I Houston – NASA
Nokså tidlig på vår ferie var vi i Houston, Texas, for å besøke venner. En dag besøkte vi det store NASA-senteret litt sør for Houston. Her er vi avbilda inne i Mission Control senteret, der månedlandingene ble styrt fra.
juli 2013
Et par ferieuker
Jeg har nå «holdt fortet» her i St Hallvard menighet en hel måned, mens de fleste andre har vært på ferie. Det har ikke vært så veldig travelt, men jeg har hatt flere faste oppgaver de fleste dagene.
Men nå skal vi på ferie! Og i år (det er tre år siden sist) skal vi besøke min kones familie i nordre del av Oregon, USA.
Fem myter om pave Frans
På First Things kan vi lese en interessant artikkel om pave Frans, Artikkelen begynner slik:
He has been called an “improv pope,” a pope of many surprises, but the biggest surprise of all is that Francis continues to elude all efforts to classify him. Since the opening days of his papacy, a flood of commentators have come forth to tell us what to expect of him, only to miss the mark. Among the numerous errors about Francis, five in particular stand out.
1. “Francis is the anti-Benedict.”
Because Pope Francis is from Latin America, and Pope Emeritus Benedict from Germany—and because Francis is a natural extrovert and Benedict more reserved—some people thought that these stylistic differences signaled a difference in their whole way of thinking. But anyone who ever believed that was not being attentive. …
Og de andre fire punktene er de følgende:
2. “Francis is Not a Cultural Warrior.”
Following the first error flows a second: unlike the supposedly hard-edged Benedict, we have been told, Francis has a much softer touch. He avoids confrontation and strident denunciations, and wants no part of any culture war; nowhere is that clearer than in his treatment of the hot-button social issues. Religious reporter Allesandro Speciale recently wrote that Francis “has been less eager to engage in the culture wars over abortion or gay marriage cherished by his predecessors.” Sandro Magister added: “It cannot be an accident that after 120 days of pontificate Pope Francis has not yet spoken the words abortion, euthanasia, homosexual marriage.”
It’s hard to imagine more misleading statements than these. ….
3. “Francis is a ‘Social Justice’ Pope.”
When people say, as they often do, that Pope Francis is a “social justice pope,” what they invariably mean is that he cares about the poor above all else, and will focus his papacy on solving poverty. This is at once obvious and incomplete. Of course Francis, like his predecessors, cares about the poor, … …
4. “Francis Will Be More Charitable Toward Dissenters.”
No sooner was Francis elected than did dissenters start elevating him at the expense of his two predecessors, suggesting he would finally fulfill Vatican II’s promise. But Pope Francis does not see Vatican II as a charter for dissent any more than did Blessed John Paul II or Benedict. Francis has firmly said that to know Jesus is to be in full communion with the Church and Magisterium; …. ….
5. “Francis Loves the World.”
This is the greatest misconception of all. Francis, we are told, has an ease with the world that so many other religious leaders, fearful of modernity, lack. But this is not because Francis loves the world per se. Francis loves people, and wants to lead souls to Christ—and that is why he speaks so often about the devil, and warns against worldly temptation, urging us to flee it. …..
Ekstra kjent lesning i messen i dag
Teksten fra 2. Mosebok 3,1–6.9–12 – om Moses’ kall, starten på utfrielsen fra Egypt, Gud som presenterer seg selv o.a. er en av de viktigste tekstene i GT, og i hørte den i messen i dag:
I de dager gjette Moses småfeet for sin svigerfar Jetro, presten i Midjan. Da hendte det en gang at han drev feet over på den andre siden av ørkenen og kom til Guds fjell, Horeb. Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild, som slo opp fra en tornebusk. Han så opp, og busken stod i lys lue, men den brant ikke opp. Da tenkte Moses med seg selv: «Jeg vil bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp.» Men da Herren så at han kom borttil for å se, ropte han ut av tornebusken: «Moses, Moses!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» Da sa Gud: «Kom ikke nærmere! Ta dine sko av! For det sted du står på, er hellig jord.» Herren sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han våget ikke å se på Gud.
Så sa Herren: «Nå har nødropet fra israelittene nådd opp til meg, og jeg har sett hvordan egypterne plager dem. Så gå da; jeg sender deg til farao! Du skal føre mitt folk, israelittene, ut fra Egypt.» Men Moses sa til Gud: «Hvem er vel jeg? Makter jeg å gå til farao og føre israelittene ut fra Egypt?» «Ja,» svarte han, «for jeg vil være med deg! Du skal få et tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut fra Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet.»
Tekstene finnes på katolsk.no’s oversikt over kirkeåret – her er år 2013. Her er dagens tekster. Og her ser man en oversikt over alle hverdagsmessetekster i år 1.
Hva handler messen egentlig om?
Jeg skrev for snart en måned siden om en konferanse arrangert av the Church Music Association of America i Salt Lake City.
Nå forteller NLM-bloggen at erkebiskop Samples foredrag er tilgejngelig som lydfil i god kvalitet.
Last ned og hør foredraget her – høyreklikk og last ned, eller bruk spilleren under.
Hilsen fra en seminarist
På St Svithun menighets nettsider fant jeg nylig en hilsen fra en prestestudent litt utenom det vanlige. Han heter Christan Tybing Skaaren, og skriver bl.a.:
Som noen kanskje vet, studerer jeg ikke for Oslo Katolske bispedømme, men for en gruppe som offisielt heter Fraternitas sacerdotalis sancti Petri, kort F.S.S.P, eller oversatt til norsk: Prestebroderskapet Sankt Peter. F.S.S.P ble grunnlagt i 1988 av en gruppe prester og seminarister som ønsket å fortsette å feire messen slik den var før liturgireformene etter det annet vatikankonsil, men som samtidig ikke kunne akseptere de ulovlige bispevielsene som ble foretatt av erkebiskop Lefebvre. F.S.S.P ble promulgert i 1988 av Pave Johannes Paulus II. F.S.S.P har i dag ca. 200 prester og 120 seminarister fordelt på 2 seminarer, ett i Tyskland og ett i USA. …
En helt fersk prest feirer den tradisjonelle messen
Noen sier (se her) at spenningen mellom den tradisjonelle og den nye katolske messen stadig minker – mens andre vel ikke er enige i det. Her ser vi alle fall at en prest som ble ordinert 29/6 i år, allerede uken etterpå også feirer sin første tradisjonelle messe. Fra the New Liturgical Movement, der Ben Yanke skriver:
It always warms my heart to see more and more priests, especially younger priests, celebrating the EF. It’s important for priests to know both forms of the Roman Rite, so it is particularly encouraging to see the rising generation of priests more and more familiar with both forms of their rite. A reader provides more information about this Mass:
«On the Solemnity of Saints Peter and Paul, The Reverend Raymond Flores was ordained a priest for the Diocese of Brooklyn. The following Friday, Father Flores celebrated his First Traditional Latin Mass in the Extraordinary Form at the Brooklyn Carmelite Monastery. The Low Mass was the Votive Mass of the Sacred Heart of Jesus on First Fridays. It was attended by the local faithful as well as the cloistered Carmelite sisters, who sang during the entrance, offertory, communion and recessional. Following the Mass Father Flores offered his first priestly blessings.»
Den hellige Knut, martyr 1086
I dag feirer vi i Norden minnet om den Hellige Knut, Danmarks vernehelgen. På katolsk.no leser vi bl.a. følgende om kong Knut: «Knut beskrives som en imponerende og kongelig skikkelse, myndig og viljesterk, men selvbevisst og lidenskapelig. …. Han var konge i overgangen mellom vikingtid og middelalder, en tid som ikke bare var preget av krigstokter men også av indre spenninger mellom kongemakt og Kirke på den ene siden og rikets stormenn og bønder på den andre. Det var kongens oppgave å beskytte Kirken, og Kirkens oppgave å beskytte de små og svake, humanisere et primitivt samfunn hvor hedenskapet vel var fortrengt, men kristendommen ennå ikke riktig slått igjennom.»
Om kongens død (som beskrives på bildet) i 1086 leser vi samme sted:
Knut hadde pådratt seg noen av sine stormenns vrede da han hengte jarl Egil Ragnarsen, sin håndplukkede hersker over Bornholm, og det meste av hans hushold for piratvirksomhet. Mange adelsmenn stakk til sjøs fra tid til annen på jakt etter en rask inntekt, og henrettelsen av en stormann fikk mange av de andre til å revurdere sin støtte til en slik problematisk monark.
De jyske bøndene følte på samme måte som rikets stormenn at deres egne interesser var trådt for nær. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og sommeren 1086 brøt det ut et opprør i Vendsyssel, som etter hvert bredte seg til hele Jylland og Fyn. Jarlene tok Knuts bror Olav (1086-95) som leder. Knut flyktet fra kongsgården Børglum til Aggersborg, og deretter ble han drevet fra sted til sted, først til Viborg og deretter til Slesvig. Til slutt dro han til kongsgården i Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men han ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og da kongsgården var truet, søkte han sammen med sin bror Benedikt (Bent) tilflukt i trekirken St. Albani, Odenses første sognekirke. Kirkens asyl skulle egentlig respekteres, men de rasende jyske bøndene tok ingen slike hensyn.
Christian Albrecht von Benzon (1816-49): Knud den Helliges drab i Sct. Albani kirke 1086 (1843)
Mens lojale menn forsvarte kirkeporten, forberedte kong Knut seg på døden med skriftemål og kommunion, og deretter satte han seg foran alteret og sang salmer. I mellomtiden knuste bøndene kirkens vinduer og hogde hull i veggen, og deres steiner haglet inn gjennom vinduene. Kongen ble først truffet med en stein ved øyet, men med blodet rennende ned over kinnet fortsatte han å synge. Til slutt ble han rammet av et spyd som ble kastet gjennom korvinduet, og han døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og sytten ledsagere drept; deres navn var: Asmund, Blakke, Sven, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip. Det var den 10. juli 1086. Blant kongens følge var det bare hans bror Erik Eiegod som unnslapp.Kongen ble umiddelbart gravlagt under kirkens leiregulv sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende. ….
Statue av Sta Sunniva på plass på Selje
Slik leser vi på nettsidene til NRK-Sogn og Fjordane, lørdag 6. juni, to dager før minnedagen til Sta Sunniva og Seljemennene:
Fylkesmann Anne Karin Hamre stod for den offisielle avdukinga i eit strålande sommarvêr, og dei mange frammøtte kunne endeleg ta den flotte, tunge statuen nærare i augesyn. «Vi venta på henne og segna kan leve vidare. Dette er eit viktig historisk augneblink,» sa hotelldirektør i Selje, Gerd Kjellaug Berge, då statuen kom til Selje for få dagar sidan.
Bilethoggaren Arne Mæland har stått for det kunstnariske uttrykkjet på statuen, som står med augene vendt utover mot klosterøya Selja. … Legenda fortel om den irske kongsdottera Sunniva, som saman med ein liten flokk rømde Irland då ein vikinghøvding ville gifte seg med henne. Dei rak i land på Selja og budde i bergholer.
Då Håkon jarl drog til øya for å drepe «inntrengjarane», rømde Sunniva med flokken sin inn i ein steinheller. Opninga rasa att bak dei, og irane vart levande gravlagde. Noko seinare fann kjøpmenn lysande og særs velluktande bein i hellaren, og tok dei med til kong Olav Tryggvason. Sunniva er den einaste kvinnelege helgenen i Norge.
Statuen av Sunniva skal setjast opp på torget rett framfor prestegarden og med utsikt med klosterøya. St. Sunniva er hogd på ein historisk stad, nemleg der David-statuen av Michelangelo blei laga. Det er bilethoggaren Arne Mæland som har stått for arbeidet.
Et nytt liturgisk klima – etter 2007
På Chant Cafes nettsider leste jeg for noen dager siden om den liturgiske konferansen som ble avholdt i Roma i slutten av juni – les om den bl.a. her og se en del bilder. Fr Christopher Smith skriver i artikkelen på Chant cafe om hvor mye mer akseptert den tradisjonelle messen er blitt de siste årene, og at de som gjerne feirer denne messen ikke lenger er så tilbakeskuende til alt det gode, gamle, eller så kritiske til den moderne messen som de tidligere virket som:
A conference like Sacra Liturgia 2013, from which I have just returned, is the kind of thing that arguably could never have taken place during the Jubilee year of 2000 when I entered the seminary in Rome. In fact, it could not have been conceived of even in the wake of the election of Joseph Ratzinger to the throne of St Peter in 2005, just before I was ordained to the priesthood. I was reminded of just how much things have changed when I went this week early in the morning to St Peter’s to offer Holy Mass.
During my Roman years, which was really not all that long ago in a Church that thinks in centuries, I could easily walk into St Peter’s, and a few side altars would be busy at 7am with some few priests, mostly Vatican types or pilgrims, offering the Novus Ordo Mass in various languages. Every once in a while you could spot the Latin edition of the Missale Romanum 2002, but not very often. To even speak of the Missale di San Pio Quinto was to invite a reaction which could quite possibly result in expulsion from the Basilica of the Prince of the Apostles. …
You can imagine my surprise when I went this time. The sacristy of St Peter’s, which used to be so delightfully quiet on an early weekday morning, is now a hive of activity. Priests and pilgrims from all over the world find themselves at every single usable altar of the Basilica. Altar cards adorn several altars in the North Transept, and one can see several of the Pope’s ceremonieri and other Vatican officials going back and forth from those altars celebrating Holy Mass in the classical Roman rite. … …
I must confess that, going to the conference, I wondered whether some of the participants and speakers might see it as a “last hurrah” for the Benedictine liturgical party within the Church, and that it might be seen by its critics as the swan song for the Benedictine reform. I wondered whether we might lose time and energy in harsh denunciations of the liturgical practices of Pope Francis, and turn on each other in division and hatred.
Nothing could be further from the truth. This was a group which truly “thought with the Church”, not in a slavish manner, but as free men and women of God. We were able to raise serious questions about the liturgical reform without having them turn into gripe sessions or anticlerical bashes. There was a profound experience of communion, conviviality, prayer and study.
Why is this important? Well, I think that it is representative of what has happened in the Church because of the Pope in whose honor the conference was called. There are many people who have discovered the beauty of the liturgy conceived, not in restrictive terms as saying the black and doing the red of one particular Missal, but in terms of an ars celebrandi which respects legitimate diversity. ….
Liturgibloggen PrayTell har tatt opp denne tråden i et innlegg som så langt har fått 146 kommenterer (de fleste ganske nyttige). Innlegget har tittelen Toward the transformation of traditionalism, og dreier seg egentlig om at tradisjonalistene har blitt så mye mildere – og mer akseptert av andre teologer, prester, katolikker.
(For alle som ikke husker det; det er i dag 6 år siden pave Benedikt kunngjorde at det skulle bli mye lettere å feire den tradisjonelle messen.)
Salve Regina
Etter pinse har vi nå igjen begynt å synge Salve Regina (i advent synges jo «Alma Redemtoris Mater», fra 2/2 til påske synges «Ave Regina Cælorum» og i påsketiden synges «Regina Cæli lætare, alleluia»), og her hører vi den vanligste/best kjente melodien.
Jeg synger den nå etter hver messe jeg feirer, sammen med menigheten, både hverdags- og søndagsmesser. Nå i sommer er vi uten organist, og da er Salve Regina ekstra passende som avslutning i søndagens høymesse. Tidligere i år viste det seg at det er vanskelig å synge de tre andre Mariahymnene uten hjelp, og siden man helst ikke vil synge som som er feil, avsluttet jeg da de stille messene (ukedager og søndager) med tre «Hill deg, Maria». Det syns jeg også fungerer godt – og dette er også den gamle tradisjonen ved stille messer fra før 1965 (men da hørte det også med noen flere bønner).
Og her er en annen måten å synge Salve Regina på.
Vatikanstaten innviet til den hellige Josef
Fredag morgen velsignet pave Frans en ny statue av erkeengelen Mikael i Vatikanets hage, og samtidig innviet han Vatikanstaten til den hellige Josef. Her er slutten av hans korte tale:
… Cari fratelli e sorelle, noi consacriamo lo Stato Città del Vaticano anche a San Giuseppe, il custode di Gesù, il custode della Santa Famiglia. La sua presenza ci renda ancora più forti e coraggiosi nel fare spazio a Dio nella nostra vita per vincere sempre il male con il bene. A Lui chiediamo che ci custodisca, si prenda cura di noi, perché la vita della Grazia cresca ogni giorno di più in ciascuno di noi.
På norsk:
Kjære brødre og søstre, vi vigsler også Vatikanstaten til den hellige Josef, vokteren av Jesus, vokteren av den hellige familie. Hans nærvær gjør oss sterkere og modigere til å gi plass for Gud i våre liv, slik at vi alltid kan overvinne det onde med det gode. Vi ber Ham om å beskytte oss, og ta vare på oss, slik at nådens liv vokser sterkere i den enkelte av oss fra dag til dag.
Videoen under viser pave Frans og pave emeritus Benedikt sammen, og pave Frans holder en kort tale og velsigner en ny statue av erkeengelen Mikael.
Filosofi og den tradisjonelle messen
Jeffrey Tucker skriver på TLM-bloggen om hvor mye mer vanlig den tradisjonelle messen er blitt (mange steder) de siste årene. Og en av grunnene/ forløperne til denne forandring, som for alvor kom i 2007, er en doktorgrad i filosofi skrevet av Catherine Pickstock. Slik skriver han om henne:
We know of the many milestones that made this happen but a hugely important one is often overlooked. It was a book that appeared in 1997. The title is After Writing: The Liturgical Consummation of Philosophy. The author: philosopher Catherine Pickstock. The book came as something of a shock, partially because of its brilliance and partially because, so little that is both new and true ever appears in any field. This book was both.
Here thesis spoke directly to the philosophical nihilism of our age, as channeled through the deconstructionist mode of thinking that began in mid-20th century and continues to this day. In this tradition of thought, much of what we believe has fixed meaning and consists of true propositions are really social and cultural fabrications filter through our own subjective understandings. Through this line of thinking, many categories of thought have been falling into the abyss: law, language, literature, sexual identity, and much more. ….
… so how does Pickstock fit in here? Pickstock’s thesis was utterly unpredictable and stunningly brilliant. She is willing to concede every one of the deconstructionist arguments in every field in which they have traditionally been applied. But, she said, there is one field that this critique cannot apply: liturgy. Why? Because liturgy makes special claims that other fields do not make. It comes from God and is delivered back to God in forms that developed over time through the experience of many generations working through a system of belief that seeks to communicate out of the limits of time. Its forms borrow from revelation and seek to perfect the presentation in light of the lived prayer lives and rituals of countless people and over a period of time that extends beyond any existing regime of elites. Thus does it lack the arrogance of the truth claims that are made for law, literature, or even plain language. Liturgy is defined by its deference to what has come before, and it is improved only in small forward motions and always in the context of that striving for contact with the eternal.
In the course of the argument, she singled out the pre-Trent Roman Rite for special investigation. Her presentation ran probably 10,000 words, piece by piece, and she explained so much that we might otherwise take for granted. Reading that section created a kind of love in the reader that one might not have had before, and there was a serious critique of modern liturgy embedded here.
Det kom også noe konkret ut av dette, skriver Tucker:
Now, here is some history that I don’t think has been put into print. For the Cardinal Archbishop of New York, John Cardinal O’Connor, had already heard that this phenom was in town. So when we all went to Mass that Sunday, he was very excited to meet her. When they met, Pickstock and he spoke and spoke, but at some point she said gently to him: «I understand that you do not have the Tridentine form of the Missal at this Cathedral? Would you consider permitting it. His response came immediately: «Absolutely. Consider it done.»
Then … to everyone’s amazement … it was done. This was years before Summorum Pontificum but the decision had a huge influence on the changing culture of the Catholic liturgy. …
En frimodig, grundig og interessant bekjennelse
Ragnhild Helena Aadland Høen har nylig skrev et slikt innlegg, en slik beskjennelse, om hvorfor hun ble en katolikk, og om hvor glad hun er for at hun tok det steget. Les hele innlegget på hennes egen blogg – her er bare overskriftene:
DEL I: DIN vei inn i Kirken
I løpet av disse årene har mange spurt meg om min vei inn i Kirken og hvorfor jeg konverterte. Det er veldig vanskelig å svare generelt på, rett og slett fordi det som mange egentlig lurer på er hvorfor DE burde vurdere å konvertere – noe som er et helt annet spørsmål. Alle har sin helt egne vei inn i Den katolske kirke, det er det som er så ufattelig fascinerende. ….
Del II: Hvorfor jeg gikk ut av Den norske kirke
Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok ut fra spørsmålet «Hvorfor konverterte du?», men det skal jeg ikke gjøre. Jeg tror det er fruktbart å bryte spørsmålet ned i to: «Hvorfor gikk du ut av Den norske kirke?» og «Hvorfor gikk du inn i Den katolske kirke?»
Den teologiske utviklingen i Den norske kirke var den utløsende faktoren for min konversjon – den trenger ikke være det for andre, som sagt. ….
Del III: Oppbruddet fra Kardemomme by
I avisen Vårt Land stod leserinnlegget mitt «Vi som forlater Kardemomme by» over en helside 17. september 2007. Jeg skal ikke sitere alt her, men tar med dette:«Jeg er en av de mange som snart sildrer ut av Den norske kirke. Inntil ganske nylig har jeg tenkt på meg selv som en helt vanlig, streit kristen. Jeg er verken høykirkelig, superkarismatisk eller bedehuskristen. Jeg tror simpelthen på alt det som kristne over alt og til alle tider har trodd på. Men så en dag våknet jeg opp og fant ut at jeg hadde fått et nytt navn. Jeg var plutselig en av ”de konservative”. Eller enda verre: ”De gammeltroende”. …….
DEL IV: Hvorfor gikk jeg inn i Den katolske kirke?
Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Det stod derfor klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge.
Dessuten så jeg (og ser jeg) at det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke. Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. Så få kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen. ….
Del V: Avslutning
Dette ble jo nesten en liten bok likevel. Her er en kortversjon til avslutning.
Jeg er katolsk kristen fordi:
Den katolske kirke er den helt vanlige kristne kirken som forvalter den helt vanlige kristne troen som har blitt trodd av alle kristne over alt og til alle tider.
Den katolske kirke er det den sier at den er: Den er den historiske kirken som Jesus grunnla. Den er ganske enkelt the real thing.
…
Selv har jeg aldri skrevet så grundig som dette på bloggen min om hvorfor jeg ble katolikk. Men jeg har samlet noe stoff her, bl.a. et foredrag i Stavanger i 2006 og i en lydfil her noe jeg sa på predikantringen i Bergen i 2005.