januar 2014

Norske (nett)aviser trykker i dag denne «nyheten» som om det skulle være en nyhet (bl.a. VG her), og NTBscanpix har også laget en video om dette – se under.

Det går ikke klart frem i den norske mediavirkeligheen når og hvorfor pave Frans sa dette (og heller ikke hva han ellers sa), men Vatikanradioen har en grundig oppsummering av hva paven sa under sitt årlige møte med alle verdens diplomater i Vatikanet i går, mandag 13/1-14:

In a state-of-the-world address to the diplomatic corps, Pope Francis on Monday urged for diplomacy and dialogue in finding solutions to conflicts in several trouble spots of the world, and condemned, among other things, the ‘culture of waste’, the horror of abortion, human trafficking, poverty, hunger, malnutrition as well as the greedy exploitation of the environment. Currently, the Holy See has full diplomatic relations with 180 states of the world. In a traditional meeting to exchange new year’s greeting with the ambassadors to the Holy See, Pope Francis recalled fraternity as the foundation and pathway to peace, the theme of his Jan. 1 World Day of Peace message, and urged for combating greed, closing in and isolation, and instead create an open society where there is room of everyone, poor and rich alike, near and afar. Noting a rise in broken families, he called for support to strengthen it. He also called for support to the elderly and the young, saying they are the hope of humanity. Talking about peace, he drew attention to Syria, Lebanon, Egypt, Iran, the Israeli-Palestinian issue, Nigeria, the Central African Republic, Mali and South Sudan. In Asia, he especially recalled 50 year of diplomatic relations with South Korea this year, and prayed for reconciliation between the two Koreas. In the Asian continent he lamented “growing attitudes of prejudice” against Christians, and said the Holy See looks with lively hope to the signs of openness coming from countries of great religious and cultural traditions, with whom it wishes to cooperate in the pursuit of the common good.” The Holy Father also drew attention to the plight of migrants and refugees, drawing attention to the situation in the Horn of Africa and the Great Lakes Region, Latin Americans bound for the United States and those from Africa and the Middle East bound for Europe. The Pope also reminded the diplomats about the threat to peace arising from “the greedy exploitation of environmental resources,” pointing to the devastating effects of natural disasters, such as by the typhoon Haiyan.

Etter dette grundige referatet kan man på Vatkianradioens nettsider lese hele pavens tale (i engelsk oversettelse).

Pave Frans begynner nå en ny katekeserekke på onsdagsaudiensene (vi husker sikkert at pave Johannes Paul og pave Benedikt hadde flere lange katekserekker), denne nye serien skal ta for seg sakramentene, og han begynte naturlig nok med dåpens sakramentene onsdag denne uka, og sa (og han snakker faktisk så enkelt):

1. Dåpen er sakramentet som vår hele vår tro er grunnlagt på og som poder oss inn som et levende lem i Kristus og hans kirke. Sammen med nattverden og konfirmasjonen kalles disse tre sakramentene «den kristne innvielse», og er sammen som en stor sakramentale hendelse som konfigurerer oss til Herren og gjør oss til et levende tegn på hans nærvær og hans kjærlighet.

Likevel kan vi stille oss følgende spørsmål: Er dåpen virkelig nødvendig å leve som kristne og følge Jesus? Er det ikke bare et rituale, en formell handling i kirken for å gi et navn til den lille gutten eller jenta? Dette spørsmålet kan man høre. Og her er det apostelen Paulus skriver opplysende: » Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død ? Vi ble derfor begravet med ham ved dåpen til døden, slik at som Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, kan også vi vandre i et nytt liv » (Rom 6:3-4). Derfor er det ikke en formalitet! Det er en handling som berører dypet av vår eksistens. Et døpt barn og udøpt barn er ikke det samme. En person som er døpt, og en person som ikke er døpt er ikke det samme. Vi er, etter dåpen, nedsenket i en uuttømmelig kilde til liv, som er Jesu død, den største kjærlighetshandling i hele historien, og takket være denne kjærligheten vi kan leve et nytt liv, ikke lenger prisgitt det onde, synden og døden, men leve i fellesskap med Gud og med våre brødre og søstre.

2. Mange av oss har ikke noe minne av feiringen av dette sakramentet, og det er naturlig hvis vi ble døpt like etter fødselen. Jeg har stilt dette spørsmålet to eller tre ganger allerede, her på denne plassen: hvem av dere vet datoen for deres dåp, løft hendene. Det er viktig å vite hvilken dag jeg ble oppslukt av at denne strømmen av Jesu frelse. Og jeg vil tillate meg å gi deg noen råd, ja, mer enn råd, en oppgave for i dag. Når du kommer hjem, gå og se, spør om datoen for din dåp, for på den måten du vil huske denne vakreste dagen, dåpsdagen. For å vite datoen for vår dåp er å huske en velsignet dag. Faren for å ikke vite er at vi kan miste bevisstheten om hva Herren har gjort i oss, minnet om den gaven vi har fått. Dermed ender vi opp med tanke på det bare som en hendelse som fant sted i det siste … og at det har ingen innvirkning på nåtiden.

Vi må vekke minnet om vår dåp. Vi er kalt til å leve ut vår dåp hver dag, den må være en virkelighet i våre liv. Hvis vi klarer å følge Jesus og å forbli i kirken, til tross for våre begrensninger og våre svakheter og våre synder, er det nettopp i sakramentet der vi har blitt nye skapninger og har vært kledd i Kristus. Det er i kraft av dåpen, der er vi blitt frigjort av arvesynden, vi er satt inn i Jesu forhold til Gud og Faderen, vi er bærere av et nytt håp, for dåpen gir oss dette nye håpet ……

3. Et siste punkt, som er viktig. Jeg stiller dere et spørsmål: kan en person døpe seg selv? Nei, ingen kan være selvdøpt! Ingen. Vi kan be om det, ønske det, men vi trenger alltid noen andre til å gi oss dette sakrament i Herrens navn. For dåpen er en gave som er skjenket i en kontekst av omsorg og broderlig deling. Gjennom hele historien døper en person en annen, så en til og enda en … det er en kjede. En kjede av nåde. Jeg kan ikke døpe meg selv: Jeg må spørre en annen om dåpen. … I feiringen av dåpen kan vi se de mest genuine funksjonene i Kirken, som ligner en mor som fortsetter å føde nye barn i Kristus, i fruktbarheten av Den Hellige Ånd.

La oss derfor be Herren fra våre hjerter at vi kan være i stand til å oppleve stadig mer, i hverdagen, av denne nåde som vi har mottatt i dåpen. Og at ved å møte oss kan våre brødre og søstre møte sanne Guds barn, sanne brødre og søstre i Jesus Kristus, sanne medlemmer av Kirken. Og ikke glem leksene deres i dag: finn ut, be om datoen for din egen dåp. Som jeg vet om min fødselsdag, bør jeg også vite om min dåpsdag, fordi det er en festdag.

Pavens katekese var både enkel og kort (her har jeg bare tatt bort et avsnitt i pkt 2). Hele katekesen kan leses på engelsk HER og på (originalspråket) italiensk HER.

John Allen skriver om de fem viktigste katolske nyhetene som fikk minst oppmerksomhet i 2013, og på første plass blant disse setter han det faktum at pave Benedikt frivillig trådte tilbake. Her er en del av det han skriver om dette:

1. Benedict the revolutionary

Despite images of Francis as a maverick, by far the single most revolutionary act committed by a pope in 2013 came from Benedict XVI in the form of his stunning decision to voluntarily renounce his office. Sometimes lost in the shuffle amid the frenzy over Francis is that Benedict was actually the prime mover in the drama.

Benedict, of course, never had much luck when it came to PR. He came into office with a prefabricated narrative about being «God’s Rottweiler» and «the Vatican’s enforcer» and was never really able to shake it. In terms of public opinion, the difference between Benedict and Francis is perhaps best expressed this way: Under Benedict, people assumed that whatever they didn’t like about the church was because of the pope; now, they tend to think it’s in spite of the pope.

As a result, the tendency is to frame Benedict and Francis almost as matter and antimatter — tradition vs. innovation, dogmatism vs. compassion, etc. Apart from the debatable merit of those perceptions, what they ignore is that Francis would not have happened without Benedict’s decision to stand aside.

Equally notable is the way he’s handled his departure. In his final address to the cardinals Feb. 28, Benedict pledged «unconditional reverence and obedience» to his successor, and he’s held up his end of the deal. Other than a private letter he sent to an Italian atheist that was leaked by the recipient, Benedict has only been seen or heard in public when Francis has come calling or invited him to something.

Despite well-documented umbrage among some about the new direction under Francis, Benedict has done nothing to encourage a «loyal opposition» or to legitimize dissent from the new regime.

In effect, Benedict has gone from infallibility to near-invisibility, and entirely by his own choice. If that’s not a «miracle of humility in an era of vanity,» to invoke Elton John’s Vanity Fair tribute to Francis back in June, it’s hard to know what would be.

At a substantive level, several of the reforms for which Francis is drawing credit, including his cleanup of Vatican finances and his commitment to «zero tolerance» on sex abuse, amount to continuations of policies that began under Benedict.

Even if that weren’t the case, the point remains that the «Francis effect» might have been lost to history without Benedict taking a step no pope had taken in 600 years — and given the markedly different circumstances, one could argue it’s a step no pope had ever taken in quite this way. … …