Generelt

Amerikansk høyesterett og homofile ekteskap

13June_Judge_Kennedy
USAs føderale høyesterett har veldig makt, og tar viktige avgjørelser som i Norge og mange andre land blir tatt av stortinget/parlamentet. Nå har domstolen åpnet noe mer for homofile ekteskap i USA, men hva de har gjort og ikke gjort er vanskelig å begripe for de fleste utlendinger. Slik leste jeg i dag i First Things om dette (jeg siterer bare starten og avslutningen av artikkelen):

Marriage and Justice Are Wounded, But Not Fatally

You know that someone has bad news to relate when he begins by saying, “well, it could have been worse.” That is what the defenders of conjugal marriage are saying after the brace of Supreme Court rulings issued yesterday on challenges to that truth that is as old as the human race, that marriage is between a man and a woman. The net effect of the rulings is further damage to marriage, and to the power of the law to uphold the truth about it.

But, well, it could have been worse. In the case widely recognized as the more pivotal of the two, Hollingsworth v. Perry, in which a claim was squarely asserted that same-sex couples have a federal constitutional right to be married anywhere in the country, the majority of the justices decided not to decide. ….

…. Yet let us remind ourselves that for now, Section 2 of DOMA is intact, preserving the right of states not to recognize same-sex marriages contracted in other jurisdictions. And the right of states to control, by their own political processes, what marriage means under their own laws is still intact too. It will now be easier for the adversaries of the conjugal meaning of marriage to mount challenges to state laws, and to what remains of DOMA. The appalling rhetoric of Justice Kennedy gives those adversaries fresh ammunition in the battle.

But the battle continues, and for people who have faith in the truth, despair is never an option. Yes. It could have been much, much worse. We have a lot of work ahead of us.

Besøke Afrika?

Jeg er nettopp ferdig med et ekteksapskurs, og ett av parene som deltok på kurset skal gifte seg i Dar es salam, Tanzania. Bruden er fra vestre Tanzania, og sammen med hennes dåpsattest fikk jeg en hilsen en prest i Kigoma, Tanzania. Han inviterte meg på besøk, og det er for så vidt interessant, siden min kone er født i Tanzania, litt øst for Kigoma, sør for Lake Victoria – vi får se om vi kan reise til Tanzania (og andre deler av sørøst Afrika) en gang. Under ser dere bilder av denne delen av Afrika, som bl.a. viser at Tanzania ligger så vidt sør for ekvator.

13juni_afrika1

13juni_afrika2

Minnevandring for p Arnfinn Andreas Haram

Litt forsinka legg eg inn dette:

Måndag 10. juni 2012 døydde vår medbror Arnfinn Andreas Haram i liane ovanfor Tyrifjorden. Han vart liggande i den graskledte vegkanten, i det solfylde forsommarveret, og nett slik var det kan hende meininga at det skulle vere. Han som elska naturen så høgt, han fann si siste kvile blant blomar og gras, blant lyng og tre, med fuglesongen som den siste utgangshymne. No kviler Arnfinn i Guds famn, og me kviler i trua på at han lever for Guds trone.

På eitårsdagen for Arnfinn sin dødsdag arrangerte Sindre Bostad og underteikna ei minnevandring frå Damtjern opp til staden der Arnfinn døydde. Dei 2,5 kilometrane opp dit vart fylde med salmesong og rosenkransbøn, og vel framme hadde me ei kort sakramentstilbeding før vesper og endeleg Dei Profundis, salme 130 som me ber for dei avdøde. Det vart ei verdig og fredfull vandring for og med Arnfinn. ….

13juni-bilde-p-arnfinn

Foto: Øyvind Østang – Les meir her.

Kraftig kritikk av Human-Etisk Forbund i Vårt Land i dag

Vårt Land videreformidler i dag (både på nett og i papiravisa) en ganske kraftig kritikk – bl.a. fra religionshistoriker Torkel Brekke – av Human-Etisk Forbund:

Human-Etisk Forbund (HEF) mangler en trygg verdiplattform som setter dem i stand til å levere egne konstruktive bidrag til samfunnet, mener Brekke:

Mye av aktiviteten til HEF er regelrett reaktiv. De forsøker å lage et ideologisk grunnlag, men når de kommer på banen er det stort sett som rene reaksjoner mot kirken og kristen kultur generelt. I motsetning til kirken makter ikke HEF å gripe tak i tidens store verdispørsmål og dermed bringe noe viktig til torgs, hevder Brekke.

Utspillet kommer etter at Brekke nylig deltok på en debatt om «Gud i norsk politikk» på Litteraturhuset i Oslo. Her møtte han hva han kaller «sinne» og «smålighet mot kristendom» i publikum og blant meddebattanter fra HEF.

Som forsker har jeg vært i kontakt med HEF i mange år. Jeg har lenge reagert på hvordan personer i ledelsen og deler av medlemsmassen retter et veldig sinne mot religion, og spesielt kristne miljøer i Norge. På Litteraturhuset møtte jeg dette igjen. Jeg oppfatter dem som smålige, og synes de mangler ydmykhet. Jeg har forsket på fundamentalisme, og det er betydelige miljøer av intolerante kristne i Norge, men samtidig synes jeg også at det er langt flere åpne og ydmyke mennesker i kristne miljøer enn det jeg ser i HEF.

Nå etterlyser han selvkritikk hos HEF. …..

Jeg har møtt HEFs ganske positive og også mer negative side ved flere anledninger. Spesielt i Bergen hadde jeg flere negative opplevelser. Og der var det interessant nok en katolsk kvinne som etter å ha vært på en humanistisk konfirmasjon i Grieghallen (der taleren kraftig kritiserte alle former for religion), allerede neste dag kom til St Paul menighet for å få avtale dåp av sin 5 år gamle jente – talerens religionskritikk fikk altså en helt motsatt effekt.

Hva skjer under en sen-abort?

Videoen over viser en amerikansk gynekolog, som sist uke vitnet for den amerikanske kongressen om hva abort i praksis er. Innslaget minnet meg litt om filmen «Det tause skriket» som jeg så flere ganger på 80-tallet. First Things skriver om dette:

Dr. Levatino testified before Congress regarding the realities of abortion. His description is difficult to listen to, but Americans need to know what is really going on. Watch to the end. He ends with comments on the topic of abortion and women’s health. In discussing saving women’s lives, he says, “Abortion would have been worthless in that situation.” We don’t hear enough of this kind of testimony.

Pave Frans søndag: Vern om livet fra unnfangelsen av

Etter Rorate cæli bønnen i Vatikanet sa pave Frans følgende om menneskelivets verdig (italiensk under):

Jeg hilser deltakerne i «Marsj for livet» som fant sted i Roma i morges, og inviterer dere alle til å holde oppmerksomheten på det viktige spørsmålet om respekt for menneskets liv fra unnfangelsen av. I denne forbindelse er jeg glad for å huske innsamlingen av underskrifter er som i dag er avholdt i mange italienske menigheter, for å støtte det europeiske initiativet «Én av oss», for å ivareta rettssikkerheten til embryoet, å beskytte hvert mennesket fra det første øyeblikket av dets eksistens. Et viktig samling for de som bryr seg om forsvaret av menneskelivets ukrenkelighet vil være «Dagen for ‘Evangelium Vitae «, som vil finne sted her i Vatikanet, i sammenheng med den» Troens år», 15. og 16. juni.

Saluto i partecipanti alla “Marcia per la vita” che ha avuto luogo questa mattina a Roma e invito a mantenere viva l’attenzione di tutti sul tema così importante del rispetto per la vita umana sin dal momento del suo concepimento. A questo proposito, mi piace ricordare anche la raccolta di firme che oggi si tiene in molte parrocchie italiane, al fine di sostenere l’iniziativa europea “Uno di noi”, per garantire protezione giuridica all’embrione, tutelando ogni essere umano sin dal primo istante della sua esistenza. Un momento speciale per coloro che hanno a cuore la difesa della sacralità della vita umana sarà la “Giornata dell’Evangelium Vitae”, che avrà luogo qui in Vaticano, nel contesto dell’Anno della fede, il 15 e 16 giugno prossimo.

Les om ONE OF US.

På sine nettsider skriver disse også:

Pope Francis surprised about 40,000 Italian and international participants in today’s Marcia per la Vita (March for Life) Internazionale in Rome this morning, when he left the Apostolic Palace to greet them personally from his popemobile in the street where they were lined up.

Monsignore Ignacio Barreiro, the head of the Rome office of Human Life International, told LifeSiteNews.com that for the pope to have effectively joined the March for Life was highly unusual. …

De kristne flykter fra Midtøsten

13mai_pave_tawadros

Ikke helt ukjent for mange av oss, men denne artikkelen beskriver hva som skjer med de kristne i Midtøsten:

A mass exodus of Christians is currently underway. Millions of Christians are being displaced from one end of the Islamic world to the other. We are reliving the true history of how the Islamic world, much of which prior to the Islamic conquests was almost entirely Christian, came into being.

The U.S. Commission on International Religious Freedom recently said: “The flight of Christians out of the region is unprecedented and it’s increasing year by year.” In our lifetime alone “Christians might disappear altogether from Iraq, Afghanistan, and Egypt.”

Ongoing reports from the Islamic world certainly support this conclusion: Iraq was the earliest indicator of the fate awaiting Christians once Islamic forces are liberated from the grip of dictators.

Stadig flere eritreere til Norge

Vi katolske prester møter en hel del katolske eritreere, og et oppslag i Dagbladet viser at det stadig kommer flere av dem til Norge. I 2011 fikk 1100 eritreere opphold, i 2012 var det 1250 – og mellom 1/3 og 1/4 av dem ser ut til å være katolikker, flere er ortodokse, og en forholdsvis liten gruppe er muslimer. Og i år skjer følgende:

Hittil i år er det kommet 3.310 asylsøkere til Norge. Det er en økning på vel 20 prosent sammenlignet med de fire første månedene i fjor. Samtidig faller tallet på enslige mindreårige asylsøkere.

Den største gruppen asylsøkere i år kommer fra Somalia med en andel på vel 18 prosent. Deretter følger Eritrea med nesten 15 prosent av asylsøkerne. Afghanere er tredje største gruppen med en andel på 8 prosent, viser tall fra Utlendingsdirektoratet (UDI).

Nesten alle eritreere som søker får asyl i Norge, men avslagsprosenten for Somaliere og Afghanere er noe høyere enn før, viser tallene.

St Hallvard kirke i Oslo har vel den største gruppen eritreere – og 5-6 ganger hvert år får de besøk (fra Roma eller England vanligvis) av en prest som feirer messen på deres eget språk og ritus (ge’ez).

Fullt hus på Bredtvet i dag – noen få protesterte

13_bredtvet_gjester

katolsk.no leser vi om den høytidelige åpningen av St Johannes menighet i Oslo:

På Kristi himmelfartsdag, torsdag 9. mai 2013, feiret biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. en pontifikal høymesse i en til trengsel fullsatt Bredtvet kirke. Se et bildegalleri. Selv om menigheten hadde åpnet opp et tilstøtende rom til kirken var det mange av de over 800 fremmøtte som måtte stå. …

… Til stede som representanter fra kirke og stat var blant andre Den norske kirke ved biskop Ole Christian Kvarme, stifts­direktør Elise Sandnes, prost Anne Hilde Laland, kirke­verge Robert Wright, fylkes­mann Valgerd Svarstad Haugland og byråds­leder Stian Berger Røsland.

Men i Dagbladet leser vi at også politiet var til stede før, under og etter messen, og at det var noe få som protesterte.

13_bredtvet_politi

Forkynnelse viktigere enn ettermæle

Vårt Land hadde en artikkel med denne overskrifta mandag, der skriver de bl.a.:

Minnetalen i en begravelse er underordnet, sier Sivert Angel, konstituert rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo. Angel leste med stor interesse Finn Skårderuds innlegg i Vårt Land sist torsdag, der han anklaget presten for å lyve under en minnetale: «Presten fortalte varmt om småbarnsfaren som hadde fått kreft. Det hadde vært svært vondt, selvfølgelig, altfor tidlig å gå bort, og ikke minst å etterlate seg tre farløse barn, men gradvis hadde han forsont seg med sin skjebne. …..»

Mange av problemene med begravelsens form og innhold er en utfordring som vi har arvet fra historien. Som følge av reformasjonen gikk begravelsen fra å være forbønn for avdøde til å bli forkynnelse. Man kunne ikke lenger gjøre noe for den avdøde etter hans død, men måtte nøye seg med å høre fortellingen om hans liv for å lære om tro, sier Angel.

Det er en tydelig forskjell mellom en protestantisk og en katolsk begravelse, at vi katolikker ber direkte (flere ganger i requiemmessen) for den avdøde. Men også hos oss er minneordene et spørsmål som kan være litt problematisk. Personlig pleier jeg alltid ha minneordene til slutt, og be de pårørende om å formulere det som skal sies, eller si det selv. Jeg syns det er fint at det sies noe personlig om den døde, rett før den avsluttende bønnen ved kisten, for ellers i begravelsen (inkl. prekenen) er det jo ikke den avdødes liv som er i sentrum – i det hele tatt. Jeg vet at også noen katolske prester har minneordene tidlig i seremonien, men selv syns jeg det blir for dominerende og lite fruktbart.

Vårt Land skriver så mer om minneordene:

Hvordan ser du på Skårderuds kritikk av prestens minnetale i den begravelsen han referer fra?
Selv om prestene vanligvis gjør en veldig god jobb, synes jeg Skårderud har et viktig poeng. Vi prester tenker at den beste trøsten vi kan gi og det eneste vi kan bidra med, er å bekrefte det vi tror at de pårørende ønsker, nemlig et vakkert bilde av avdøde.

Men er det ikke bildet som blir tegnet av den etterlatte i begravelsen viktig for de etterlatte?
Jo, selvfølgelig, men jeg tror det som er viktigst for dem, er å vise omsorg og ta avskjed: Dette må gis andre rom enn bare minnetalen. Den norske kirkes begravelsesliturgi gir rom for at man kan forholde seg til den døde i kista i begravelsen. Vi takker Gud for den avdøde og vi burde kunne be om tilgivelse for det vi ikke har fått gjort for avdøde, og vi burde kunne

Jeg reagerer i alle fall når man sier at «begravelsen er de pårørendes seremoni». Det er på en måte sant, men begravelsen er mer enn det. Den er en sent gudstjeneste i enhver menighet. Ved sine handlinger uttrykker den det sentrale i kristen tro, nemlig forsoning og oppstandelse, sier Angel.

Første messe i St Johannes menighet i Oslo

13mai_bredtvet_forste_messe

Katolsk.no skriver i dag om gårsdagens første messe i St Johannes menighet. Det er på langt nær den første katolske messen i Bredtvet kirke, for St Hallvard menighet feiret mange messer der i fjor. P. Sigurd Markussen startet opp med faste messer der i mars i fjor, og i september og oktober feiret jeg messe der hver søndag morgen. Men i den nye menighetens regi er det altså første messe – og det sies at det var nesten fullt hus.

Bilder fra London

Jeg sitter søndag kveld og ser på bilder vi tok i London sist uke. Det første bildet viser den katolske Westminster Cathedral, med følgende tekst over inngangen: DOMINE JESU REX ET REDEMPTOR, PER SANGUINEM TUUM SALVA NOS.

westminster_cathedral

De neste tre bildene er fra the Victoria and Albert museum: et flott alterkrusifiks og to fine messehakler.

krisifiks_mus

messehakel1

messehakel2

Nyheter om Den katolske Kirke og Groruddalen

Denne uka har vi kunnet lese at en 10 års avtale om leie av Bredtvet kirke er undertegnet. Avisa Dagen kan også fortelle at det fortsatt er noen som protesterer mot at Den norske kirke skal gi fra seg Bredtvet kirkeke. Og groruddalen.no kan fortelle at katolikkene nå har vært og sett på Bredtvet kirke – jeg feiret selv katolske messer der hver søndag i september og oktober i fjor, inntil vi ble bedt om å oppgi vår leieavtale.

National Gallery, London

Vi er et par dager i London, og i dag var vi hele dagen i the National Gallery, der jeg så mange bilder og altertavler fra før 1500, bl.a. disse to:

13april_altarpiece

The Coronation of the Virgin: Complete (1370-1) – Jacopo di CIONE

13april_altarpiece2

Christ on the Cross, and Other Scenes (1487) – NICCOLO di Liberatore

Det er ikke lov å fotografere på museet, så disse bildene er fra http://www.nationalgalleryimages.co.uk/ – der man også kan bestille bilder i større format.

Konkret om restaureringsarbeidet i Morebath

13april_voices _of_morebath
Som siste utdrag fra Eamon Duffys bok «The Voices of Morebath» tar jeg med enkelte nokså konkrete ting man måtte gjøre i Morebath for å kunne feire messen igjen, og kunne gjennomføre andre katolske tradisjoner – etter at England igjen ble katolsk under dronning Mary (det varte bare 5 1/2 år). Det katolske alteret måtte på plass igjen i kirken, siden protestantene hadde krevd at disse skulle bort og erstattes med kommunionsbord foran i koret. Videre leser vi (på s 162) hvordan sognepresten (sir Christopher) ledet restaureringsarbeidet:

… The parish was by now working at full stretch to meet the stringent requirements of the official Catholic restoration … The Vicar and Wardens trooped off to Exeter in 1555 to present a new inventory of their church goods to the Royal Commissioners, this time not as a prelude to confiscation but to establish what was still missing and in need of provision. Ten yards of canvas were bought to make a new Lent cloth, Cecily at Moore was paid seven groats for making up a new surplice, and allowed to keep the seven-pence-worth of linen she had left over. From a series of business trips William Hurley brought back a new pyx for the Sacrament and, separately, the winter and summer volumes of a new breviary `of the largest volumen’ for Sir Christopher to say his service. Two sets of vestments (long since out of hiding) were being repaired, and the wardens paid … for a makeshift crucifix while a better one was carved. … They also packed up their English Bible and their copy of Erasmus’ Paraphrases, and sent it by carrier to Exeter to be handed over to the authorities there. …

Best of all, confident that the Marian restoration was here to stay, parishioners and neighbours now brought out of hiding the flotsam rescued from the Edwardine purge of imagery. Sir Christopher himself gave back the painted cloth with the picture of his patroness St Sidwell, John Williams of Bury produced an image of Mary …. William Morsse at Loyton returned the figure of John from the Rood group, the widow Jordan gave `tralis and Knottis’, and `of diverse wother perssons here was rescevyd pagynttis and bokis and diversse wother thyngis concernyng our rowde lowfth’. The vicar was enchanted: `lyke tru and faythefull crystyn pepyll this was restoreyd to this churche by the wyche doyngis hyt schowyth that they dyd lyke good catholyke men’.

Here Sir Christopher was perhaps idealising. Not everyone who returned goods to Morebath church was motivated by pure zeal for the Catholic truth. Edward Rumbelow, executor for small legacies to the church from his father and from Roger Budd, donated a valuable tunicle (not necessarily originally belonging to Morebath), which more than covered those legacies, but he wanted the church to reimburse him for the difference … John Williams of Bury expected to be paid for having kept safe so many of the parish’s endangered images: he nagged on about this, and seems to have threatened to pursue the matter in the episcopal courts. ….

But there were plenty of less mercenary gifts to maintain the priest’s sense of a returning tide of piety: the legacy of a coat from Roger Don at Exebridge `to be prayed for’, 6/8d from Thomas Stevyn of Clotworthy towards the altar crucifix and for painting the ceiling over the Sacrament, a pair of altar cloths from John Norman at Court, another altar cloth from Elizabeth Yondyll of Bampton, all in 1556. In the following year the Young Men and the Maidens … once more collected round the parish to paint the ceiling of honour above the high altar. Recording it all, Sir Christopher is careful to underline the pious motives behind these benefactions: the young men and the wives have money in store `of devocion’, the wives buy a manual `of there benevolence’, the young men paint the ceiling over the altar `of there owne frewyll’, John Norman makes up a shortfall of 9d for a mended censer `of his owne devocion’. And alongside the giving, the continuing scramble to keep pace with the pressure from the diocesan and crown authorities to hurry the restoration of full Catholic worship. ….

Etter disse fem årene med katolsk styre, ble England protestantisk igjen. Sir Christopher (som de fleste andre katolske prester) føyde seg etter alle bestemmelser, og da han døde i 1574, ble han etter eget ønske begravd i koret, mellom stedet der høyalteret hadde stått og det nye kommunionsbordet.

Den katolske tro tilbake til Morebath

Mary_I_of_England Eamon Duffy beskriver (på s 152) i sin bok «The Voices of Morebath» hva som skjedde da den katolske Mary ble dronning i England i juli 1553:

When news of the accession of Queen Mary reached Exeter at the end of the third week in July 1553, Bishop Coverdale was preaching to the citizens in the cathedral. As the whisper that England now had a Catholic monarch travelled round the building, the congregation stood up one by one and walked out, until none but a `a few Godly men’ were left to listen.’ It was a foreshadowing of the imminent evaporation of the gains which the Reformation had made in the West Country over the previous six years. There were by now, of course, many convinced Protestants in the region — among the gentry of Devon, like Peter Carew and Walter Raleigh, among the citizens of the city and market towns, like John Midwinter, who was to serve as Mayor of Exeter in 1554-55 despite having been a committed and active `proffessor of the ghosple’ under Edward; he was one of several such in Exeter.. There were even Protestants among the peasantry. Only one heretic was burned in the diocese in Mary’s reign, a Cornish woman from Launceston, Agnes Priest. …

… As the reign progressed, West Country Protestants in general found themselves members of a small and increasingly beleaguered minority, and even the convinced did not prove stout-hearted. … The Exeter parish of St Petroc housed most of the city’s elite. William Herne, their priest since 1528, had been sincerely converted to the new learning, and his parish led the rest in adopting the teaching and practices of Protestantism. A close friend of Alderman Midwinter’s, Herne told him in Edward’s reign that he would rather be torn apart by wild horses than say the Mass again.

Herne was no isolated figure: about seventy clergy, i 5% of the total number in the diocese, had married in Edward’s reign: these men must have subscribed to some at least of the teachings of the Reformation. All of them were now ejected from their livings by the diocesan authorities, but a third put away their wives, did public penance and found another benefice, where they functioned once more as Catholic priests (though at least half of those who did so were reported to be secretly consorting with their wives). …

Nettopp lest: The Voices of Morebath

13april_voices _of_morebath
Jeg har nettopp lest ferdig Eamon Duffys bok «The Voices of Morebath», som han skrev en del år etter sin enda mer berømte «The Stripping of the Altars» (som jeg også har kjøpt og skal lese snart). I denne nyere boka skriver Duffy om hvordan en landsby i sør-vest England opplevde reformasjonsårene. På amazon.co.uk kan vi lese følgende om boka:

In this text a Reformation historian takes us inside the mind and heart of Morebath, a remote and tiny sheep-farming village where 33 families worked the difficult land on the southern edge of Exmoor. The bulk of Morebath’s conventional archives have long since vanished. But from 1520 to 1574, through nearly all the drama of the English Reformation, Morebath’s only priest, Sir Christopher Trychay, kept the parish accounts on behalf of the churchwardens. Opinionated, eccentric and talkative, Sir Christopher filled these vivid scripts for parish meetings with the names and doings of his parishioners. Through his eyes we catch a rare glimpse of the life and pre-reformation piety of a 16th-century English village. The work also offers a window into a rural world in crisis as the Reformation progressed. Sir Christopher Trychay’s accounts provide direct evidence of the motives which drove hitherto law-abiding West-Country communities to participate in the doomed Prayer-Book Rebellion of 1549 – culminating in the siege of Exeter which ended in bloody defeat and a wave of executions. Its church bells confiscated and silenced, Morebath shared in the punishment imposed on all the towns and villages of Devon and Cornwall. Sir Christopher documents the changes in the community: reluctantly Protestant, no longer focused on the religious life of the parish church, and increasingly preoccupied with the secular demands of the Elizabethan state, the equipping of armies, and the payment of taxes.

Reformasjonen skjedde i flere omganger i England, fra midten av 1530-tallet under kong Henry VIII (som ble mindre streng i sin reformasjonsiver etter hvert), reformasjonen ble mer intens under hans mindreårige sønn, kong Edward, så hadde man 5 1/2 katolske år under dronning Mary, fra 1553, før den protestantiske tro festet grepet fullstendig i løpet av de mange årene dronning Elisabeth styrte landet. Eamon Duffy skriver hvordan dette påvirket den lille landsbyen Moreabeth, og skriver slik (på s 118) om det som skjedde da kong Edward overtok styret i 1547:

The Injunctions of 1547 looked like a somewhat expanded reissue of those of 1538: in reality they were a charter for revolution. They did incorporate the 1538 material, but in their new form all the qualifications and ambiguities that might give shelter to traditionalist religious practices were systematically edited out. Whereas in 1538 the recitation of the rosary was condemned if done superstitiously or without understanding, `saying over a number of beads not understood or minded upon’, now `praying upon beads’, the most basic form of lay Catholic piety, represented by the beads at the girdle of every matron in Morebath, was rejected absolutely, along with all `suchlike superstition’.

All processions were now forbidden, rendering redundant at a stroke the banners and streamers which Morebath had been investing in since the 1538 Injunctions had halted their spending on images. The new Injunctions ordered the destruction not only of all abused statues and shrines, but even of such images in stained glass windows, an advance towards an absolute ban on imagery almost without parallel in protestant Europe. The 1538 Injunctions had permitted lights before the Rood and the Sepulchre, … but for convinced Protestants, lights about the Sepulchre or the Crucifix were if anything grosser manifestations of idolatry than lights before the lesser images of saints. The 1547 Injunctions now banned all lights or candles anywhere in the church except the two on the high altar. …

Ardent Protestants now had the mandate they needed for an all-out onslaught on the forms of traditional religion. In London, evangelicals began a wholesale purge of all the images in the city churches and in St Paul’s. Initially the Council, worried about the dangers of unrest in the city, tried to halt such action, but in November the Commissioners accepted these radical initiatives, and supervised the removal of all the images in St Paul’s, including the great crucifix. In February 1548 Somerset and the Privy Council extended the total ban on all images to the country at large, on the tongue-in-cheek pretext that this would calm `strife and contention’ in the parishes. ….

Olavsrelikvien og første april

Jeg oppdaget at det var 1. april i dag, da jeg leste følgende nyhet på katolsk.no:

… Hennes Majestet Dronningen egenhendig ber om å få den berømte olavsarmen med olavsrelikviet tilbake.

I begjæringen, som ble levert biskop Eidsvig via det apostoliske nuntiatur i Stockholm, heter det:

Da vår kong Fredrik VII i 1862 meget generøst skjenket benet som gave til dronning Josephine, fordi biskop Studach hadde anmodet om dette på vegne av norske katolikker, kan han umulig ha vært klar over at relikvien faktisk var ekte. Kongen skriver jo i sine daglige memoarer at han anså benet som en raritet blant andre rariteter i Kongens Museum i København og at nordmennene for hans del gjerne kunne venerere dette eldgamle skinnbenet. Nå når benet vitterlig synes å stamme fra Olav den hellige, synes det Oss derfor tilforlatelig å anmode om å få det tilbake snarest, slik at det kan stilles permanent på utstilling i Kongens Museum i København, hvor det historisk sett utvilsomt hører hjemme. ….

Bekymringsfullt om Den katolske Kirke i Skottland

Jeg leste tidligere i dag om en katolsk sogneprest i Skottland som nylig publiserte en bok om upassende seksuelle holdninger og praksis ved presteseminarer, som Kirken ikke i særlig grad har innrømmet:

…. Fr Despard, the parish priest of St John Ogilvie church in High Blantyre, Lanarkshire, says he fears for the future of his Church if no action is taken to end the scandal.

He has taken the difficult decision to publish a book on his experiences, Priesthood in Crisis.

Yesterday, he admitted he had struggled with his conscience before going ahead with publication.

The book was first written in 2010 but he self-published it on Amazon’s Kindle store last week in the wake of the resignation of Cardinal Keith O’Brien.

In the bombshell book, Fr Despard writes: “My concern is that if we don’t face up to what is happening in reality, the Church will suffer enormous damage.

“The accusations I have been making may appear intolerable to some and truly I have trouble making them.

“Over and over, I have to continue to convince myself to keep writing despite the prejudicial nature of what I have to say.

“But so much of the problematic state of the priesthood stems from the junior seminaries, where training took place cut off from the world, that were laws unto themselves, where abuse became so rife that many had to be closed. …

Vårt Land intervjuet nylig Inge Lønning

Som de fleste andre ble jeg overrasket og lei meg da jeg hørte at Inge Lønning døde brått i går. Det er blitt skrevet svært mye om ham i løpet av denne mandagen på mange nettaviser, og Vårt Land har lagt ut hele dette intervjuet de hadde med ham 8. februar:

– Hvilket råd vil du gi dagens unge?

– Man skal aldri gi råd til unge. De gjør alltid det motsatte. Hovedregelen er at man skal svare hvis noen ber om råd. Hvis ikke, holder man kjeft. Som universitetsrektor ble jeg spurt hvilke råd jeg ville gi om yrke og studium. Jeg vet ikke noe annet fornuftig svar enn å følge hva man har lyst til og er opptatt av. Å spekulere i hva arbeidsmarkedet trenger er bortkastet. Det endrer seg.

– Hva var da din motivasjon for å studere teologi?

– Jeg startet med norsk bifag, som det het den gang, og hadde tenkt å fortsette med litteratur og historie. Men nysgjerrigheten på teologien ble etter hvert for sterk. Det har jeg aldri angret på. Jeg tror Jan Kjærstad, også en av mine studenter, har rett når han sier at teologi er universitetets eneste allmenndannende fag. Teologi er flere fag slått sammen – språk, historie, filosofi og etikk.

– Har du fått tilfredsstilt nysgjerrigheten?

– Ja. Ikke slik at det ikke er noe igjen av den. Jeg får fortsatt aha-opplevelser, særlig når jeg arbeider med bibeltekster. Når jeg fra tid til annen forbereder en preken oppdager jeg alltid noe jeg ikke har tenkt på før, selv om jeg har lest teksten mange ganger før. Særlig Johannes-evangeliet er som en kinesisk eske. Ballasten man får gjennom mange års bibelstudium gir innsikt i nåtiden.

– Hvordan?

– Det gir et korrektiv. Faren er jo at man blir slukt av sin samtid med hud og hår og tror at den er det fullkomne. Bibelstudiet gir en distanse som gjør at man får et annet perspektiv. Først og fremst når det gjelder å skille mellom stort og smått, mellom viktig og uviktig, mellom det som er umistelig og det som kan unnværes.

Skroll til toppen