Jeg viser her til tre tekster som forklarer min vei fra Den Lutherske til Den katolsk Kirke. Første et foredrag i Arendal Evangelisk Lutherske Frikirke i februar 1994, rett etter at jeg hadde sagt opp min stilling der. (Jeg vokste opp i Den norske kirke, men var fra 1983 til 1994 medlem av denne lutherske frikirken.) Her er avslutningen av mitt innlegg:
Jeg har vært opptatt av to ting – de siste åra og i denne innledningen.
For det første: Hvordan kan jeg / vi som kristne leve nær Gud og vokse i kunnskap og kjennskap til ham? Sagt med litt andre ord; hvordan ser en bærekraftig spiritualitet ut?
For det andre: Hvordan kan jeg som pastor og vi som menighet føre videre den lutherske tradisjon på rett måte?
Mitt svar har blitt at det er helt nødvendig å vektlegge nådens midler og spesielt nattverden sterkere enn før. Men ei slik vektlegging ønsker ikke menighetens ledelse å være med på. …..
Det neste er et brev jeg skrev til teolog-/pastor-/prestevenner i september 1994, da min overgang til Den katolske kirke begynte å bli nokså klar. Dette brevet avslutter jeg slik:
For meg har det alvorligste spørsmål blitt om Gud virker med hele sin fylde i den lutherske kirke; når ordinasjonen er mangelfull og sakramentforståelsen så mye svakere enn i den «gamle kirken» … Mitt spørsmål har til slutt blitt om lutherske prester er rett ordinert, om nattverden der blir feiret på en rett og virkningsfull måte.
I tillegg kom så det økumeniske imperativ; om det var rett å være adskilt når Kristus innstendig ber oss om å være ett. Når det da på ingen måte kan sies å være umulig å forkynne evangeliet rett i den katolske kirke.
Historisk sett kom vel det siste spørsmålet først til meg, men i den avgjørende fasen var det første det mest avgjørende.
Flere år senere (i oktober 2006) holdt jeg så et foredrag i St Svithun menighet i Stavanger om Min vei til Moderkirken. Dette foredraget avsluttet jeg slik:
Først må jeg si at jeg aldri har tvilt på eller angret på jeg valget jeg gjorde, da jeg forlot den lutherske kirke og ble katolikk. Vel har jeg mange gode minner og mange gode venner fra min protestantiske fortid, men det er likevel en kontinuitet, en helhet, en universalitet i Den katolske kirke, som jeg aldri kan tenke meg å stå utenfor.
Jeg har i disse årene ikke opplevd noen vesensforskjeller i Gudsforholdet eller forståelsen av den kristne tro, jeg står fullt og fast i den tradisjon jeg ble opplært i som barn og ungdom. Dåpen og fundamentene i troen står lutheranere (og andre protestanter) og katolikker sammen om. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 bekrefter også at det egentlig bare er små forskjeller mellom kirkene, også på dette punktet som skapte så store problemer på 1500-tallet.
Jeg har likevel opplevd mer og mer at forståelsen av messeofferet farger hele det katolske fromhetslivet, og gjør at jeg i dag opplever protestantiske gudstjenester som nokså fattige. Ordet lyder like tydelig i de ulike protestantiske kirkene, trosbekjennelsen og bønnene likeså, men i nattverdfeiring har protestantene stengt ute halvparten av det som skjer. I nattverden kommer Kristus midt iblant oss og gir seg selv til oss i kommunionen, så langt er katolikker og lutheranere (men ikke alle protestanter) enige. Men katolikker lærer videre at presten og alle de troende sammen med ham løfter dette fullkomne Kristi offer opp til Faderen i bønn og tilbedelse. Det tok noen år før dette gikk opp for meg, men denne mangelen opplever jeg nå ganske akutt i det protestantiske fromhets- og liturgiske liv.
Jeg har dessuten, litt til min overraskelse, lagt merke til at katolikker leser vel så mye i Bibelen som protestanter – i alle fall de som går regelmessig i kirken. Søndagstekstene er valgt ut på en god måte og gir en god variasjon av sentrale bibelsteder. Hvis min i tillegg går i hverdagsmessen, og også leser tidebønnene, får man en veldig mengde tekster fra Bibelen med seg hver dag.
Det har også vært en sjokkerende utvikling teologisk i de protestantiske kirkene de siste årene. Det illustrerer tydeligere enn jeg (og andre) hadde regnet med for 15 år siden, at Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. Den katolske kirke står fast på tradisjonelle felleskristne standpunkter både i tro og moral, og etter noen vanskelige år fra slutten av 60-tallet frem til kanskje 1990, har Kirken befestet sin stilling i de fleste land.
Mange protestantisk kirker, derimot, har gått fra vondt til verre de siste 30 år, og jeg har svært vanskelig for å se hva som kan snu denne negative utviklingen for de tradisjonelle protestantiske kirkesamfunnene – noen av de nyere, friere kristne gruppene har derimot fremgang.
Helt til slutt: Jeg har nok etter hvert opplevd at mitt kall, eller min legning/interesse, er vanlig pastoralt menighetsarbeid. Muligens er det fordi jeg kjente gode prester i min oppvekst som hadde en slik «vanlig» menighetstjeneste. Det er flott å kunne møte mennesker i alle livsfaser, fra dåp til begravelse, å følge barnas vekst og utvikling, møte mennesker i både glede og sorg, og alle steder kunne gi den veiledning og trøst som Gud har gitt oss gjennom sin enbårne Sønn, Jesus Kristus.
Og her må jeg si at jeg ikke finner store forskjeller mellom en luthersk og en katolsk prests arbeid. På noen områder – og spesielt mht hvordan kirkene er organisert og ledes – er det ganske store forskjeller, men når det gjelder det liv vi mennesker lever, og formidlingen av den rettledning og frelse som Herren gir oss, står katolikker og protestanter sammen.
Louis Bouyer var i mange år også involvert i økumenisk arbeid (han hadde jo selv konvertert fra den lutherske kirke), der han hadde noen gode og noen dårlige erfaringer. Har skriver slik om dette i sitt kapittel om Vatikankonsilet:
