic reception, thus anticipating our share in that suffering turned to everlasting joy which is, please God, our destiny in heaven. At every Mass we are to see the Crucified in his glory; and when we communicate, we are to receive him in his own person as he gives us by anticipation a share in the life of blessed sacrifice that is the Holy Trinity, and which will be ours in fullness-if only we cooperate with it-at the end of time.

It follows that three doctrines of the Church about the Holy Eucharist constitute a series of indispensable litmus tests for the right functioning of the liturgical organism that is the Church. …

Reform av reformen – del 3: Aidan Nichols vurdering av reformbevegelsenLes mer »

Reform av reformen – del 2: Forslag til hvordan liturgien kan reformeres

Liturgi /

Fr. Harrison skriver – etter at han går gjennom hva Vatikankonsilet skrev om liturgien (som jeg nevnte her) – så hvordan han syns den nye reformerte, nye liturgien bør være:

1 Latin has not been abandoned and is retained for almost the entire Ordinary of the Mass.

2 Only the Roman Canon (the first Eucharistic Prayer) is used. Vatican II never even hinted at the composition of new Eucharistic Prayers, not even as options. Even if the newly composed ones were in themselves of equal quality with the old-which is questionable, especially with no. 2, which now seems to be the most frequently used-they represent in effect the creation of a new rite, not the revision of the old. Gamber insists that to change anything so central as the 1500 year-old Canon-the very heart of the Roman rite and the fundamental defining point of its very identity in comparison with other rites-«is synonymous with the destruction of the rite in its entirety». And the Council certainly never dreamed of any such abolition of the old rite in order to replace it with a newly invented one.

3 In our alternate revision, none of those existing Offertory prayers has been removed that clearly expressed the sacrificial character of the Mass. …

Reform av reformen – del 2: Forslag til hvordan liturgien kan reformeresLes mer »

Reform av reformen – del 1: Hva sa egentlig Vaticanum II om liturgien?

Liturgi /

I Thomas Kociks bok «The Reform of the Reform» (som jeg har nevnt tidligere) er det også essay av andre forfattere, bl.a. Fr. Brian Harrison, O.S., som skriver om » The Postconciliar Eucharistic Liturgy: Planning ‘a Reform of the Reform'». Essayet bygger visst på et foredrag fra 1994, og ser ut til å være grunnlaget for ‘reform av reformen’-bevegelsen – selv om Kosics for er fra 2003.

Harrison ser ikke at den gamle liturgien kan være brukbar for framtida, selv om han selv har feira den nokså regelmessig i flere år; han har tanker om at framtidas liturgi må være en slags mellomting mellom ny og gammel form. Men før han foreslår hvordan liturgien kan reformeres, setter han søkelyset på hva Vatikankonsilets dokument Sacrosanctum Concilium virkelig sa (for han mener at den nye liturgien ikke er hva konsilet ønsket), og sier:

Let us now review briefly the fundamental principles laid down by Vatican II. Above all, it will be necessary to keep in the forefront of our minds as an overall guiding principle the conciliar Constitution’s words in article 7:

The liturgy, then, is rightly seen as an exercise of the priestly office of Jesus Christ…. From this it follows that every liturgical celebration, because it is an action of Christ the Priest and of his Body, which is the Church, is a sacred action surpassing all others.

That is, the liturgy is first and foremost the action of our Lord himself, not simply our action and our invention. It is a sacred mystery that we receive and enter into, rather than something we create for ourselves. It could even be said that neglect of this great truth is the basic source of all the postconciliar liturgical confusion, in which the human continuity and its activity and «creativity» have come to predominate over the divine presence and the divine activity.

In keeping with this overall guiding principle, Sacrosanctum Concilium lays down several «general norms» » that are to be observed in all liturgical revision, including the following, which has unfortunately been very much neglected: …

Reform av reformen – del 1: Hva sa egentlig Vaticanum II om liturgien?Les mer »

Lite blogging – andre ‘hobbyer’ har blitt prioritert

Data/blogg, Generelt /

En viktig hobby for meg har i mange år vært DATA, og da jeg onsdag fikk en ny datamskin på kontoret, med Windows 7 Professional innstallert, har jeg brukt en del av min tid til å finne ut hvordan det virker. På en måte er det enkelt nok, men jeg vil gjerne lære å kjenne mulighetene dette operativsystemet har skikkelig å kjenne. Bl.a. har Win7 muligheten for å kjøre Windows XP i et eget vindu, gjennom et tilpasset oppsett av ‘virtuelle maskiner’. Det har jeg satt opp, og kjører der noen gamle programmer, som jeg helst ikke vil være foruten – bl.a. Dreamweaver 2. I tillegg til dette kan alle programmer også kjøres i en annen modus – Win2000, WinXP etc – om nødvendig. Jeg har også 64-bits-utgaven av Win7, men jeg har så langt ingen problemer med å kjøre 32-bits programmer – litt overraskende, men fint.

De siste månedene har jeg hatt en midlertidig dataløsning på kontoret, men nå som jeg har fått en permanent maskin, har det også gått med litt tid til å sette opp alle programmene jeg ønsker slik jeg liker dem, og til å organisere alle gamle filer – bilder, dokumenter, e-post, musikk etc. – på en fornuftig måte. Jeg hadde en 7-8 år gammel maskin, som nå skal ende sitt liv, etter at jeg tok vare på alle filer jeg ville beholde, deretter reformaterte jeg harddiskene og tok det endelige farvel.

Avsluttende om økumenikk i denne omgang; P. Arnfinns preken

Økumenikk /

Jeg snakka med p. Arnfinn Haram i går, og han fortalte meg da bl.a. at det var fint å kunne holde preken under den store økumeniske gudstjenesten i Trefoldighetskirka i Oslo søndag 17. januar. Det var fullt hus, og han følte at han som katolikk var blir svært godt mottatt. På sin egen blog har han lagt ut heila ‘preika’, og den begynner slik:

Kjære brør og systre!

Jesus er på reise gjennom Galliela og Samaria. Her sit han, sliten og tyrst, ved Jakobsbrunnen, ved Sykarsbrunnen. Her sit han som sjølv er brunnen, han som sjølv er kjelda. Han som seier: ”Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste”! … …

Les fortsettelsen her.

“Alle kristne kan sammen forkynne det sentrale i Kristi budskap”

Økumenikk /

Pave Benedikt snakket (som ventet) om muligheten og behovet for kristen enhet på avslutningsmøtet for bønneuka for kristen enhet i Roma i går kveld. Her er det meste av Zenits oppsummering av talen:

… The Holy Father appealed to each Christian confession to «make its contribution to take the steps that lead to full communion.»

Though acknowledging questions that «separate us from one another — and that we hope can be overcome through prayer and dialogue,» the Pontiff affirmed that there is the «central content of Christ’s message that we can all proclaim together.»

This message is «the fatherhood of God, the victory of Christ over sin and death with his cross and resurrection, and confidence in the Spirit’s transforming action,» he stated.

Benedict XVI reflected that while Christians are «on the way to full communion,» they already share the call to «give a common witness in face of the ever more complex challenges of our time.»

On that list, the Pope said, are challenges such as «secularization and indifference, relativism and hedonism, the difficult ethical topics in regard to the beginning and end of life, the limits of science and of technology, and dialogue with other religious traditions.»

Moreover, he proposed, there are new fields «in which from now on we must give a common witness.» Among them, the Pope highlighted «the safeguarding of creation, promotion of the common good and of peace, the defense of the centrality of the human person, the commitment to overcome the miseries of our time, such as hunger, indigence, illiteracy, and the unequal distribution of goods.»

Benedict XVI called to mind this year’s 100th anniversary of a preliminary ecumenical gathering held in Scotland. He reflected on the «fundamental intuition» of that 1910 gathering: that Christians cannot proclaim the Gospel credibly if they are divided. … …

The Bishop of Rome affirmed that in this world «marked by religious indifference, and even by a growing aversion to the Christian faith,» there is a need for «a new, intense activity of evangelization,» not only for those who have never heard the Gospel, but «also among those in which Christianity was disseminated and is part of their history.»

Recalling the recently ended Year of St. Paul, the Holy Father stressed that common witness of the faith, «then as today, is born from the encounter with the Risen One, is nourished from a constant relationship with him, is animated by profound love for him.»

«The force that promotes unity and the mission,» the Pontiff concluded, «arises from the fecund and thrilling encounter with the Risen One, as happened to St. Paul on the road to Damascus.»

“At de alle kan være ett … så verden kan tro” – Joh 17.21

Økumenikk /

I gårsdagens angelus nevnte pave benedikt først … at vi er ulike lemmer på legemet (fra søndagens andre lesning fra 1. Kor 12), deretter fortsatte han slik: it is precisely in Christ and in the Spirit that the Church is one and holy, that is, an intimate communion that transcends and sustains human capacities.

I would like to emphasize this aspect while we are observing the «Week of Prayer for Christian Unity,» which concludes tomorrow, the Feast of the Conversion of St. Paul. Following tradition, I will celebrate vespers in the afternoon in the Basilica of St. Paul Outside the Walls, with the participation of representatives from the other Churches and ecclesial communities present in Rome. We will ask God for the gift of the complete unity of all the disciples of Christ and, in particular, according to this year’s theme, we will renew the commitment to being together witnesses of the crucified and risen Lord (cf. Luke 24:48). The communion of Christians, in fact, makes the proclamation of the Gospel more credible and efficacious, as Jesus himself said as he prayed to the Father on the eve of his death: «That they may be one … that the world might believe» (John 17:21). … …

May the Virgin Mary, Mother of the Church, obtain for us always to make progress in communion, to transmit the beauty of being one in the unity of the Father and the Son and the Holy Spirit.

Les hele angelus-budskapet her.

“Utenfor Kirken ingen frelse” – hvordan skal det forstås?

Teologi /

I forbindelse med økumeniske temaer har jeg fått spørsmål om hvordan dogmet «Utenfor Kirken ingen frelse» skal forstås. Katekismen svarer på dette (nokså balansert vil jeg si, med ganske stor åpenhet for dem som ikke kjenner Kirkens lære) , og nedenfor refererer jeg også til en grundigere diskusjon om dette spørsmålet. Slik uttrykker katekismen seg:

846. Hvordan skal man forstå denne påstanden som kirkefedrene så ofte gjentar? Positivt uttrykt betyr den at all frelse kommer fra Kristus, hodet, gjennom Kirken som er Hans legeme:

Med støtte i Den Hellige Skrift og i Tradisjonen lærer kirkemøtet at Kirken, i den skikkelse den vandrer i her på jorden, er nødvendig for frelsen. For Kristus alene er mellommannen og veien til frelse, og Han blir nærværende for oss i sitt legeme som er Kirken. Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den.

847. Det utsagnet angår ikke dem som, uten at det kan være tale om feil fra deres side, er uvitende om Kristus og Hans Kirke:

For de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi Evangelium og Hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte, og under nådens innskytelser prøver å leve etter Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet, kan nå frem til den evige frelse.

848. «Selv om Gud kan føre mennesker, som – uten egen skyld – ikke kjenner Evangeliet, på veier, som kun Han kjenner, til troen, «uden hvilken det er umuligt å ha Hans velbehag» (Hebr 11, 6), så er det for Kirken allikevel både nødvendig og en hellig rett å forkynne Evangeliet» for alle mennesker.

Gå selv til katekismen og se sammenheng og fotnoter HER, og en lang og grundig diskusjon om hva kirkefedre og kirkemøter sier om spørsmålet fins HER. Bl.a. sier enkelte kirkefedre og paver følgende:

St. Irenaeus has one passage which might be considered restrictive. But in many other places he takes a very broad view: «There is one and the same God the Father and His Logos, always assisting the human race, with varied arrangements, to be sure, and doing many things, and saving from the beginning those who are saved, for they are those who love God, and, according to their age (genean) follow His Logos.» … …

We found restrictive texts in Hermas, St. Justin, St. Irenaeus, Clement of Alexandria, Origen, St. Cyprian, Lactantius, St. Augustine, St. Cyril of Alexandria, and St. Fulgentius. There are also five Magisterium texts that seem restrictive.

We found broad texts much more widely. …

“Utenfor Kirken ingen frelse” – hvordan skal det forstås?Les mer »

Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke – Enhetens sår

Økumenikk /

Den katolske kirke katekisme skriver om økumenikk, under overskiftene Enhetens sår og Mot enhet (se sammenhengen og fotnotene HER):

817. «Allerede fra begynnelsen av oppstod det visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det fullstendige fellesskap med Den katolske kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen». Brudd som sårer Kristi legemes enhet (man skjelner mellom heresi, apostasi (frafall) og skisma), finner aldri sted uten synd fra menneskers side:

Der hvor synden er, der er det mangfold, der er det splittelse, der er det partivesen, der er det stridigheter; men der hvor dyden er, er det enhet og den enighet som gjorde at de troende hadde bare én sjel og ett legeme.

818. De som i dag blir født innenfor samfunn som er sprunget ut av slike brudd, «og som lever i troen på Kristus», «lar det seg ikke gjøre å laste for adskillelsen»: «De er tvertom gjenstand for Den katolske kirkes broderlige aktelse og kjærlighet (…). De som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, blir innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett kristennavnet, på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av den katolske kirkes barn».

819. I tillegg finnes «mange elementer av hellighet og sannhet» utenfor Den katolske kirkes synlige grenser: «Guds skrevne Ord, nådens liv, troen, håpet og kjærligheten sammen med andre gaver fra Den Hellige Ånd og endel synlige elementer». Kristi Ånd benytter seg av disse Kirker og kirkelige fellesskap som middel til frelse, og deres kraft kommer fra den fylde av nåde og sannhet Kristus betrodde Den katolske kirke. Alle disse goder kommer fra Kristus og fører til Ham og trekker av seg selv i retning av «den katolske enhet».
Mot enhet

820. Enheten «har Kristus fra først av skjenket sin Kirke. Vi tror den består urokkelig i Den katolske kirke, og vi håper den vil vokse seg stadig sterkere helt til verdens ende». Kristus gir til alle tider enhetens gave til Kirken, men Kirken er alltid nødt til å be og arbeide for å opprettholde, styrke og fullkommengjøre den enhet Kristus ønsker for den. Det var dette Jesus selv bad om i sin lidelses time, og Han ber uten opphør Faderen om enhet mellom sine disipler: «La alle bli ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg – la også dem være ett i oss, så verden kan tro at det er du som har sendt meg» (Joh 17, 21). Ønsket om finne tilbake til enhet mellom alle kristne er en gave fra Kristus og et kall fra Den Hellige Ånd.

821. For å kunne svare på dette kallet, kreves følgende:

* en stadig fornyelse av Kirken i større troskap mot dens kall. Denne fornyelsen er drivkraften i enhetsbevegelsen;
* en hjertets omvendelse for «renere å leve i overensstemmelse med Evangeliet», for det er lemmenes troløshet mot Kristi gave som forårsaker splittelse;
* bønn i fellesskap, for «hjertets omvendelse og et liv i hellighet er, sammen med de private og offentlige bønner for de kristnes enhet, i sannhet likesom sjelen i hele den økumeniske bevegelse, og kan med rette kalles åndelig økumenikk»;
* gjensidig og broderlig kjennskap;
* økumenisk fostring blant troende og særlig blant prester;
* samtaler mellom teologer og møter mellom kristne fra forskjellige Kirker og samfunn;
* samarbeide mellom kristne på forskjellige områder som er til gagn for mennesker.

822. «Omsorgen for gjenopprettelse av enheten deles av hele Kirken, både legfolk og hyrder». Men man må være seg bevisst «at arbeidet for å forsone alle kristne i den ene og udelte Kristi Kirkes enhet overgår menneskets krefter og evner». Derfor setter vi alt vårt håp «til Kristi bønn for Kirken, til Faderens kjærlighet til oss og Den Hellige Ånds kraft».

“Paven ber prestene blogge mer”

Data/blogg, Katolsk /

Dette sa pave Benedikt i dag (ifølge Dagbladet); en oppmuntring til meg, som en av de få bloggende prestene i Norge.

Misjonsbefalingen gjelder også på internett, fastslår pave Benedikt. «Prester må utfordres til å forkynne evangeliet gjennom det siste nye av audiovisuelle kanaler: bilder, videoer, animasjoner, blogger og nettsider. Ved siden av tradisjonelle midler, kan disse kanalene åpne nye veier til dialog, misjon og katekese.»

Presteskapet må tilpasse seg nåtidas kulturelle utvikling om de skal klare å nå fram til unge mennesker, sier paven. MEN: «Prester som er til stede i den digitale kommunikasjonens verden, bør heller kjennetegnes av sine prestelige hjerter enn sitt medietekke.»

Og dette er ikke noen norsk (misforstått) nyhet; det er pavens message for the 44th World Day for Social Communications, og han avslutter det slik:

The message ends with a renewed invitation to the clergy, «to make astute use of the unique possibilities offered by modern communications. May the Lord make all of you enthusiastic heralds of the Gospel in the new «agorà» (gathering place) which the current media are opening up.»

Her er hele pavens tale – og Father Z. skriver også om dette.

“Jeg kjenner ingen annen kirkeleder som er så opptatt av økumenikk som pave Benedikt”

Økumenikk /

Kardinal Kasper er blitt intervjua på Vatikanradioen (på tysk) og fått spørsmål mest om den sterke kritikken pave Benedikt får i Tyskland. Intervjuet begynner med kritikken fra den lutherske biskopen i Berlin, over at paven oppheva ekskommunikasjonen av de fire SSPX-biskopene for snart et år siden. Til dette svarer kardinal Kasper:

«Die Position der katholischen Kirche zur Ökumene ist seit dem Zweiten Vatikanischen Konzil völlig klar. Ökumene ist für uns nicht eine Option, sondern eine Pflicht, die in der Botschaft Jesu begründet ist. Das gilt auch für den Papst. Genau an demselben Wochenende, wo dieses Dekret über die Aufhebung der Exkommunikation der vier Bischöfe der Bruderschaft Pius X. bekannt gegeben worden ist, hat der Papst in einer Predigt in St. Paul vor den Mauern zum Abschluss der Gebetswoche für die Einheit der Christen sich ausdrücklich, mit aller Deutlichkeit zur ökumenischen Bewegung bekannt. Ich kenne gar keinen anderen Kirchenführer, der so oft, so eindringlich und so klar über die Ökumene spricht und sich zur Ökumene bekennt. Dem Papst das Gegenteil zu unterstellen, ist ungerecht und geht an der Sache vorbei.“ … …

Skroll til toppen