juli 2020

Flere tusenårsjubileer for hendelser som var viktige i kristningen av Norge

Generelt, Katolsk /

Avisa Dagen skriver i dag på lederplass:

I dag er det olsok. Og denne 29. juli er det 990 år siden Olav Haraldson falt i slaget på Stiklestad. Stortinget har gitt tusenårsjubileet om ti år status som nasjonalt jubileum. En viktig årsak er at det etter dette slaget ikke lenger ble stilt spørsmål ved Norge som en enhetlig nasjon.

I årene fram mot 2030 er det også tusenårsjubileer for en rekke andre hendelser som var viktige i kristningen av Norge. I 2021 er det tusenårsmarkering for møtet mellom Olav Haraldsson og Gudbrand Dale og kristningen av Gudbrandsdalen. I 2022 markeres tusen år siden opprettelsen av Eidsivating. I 2024 er det 1000-årsjubileum for innføring av kristenretten på Moster og 750-årsjubileum for landsloven.

Den kristne tankesmien Skaperkraft har forbilledlig grepet fatt i anledningen dette gir til å belyse både nasjonens og kristendommens betydning. Både nasjon og kristendom er blitt omstridte begreper, ikke minst når de kombineres. Politiske ledere og grupperinger i land som Polen, Ungarn, Brasil og USA blir anklaget for å fremme en usunn nasjonalkonservatisme. Kritikere mener religiøse symboler og retorikk blir misbrukt til å styrke autoritære tendenser og sjåvinisme, samt undergrave demokratiske prosesser og nøre opp under motsetninger i samfunnet.

For mange moderne nordmenn fremstår kristningen som en brutal eller triviell affære – eller kanskje begge deler. Én type primitiv overtro ble erstattet av en annen. Vi gikk fra mørk vikingtid til en minst like mørk middelalder.

En slik historieoppfatning har nok mer rot i myter enn i faktiske forhold. «Kristningen startet en prosess der vi begynte vi å bevege oss bort fra det norrøne ættesamfunnet, fra en kollektiv æreskultur til individuelt ansvar. Vi fikk en skriftkultur takket være kirkens vekt på tekster, også fra antikken», skrev Skaperkrafts rådgiver Bjørn Are Davidsen i en kronikk i fjor. Den velinformerte og velformulerte Davidsen minner om at kirkens fokus på studier og kunnskap bidro på avgjørende måter til at universitetene ble etablert fra 1100-tallet.

«Nordmenn studerte teologi og juss. Europeisk statstenkning ble et ideal. Munkeordener spredde teknologi og lærdom», skriver Davidsen. Han understreker at alle historiske faser har mørke og lyse sider. …

Den hellige Johannes av Köln (~1500-1572)

Katolsk /

Jeg feirer nå en ukes tid messer hver dag på Lunden kloster, og dominikanerne minnes enkelte helgener som ikke feires i Kirken som helhet, bl.a. i dag hl Johannes av Köln som jeg aldri hadde hørt om før. Katolsk.no har en fyldig og interessant beskrivelse av ham (se her). Han er én av de 19 Gorkum-martyrene som alle ble hengt natten til 9. juli 1572.

Den hellige Johannes av Köln ble født rundt 1500 i Köln i den nåværende delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Hans foreldre var både fromme og velstående, men om hans bakgrunn er så lite kjent at ikke engang hans fødeår er sikkert. Han sluttet seg til dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i klosteret Heilig Kreuz i Köln. Hans overordnede sendte ham i trossplittelsens tid rundt 1550 til Nederland, hvor han i over tyve år tjente som sogneprest i landsbyen Hoornaar (Hoornaer) i den nåværende provinsen Zuid-Holland i Nederland, rundt seks kilometer nord for Gorkum (nå: Gorinchem).

I 1572 hadde Luther og Calvin allerede fravristet Kirken en stor del av Europa. Den ikonoklastiske (billedødeleggende) stormen hadde feid gjennom Nederlandene og ble fulgt av en kamp mellom lutheranismen og kalvinismen, som ble vunnet av sistnevnte. I 1571 hadde kalvinistene holdt sin første synode i Embden. Reformasjonen fikk fotfeste i Nederland i opposisjon til katolisismen til de spanske fyrstene i landet, ikke primært av religiøse, men snarere av politiske grunner. Dette var i de tidlige årene av den lange kampen for nederlandsk uavhengighet fra Spania.

Anti-spanske og kalvinistiske soldater slo seg sammen i lovløse røverhærer, og uten betaling og illusjoner samlet de seg i havnebyene og lette etter noe å plyndre. De anti-spanske styrkene ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner». Denne ekstremistiske gruppen av nederlandske kalvinister hadde fortsatt en krig mot Spania for uavhengighet etter å ha drevet med piratvirksomhet. Den 1. april 1572 erobret de byen Brielle (nå Den Briel) ved utløpet av elven Maas og senere Vlissingen og andre steder. I juni tok de Dordrecht sør for Rotterdam og deretter beleiret de den nærliggende byen Gorkum med tretten båter og 150 menn. Den 26. juni falt Gorkum etter noen dagers beleiring. På grunn av byens seige motstand bestemte erobrerne seg for å gjøre gjengjeld, så de bestemte seg for å arrestere byens prester, som hadde ledet motstanden mot beleiringen, og hevne seg på dem for sine egne klagemål mot den spanske kronen.

Da Johannes hørte at alle hans prestekolleger i Gorkum var arrestert og utsatt for store lidelser i hendene på en kalvinistisk mobb, forlot han sitt relativt trygge sogn og dro de seks kilometerne til Gorkum i forkledning for å yte all den assistanse han kunne. Han overtok de forefallende oppgavene som å døpe, høre skriftemål og forvalte de siste sakramentene for døende. Han dro gjentatte ganger i skytteltrafikk frem og tilbake mellom Gorkum og Hoornaar, og flere ganger dro han inn i byen for å gi sakramentene og trøst til prestene som ble grusomt torturert. Til slutt ble han selv fanget den 3. juli av en patrulje av sjøtiggere på vei til en dåp under en av disse turene. Han ble arrestert og ført til Gorkum, hvor han ble fengslet sammen med de andre og utsatt for tortur.

Klikk på de to lenkene øverst i innlegget for å lese mer om disse 19 martyrenes fryktelige død. (Se større bilder av hl Johannes av Köln og Gorkum-martyrene.)

Haakon & Maud – bind I til VIII

Generelt /

Det har tatt meg noe over en måned å lese alle åtte bindene av Tor Bomann-Larsens Haakon & Maud, og det har vært lærerikt og interessant. Jeg leste ferdig åttende bind i dag tidlig og siterer Turid Oline Hepsø, som omtaler alle bindene:

Etter 20 års sammenhengende innsats er biograf Tor Bomann-Larsen nå ute med åttende og siste bind i sitt monumentale kongebiografi-verk «Haakon og Maud».

Kongstanken utkom i 2002, og var tittelen på det første bindet om Kong Haakon VII og hans tid. Med det åttende bindet Kongen avslutter forfatteren oktetten.

Haakon ble valgt til konge i en folkeavstemning etter unionsoppløsningen i 1905.

– At han ble valgt er ikke så eksepsjonelt, men at han holder dette kongeriket gående, og beholder sin plass på tronen gjennom revolusjoner og verdenskriger, er en unik både menneskelig og politisk historie, har Tor Bomann-Larsen tidligere uttalt til NRK.

Helt siden første bind utkom, har bøkene høstet strålende anmeldelser. Om siste bind Kongen skriver Aftenpostens Gunnar Kagge bl.a. at det er «En verdig slutt på historien om prinsen som ikke ville bli konge. […] Tor Bomann-Larsens verk om Haakon og Maud er grundig, lettlest og til å bli klokere av. Det vil stå som målestokken for fremtidige kongebiografier.»

Kagge tilføyer: «At jeg ønsker meg mer, etter åtte bøker og 4000 sider, er et sikkert tegn på at Bomann-Larsen får det til. Han har levert et kjempeverk som ingen som vil forstå denne delen av norsk historie og monarkiets sterke stilling i Norge, kommer utenom.»

VGs Guri Hjeltnes hyller også sisteboka, og karakteriserer hele «Haakon og Maud»-verket som et «majestetisk maraton». Hun skriver bl.a.:

«For en eventyrlig reise Tor Bomann-Larsen har tatt leserne med på! Han har hatt et enestående kildemateriale og turnert det med en gudbenådet penn. Nå er 17 års majestetisk maraton omme. […] Ingen historiker har tidligere akslet seg på å skrive kongehistorie i denne dimensjon, og Bomann-Larsens bøker og mangeårige kildearbeid har stor verdi.»

Dagbladets John Olav Egeland er også svært positiv. Han gir terningkast 5 og skriver: «Tor Bomann-Larsens store fortjeneste er at han så tydelig gir oss hele kongens liv, ikke minst som politisk aktør. […] Effektivt og elegant veksler han mellom det tette portrett og det store politiske panorama. […] Tor Bomann-Larsen har levert norgeshistorie.»

…

LES MER HER.

Grundig biografi om pave Benedikt

Katolsk, Paven /

Danske Katolsk Orientering trykker en grundig anmeldelse av Benedikt XVI – Ein Leben (1184 sider). Boka kom ut på tysk i april i år og kommer visst på engelsk (i to bind) i november. Her er en hel del av anmeldelsen:

… Joseph Ratzingers barndom er en del af hele det tidsbillede, Peter Seewald ruller ud i den store nye biografi: Benedikt XVI. Ein Leben (Benedikt XVI Et liv). Og Seewald må siges at være den rette mand til opgaven. … Års researcharbejde, jagt i arkiverne og privat korrespondance med pave Benedikt ligger bag Seewalds nye biografi. Mere end 100 skolekammerater, venner fra præsteseminariet, naboer, familiemedlemmer og universitetskollegaer er blevet interviewet til den 1084 sider lange Benediktbiografi.

Den unge Joseph er temmelig indadvendt og flygter ind i bøgerne. Yndlingsbogen bliver Hermann Hesses Klassiker Steppeulven – senere hippiernes kultbog. Han skriver digte, og som seminarist er han igennem en langvarig forelskelse, før han beslutter sig for at blive præst. ”Ja, jeg er blevet berørt af kærligheden i dens forskellige dimensioner og former. At være elsket og give andre kærlighed tilbage har jeg mere og mere oplevet som helt grundlæggende”, siger pave Benedikt, og Seewald spørger ham direkte: ”Var De forelsket i en pige? Måske. Altså ja? Man kunne udlægge det sådan. Hvor længe varede så denne lidelsesfulde tid? Nogle uger? Et par måneder? Længere.”

En yderst samvittighedsfuld præst” ”En yderst samvittighedsfuld og meget duelig præst med teologiske kundskaber, der er overordentlig store for hans alder”. Sådan er skudsmålet fra sognepræsten i München-Bogenhausen om kapellan Ratzinger, der også beskrives som lidt for genert. Kometkarrieren starter med disputats om Sankt Bonaventura og ansættelse ved universitetet i Bonn. Tiltrædelsesforelæsningens tema er en ægte Ratzinger – troens Gud og filosoffernes Gud.

Meget tidligt opdager han kvaliteterne i la nouvelle theologie – en bevægelse, der ønskede en grundlæggende reform af katolsk teologi med en tilbagevenden til kilderne – kirkefædrene.

Ratzinger vækker opsigt, da han i oktober 1958 i tidsskriftet Hochland skriver om, at den moderne kirke er blevet en hedensk kirke – selv om facaden er i orden, og man kan fremvise de nydeligste religionsstatistikker. Og han taler i klartekst:

”Hedenskaben sidder i dag i Kirken selv og det kendetegner kirken i vore dage som også den nye hedenskab, at det drejer sig om hedenskab i kirken og om en kirke, i hvis hjerte hedenskaben lever”. Artiklen kommer i 1958 i tidsrummet mellem Pius XIIs død og valget af hans efterfølger. På en vis måde formulerer den Kirkens program for eftertiden. Den store fortælling, Kirken har præget verden med er ved at falme, og Kirken må til at indstille sig på at være en mindretalskirke. Det blev opfattet som stærkt provokerende, og Ratzinger bliver kaldt modernist. Men i Köln sidder kardinal Frings med de samme tanker.

…

Grundig biografi om pave BenediktLes mer »

Skroll til toppen