Jeg har skrevet om flere sakramenter i menighetsbladet for St Hallvard menighet. Her er en tekst jeg nylig skrev om skriftemålet – der en hel del av innholdet er hentet fra Katekismens kompendium nr. 295-312.
I min serie om sakramentene i Hallvardsvaka har jeg nå kommet til skriftemålets sakrament, som også kalles botens sakrament, forsoningens sakrament, tilgivelsens sakrament, og omvendelsens sakrament.
Jesus innstiftet dette sakramentet da Han påskedagen viste seg for sine apostler og sa til dem: «Motta den Hellige Ånd, om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt, om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh. 20). Og vi trenger dette sakramentet fordi det nye livet i nåden som vi har mottatt gjennom dåpen, ikke har fjernet menneskenaturens svakhet, og heller ikke tilbøyeligheten til å synde. Derfor trenger vi dette omvendelsens sakrament når vi gjennom synd har fjernet oss fra Herren.
Kristi kall til omvendelse lyder stadig i de døptes liv. Omvendelsen innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, en fast beslutning om ikke å synde mer i fremtiden, og tillit til Guds hjelp. Og vår omvendelse blir styrket av håpet om guddommelig barmhjertighet.
Når vi skrifter, er to elementer mest vesentlige: Det er først vår egen handling, en omvendelse under den Hellige Ånds tilskyndelse, og dernest absolusjonen fra presten, som i Kristi navn meddeler syndsforlatelsen og fastsetter botsøvelsene.
Den skriftende må før skriftemålet først og fremst fokusere på en grundig samvittighets-ransakelse, anger (som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud og ufullkommen når den skyldes andre motiver) som må inneholde ønsket om ikke mer å synde; bekjennelse, som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller bot som skriftefaren ilegger den skriftende – boten skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket.
Mange stiller seg spørsmål om hvilke synder man må skrifte, og hvor ofte man må skrifte. Til dette svarer Katekismens kompendium (n. 304-305): «En må skrifte alle alvorlige synder en ennå ikke har skriftet, som en husker etter en omhyggelig samvittighetsransakelse. Å skrifte alvorlige synder er den eneste ordinære måte å oppnå tilgivelse på. Enhver troende som har nådd skjels år og alder, er forpliktet til skrifte sine alvorlige synder minst én gang i året, og alltid før en mottar den hellige kommunion.»
Men det er viktig å vite at Kirken anbefaler sterkt at vi også skrifter venielle (mindre) synder, selv om dette ikke er strengt nødvendig. Skriftemålet hjelper oss nemlig til å forme vår samvittighet på en riktig måte, til å kjempe mot våre dårlige tilbøyeligheter, til å la oss helbrede av Kristus og til å gjøre fremskritt i vårt åndelige liv.
Virkningene av botens sakrament er forsoning med Gud og altså syndenes forlatelse; forsoning med Kirken, gjenopprettelse av nådens stand såfremt den var gått tapt, ettergivelse av den evige straff som var fortjent ved dødssyndene, og i det minste en delvis ettergivelse av timelig straff som følger av synden, fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst, styrking av åndelig kraft til å kjempe den kristne strid.
Personlig vil jeg gjerne oppfordre alle til å se mest på skriftemålet som en mulighet til å vokse menneskelig og åndelig, ved at man får en klarere forståelse av sine feil og svakheter (og slik mer bevisst kan arbeide mot disse), og ved at man gjennom sakramentets tilgivelse og nåde kan få hjelp til å bli et bedre menneske. Et mer lovisk fokus på hva man må skrifte og hvor ofte, er gjerne mindre fruktbart.
Jeg har nettopp hørt ferdig lydboka «