Katolsk

Biskopen i Tromsø burde ha ventet

(Dette innlegget ble skrevet tidligere i dag og lagt ut på Verdidebatt.)

Aftenposten og Vårt Land slår nå stort opp at den katolske biskopen i Tromsø ikke er enig med Oslo katolske bispedømme ang. tilbakebetaling av for mye mottatt stats- og kommunetilskudd. Et brev om dette er lagt ut på nett her: http://www.katolsk.no/nyheter/2015/10/de-offentlige-tilskudd-i-arene-2011-til-og-med-2014

Men dette er jo ikke noe nytt; det samme ble jo tydelig uttrykt i et brev Tromsøs biskop skrev til fylkesmannen 14. mai i år, og der regner de også ut hvor mye det ville være snakk om å betale tilbake. Les det gjerne her: http://www.katolsk.no/nyheter/2015/05/brev-til-fylkesmannen

I dette brevet skrev biskopen riktignok: «OKB har et noe annet syn på saken. Skulle OKBs syn slå gjennom, ber vi om at tilbakeføring kan bli gjenstand for etterfølgende justering.» Det er vel nå ganske uklart om biskopen fortsatt kan tenke seg «en slik justering», som i praksis vil si at han får tilbake det aller meste av det han har returnert til myndighetene.

I sitt siste brev bruker biskopen noen argumenter som jeg ikke helt følger. Han starter med at det er et moralsk spørsmål at man registrerte mennesker uten å spørre «om de var katolikker eller godtok bruk av personnummer.» Han skriver vi dere at «vi på denne måten tok oss til rette. Ut fra det mener jeg at vi har utvist klanderverdig dømmekraft. Det er bakgrunnen for at jeg har tilbakebetalt det som har blitt krevet av Fylkesmannen, og vi vil på tilsvarende måte gjøre opp med kommunene.»

At Den katolske kirke i Norge må beklage måten registreringen er foretatt på er det ikke noen uenighet om, og Oslos katolske biskop har også beklaget dette tydelig mange ganger. Men betyr en slik innrømmelse og beklagelse at man skal gi fra seg ca 85 millioner kroner for personer som beviselig er katolikker? Jeg har tidligere laget et regnestykke som viser disse talene, se her: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11586026/

Tromsøs biskop sier også at de fleste registrerte virkelig er katolikker: «De fleste av dem som har blitt registrert uten å ha blitt spurt, har i år bekreftet at de er katolikker. Spørsmålet blir om man burde få tilskudd for disse. Her skiller jeg igjen mellom det vi moralsk har krav på, og det som følger av loven, og jeg ser på det moralske.» Men han konkluderer likevel noe overraskende med at vi må gi fra oss støtte for disse personene.

Tromsøs biskop er på enda et område enig med OKB: «Jeg deler langt på vei OKBs forståelse av trossamfunnsloven og dens regel for hvem som er medlem av trossamfunn. En katolikk fra Polen er katolikk også i Norge. …» Men samtidig bøyer han seg helt for departementets og fylkesmannens forståelse av reglene: «Vi vet at Fylkesmannens avgjørelse er i tråd med departementets oppfatning, og det vil derfor ikke ha noen hensikt å klage på Fylkesmannens avgjørelse hvis man ikke tar sikte på mulig søksmål. Det vil jeg ikke så lenge det ikke er tale om krenkelse av fundamentale rettigheter. Vi skal så vidt mulig tilstrebe et godt forhold til myndighetene, det er i vid forstand en del av vår tro.»

Tromsøs biskop ser her ut til å mene at trossamfunn skal godta alt myndighetene bestemmer og påstår, uten å anke dette eller prøve det for domstolene – om det da ikke skulle være fundamentale trosspørsmål. Selv syns jeg nok man må kunne anke, og om nødvendig bringe for rettsapparatet, også ting av administrativ art, om dette skulle være nødvendig.

Jeg syns anken Oslo katolske bispedømme sendte til fylkesmannen 25. august i år er ganske solid. Les om den her: http://www.katolsk.no/nyheter/2015/08/klage-pa-fylkesmannens-vedtak og her: http://www.katolsk.no/nyheter/2015/08/jus-ekspert-kritisk-til-straffesaken-mot-okb

OKB har beklaget mye de har gjort i denne medlemssaken, og er villig til å betale tilbake penger de har mottatt for alle feilregistrerte – men ikke å betale tilbake mange titalls millioner for medlemmer som virkelig er katolikker. Det syns jeg høres fornuftig og moralsk ut – og jeg syns derfor den katolske biskopen i Tromsø burde ha ventet på en avgjørelse i denne saken før han begynner i tilbakebetale penger.

Oddvar Moi

Noen timer senere la jeg til:

Jeg ser at jeg gjerne kunne ha gjort mine synspunkter litt tydeligere, bl.a.:

– Man kan kanskje se i dette utspillet et ønske fra biskop/økonom i Tromsø om å distansere seg fra (eller kritisere) det OKB har gjort, men jeg vet ikke om det er slik.

– Jeg kan ikke se at det er mer moralsk høyverdig å gi fra seg penger for personer som beviselig er katolikker (som biskopen i Tromsø gjør), enn å beklage feilene som er gjort, betale tilbake for de feilregistrerte, men beholde pengene for alle som virkelig er katolikker.

– Jeg kan ikke se at det er naturlig (langt mindre nødvendig) at kirkesamfunn ikke bør eller kan klage på myndighetenes avgjørelser i praktiske saker (som biskopen i Tromsø her hevder).

– Det blir ganske underlig når biskopen i Tromsø, som har godt under 10% av landets katolikker, ikke heller ønsker å vente på en avgjørelse som gjelder de aller fleste katolikker i Norge. Kanskje kunne han ha sagt til fylkesmannen: «Jeg vil gjerne betale tilbake for alle som er blitt registrert på denne uheldige måten, men samtidig ber jeg om at betalingen utsettes til ankesaken til OKB er avgjort.»

President og visepresident i den amerikanske bispekonferansen

John Allen har intervjuet ekrebiskop Joseph Kurtz i Louisville, Kentucky, som er president i den amerikanske bispekonferansen, og erkebiskop/kardinal Daniel DiNardo i Galveston-Houston, som er visepresident.

Intervjuet med Kurtz har overskrifta: Moving too fast on divorce question could lead to fracture, Kurtz says, og innholder bl.a. følgende:

(He) has a request for his fellow prelates who are considering kicking thorny pastoral decisions to the local level: Please slow down. If individual countries varied on how they deal with key issues, Kurtz worries that global communion is at risk. “Naturally, it’s obvious to people that if it’s a topic that relates to the unity of Church teaching, I think it would fracture communion,” he said.

He said the so-called Kasper proposal, an idea floated by German Cardinal Walter Kasper to create a pathway for Catholics who are divorced and remarried to be readmitted to Communion on a case-by-case basis, demands much more theological reflection before being adopted. …

Last week, for example, Philadelphia Archbishop Charles J. Chaput wrote that a sense of anxiety about the synod’s final report has permeated the summit, while Chicago Archbishop Blase Cupich said that Pope Francis looked to be at peace, so other bishops should be as well.

Kurtz placed himself somewhere in the middle. “I think there is unity within the synod, but there are a diversity of opinions that are being suggested,” he said.

Intervjuet med NiNardo starter med: DiNardo says the synod end game rests with Francis, og fortsetter bl.a. slik:

… the 13 small working groups in which bishops participate are generating a great deal of input, reflecting what different voices are saying. The other, he said, is that no one seems quite sure what’s going to become of it. “It all seems to be going into this huge blender in the sky,” DiNardo laughingly told Crux on Sunday.

He said the 10 bishops who make up a drafting committee for the synod’s final document — a group that includes Cardinal Donald Wuerl of Washington, DC — will have to find a way to take the small group suggestions (technically called modi) and weave them into a document that honestly reflects the synod’s thinking.

That document is supposed to be based on a working text distributed at the beginning called the Instrumentum Laboris. DiNardo said it’s been slow going slogging through it — leading, he said, to the insider joke that it’s actually the Instrumentum “laborious.”

At the beginning there were charges the process doesn’t give the bishops adequate chance to express themselves clearly, and DiNardo was among roughly a dozen cardinals who signed a letter to Francis raising those concerns. By now, he said, it seems the playing field is “pretty level” for the various camps. Yet DiNardo cautioned that a final judgment about fairness will depend on what happens with the concluding document. “To my mind, that will be the tale,” he said. “If something comes back that suggests people have paid attention [to what bishops actually said], then I think we’ll do well.”

On the specific issues on the docket this week, DiNardo said he’s against the “Kasper proposal,” named for German Cardinal Walter Kasper, to allow divorced and civilly remarried Catholics to return to Communion. “I basically don’t favor it,” he said. “I don’t think it’s coherent. To my mind, indissoluble means ‘unbreakable,’ and you can’t say later it’s indissoluble but not exclusive.” …

Messe ved Olavsalteret i Roma – minnedagen for hl Olavs dåp

2015okt16_olavsmessen

Dette er kollektbønnen i messen for hl Olav omvendelse (jeg syns det er enda bedre å si dåp, vi regner at han ble døpt i Rouen på denne datoen i 2014): «Barmhjertige Gud, du kommer vår svakhet til hjelp med dine helliges forbilde og vern, så vi kan vandre på frelsens vei. Gi at vi som minnes den salige Olavs omvendelse, følger i hans fotspor og når frem til deg. Ved vår Herre Jesus Kristus … »

Bildet over er tatt i sakristiet i kirken Santi Ambrogio e Carlo, Via del Corso, Roma, 16. oktober 2015.

Alle messens tekster og bønner kan leses her.

Siste uke av bispekonferansen

Slik ser timeplanen ut for denne siste uka av bispekonferansen om ekteskapet:

Monday, October 19: Discussion in the thirteen language-based circuli minores from 0900 to 1230, and then again from 1630 to 1900

Tuesday, October 20: Discussion in the circuli minores from 0900 to 1230, followed by a general assembly (from 1630-1900), during which the Synod will hear reports from the discussion groups, the modi or amendments to Part III of the working document will be handed in, and a first vote will be taken for election to the Synod’s permanent council.

Wednesday, October 21: A “free day,” during which the commission for the Synod’s final report will meet to prepare the Progetto, the draft, of the final report.

Thursday, October 22: The Synod general assembly will meet from 0900-1030 to conduct the second and final vote for election to the Synod general council, and the Progetto of the final report will be presented and given to the Synod fathers. Then, from 1630 until 1900, the general assembly will hear interventions on the Progetto and written observation on the Progetto will be handed in.

Friday, October 23: Another “free day,” during which the drafting commission will refine the final report.

Saturday, October 24: From 0900 to 1230, the final report as refined by the drafting commission will be read to the Synod. Then, from 1630 to 1900, voting on the final report will take place, paragraph by paragraph (according to Cardinal Lorenzo Baldisseri, the Synod general secretary), after which the Te Deum will be sung.

Sunday, October 15: The solemn closing of Synod-2015, at a concelebrated Mass in St. Peter’s Basilica.

Vi kan lese dette hos First Things, i et av brevene skrevet av den såkalte Xavier Rynne II (man finner alle brevene her).

I dette brevet kan vi også lese om flere «unhelpful narratives” rundt denne synoden:

(1) The first of these is the claim that there are “no camps” or factions in the Synod. …

(2) According to the second unhelpful narrative, those defending the tradition of the Church on worthiness to receive Holy Communion keep dividing mercy and truth. …

(3) Then there is narrative about “conscience,” according to which conscience is inviolable. Here is a partial truth masquerading as the fullness of Catholic truth. …

(4) The fourth unhelpful narrative uses the bugbear word of the Catholic left and insists that the defenders of the Church’s tradition on chastity, marriage, and the family, on worthiness to receive Holy Communion, and on the locus of teaching authority in the Church are theologically “conservative.” …

(5) Finally, there’s the narrative according to which the defenders of tradition are being excessively “deductive,” while the proponents of change want to apply an inductive method that begins with the data of human experience. …

Ulf og Birgitta Ekmann gir ut bok om veien til Roma

Avisa Dagen skriver om dette under overskrifta: Ekman håper å få med flere til Roma. Og de spør: «Håper dere at leseren gjør de samme oppdagelsene som du og Birgitta gjorde?» «Boken er skrevet på et personlig plan, men vi håper at den skal peke på behovet av og å være åpen, og til å prøve ut det man tror at man vet, og til å innse at vi ofte er preget av gamle fordommer,» sier Ekman.

I artikkelen kan vi også lese:

– Vårt store ønske er at man innen alle kirkesamfunn skal våge å stille spørsmål ved egne fordommer og nysgjerrig nærme seg en kirke og kristne søsken som man kanskje har vært helt uten kunnskap om og fremmede for, sier Ekman.

– Ser du en bevegelse innen frikirkene i retning av de historiske kirkene? I så fall hvor?

– Ja, det fins en stor interesse både innen den lutherske kirken og frikirkene for de historiske kirkene. Det fins også en lengsel etter en dyp og sann enhet. Det fins en lengsel etter et åndelig dyp, etter kontakt med de åndelige røttene som man innser at man kanskje savner.

Ekman mener dessuten at det pågår en ny vurdering av det han kaller den «hyper-protestantiske» innstillingen til alt som var kristent før reformasjonen i 1517.

– Mange innser at det synet man har fått er negativt preget og veldig ensidig.

Nå håper ekteparet at boken skal gi en nyansert forståelse og en økt åpenhet.

– Hvis vi oppnår det er mye vunnet, sier Ekman.

Messe i Peterskirken

StPetronilla_alter_StPet
I dag feiret jeg messe i Peterskirken kl 07.15. Mellom kl 07.00 og 08.15 kan alle katolske prester som ønsker det, feire messe i Peterskirken, men i dag var det første gang jeg gjorde det. Jeg møtte opp kl 07.15 med egen alba og missale, gikk til kirken sakristi, der det var stor aktivitet. En ung ministrant hentet stola og messehakel til meg, tok med vin og vann (mens jeg bar kalken) og ledet meg til et alter.

Alteret har relikvien til St Petronilla, og kan sees øverst i innlegget. På denne siden er alteret jeg brukte i dag nr 56 – som det står mer om her. Bl.a.:

The altarpiece, Burial of St. Petronilla, is after a painting by Guercino. She was the legendary daughter of St. Peter. The saints relics came from the catacombs in 750. Her chapel in both the old and new basilica became the Church of France.

… The altar at the back is dedicated to St. Petronilla. On it can be admired a scene of the Burial of St. Petronilla, who is received into heaven by the heavenly Bridegroom, one of the loveliest mosaics in the basilica. It is by Pier Paolo Cristofari after a painting by Giovanni Francesco Barbieri, known as Il Guercino (1590-1666). Under this altar are the relics of St. Petronilla, whose body, buried in the cemetery of Domitilla, was exhumed in 750 and venerated in a small shrine which Pepin le Bref had requested from the Pope and was therefore known as the «Rotunda of St. Petronilla». …

Klar tale fra den polske bispekonferansen

Lørdag 10/10 holdt lederen for den polske bispekonferansen dette innlegget – ddet er bare tre minutters taletid under bispesynoden i Roma. (Jeg fant innlegget hos Father Z. – et stykke nede på siden.)

Intervention at the general session 6th Saturday, 10 October 2015.
+ Stanislaw Gadecki, Metropolitan Archbishop of Poznan, President of the Polish Bishops’ Conference

To begin, I want to emphasize that the following intervention reflects not only my personal opinion, but the opinion of the entire Polish Bishops’ Conference.

1. There is no doubt that the Church of our time must—in a spirit of mercy—help civilly remarried divorcees with special charity, so that they do not consider themselves separated from the Church, while they may indeed, as baptized, participate in Her life.

Let us, therefore, encourage them to listen to the Word of God, to attend the Sacrifice of the Mass, to persevere in prayer, to contribute to works of charity and to community efforts in favor of justice, to bring up their children in the Christian faith, to cultivate the spirit and practice of penance and thus implore, day by day, God’s grace. Let the Church pray for them, encourage them and show Herself a merciful mother, and thus sustain them in faith and hope (cf. John Paul II, Familiaris Consortio, 84).

2. Yet, the Church—in Her teaching on the admission of remarried divorcees—cannot yield to the will of man, but only to the will of Christ (cf. Paul VI, Address to the Roman Rota, 01.28.1978; John Paul II, Address to the Roman Rota, 01.23.1992, 01.29.1993 and 01.22.1996). Consequently, the Church cannot let Herself be led by feelings of false compassion for people or by modes of thought that—despite their worldwide popularity—are mistaken.

Admitting to Communion those who continue cohabiting “more uxorio” [as a husband and wife] without the sacramental bond would be contrary to the Tradition of the Church. The documents of the first synods of Elvira, Arles and Neocaesarea, which took place in the years 304-319, already confirmed the Church’s doctrine of not admitting the divorced who have remarried to Eucharistic Communion.

This position is based on the fact that “their state and condition of life objectively contradict that union of love between Christ and the Church which is signified and effected by the Eucharist” (John Paul II, Familiaris Consortio, 84; 1 Cor 11:27–29; Benedict XVI, Sacramentum Caritatis, 29; Francis, Angelus, 16 August 2015).

3. The Eucharist is the sacrament of the baptized who are in the state of sacramental grace. Admitting the civilly remarried divorcees to Holy Communion would cause great damage not only to family pastoral ministry, but also to the Church’s doctrine of sanctifying grace.

In fact, the decision to admit them to Holy Communion would open the door to this sacrament for all who live in mortal sin. This in turn would lead to the elimination of the Sacrament of Penance and distort the significance of living in the state of sanctifying grace. Moreover, it must be noted that the Church cannot accept the so-called “gradualness of the law” (John Paul II, Familiaris Consortio, 34).

As Pope Francis reminded us, we who are here do not want and do not have power to change the doctrine of the Church.

Bispesynoden i Roma

Bispesynoden i Roma har snart vart en uke, og det har vel først og fremst vært en hel del diskusjon om prosedyrene; det ser ikke ut til at samtalen er så åpen som skal kunne håpe. Denne videoen forteller en del om dette og annet fra synoden.

Kardinal Péter Erdö åpner bispesynoden med et tydelig innlegg

John Allen skriver om åpningsinnlegget på bispesynoden i dag:

When the first Synod of Bishops on the family got underway last October, conservatives concerned with upholding traditional doctrine appeared caught off guard by a progressive push on several fronts, including relaxing the ban on Communion for Catholics who divorce and remarry outside the Church.

The leading symbol of that disorientation was the way Hungarian Cardinal Péter Erdő, ostensibly the man supposed to guide the summit’s work in his role as “General Relator,” appeared to be sidelined by more progressive prelates, especially Italian Archbishop Bruno Forte, in producing a controversial interim report calling for greater openness on divorce, homosexuality, and other hot-button topics.

If the opening day of Synod 2015 is any indication, Erdő has no intention of letting that happen again.

In his 7,000-word opening address on Monday morning, intended to set the tone for the synod’s work, Erdő seemed determined to close a series of doors that many people believed the last synod had left open — beginning with the controversial proposal of German Cardinal Walter Kasper to allow divorced and civilly remarried Catholics to return to Communion.

That Communion ban, Erdő insisted, is not an “arbitrary prohibition” but “intrinsic” to the nature of marriage as a permanent union. Mercy, he said, doesn’t just offer the possibility of forgiveness, it also “demands conversion.”

….

Allen skriver en hel del mer – les det her.

Hvordan skal bispesynoden gjennomføres?

Den såkalte Xavier Rynne II (les om navnet her) skriver i dag om hvordan det er planlagt at bispesynoden om ektekspaet som starter i dag i Vatikanet skal gjennomføres. Det ser egentlige ikke ut til at biskopene som er samlet skal få lov til å uttale seg noe særlig i plenum, eller votere over noe særlig. Slik leser vi hos First Things:

… In the run-up to Synod-2015, serious concerns were expressed that similar manipulations would plague the Synod that commences its work tomorrow.

Those concerns have now been significantly amplified by reports about the procedures the Synod general secretariat has devised for Synod-2015—without input from the Synod general council—and by the release of the roster of Synod fathers charged with composing Synod-2015’s final report.

More than one Synod father has described both the procedures and the final- report commission as “unacceptable.” Their reasons for making that sharp judgment are not hard to grasp.

As to procedures:

The Synod’s discussions, in both general assembly and in language-based discussion groups, will be structured by the Instrumentum Laboris [Working Document] released some months ago—a document that has been subjected to withering criticism from across the Catholic world; a document that is marked by what might be called a striking “Christological deficit;” a document that many Synod fathers believe is a wholly inadequate basis for their work and for the Church’s reflection on marriage and the family.

Speeches (“interventions,” in Synod-speak) to the full assembly of the Synod will be limited to three minutes in duration, i.e., about 750 words—less than the length of a typical daily Mass homily. These interventions, according to the announced procedures, are the Synod’s property and will not be made public.

The bulk of the Synod’s discussions will be conducted in language-based discussion groups (“circuli minores,” in Synod argot), the results of which will not be made public.

Filtered reports on the Synod will be given at daily press conferences, the speakers being chosen by the Synod general secretariat—presumably, for their reliability in conveying the messages that Cardinal Lorenzo Baldisseri, the general secretary of the Synod of Bishops, and Archbishop Bruno Forte want conveyed. (Archbishop Forte is Synod-2015’s special secretary and the man who is widely thought to have been the principal author of the deeply flawed Interim Report that caused a large-scale revolt of the Synod fathers at Synod-2014.)

There are, it seems, to be no “propositions” generated by the discussion groups, which means that there will be no votes on propositions, which means that the Synod fathers will not be asked to express their convictions publicly on anything.

As to the final-report commission:

Its membership includes serious churchmen, but as one Synod father put it, very few of the commission’s members have been vocal, public supporters of the Church’s classic teaching and practice on Holy Communion for the divorced and civilly-remarried. Moreover …..

Louis Bouyers memoarer

15okt_bouyer_biografi
I dag leste jeg ferdig den franske presten og telogoen Louis Bouyers memoarer, der han skriver spesielt om økumeniske spørsmål (han var selv luthersk prest og konverterte tidlig på 40-tallet), liturgi (der han var en av de store ekspertene på 50-, 60- og 70-tallet) og om det som skjedde under og etter Vatikankonsilet (der han var involvert i flere kommisjoner).

Han levde fra 1913 til 2004 og på engelsk Wikipedia kan man lese kort om hans liv, og hans bibliografi. Disse memoarene skrev han ferdig tidlig på 90-tallet, men han ville ikke at de skulle utgis før etter sin død. Boka er helt nyutgitt på engelsk.

På omslaget kan vi lese følgende om P. Bouyer av biskop Bruskewitz:

We follow Bouyer’s journeys from his inherited Protestantism to the fullness of the Catholic Faith, from his position as a Lutheran pastor to the priesthood in the Oratory of France, from humble parish life to the Olympian heights of his official theological and liturgical collaboration (and difficulties) before and after the Council with such influential figures as Congar, Daniélou, de Lubac, Bugnini, and… Joseph Ratzinger (Benedict XVI). Bouyer paints the lush landscape of a century’s illusions and disenchantments; his memoirs are essential for understanding the history of the Church during that momentous time.

“It would be impossible for anyone to speak knowledgeably about liturgical developments in the past 50 years without being cognizant of the work done by Louis Bouyer. His Memoirs, which feature his outspoken opinions and profound intelligence as well as a personality deeply imbued with the true spirit of the Catholic liturgy, can serve as a balance and perhaps an antidote to misinformation about the post-Vatican II developments in the Sacred Liturgy of the Latin Rite. A careful perusal of these Memoirs, now available in English in an excellent translation by John Pepino, also can serve as a corrective to the sometimes unbridled and euphoric optimism that marked liturgical studies in the late 1960s and early 1970s. I cannot recommend strongly enough the reading and study of this work.”

P. Bouyer var ganske kritisk til det som skjedde under og etter konsilet (og i bokas kapittel om denne perioden er hans ganske skarp i sine kommentarer og personkarakteristikker), og i 1969 utga han ei bok som heter: The Decomposition of Catholicism. First Things omtaler denne boka og siterer litt fra den, bl.a. slik:

To my knowledge, up till now this great crusade for the poor Church has accomplished little else but the impoverishment of worship. A certain bishop, whose cathedral possesses a treasury of wonderful old vestments, since his return from the Council now officiates . . . in a sack cloth. It is true that afterwards he returns home in a Citroën, while the most comfortable of his canons may not even have a tiny 2 CV.

I must confess . . . that I find these candle-stub economies particularly degrading. It is the poverty of Judas and not of Christ. Worship is a thing that belongs both to God and to the whole people of God. It is a celebration in which everyone from the poorest to the richest is at home in the house of the Father and is called to rejoice in His presence. Luxury and tawdry showiness are surely out of place, but real and even costly beauty could not find a better place in this world . . . .

Moreover, the idea that a hodgepodge worship will necessarily cost less that a splendid one is childish. Even if quality liturgical art is relatively costly (no more and often no less than the tawdriest), what would be stopping the building of churches or altars worthy of the name, or ceasing to make priestly vestments that are not niggardly or hideous, do for the poor? . . .

Xavier Rynne II skriver fra bispesynoden

xavier-rynne

For 16-18 år siden leste jeg bøkene «Xavier Rynne» skrev fra Vatikankonsilet. Den amerikanske presten som skrev under dette navnet var godt informert, men også den som fikk pressen til å skrive om kampen mellom de konservative og de liberale. Slik skriver Wikipedia om ham:

Fr Francis Xavier Murphy attended the Second Vatican Council which met at the Vatican from 1962-1965 as a journalist. Under the pseudonym Xavier Rynne, combining his middle name and his mother’s maiden name, he revealed the inner workings of Vatican II to The New Yorker. He is credited with setting the tone for the popular view of the council, depicting it as «conservative» versus «liberal».

Tidsskriftet First Things oppretter nå en Xavier Rynne II, og vil la ham skrive anonymt fra den kommende bispesynoden i Roma. De skriver om dette bl.a.:

Xavier Rynne II is also taking a cue from the Synod general secretariat, which, in 2014 and 2015, has taken the position that the bishops’ interventions at the Synod should be de facto pseudonymous, as they are the “property” of the Synod, will not be released publicly, and will be summarized by the Holy See Press Office in its briefings (which typically do not identify who-said-what). While we hope that this might be changed by action on the floor of the Synod in its opening days – one does not risk much by suggesting that the people of the Church have a right to know what their bishops are saying about matters that affect us all – there is also something to be said for the freedom of expression that is, according to the Synod secretariat, afforded to the bishop-delegates by the secretariat’s decision to put their interventions into a kind of synodal lockbox. Simili modo, we hope to afford those who wish to speak plainly, in charity but “behind the veil,” as it were, that very same freedom: the aim of which is to inform, not to insult, disparage, or demean.

In the long view of history, Synod 2014 and Synod 2015 will likely appear as crucial markers along the difficult path that has been the Catholic Church’s encounter with, and challenge to, modernity, these past two hundred fifty years or so. So in reporting on Synod 2015, and in the commentary published in LETTERS FROM THE SYNOD, we will try to keep in mind the larger historical, cultural, and ecclesial contexts of the Synod’s deliberations: which is not, to put it gently, the specialité de la maison in much of the world media. Thus in the days to come, some suggestions will be made in this space about the deeper issues being contested at Synod 2015, in the hope that our readers will see the Synod and its work as we like to imagine Pope Francis sees them: as set against a large and dramatic horizon, full of shadows, but also penetrated by rays of brilliant light, most of which emanate from the heart of the Risen Christ. …

«La oss avslutte 500 års splittelse»

Jeg nevnte for noen dager siden at flere kirkeledere i Sverige blir katolikker. En av disse lederne skriver nokså utfordrende i svenske Dagen hvorfor han konverterer, bl.a.:

Låt oss avsluta dessa 500 år av splittring genom att söka enheten och återförenas med den kyrka som vi skiljts från. Det skriver Peder Bergqvist, föreståndare för Stiftelsen Berget …

Nu är det tid att visa stort mod genom att agera, att handla, att ta steg, detta är inte tiden för att vänta. Jesus har gett oss uppgiften att läsa tidens tecken och när vi gör det ser vi tydligt att det som hände vid reformationen inte är Guds väg för kyrkan i dag, vi kan inte fortsätta leva under de schismatiska förutsättningar som skapades på 1500-talet. Nu är det dags att ta ett steg närmare den fulla gemenskapen med Katolska kyrkan, det är inte ett hot vare sig mot Pingströrelsen eller den lutherska rörelsen utan en unik möjlighet i vår tid!

… I dag krävs modet att ta steget närmare ekumenikens mål, nämligen enheten. Det är mycket farligt att glömma målet! En stor anledning till kristenhetens kris i dag är att vi vant oss vid de schismatiska tillståndet så mycket att vi glömt målet med ekumeniken. Målet är den synliga enheten i den Kyrka som Herrens själv grundade, och här är firandet av Eukaristin den största skatten, som firas inte bara för den egna gemenskapens skull utan för hela gemenskapen, Kyrkan, för att världen ska tro. …

… Vi är oerhört glada över att vägen har öppnats för oss och för många andra. Vi har under flera år fört samtal med Stockholms katolska stift och Troskongregationen i Rom om vår situation, och det har varit tydligt att man vill öppna famnen för oss och för andra grupper inom Svenska kyrkan och bland ”de frikyrkliga”. Vi får alla komma med vår tradition och vårt arv och knacka på dörren till Katolska kyrkan, och dörren öppnas med stor kärlek, värme och respekt! Katolska kyrkan vill på allvar försonas och återförenas med alla dem som man levt splittrade ifrån under 500 år. Låt oss avsluta dessa 500 år av splittring genom att söka enheten och återförenas med den kyrka som vi skiljts från! Vi får inte stanna under pilgrimsresan förrän vi nått fram till ekumenikens mål! ….

Peter Halldorfs respons til disse konversjonene (som jeg nevnte i samme innlegg) får også et motsvar:

Eftersom Peter Halldorf så öppet visar sin frustration över Bergets vägval bör tidningen Dagens läsare få veta vad det är han själv väntar på. För en pilgrim måste ha ett mål för sin pilgrimsvandring. Utan vandring mot ett mål är man ingen pilgrim, ”vådligt är att dröja och farligt att gå vidare”.

Er paven katolsk?

Mercatornet stiller dette spørsmålet, og svarer bekreftende (selvsagt). Samtidig skriver de at pave Frans ikke ønslet å gå så direkte inn i den amerikanske debatten, som også preges ganske mye av svart-hvitt argumenter. Slik skriver de bl.a.:

… although the Pope’s opposition was crystal clear, he still declined to anathematize abortionists and “marriage equality” during his recent trip. Instead, in a speech before a joint sitting of Congress, he took aim at the death penalty, global poverty, the international arms trade and responsibility for the environment.

New York Times columnist Ross Douthat, who often speaks for “conservative” Catholics, felt betrayed. Pope Francis, he wrote, “has been a gift to liberals who are also Christians, to religious believers whose politics lean left”. It remains to be seen, he concludes, “whether, after the cheering ends, the same winter that enveloped liberal Protestantism after the 1960s will claim Franciscan Catholicism as well.”

This just about hits the gong on the grouch scale and, I think, is almost entirely unwarranted. Let me explain.

Although it is hardly unique to Americans, they are particularly susceptible to dividing the world between good and evil, between liberals and conservatives, between friends of America and its foes. Having clearly defined enemies makes the world easier to understand and easier to grapple with.

Its corollary is the rhetoric of denunciation. The killer argument is knock-out punch which sends an opponent to the canvas. It wins the applause of your friends – even if it fails to persuade your enemies.

But Pope Francis is committed to a different kind of rhetoric. It’s not overly simplistic to say that he is trying to win souls, not arguments. …

Intervju med Birgitta og Ulf Ekman

Intervjuet på The Journey Home ble sendt 14. september i år. De kommer inn på starten av sin ferd mot Den katolske kirke etter ca 28 minutter. Det begynner med at de flytter til Jerusalem tidlig på 2000-tallet, det var der de første gang virkelig møtte katolikker.

Flere kirkeledere i Sverige blir katolikker

Svenske Dagen melder om nye konversjoner til Den katolske Kirke i Sverige:

Retreat- och kursgården Berget i Rättvik lämnar Svenska kyrkan och blir katolsk. Ekumeniken vill man dock hålla vid liv, bland annat genom att fira såväl katolsk som svenskkyrklig mässa vid två olika tillfällen varje dag i samma kapell.

På en bergssluttning ovanför Siljan ligger Berget, ett ”svenskt Taize”, dit många söker sig för andlig fördjupning på tysta retreater på S:t Davidsgården eller för att gå kurser på Meditationsgården. Rötterna finns i Svenska kyrkan och Berget drivs av en ekumenisk kommunitet med såväl katoliker som protestanter som medlemmar. Nu är Berget på väg att bli en del av den katolska kyrkan i Sverige, en process som pågått i flera års tid och som nu blivit offentlig. Bland annat har ett brev skickats ut till ett stort antal personer med koppling till retreatgården. …

… Sex av medlemmarna i Bergets kommunitet är på väg att upptas i Katolska kyrkan. Det gäller också föreståndaren Peder Bergqvist, som tar steget från präst i Svenska kyrkan till att bli först katolsk diakon och sedan, under pingsthelgen 2016, vigas till katolsk präst. …

Nyheten har vakt ganske sterke reaksjoner, bl.a. sier tidligere biskop Claes-Bertil Ytterberg: «Jag tycker ändå att detta är en ekumenisk skandal».

Efter att ha nåtts av nyheten om att retreat- och kursgården Berget i Rättvik lämnar Svenska kyrkan och blir katolsk skrev Claes-Bertil Ytterberg ett brev till katolska kyrkans biskop Anders Arborelius där han kallade övergången för en «stöld».

Bergets föreståndare Peder Bergqvist valde att bemöta kritiken genom att förklara att all egendom kommer att kvarstå i Stiftelsen Bergets ägo. «Katolska kyrkan kommer inte att ha något med Bergets materiella resurser att göra.»

Peter Halldorf er heller ikke særlig fornøyd – at enkeltpersoner konverterer aksepterer han, men han syns ikke denne gruppekonverteringen er nyttig for økumenikken.

«Mine dager i Den norske kirke er talte»

Vårt Land skriver at en opptelling de har gjort viser at det allerede er klart at det påtroppende Kirkemøtet har rent flertall for innføring av vigselsliturgi for personer av samme kjønn. Videre siterer de Øivind Benestad, som sier om dette: «Jeg er ikke overrasket, men jeg hadde et svakt håp. Det har svunnet nå.» Videre skriver Vårt Land:

Benestad er en frontfigur i nettverket Levende folkekirke, som er mot vigsel av likekjønnede i Den norske kirke. Forrige uke sa Benestad til Vårt Land at han ville melde seg ut av kirken dersom kirken innfører en kjønnsnøytral ekteskapsteologi.

– Står du ved det?

– Ja, da tror jeg mine dager er talte i Den norske kirke. Jeg mener det ikke som en trussel, og jeg anbefaler ikke andre å gjøre det samme, men det er en situasjonsbeskrivelse av min egen opplevelse.

Benestad er ordinert prest og er valgt inn i Agder og Telemark bispedømmeråd som lekmann. Han sitter også i det nåværende Kirkemøtet og var med på å si nei til en slik ordning i fjor vår. Dersom han ikke melder seg ut før et eventuelt liturgivedtak, vil han selv være til stede og i mindretall når den endelige avgjørelsen faller.

– Kan innføringen av vigselsliturgi for likekjønnede også få noen positive konsekvenser for Den norske kirke?

– I begynnelsen tror jeg mange blir glade og fornøyde, men den positive effekten blir trolig minimal på lang sikt. Dette blir jo spekulasjoner, men jeg er sikker på at de negative konsekvensene blir mye større enn de positive.

Jeg er enig med Benestad i at dette kommer til å få store negative konsekvenser for Den norske kirke. De siste 10 årene har vi sett at oppslutningen om dette kirkesamfunnet har falt dramatisk (mht dåpstall f.eks.), og jeg er redd denne utviklingen kommer til å skyte kraftig fart nå. Når de mest trofaste medlemmene ikke føler seg hjemme mer, vil jo arbeidet og aktiviteten fortsette å gå ned. I andre land (som USA) har man jo lenge sette at de liberale kirkesamfunnene har gått kraftig ned i medlemstall og oppslutning.

Pavebesøk i USA

popeJP2_USA

George Weigel skriver i First Things slik om det kommende pavebesøket i USA:

…. John Paul II’s first papal pilgrimage to the United States was, I think, a surprise for him. He had previously visited the U.S. on two occasions, but his exposure to Catholic life in America was rather limited on those trips. That changed in October 1979, when everything that happened during John Paul’s visit—from the cheers of raucous teenagers in Madison Square Garden to the piety of Iowa farmers gathered around the Bishop of Rome in a cornfield—testified to the vitality of American Catholic life. America was not, it seemed, a trans-Atlantic version of western Europe: religiously dessicated, vaguely guilty about its impiousness, and thus aggressively secular.

And as the Church in the United States continued to pay far more serious attention to John Paul II’s challenging teaching than the Church in Great Britain, France, the Low Countries, and the German-speaking lands of western Europe, John Paul began to encourage the new democracies of central and eastern Europe to look to the United States for one important model of how to be Vatican II’s “Church in the modern world,” after the Wall came down.

And speaking of surpises, who could have imagined, in 1945, that a former German prisoner-of-war, held briefly by American forces as the Nazi regime crumbled, would be welcomed as pope on the South Lawn of the White House by the President of the United States and the U.S. Army band? Or that that same pope, long pilloried in the more ignorant sections of the American press as reactionary and authoritarian, would, in New York, make the gothic beauties of St. Patrick’s Cathedral the central metaphor in a stunning homily on the openness and spaciousness of the Church when viewed “from inside”? Lots of people were surprised by the joy and warmth of Benedict XVI’s visit to the U.S. in 2008; but a German pope who could thank the British people for winning the Battle of Britain during World War II proved capable of far more surprises than his cultured detractors imagined.

The popes in America have spoken words of both challenge and encouragement, and that will surely continue with Pope Francis’s visit this month. Unlike Paul VI, John Paul II and Benedict XVI, however, Francis will be visiting the United States for the first time. Here he will find the Church that, for all its difficulties, is the best example of his “Church permanently in mission” in the developed world. As Francis encourages his American flock—and likely challenges us, too—my hope is that he is also challenged, encouraged, and perhaps even instructed by the vibrant faith he experiences among us.

En halv million har underskrevet appell til paven

Slik leser vi i siste numemr av det danske Katolsk Orientering.

Mere end 500.000 personer har skrevet under på en appel til paven om at holde fast ved Kirkens lære om ægteskabet og familien, når bispesynoden afholdes i Rom i næste måned.

Appellen, der er lanceret af den amerikanske katolske studenterbevægelse TFP Student Action og bakkes op af 25 pro-familiegrupper verden over, blev lagt ud foreningens hjemmeside i slutningen af januar. Siden er den blevet underskrevet af fem kardinaler, 117 biskopper og hundredvis af civile ledere ud over de tusindvis af universitetsstuderende, som appellen oprindeligt rettede sig imod. … …

Les artikkelen i Katolsk Orientering.

Les mer om dette på TFP Student Action.

Skroll til toppen