Katolsk

Klar tale fra den polske bispekonferansen

Katolsk, Teologi /

Lørdag 10/10 holdt lederen for den polske bispekonferansen dette innlegget – ddet er bare tre minutters taletid under bispesynoden i Roma. (Jeg fant innlegget hos Father Z. – et stykke nede på siden.)

Intervention at the general session 6th Saturday, 10 October 2015.
+ Stanislaw Gadecki, Metropolitan Archbishop of Poznan, President of the Polish Bishops’ Conference

To begin, I want to emphasize that the following intervention reflects not only my personal opinion, but the opinion of the entire Polish Bishops’ Conference.

1. There is no doubt that the Church of our time must—in a spirit of mercy—help civilly remarried divorcees with special charity, so that they do not consider themselves separated from the Church, while they may indeed, as baptized, participate in Her life.

Let us, therefore, encourage them to listen to the Word of God, to attend the Sacrifice of the Mass, to persevere in prayer, to contribute to works of charity and to community efforts in favor of justice, to bring up their children in the Christian faith, to cultivate the spirit and practice of penance and thus implore, day by day, God’s grace. Let the Church pray for them, encourage them and show Herself a merciful mother, and thus sustain them in faith and hope (cf. John Paul II, Familiaris Consortio, 84).

2. Yet, the Church—in Her teaching on the admission of remarried divorcees—cannot yield to the will of man, but only to the will of Christ (cf. Paul VI, Address to the Roman Rota, 01.28.1978; John Paul II, Address to the Roman Rota, 01.23.1992, 01.29.1993 and 01.22.1996). Consequently, the Church cannot let Herself be led by feelings of false compassion for people or by modes of thought that—despite their worldwide popularity—are mistaken.

Admitting to Communion those who continue cohabiting “more uxorio” [as a husband and wife] without the sacramental bond would be contrary to the Tradition of the Church. The documents of the first synods of Elvira, Arles and Neocaesarea, which took place in the years 304-319, already confirmed the Church’s doctrine of not admitting the divorced who have remarried to Eucharistic Communion.

This position is based on the fact that “their state and condition of life objectively contradict that union of love between Christ and the Church which is signified and effected by the Eucharist” (John Paul II, Familiaris Consortio, 84; 1 Cor 11:27–29; Benedict XVI, Sacramentum Caritatis, 29; Francis, Angelus, 16 August 2015).

3. The Eucharist is the sacrament of the baptized who are in the state of sacramental grace. Admitting the civilly remarried divorcees to Holy Communion would cause great damage not only to family pastoral ministry, but also to the Church’s doctrine of sanctifying grace.

In fact, the decision to admit them to Holy Communion would open the door to this sacrament for all who live in mortal sin. This in turn would lead to the elimination of the Sacrament of Penance and distort the significance of living in the state of sanctifying grace. Moreover, it must be noted that the Church cannot accept the so-called “gradualness of the law” (John Paul II, Familiaris Consortio, 34).

As Pope Francis reminded us, we who are here do not want and do not have power to change the doctrine of the Church.

Bispesynoden i Roma

Katolsk, Teologi /

Bispesynoden i Roma har snart vart en uke, og det har vel først og fremst vært en hel del diskusjon om prosedyrene; det ser ikke ut til at samtalen er så åpen som skal kunne håpe. Denne videoen forteller en del om dette og annet fra synoden.

Kardinal Péter Erdö åpner bispesynoden med et tydelig innlegg

Katolsk, Teologi /

John Allen skriver om åpningsinnlegget på bispesynoden i dag:

When the first Synod of Bishops on the family got underway last October, conservatives concerned with upholding traditional doctrine appeared caught off guard by a progressive push on several fronts, including relaxing the ban on Communion for Catholics who divorce and remarry outside the Church.

The leading symbol of that disorientation was the way Hungarian Cardinal Péter Erdő, ostensibly the man supposed to guide the summit’s work in his role as “General Relator,” appeared to be sidelined by more progressive prelates, especially Italian Archbishop Bruno Forte, in producing a controversial interim report calling for greater openness on divorce, homosexuality, and other hot-button topics.

If the opening day of Synod 2015 is any indication, Erdő has no intention of letting that happen again.

In his 7,000-word opening address on Monday morning, intended to set the tone for the synod’s work, Erdő seemed determined to close a series of doors that many people believed the last synod had left open — beginning with the controversial proposal of German Cardinal Walter Kasper to allow divorced and civilly remarried Catholics to return to Communion.

That Communion ban, Erdő insisted, is not an “arbitrary prohibition” but “intrinsic” to the nature of marriage as a permanent union. Mercy, he said, doesn’t just offer the possibility of forgiveness, it also “demands conversion.”

….

Allen skriver en hel del mer – les det her.

Hvordan skal bispesynoden gjennomføres?

Katolsk, Teologi /

Den såkalte Xavier Rynne II (les om navnet her) skriver i dag om hvordan det er planlagt at bispesynoden om ektekspaet som starter i dag i Vatikanet skal gjennomføres. Det ser egentlige ikke ut til at biskopene som er samlet skal få lov til å uttale seg noe særlig i plenum, eller votere over noe særlig. Slik leser vi hos First Things:

… In the run-up to Synod-2015, serious concerns were expressed that similar manipulations would plague the Synod that commences its work tomorrow.

Those concerns have now been significantly amplified by reports about the procedures the Synod general secretariat has devised for Synod-2015—without input from the Synod general council—and by the release of the roster of Synod fathers charged with composing Synod-2015’s final report.

More than one Synod father has described both the procedures and the final- report commission as “unacceptable.” Their reasons for making that sharp judgment are not hard to grasp.

As to procedures:

The Synod’s discussions, in both general assembly and in language-based discussion groups, will be structured by the Instrumentum Laboris [Working Document] released some months ago—a document that has been subjected to withering criticism from across the Catholic world; a document that is marked by what might be called a striking “Christological deficit;” a document that many Synod fathers believe is a wholly inadequate basis for their work and for the Church’s reflection on marriage and the family.

Speeches (“interventions,” in Synod-speak) to the full assembly of the Synod will be limited to three minutes in duration, i.e., about 750 words—less than the length of a typical daily Mass homily. These interventions, according to the announced procedures, are the Synod’s property and will not be made public.

The bulk of the Synod’s discussions will be conducted in language-based discussion groups (“circuli minores,” in Synod argot), the results of which will not be made public.

Filtered reports on the Synod will be given at daily press conferences, the speakers being chosen by the Synod general secretariat—presumably, for their reliability in conveying the messages that Cardinal Lorenzo Baldisseri, the general secretary of the Synod of Bishops, and Archbishop Bruno Forte want conveyed. (Archbishop Forte is Synod-2015’s special secretary and the man who is widely thought to have been the principal author of the deeply flawed Interim Report that caused a large-scale revolt of the Synod fathers at Synod-2014.)

There are, it seems, to be no “propositions” generated by the discussion groups, which means that there will be no votes on propositions, which means that the Synod fathers will not be asked to express their convictions publicly on anything.

As to the final-report commission:

Its membership includes serious churchmen, but as one Synod father put it, very few of the commission’s members have been vocal, public supporters of the Church’s classic teaching and practice on Holy Communion for the divorced and civilly-remarried. Moreover …..

Louis Bouyers memoarer

Katolsk /

15okt_bouyer_biografi
I dag leste jeg ferdig den franske presten og telogoen Louis Bouyers memoarer, der han skriver spesielt om økumeniske spørsmål (han var selv luthersk prest og konverterte tidlig på 40-tallet), liturgi (der han var en av de store ekspertene på 50-, 60- og 70-tallet) og om det som skjedde under og etter Vatikankonsilet (der han var involvert i flere kommisjoner).

Han levde fra 1913 til 2004 og på engelsk Wikipedia kan man lese kort om hans liv, og hans bibliografi. Disse memoarene skrev han ferdig tidlig på 90-tallet, men han ville ikke at de skulle utgis før etter sin død. Boka er helt nyutgitt på engelsk.

På omslaget kan vi lese følgende om P. Bouyer av biskop Bruskewitz:

We follow Bouyer’s journeys from his inherited Protestantism to the fullness of the Catholic Faith, from his position as a Lutheran pastor to the priesthood in the Oratory of France, from humble parish life to the Olympian heights of his official theological and liturgical collaboration (and difficulties) before and after the Council with such influential figures as Congar, Daniélou, de Lubac, Bugnini, and… Joseph Ratzinger (Benedict XVI). Bouyer paints the lush landscape of a century’s illusions and disenchantments; his memoirs are essential for understanding the history of the Church during that momentous time.

“It would be impossible for anyone to speak knowledgeably about liturgical developments in the past 50 years without being cognizant of the work done by Louis Bouyer. His Memoirs, which feature his outspoken opinions and profound intelligence as well as a personality deeply imbued with the true spirit of the Catholic liturgy, can serve as a balance and perhaps an antidote to misinformation about the post-Vatican II developments in the Sacred Liturgy of the Latin Rite. A careful perusal of these Memoirs, now available in English in an excellent translation by John Pepino, also can serve as a corrective to the sometimes unbridled and euphoric optimism that marked liturgical studies in the late 1960s and early 1970s. I cannot recommend strongly enough the reading and study of this work.”

P. Bouyer var ganske kritisk til det som skjedde under og etter konsilet (og i bokas kapittel om denne perioden er hans ganske skarp i sine kommentarer og personkarakteristikker), og i 1969 utga han ei bok som heter: The Decomposition of Catholicism. First Things omtaler denne boka og siterer litt fra den, bl.a. slik:

To my knowledge, up till now this great crusade for the poor Church has accomplished little else but the impoverishment of worship. A certain bishop, whose cathedral possesses a treasury of wonderful old vestments, since his return from the Council now officiates . . . in a sack cloth. It is true that afterwards he returns home in a Citroën, while the most comfortable of his canons may not even have a tiny 2 CV.

I must confess . . . that I find these candle-stub economies particularly degrading. It is the poverty of Judas and not of Christ. Worship is a thing that belongs both to God and to the whole people of God. It is a celebration in which everyone from the poorest to the richest is at home in the house of the Father and is called to rejoice in His presence. Luxury and tawdry showiness are surely out of place, but real and even costly beauty could not find a better place in this world . . . .

Moreover, the idea that a hodgepodge worship will necessarily cost less that a splendid one is childish. Even if quality liturgical art is relatively costly (no more and often no less than the tawdriest), what would be stopping the building of churches or altars worthy of the name, or ceasing to make priestly vestments that are not niggardly or hideous, do for the poor? . . .

Xavier Rynne II skriver fra bispesynoden

Katolsk, Teologi /

xavier-rynne

For 16-18 år siden leste jeg bøkene «Xavier Rynne» skrev fra Vatikankonsilet. Den amerikanske presten som skrev under dette navnet var godt informert, men også den som fikk pressen til å skrive om kampen mellom de konservative og de liberale. Slik skriver Wikipedia om ham:

Fr Francis Xavier Murphy attended the Second Vatican Council which met at the Vatican from 1962-1965 as a journalist. Under the pseudonym Xavier Rynne, combining his middle name and his mother’s maiden name, he revealed the inner workings of Vatican II to The New Yorker. He is credited with setting the tone for the popular view of the council, depicting it as «conservative» versus «liberal».

Tidsskriftet First Things oppretter nå en Xavier Rynne II, og vil la ham skrive anonymt fra den kommende bispesynoden i Roma. De skriver om dette bl.a.:

Xavier Rynne II is also taking a cue from the Synod general secretariat, which, in 2014 and 2015, has taken the position that the bishops’ interventions at the Synod should be de facto pseudonymous, as they are the “property” of the Synod, will not be released publicly, and will be summarized by the Holy See Press Office in its briefings (which typically do not identify who-said-what). While we hope that this might be changed by action on the floor of the Synod in its opening days – one does not risk much by suggesting that the people of the Church have a right to know what their bishops are saying about matters that affect us all – there is also something to be said for the freedom of expression that is, according to the Synod secretariat, afforded to the bishop-delegates by the secretariat’s decision to put their interventions into a kind of synodal lockbox. Simili modo, we hope to afford those who wish to speak plainly, in charity but “behind the veil,” as it were, that very same freedom: the aim of which is to inform, not to insult, disparage, or demean.

In the long view of history, Synod 2014 and Synod 2015 will likely appear as crucial markers along the difficult path that has been the Catholic Church’s encounter with, and challenge to, modernity, these past two hundred fifty years or so. So in reporting on Synod 2015, and in the commentary published in LETTERS FROM THE SYNOD, we will try to keep in mind the larger historical, cultural, and ecclesial contexts of the Synod’s deliberations: which is not, to put it gently, the specialité de la maison in much of the world media. Thus in the days to come, some suggestions will be made in this space about the deeper issues being contested at Synod 2015, in the hope that our readers will see the Synod and its work as we like to imagine Pope Francis sees them: as set against a large and dramatic horizon, full of shadows, but also penetrated by rays of brilliant light, most of which emanate from the heart of the Risen Christ. …

«La oss avslutte 500 års splittelse»

Katolsk, Økumenikk /

Jeg nevnte for noen dager siden at flere kirkeledere i Sverige blir katolikker. En av disse lederne skriver nokså utfordrende i svenske Dagen hvorfor han konverterer, bl.a.:

Låt oss avsluta dessa 500 år av splittring genom att söka enheten och återförenas med den kyrka som vi skiljts från. Det skriver Peder Bergqvist, föreståndare för Stiftelsen Berget …

Nu är det tid att visa stort mod genom att agera, att handla, att ta steg, detta är inte tiden för att vänta. Jesus har gett oss uppgiften att läsa tidens tecken och när vi gör det ser vi tydligt att det som hände vid reformationen inte är Guds väg för kyrkan i dag, vi kan inte fortsätta leva under de schismatiska förutsättningar som skapades på 1500-talet. Nu är det dags att ta ett steg närmare den fulla gemenskapen med Katolska kyrkan, det är inte ett hot vare sig mot Pingströrelsen eller den lutherska rörelsen utan en unik möjlighet i vår tid!

… I dag krävs modet att ta steget närmare ekumenikens mål, nämligen enheten. Det är mycket farligt att glömma målet! En stor anledning till kristenhetens kris i dag är att vi vant oss vid de schismatiska tillståndet så mycket att vi glömt målet med ekumeniken. Målet är den synliga enheten i den Kyrka som Herrens själv grundade, och här är firandet av Eukaristin den största skatten, som firas inte bara för den egna gemenskapens skull utan för hela gemenskapen, Kyrkan, för att världen ska tro. …

… Vi är oerhört glada över att vägen har öppnats för oss och för många andra. Vi har under flera år fört samtal med Stockholms katolska stift och Troskongregationen i Rom om vår situation, och det har varit tydligt att man vill öppna famnen för oss och för andra grupper inom Svenska kyrkan och bland ”de frikyrkliga”. Vi får alla komma med vår tradition och vårt arv och knacka på dörren till Katolska kyrkan, och dörren öppnas med stor kärlek, värme och respekt! Katolska kyrkan vill på allvar försonas och återförenas med alla dem som man levt splittrade ifrån under 500 år. Låt oss avsluta dessa 500 år av splittring genom att söka enheten och återförenas med den kyrka som vi skiljts från! Vi får inte stanna under pilgrimsresan förrän vi nått fram till ekumenikens mål! ….

Peter Halldorfs respons til disse konversjonene (som jeg nevnte i samme innlegg) får også et motsvar:

Eftersom Peter Halldorf så öppet visar sin frustration över Bergets vägval bör tidningen Dagens läsare få veta vad det är han själv väntar på. För en pilgrim måste ha ett mål för sin pilgrimsvandring. Utan vandring mot ett mål är man ingen pilgrim, ”vådligt är att dröja och farligt att gå vidare”.

Er paven katolsk?

Katolsk, Paven /

Mercatornet stiller dette spørsmålet, og svarer bekreftende (selvsagt). Samtidig skriver de at pave Frans ikke ønslet å gå så direkte inn i den amerikanske debatten, som også preges ganske mye av svart-hvitt argumenter. Slik skriver de bl.a.:

… although the Pope’s opposition was crystal clear, he still declined to anathematize abortionists and “marriage equality” during his recent trip. Instead, in a speech before a joint sitting of Congress, he took aim at the death penalty, global poverty, the international arms trade and responsibility for the environment.

New York Times columnist Ross Douthat, who often speaks for “conservative” Catholics, felt betrayed. Pope Francis, he wrote, “has been a gift to liberals who are also Christians, to religious believers whose politics lean left”. It remains to be seen, he concludes, “whether, after the cheering ends, the same winter that enveloped liberal Protestantism after the 1960s will claim Franciscan Catholicism as well.”

This just about hits the gong on the grouch scale and, I think, is almost entirely unwarranted. Let me explain.

Although it is hardly unique to Americans, they are particularly susceptible to dividing the world between good and evil, between liberals and conservatives, between friends of America and its foes. Having clearly defined enemies makes the world easier to understand and easier to grapple with.

Its corollary is the rhetoric of denunciation. The killer argument is knock-out punch which sends an opponent to the canvas. It wins the applause of your friends – even if it fails to persuade your enemies.

But Pope Francis is committed to a different kind of rhetoric. It’s not overly simplistic to say that he is trying to win souls, not arguments. …

Intervju med Birgitta og Ulf Ekman

Katolsk, Økumenikk /

Intervjuet på The Journey Home ble sendt 14. september i år. De kommer inn på starten av sin ferd mot Den katolske kirke etter ca 28 minutter. Det begynner med at de flytter til Jerusalem tidlig på 2000-tallet, det var der de første gang virkelig møtte katolikker.

Flere kirkeledere i Sverige blir katolikker

Katolsk, Økumenikk /

Svenske Dagen melder om nye konversjoner til Den katolske Kirke i Sverige:

Retreat- och kursgården Berget i Rättvik lämnar Svenska kyrkan och blir katolsk. Ekumeniken vill man dock hålla vid liv, bland annat genom att fira såväl katolsk som svenskkyrklig mässa vid två olika tillfällen varje dag i samma kapell.

På en bergssluttning ovanför Siljan ligger Berget, ett ”svenskt Taize”, dit många söker sig för andlig fördjupning på tysta retreater på S:t Davidsgården eller för att gå kurser på Meditationsgården. Rötterna finns i Svenska kyrkan och Berget drivs av en ekumenisk kommunitet med såväl katoliker som protestanter som medlemmar. Nu är Berget på väg att bli en del av den katolska kyrkan i Sverige, en process som pågått i flera års tid och som nu blivit offentlig. Bland annat har ett brev skickats ut till ett stort antal personer med koppling till retreatgården. …

… Sex av medlemmarna i Bergets kommunitet är på väg att upptas i Katolska kyrkan. Det gäller också föreståndaren Peder Bergqvist, som tar steget från präst i Svenska kyrkan till att bli först katolsk diakon och sedan, under pingsthelgen 2016, vigas till katolsk präst. …

Nyheten har vakt ganske sterke reaksjoner, bl.a. sier tidligere biskop Claes-Bertil Ytterberg: «Jag tycker ändå att detta är en ekumenisk skandal».

Efter att ha nåtts av nyheten om att retreat- och kursgården Berget i Rättvik lämnar Svenska kyrkan och blir katolsk skrev Claes-Bertil Ytterberg ett brev till katolska kyrkans biskop Anders Arborelius där han kallade övergången för en «stöld».

Bergets föreståndare Peder Bergqvist valde att bemöta kritiken genom att förklara att all egendom kommer att kvarstå i Stiftelsen Bergets ägo. «Katolska kyrkan kommer inte att ha något med Bergets materiella resurser att göra.»

Peter Halldorf er heller ikke særlig fornøyd – at enkeltpersoner konverterer aksepterer han, men han syns ikke denne gruppekonverteringen er nyttig for økumenikken.

«Mine dager i Den norske kirke er talte»

Generelt, Katolsk /

Vårt Land skriver at en opptelling de har gjort viser at det allerede er klart at det påtroppende Kirkemøtet har rent flertall for innføring av vigselsliturgi for personer av samme kjønn. Videre siterer de Øivind Benestad, som sier om dette: «Jeg er ikke overrasket, men jeg hadde et svakt håp. Det har svunnet nå.» Videre skriver Vårt Land:

Benestad er en frontfigur i nettverket Levende folkekirke, som er mot vigsel av likekjønnede i Den norske kirke. Forrige uke sa Benestad til Vårt Land at han ville melde seg ut av kirken dersom kirken innfører en kjønnsnøytral ekteskapsteologi.

– Står du ved det?

– Ja, da tror jeg mine dager er talte i Den norske kirke. Jeg mener det ikke som en trussel, og jeg anbefaler ikke andre å gjøre det samme, men det er en situasjonsbeskrivelse av min egen opplevelse.

Benestad er ordinert prest og er valgt inn i Agder og Telemark bispedømmeråd som lekmann. Han sitter også i det nåværende Kirkemøtet og var med på å si nei til en slik ordning i fjor vår. Dersom han ikke melder seg ut før et eventuelt liturgivedtak, vil han selv være til stede og i mindretall når den endelige avgjørelsen faller.

– Kan innføringen av vigselsliturgi for likekjønnede også få noen positive konsekvenser for Den norske kirke?

– I begynnelsen tror jeg mange blir glade og fornøyde, men den positive effekten blir trolig minimal på lang sikt. Dette blir jo spekulasjoner, men jeg er sikker på at de negative konsekvensene blir mye større enn de positive.

Jeg er enig med Benestad i at dette kommer til å få store negative konsekvenser for Den norske kirke. De siste 10 årene har vi sett at oppslutningen om dette kirkesamfunnet har falt dramatisk (mht dåpstall f.eks.), og jeg er redd denne utviklingen kommer til å skyte kraftig fart nå. Når de mest trofaste medlemmene ikke føler seg hjemme mer, vil jo arbeidet og aktiviteten fortsette å gå ned. I andre land (som USA) har man jo lenge sette at de liberale kirkesamfunnene har gått kraftig ned i medlemstall og oppslutning.

Pavebesøk i USA

Katolsk, Paven /

popeJP2_USA

George Weigel skriver i First Things slik om det kommende pavebesøket i USA:

…. John Paul II’s first papal pilgrimage to the United States was, I think, a surprise for him. He had previously visited the U.S. on two occasions, but his exposure to Catholic life in America was rather limited on those trips. That changed in October 1979, when everything that happened during John Paul’s visit—from the cheers of raucous teenagers in Madison Square Garden to the piety of Iowa farmers gathered around the Bishop of Rome in a cornfield—testified to the vitality of American Catholic life. America was not, it seemed, a trans-Atlantic version of western Europe: religiously dessicated, vaguely guilty about its impiousness, and thus aggressively secular.

And as the Church in the United States continued to pay far more serious attention to John Paul II’s challenging teaching than the Church in Great Britain, France, the Low Countries, and the German-speaking lands of western Europe, John Paul began to encourage the new democracies of central and eastern Europe to look to the United States for one important model of how to be Vatican II’s “Church in the modern world,” after the Wall came down.

And speaking of surpises, who could have imagined, in 1945, that a former German prisoner-of-war, held briefly by American forces as the Nazi regime crumbled, would be welcomed as pope on the South Lawn of the White House by the President of the United States and the U.S. Army band? Or that that same pope, long pilloried in the more ignorant sections of the American press as reactionary and authoritarian, would, in New York, make the gothic beauties of St. Patrick’s Cathedral the central metaphor in a stunning homily on the openness and spaciousness of the Church when viewed “from inside”? Lots of people were surprised by the joy and warmth of Benedict XVI’s visit to the U.S. in 2008; but a German pope who could thank the British people for winning the Battle of Britain during World War II proved capable of far more surprises than his cultured detractors imagined.

The popes in America have spoken words of both challenge and encouragement, and that will surely continue with Pope Francis’s visit this month. Unlike Paul VI, John Paul II and Benedict XVI, however, Francis will be visiting the United States for the first time. Here he will find the Church that, for all its difficulties, is the best example of his “Church permanently in mission” in the developed world. As Francis encourages his American flock—and likely challenges us, too—my hope is that he is also challenged, encouraged, and perhaps even instructed by the vibrant faith he experiences among us.

En halv million har underskrevet appell til paven

Katolsk, Teologi /

Slik leser vi i siste numemr av det danske Katolsk Orientering.

Mere end 500.000 personer har skrevet under på en appel til paven om at holde fast ved Kirkens lære om ægteskabet og familien, når bispesynoden afholdes i Rom i næste måned.

Appellen, der er lanceret af den amerikanske katolske studenterbevægelse TFP Student Action og bakkes op af 25 pro-familiegrupper verden over, blev lagt ud foreningens hjemmeside i slutningen af januar. Siden er den blevet underskrevet af fem kardinaler, 117 biskopper og hundredvis af civile ledere ud over de tusindvis af universitetsstuderende, som appellen oprindeligt rettede sig imod. … …

Les artikkelen i Katolsk Orientering.

Les mer om dette på TFP Student Action.

Den norske kirke – dens favørposisjon og andre trossamfunn

Generelt, Katolsk /

I Vårt Land i dag leser vi en artikkel skrevet av sjefsredaktør Simonnes, som mest handler og Den norske kirke, valget der om noe få dager og denne kirkens fram tid. Men ingressen til artikkelen tar også opp Den katolske kirke:

Skarpe argumenter fra katolikkenes advokater kan bli en alvorlig stresstest for det store kirkeforliket. Prosessen kan skape en sunnere fremtidskirke.

Og videre kan vi også lese:

… Frykten for fremmedgjøring blant kjernetroppene skal ikke bagatelliseres. Heller ikke kritikken fra andre trossamfunn om Dnks utpregede særstilling. Trond Giske sa i en debatt nylig at religionsfrihetsargumentet var en driver for å oppheve statskirken. Det er ikke sikkert at den valgte mellomløsningen for folkekirken oppleves som så mye bedre enn den gamle ordningen.

Oslo katolske ­bispedømme er blant dem som har løftet problemet etter at de kom i hardt vær med påstander om medlemsjuks. Bispedømmet har hyret inn skarpskodde advokater som slår kraftig tilbake i anken til departementet: Hvorfor skal det stilles så sterke krav til andre trossamfunn når Dnk har et medlemssystem som er enda løsere i fisken?

Selvsagt er det partsinnlegg, men det er verdt å lytte når nye hoder kommer utenfra og ­beskriver hva de ser. For en ­institusjon som i mange hundre år har hatt en favørposisjon, er det ytterst krevende å gå åpent inn debatten. Lysten trigges normalt ikke når Dnk er tilnærmet fullfinansiert av det offentlige. Det er ingen konkurs som truer. Det er lett å forstå at medarbeiderne vil ha trygghet for lønn og arbeidsvilkår.

Den gode systemkritikken kommer sjelden innenfra. Den vanlige organisasjonsmessige reaksjonen er forsvar. De som har designet strukturen, blir som regel de mest innbitte systemforsvarere. …

Reaksjoner til mine synspunkt på den katolsk medlemsregistreringen

Generelt, Katolsk /

Etter at jeg for en uke skrev på Verdidebatt og her på bloggen om «Hvorfor angriper Vart Land stadig den katolske kirke?», har jeg fått to reaksjoner pr e-post. Den ene nokså negativ og også personlig, den andre også forholdsvis negativ. I den siste står det bl.a.:

…. må bare si at jeg er uenig med deg når det gjelder VLs dekning av saken. Jeg synes tvert imot det er bra at det ett sted kommer frem hva saken dreier seg om … At Kirken vil forsøke å beholde pengene fra de som har bekreftet at de er katolikker, har jeg forståelse for, men hvorfor vil de også ha pengene for dem som de ikke har fått tak i? Her er vi i en mildt sagt pinlig situasjon …. men jeg synes det er bra at du engasjerer deg!

Til dette svarte jeg (her lettere redigert):

Jeg kritiserer ikke hele VLs dekning av denne saken, og jeg har ikke skrevet noe leserinnlegg til VL som uttrykker noe slikt, men jeg skrev på Verdidebatt at jeg syns de to nevnte oppslagene var utidige, problematiske, unødvendige … og det står jeg for. Jeg har hatt ganske mye kontakt med redaksjonen i VL de siste månedene … oftest har vi hatt en fin tone, men ikke alltid.

Det var tåpelig og amatørmessig at OKB registrerte personer uten å sjekke om de helt sikkert var katolikker, men størrelsen på dette problemet avhenger av om man mener de som ble registrert på denne uforsvarlige måten og som har bekreftet at de er katolikker, faktisk er lovlig registrert.

Fylkesmannens anmeldelse og den voldsomme moralske indignasjonen fra noen katolikker bygger på at også disse var ulovlig registrert, og da blir det snakk om veldig store beløper og om bevisst lureri fra OKBs side. Jeg mener ikke at disse ble ulovlig registrert, og det ser det ut til at du heller ikke mener.

Hvis vi snakker (bare) om de feilregistrerte, så er det fortsatt et alvorlig problem, men likevel i en helt annen størrelsesorden enn den svindelen Fylkesmannen har gjort det til, med en anmeldelse om underslag på opp til 50 millioner kroner.

Nå er vi jo alle spente på om OKBs anke vil føre fram. Hvis vi får godkjent medlemmene som har bekreftet at de er katolikker for 2015 og tidligere år, vil jo det meste være vunnet. Jeg syns som deg at OKB bør gi opp å kjempe for de uavklarte, men jeg ser det vel som argument i forhandlingene og ikke som en veldig stor sak.

Prosessen for ekteskapsannulleringer forenkles

Generelt, Katolsk /

På katolsk.no er det lagt ut en norsk tekst som forklarer forenklingen i prosessen for ekteskapsannulleringer. Jeg tar med de to viktigste tingene derfra:

1. At det bare skal være én dom i favør av aktiv annullering. Det synes hensiktsmessig at det ikke lenger kreves en dobbel avgjørelse i favør av en ekteskapsannullering, slik at partene tillates å inngå nye kanonisk gyldige ekteskap. Den moralske visshet som den første dommeren har kommet til i henhold til loven, skulle være tilstrekkelig. …

4. En forkortelse av den juridiske prosessen. I tillegg til å gjøre prosessen for annullering av ekteskap raskere, har det blitt opprettet en kortere form for å prøve annulleringssaker – i tillegg til den dokumentariske prosessen som allerede er godkjent og i bruk – som skal brukes i saker hvor anklagen om ekteskapelig ugyldighet støttes av spesielt åpenbare argumenter. Om en slik forkortet domsprosess skulle sette prinsippet om ekteskapets uoppløselighet i fare, ønsker paven at biskopen selv i slike saker skal konstitueres som dommer, fordi han er i kraft av sitt hyrdeembete sammen med Peter den største garantist for katolsk enhet i tro og disiplin.

Kirkerettseksperten Edward Peters, som jeg leser ganske ofte, liker den første av disse forandringene, at man ikke lenger skal trenge en dobbel avgjørelse. Men den andre nyheten, en kortere form for å prøve ukopliserte annulleringssaker, er han ganske kritisk til. Han skriver bl.a.:

Article 14 of the Ratio lists ten or twelve factors that enable an annulment petition (to which the parties agree) to be heard in a fast-track process. Note that the factors listed are simply examples of things enabling an annulment case to be heard quickly. Clearly, it is expected that other factors will also suffice.

The factors listed so far are (my trans): lack of faith that results in simulation of consent or an error that determines the will; brevity of married life; abortion procured to prevent procreation; stubborn persistence in an extramarital affair at the time of or just after the wedding; improper concealment of sterility or of a serious and contagious disease; concealment of children from a previous relationship; concealment of incarceration; entering marriage for reasons completely foreign to married life; unplanned pregnancy of the woman; physical violence inflicted to extort consent; lack of use of reason proved by medical documents; and so on.

Looking at the examples offered … they confuse several complex aspects of consent law, they seem to treat some fact patterns as if they were quasi-impediments to marriage, and they introduce into consideration some matters that have little (perhaps no) jurisprudence behind them with which to assist bishops assessing their significance in a marriage case. ….

Reglene for annullering av ekteskap forandres

Katolsk, Paven /

Mens vi fortsatt venter på detaljene om hvordan ekteskapstribunalenes arbeid med gyldighen av ekteskap vil komme til å se ut, skriver John Allen om konsekvensene at pavens Motu proprio:

In Catholic parlance, an “annulment” means a ruling by a Church court that a union between a man and a woman, even if it featured a Church wedding, is not a valid marriage because it fails one of the traditional tests, such as a lack of genuine consent or a psychological incapacity to undertake the obligations.

Annulments are hugely important at the retail level of the faith, because for Catholics whose relationships break down and who want to get married in the Church to someone else, they first have to obtain one.

It’s no accident that Francis is making this move on the cusp of a special “Holy Year of Mercy” that he has decreed will begin Dec. 8, the same day these changes take effect. …

The decision will recalibrate the discussion at October’s second edition of the Synod of Bishops on the family, likely reducing the emphasis on the question of Communion for divorced and remarried Catholics and creating space for other issues to emerge.

Last October, the matter of whether the traditional ban on Communion for Catholics who divorce and remarry outside the Church ought to be softened was the hot-button issue par excellence, with cardinals and other senior leaders exchanging barbed commentary and activist groups on both sides egging them on.

All along, reform in the annulment process seemed the most obvious compromise measure, a way of giving both camps at least part of what they wanted. Those opposed to revising the Communion ban could take comfort that the Church was not softening its stand on divorce, while progressives would be pleased that the Church was at least trying to show greater compassion and outreach. ….

The reform may lead over time to a cultural shift within the canon law community — the lawyers, judges, academics, and others engaged in the theory and practice of Church law.

In recent decades, a general tendency among many canon lawyers has been to try to make the annulment system as user-friendly as possible, on the grounds that it could be unwieldy, time-consuming, and costly.

As this new reform is rolled out, it may be that concern over cumbersomeness will be replaced with concern about the possibility of abuse, ….

On the eve of his first-ever trip to the United States, one could argue that Pope Francis has delivered a major thumbs-up to American Catholicism.

Over the years, bishops, canon lawyers, and other Church personnel around the world sometimes have complained that America makes it too easy to obtain an annulment, with some going so far as to call the United States an “annulment factory.”

US prelates and canonists often reply that America is one of the few countries that takes the annulment process seriously, investing significant resources in training lawyers and judges and making the process available to whoever wants it. ….

Tromsø-katolikkene vil betale tilbake medlemsstøtte

Generelt, Katolsk /

Vårt Land skriver slik om dette i dag:

Fylkesmannen har nå regnet ut at Tromsø stift har fått uberettiget støtte for 2.662 personer – til sammen 2.583.798 kroner – og krever pengene tilbakebetalt – et krav Tromsø stift nå vil innfri.

– Hvorfor har dere kommet til en annen konklusjon enn OKB?

– Vi aksepterer det offentliges forståelse av regelverket. Vi mener at en som er døpt katolsk i Polen også er katolikk i Norge, men skjønner at offentlige myndigheter ikke vil stille seg i en situasjon der de må vurdere en innmelding gjort i utlandet, sier Sverdrup-Thygeson.

Det står videre i artikkelen at de mister svært mye penger også for i år: «Siden det ikke gis støtte for personer som i opprydningsaksjonen ble bekreftet etter 1. januar i år, får Den katolske kirke støtte for betydelige færre medlemmer i år enn i fjor. Men neste år vil Troms stift også få støtte for de nesten 2.000 personene som ble bekreftet i løpet av 2015.»

Kommunale penger kommer også ti tillegg til de 2,5 millionene til staten. Alt i alt blir det veldig mye penger å betale for Tromsø stift som bare har 6-7.000 medlemmer. Oslo katolske bispedømme vil betale tilbake penger for de feilregistrerte, men har anket kravet om å betale tilbake for de som virkelig er katolikker. For de nordiske folkekirkene – som også har medlememr som ikke personlig har bekreftet sitt medlemsskap – har staten ikke en gang begynt å se på saken. Det hele er ganske underlig.

Hvorfor angriper Vårt Land stadig Den katolske kirke?

Generelt, Katolsk /

Jeg publiserte følgende innlegg på Verdidebatt for to dager siden:

Man må i dag (2/9-15) igjen stille seg dette spørsmålet, når avisa for nte gang gjentar at biskop Eidsvig ble advart mot å fortsette en registreringspraksis som var uforsvarlig.

Riktignok har de i dagens artikkel konkretisert dette med et brev skrevet i desember 2012, som i alle fall jeg ikke tidligere har hørt om.

Men at vår kirke i en periode registrerte mennesker man antok var katolikker, uten å sjekke med dem om dette var korrekt, beklaget biskopen for første gang i oktober i fjor, og beklagelsen er blitt gjentatt mange ganger siden. Det har også blitt skrevet mange ganger (mest i VL) at dette ble tatt opp internt i det katolske Norge; at noen mente at denne praksisen måtte avsluttes øyeblikkelig, mens andre mente at det nok var uheldig, men ikke ganske så alvorlig – og hvordan skulle man ellers få registrert de tusenvis av katolikker som faktisk bor i Norge?

I alle tilfeller ble denne registreringspraksisen avsluttet i oktober i fjor, og Oslo katolske bispedømme (OKB) ble bedt om å få oversikt over alle som var registrert de siste årene. De fleste av dem bekrefter at de er katolikker, men noe over 5.000 er blitt strøket fordi de ikke er katolikker eller ikke ønsker å være registrert. For disse er OKB villige til å tilbakebetale det de har fått for mye betalt.

Men så har det overraskende (for meg i alle fall) skjedd at fylkesmann og departement ikke vil godta noe annet enn aktiv registrering av alle medlemmer, og av den grunn ønsker man å ta fra OKB over 80 millioner kroner – for utbetalte penger til folk som virkelig er katolikker. Jeg skrev om det på verdidebatt i juli.

Forrige uke anket OKB avgjørelsen til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, og deres hovedpoeng var at en slik forståelse av aktiv innmeldelse i trossamfunn ikke har belegg i norsk lov. Dette har VL skrevet litt om, men ikke veldig mye. Det har også kommet fram at de nordiske folkekirkene ikke har blitt avkrevd aktiv registrering av alle sine medlemmer slik vi katolikker har. Dette har VL nevnt i en eneste artikkel (så langt jeg vet), men jeg har ikke fått plass til et leserinnlegg om denne saken, publisert på Verdidebatt her.

Jeg undrer meg altså over hvorfor Vårt Land bruker forholdsvis liten plass på den siste utviklingen av denne registreringssaken, samtidig som man stadig terper på det gamle.

Skroll til toppen