Det skal være lov å bruke morsmålet i Kirken – til en viss grad
Prestene har til en viss grad lov å bruke morsmålet, for slik er bestemmelsen fra Vatikankonsilet om tidebønnene (les større del av teksten her):
101. § 1. I tidebønnene skal det latinske språk beholdes, i samsvar med den latinske ritus’ eldgamle tradisjon. Den kirkelige myndighet får allikevel fullmakt til i enkelte tilfelle å innrømme bruken av oversettelser til morsmålet, foretatt i overensstemmelse med art. 36, nemlig overfor geistlige for hvem det latinske språk er en alvorlig hindring for en korrekt resitasjon av offisiet.
§ 2. Når det gjelder nonner, og medlemmer av alle arter av ordenssamfunn, både menn som ikke er geistlige, og kvinner, kan den kompetente overordnede tillate bruk av morsmålet ved resitasjonen av tidebønnene, også i koret, forutsatt at man benytter en godkjent oversettelse.
§ 3. Geistlige som er forpliktet til offisiet, og som resiterer det på morsmålet sammen med en gruppe av troende eller med slike som omtales under § 2, oppfyller dermed sin forpliktelse, dersom oversettelsens tekst er godkjent.
Prester som ikke har fått god nok utdannelse skal få lov å lese tidebønnene på morsmålet, og av lekfolket kreves det ikke så mye latin. (Alle forstår vel at jeg skriver om dette litt morsomt/ ironisk, for i praksis er jo latinen forsvunnet nesten helt ut av Den katolske Kirke.) Det var en artikkel av Fr. Hunwicke som har fått meg til å skrive om dette. Der skriver han bl.a. om latinens betydning:
In Veterum sapientia, which S John XXIII signed on the High Altar of S Peter’s in the presence of the body of Cardinals, that great Saint had insisted that the Latin language must remain central to the culture of Western Christianity. That Letter is not primarily about the language of worship; it desires Latin to remain a living vernacular for the clergy and not least for their formation; and it is explicitly based upon the belief that, by being latinate, a clerisy will have access to a continuity of culture. …. oth in secular culture and within the Church, there is a risk that the educated class will be cut off and imprisoned in the narrow confines of a particular culture – victims of its particular Zeitgeist. A literate clerisy is one that reads what other ages wrote, which means that it will at least be able to read Latin; and the sign of such a clerisy, in practical terms, will be that it can with ease read its Divine Office in Latin.
It is in this context that we must see the requirement of Vatican II (SC 101) – SOM JEG ÅPNET INNLEGGET MED.
