Siden det i dag er påskedag, passer det godt å presentere hvordan NT og Kirkens liturgi framstiller Maria Magdalenas vitnesbyrd om Jesu oppstandelse.
Utgangspunktet er det som står skrevet i Johannesevangeliet (20, 1-3,11-18)
Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. … …
Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.
Dernest nevnes Maria Magdalena også svært tydelig i den høytidelige Påskesekvensen som synges påskedag og gjerne hele påskeoktaven. Den lyder slik:
Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.
Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.
Død med liv en tvekamp stred som i under endte,
da vår konge døden led, død til liv seg vendte.
«Maria, tal for sant om tegnene du fant!»
«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i strålekrans,
så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.
Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder.
Til Galilea vandrer han forut for eder.»
Oppstanden er Herren, det vet vi for visst.
Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist.
Amen. Halleluja.
Og da minnedagen for den hellige Maria Magdalena (22/7) i fjor ble opphøyet til fest, ble denne nye prefasjonen laget til messen, for Maria Magdalena, som nå kalles Apostlenes apostel:
I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi i alle ting forkynner deg, allmektige Fader,
hvis miskunn ikke er ringere enn din makt,
ved Kristus, vår Herre.
Han åpenbarte seg i haven for Maria Magdalena,
hun som i livet hadde ham kjær, som så ham dø på korset,
og søkte ham da han lå i graven.
Hun var den første som tilba ham da han sto opp fra de døde.
For apostlenes åsyn æret han henne med apostolisk oppdrag,
slik at det gode budskap om nytt liv kunne nå til verdens ende.
Derfor, Herre, lovpriser vi deg, sammen med englene og alle de hellige,
idet vi jublende istemmer:
