april 2018

To ukers tur til det sørlige Italia

Vi skal ha to uker tidlig sommerferie fra 1. til 15. mai (derimot ingen ferie i juni, juli, august), og skal ha en ganske omfattende tur til det sørlige Italia. Reiseplanen ser slik ut:

Leonardo da Vinci-Fiumicino
Vi leier bil og kjører til Cassino (inkl. Montecassino)
Matera
Alberobello og Locorotondo der vi bor i et Trullo-hotell
På vei sørover stopper vi i Tropea
Cefalu (med stopp i Enna)
Piazza Armerina (dagstur til Morgantina)
Agrigento (med Valle dei Templi)
Ragusa (og noen timer i Noto)
Syracusa (litt usikkert om vi også stopper i Catania)
På vei nordover igjen stopper vi i Paola
Siste stopp før vi leverer fra oss bilen er i Sperlonga

De siste tre dagene skal vi være i Roma, og jeg skal feire den norske 17. mai-messen der – som jeg også gjorde i fjor.

Anmeldelse av høymesse i St Olav, Oslo

«Alle vet at det kan være kjedelig å gå til messe. På mange måter er det som å være med i et spill der det kan ta veldig lang tid å forstå reglene og sammenhengene, og hvordan vi deltar på en meningsfull måte. Det kan være vanskelig å følge med. Og dette spillet er ikke engang laget for å være morsomt. Men sakte, men sikkert kan vi oppdage hvordan dette spillet har en dyp sammenheng med livet selv. Både når vi har det bra og når vi har det dårlig. Dette spillet hjelper oss på uante måter å leve livet vårt i alle dets fasetter, og vi kan alltid lære og oppdage nye ting om akkurat det.»

Vårt Land anmeldte høymessen i St Olav 15. april, og jeg leste anmeldelsen da det stod på trykk 23. april – og syntes ikke den var spesielt god eller interessant. I dag leser jeg at anmeldelsen er omtalt på katolsk.no og jeg leste også debatten om den på verdidebatt.no.

Vårt Lands anmelder hadde misforstått en hel del, men det viktigste jeg satt igjen med etter å ha lest disse artiklene, er sitatet fra Peder Solberg (øverst i mitt innlegg); at man må vite hva en gudstjeneste/messe/liturgi ønsker å gjøre før man kan si noe fornuftig om den.

Prestevielse og/eller presteløfter

Jeg stiller meg sammen med andre som gratulerer p. Paul Opata med prestevielsen sist lørdag; bildet øverst og nederst i denne artikkelen viser noe av det som skjedde – og man kan se mange flere bilder her. Jeg har hatt en diskusjon med redaktørene på katolsk.no, som (etter min mening nokså forvirrende) beskrev det som skjedde som «å avlegge presteløfter». Jeg mente at katolikker alltid vil kalle handlingen prestevielse eller ordinasjon, og jeg ser nå at begrepsbruken er blitt korrigert.

Men det er også riktig at en kandidat avlegger løfter før biskopen gir ham ordinasjonens sakrament; sølibatsløftet ble avlagt allerede ved diakonvielsen, og sekulærprester avlegger ingen fattigdomsløfter, men et lydighetsløfte til biskopen avlegges, sam flere løfter om hvordan man skal te seg som prest. Slik lyder løftene:

Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære at du er villig til å påta deg denne tjeneste. Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av Den Hellige Ånd, oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.
Biskopen: Vil du i pakt med Kirkens hellige tradisjon fromt og trofast feire Kristi mysterier, til Guds ære og til helliggjørelse av det kristne folk?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.
Biskopen: Vil du med verdighet og klokskap utøve ordets tjeneste ved å forkynne evangeliet og utlegge den katolske tro?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.
Biskopen: Vil du stadig inderligere forenes med Kristus, vår yppersteprest, Han som gav seg selv for oss som et rent offer til Faderen, og sammen med Ham vie deg til Gud for menneskenes frelse?
Ordinanden: Ja, del vil jeg, så sant hjelpe meg Gud.
Biskopen: Lover du meg og mine rettmessige etterfølgere respekt og lydighet?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.
Biskopen: Måtte Gud selv fullføre det gode verk Han har begynt i deg.

Vatikanet har ikke godtatt tyske biskopers vedtak om kommunion for protestantiske ektefeller

Hos National Catholic Register (og hos det østerrikske Kath.net) har jeg i dag lest:

Vatican Rejects German Bishops’ Intercommunion Proposal

Sources confirm that, with the Holy Father’s approval, the Vatican’s head of doctrine has thrown out the bishops’ pastoral guide allowing Holy Communion for some Protestant spouses, but the Pope wishes the rejection letter to remain secret.

The Congregation for the Doctrine of the Faith, with the approval of Pope Francis, has written a letter to German bishops rejecting their proposal to allow some Protestant spouses to receive Holy Communion, but the Pope does not wish the letter to be made public, the Register has learned.

Sources in the Vatican and Germany say that Archbishop Luis Ladaria, the current prefect of the CDF, wrote the letter and that it was given papal approval.

“It’s a rejection of the pastoral plan,” said a high level source in the German Church, speaking on condition of anonymity, adding that there are “no differences” between Archbishop Ladaria and his predecessor, Cardinal Gerhard Müller, on the matter. …

Tradisjonell latinsk messe i Porsgrunn 20. april

Messen som feires i Vår Frue kirke i Porsgrunn denne fredagen er ukedag etter 2. søndag etter påske, og her er noen utdrag fra tekstene som brukes:

Inngangsvers
Jorden er full av Herrens miskunn, alleluja. Ved Herrens ord er himlene festet, alleluja, alleluja. Juble i Herren, rettferdige: Lovsang sømmer seg for de rettvise. Ære være Faderen …

Kollektbønn
Gud, du som ved din Sønns ydmykelse har reist opp den falne verden, gi dine troende en evig glede, så de som du har revet ut av den evige døds farer, må få nyte den evige salighets gleder. Ved vår Herre …

Epistel (1. Pet. 2, 21-25)
Høytelskede, Kristus har lidt for oss og etterlatt dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor. Han gjorde ikke synd, og i hans munn ble det ikke funnet svik. Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, truet ikke da han led, men ga seg over til dem som dømte ham urettferdig. Han bar selv våre synder i sitt legeme på treet, så vi, døde fra synden, skal leve for rettferd, og ved hans sår er dere blitt legt. For dere var som villfarende får; men nå er dere vendt om til deres sjelers hyrde og biskop.

Graduale og påskealleluja
Alleluja, alleluja. Disiplene kjente Herren Jesus da han brøt brødet, alleluja.

Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine får, og mine kjenner meg. Alleluja.


Se alle tekster og bønner for denne messen HER.

Maria Magdalena og Jesu oppstandelse

Siden det i dag er påskedag, passer det godt å presentere hvordan NT og Kirkens liturgi framstiller Maria Magdalenas vitnesbyrd om Jesu oppstandelse.

Utgangspunktet er det som står skrevet i Johannesevangeliet (20, 1-3,11-18)

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. … …

Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Dernest nevnes Maria Magdalena også svært tydelig i den høytidelige Påskesekvensen som synges påskedag og gjerne hele påskeoktaven. Den lyder slik:

Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.

Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.

Død med liv en tvekamp stred som i under endte,
da vår konge døden led, død til liv seg vendte.

«Maria, tal for sant om tegnene du fant!»

«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i strålekrans,
så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.

Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder.
Til Galilea vandrer han forut for eder.»

Oppstanden er Herren, det vet vi for visst.
Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist.
Amen. Halleluja.

Og da minnedagen for den hellige Maria Magdalena (22/7) i fjor ble opphøyet til fest, ble denne nye prefasjonen laget til messen, for Maria Magdalena, som nå kalles Apostlenes apostel:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi i alle ting forkynner deg, allmektige Fader,
hvis miskunn ikke er ringere enn din makt,
ved Kristus, vår Herre.

Han åpenbarte seg i haven for Maria Magdalena,
hun som i livet hadde ham kjær, som så ham dø på korset,
og søkte ham da han lå i graven.

Hun var den første som tilba ham da han sto opp fra de døde.
For apostlenes åsyn æret han henne med apostolisk oppdrag,
slik at det gode budskap om nytt liv kunne nå til verdens ende.

Derfor, Herre, lovpriser vi deg, sammen med englene og alle de hellige,
idet vi jublende istemmer:

Skroll til toppen