Paven

John Allen har som vanlig en god og presis analyse av stridsspørsmål innen Kiriken; i debatten om det var dokumentene Vatikankonsilet produserte eller bare den senere fortolkningen av dem som er problemet, plasserer han pave Benedikt midt i sentrum av debatten – med en balansert forståelse:

…. When it comes to interpretations of the Second Vatican Council (1962-65), some progressive Catholics are tempted to see Pope Benedict XVI’s “hermeneutic of reform,” which stresses continuity with the pre-Vatican II church, as the opposite end of the spectrum from more liberal views. That’s not, however, how most people in the Vatican size things up, where the “hermeneutic of reform” is instead understood as a balanced position between thinking that church history began with Vatican II, and thinking that the council was just plain wrong.

For that taxonomy to work, there have to be credible exponents of the “just plain wrong” position. That’s where Italian historian Roberto de Mattei and Monsignor Brunero Gherardini, a canon of St. Peter’s Basilica, enter the picture.

Both have published provocative books about Vatican II. Last year, de Mattei offered Il Concilio Vaticano II: Una storia mai scritta (“The Second Vatican Council: A Story Never Told”), styling Vatican II as a rupture with tradition comparable to the French Revolution, and faulting every pope since Pius X for allowing it to happen. Gherardini produced Concilio Vaticano II: Il discorso mancato (“The Second Vatican Council: The Missing Discussion”), in which he said some council fathers believed “the church was to be a kind of research laboratory rather than a dispenser of truths from on high.”

Both books were recently reviewed in L’Osservatore Romano, the official Vatican newspaper, and in both cases the verdict was fairly negative. The commentary on de Mattei came from Italian Archbishop Agostino Marchetto, author of a study of the council openly critical of the more liberal “Bologna school” associated with Italian scholars Giuseppe Alberigo and Alberto Melloni. Marchetto wrote that de Mattei’s work is “ideological” and suffers from “extremist tendencies.” Likewise, Inos Biffi, a medieval expert and a frequent writer for L’Osservatore, charged that Gherardini doesn’t so much “discuss” Vatican II as “denigrate” it.

The dividing line is this: If the post-Vatican II period brought some confusion and excess, is that the fault of the council itself? Benedict XVI, and figures in sync with his views such as Marchetto and Biffi, say no; traditionalist critics such as de Mattei and Gherardini say yes.

All this illustrates a core insight about the Catholic Church: Deciding who the moderates are depends on the range of views one takes into consideration. When you see the whole picture, it’s often tougher to conclude that the Vatican, or the pope, represents an extreme.

Les hele John Allens innlegg her – helt på slutten av artikkelen.

Vårt Land tar i dag med følgende NTB-melding om palmesøndag på Petersplassen – men har ikke med de fine bildene under:

Paven, som fylte 84 år lørdag, ledet en fargerik markering i strålende solskinn på Petersplassen. Både kardinaler, biskoper, prester og tusenvis av vanlig troende hadde med seg palmeblader for å feire palmesøndag.

Paven la stor vekt på menneskets forhold til Gud i sin tale og ba om at «vi må være en del av generasjonen som søker Gud».

Palmesøndag innleder påskehøytiden og markerer Jesu inntog i Jerusalem søndagen før korsfestelsen. Paven har en hektisk uke foran seg som avsluttes første påskedag, når han skal gi sin tradisjonelle Urbi et Orbi-velsignelse – for byen og verden.

Bildene så jeg her.

… The Holy See has given official confirmation that next October 27, in Assisi, Benedict XVI will preside over a day of «reflection, dialogue and prayer» … And he has already made it known that, with him as pope, the next encounter in Assisi will be reviewed and corrected, scrubbed clean of the slightest hint of the assimilation of the Catholic Church to other faiths. But all the same, the traditionalists are not forgiving him for this. …

Sandro Magister skrev for noen dager siden om flere tradisjonalisters skuffelse over pave Benedikt (les om det her), og hovedproblemet deres er at han forsvarer alle dokumentene fra Vatikankonsilet – men kristiserer ganske grundig deler av utviklinga etter konsilet. For flere tradisjonalister kritiserer også selve konsilet; selve dokumentene, eller (helst) helheten i det som skjedde under konsilet (dvs. hva mange biskoper ønsket (og klarte) å gjøre ved å få vedtatt mange nokså upresise dokumenter). Slik skriver Magister (men les gjerne hele artikkelen):

The pope errs – in their view – when he limits his criticism to the deterioration of the postcouncil. Vatican II, in fact – again, in their view – was not only poorly interpreted and applied: it was itself a source of errors, the first of which was the renunciation of the Church’s authority to exercise, when necessary, a magisterium of definition and condemnation; the renunciation, that is, of the anathema, in exchange for dialogue. …

La meg bare gjøre det ganske klart at jeg ikke deler denne kritikken av vår pave.

Det var litt diskusjon hos oss i går, om hvordan man skal gi folk asken på askeonsdag. I Norge er det vanligst å tegne (fuktig) aske på pannen, som et lite kors. I Polen, hørte jeg i går (og også i flere andre land), er man bare vant til å drysse litt (tørr) aske oppå hodet. Videoen over viser at pave Benedikt bruker den sistnevnte løsninger. Gjelder dette hele Roma og hele Italia også?

I sitt fastebudskap i år (hele budskapet kan leses her) fokuserer pave Benedikt alle mest (syns jeg) på hvordan vi i fasten skal forsøke å fornye og styrke vår dåpspakt:

Kjære brødre og søstre,

Fastetiden, som fører oss til feiringen av Den hellige påske, er for Kirken en høyst verdifull og viktig liturgisk tid. I henhold til dette er jeg glad for å gi et spesielt bidrag til at den måtte bli gjennomført med sann innlevelse. Mens det venter på det endelige møte med sin Brudgom i den evige påske, er Kirkens fellesskap flittig i bønn og gir nestekjærlige gaver, og intensiverer sin ferd med å rense ånden, slik at det fra forløsningens mysterium kan motta ytterligere nytt liv i Kristus, Herren.

1. Dette nye livet ble allerede gitt oss på vår dåpsdag, da vi «fikk del i Kristi død og oppstandelse. Da begynte for oss «hans disiplers glade og triumferende eventyr». I sine brev insisterer Paulus stadig på det spesielle fellesskap med Guds sønn som denne vaskingen frembringer. Det faktum at dåpen i de fleste tilfeller blir mottatt i spedbarnsalder, peker på hvordan den er en gave fra Gud. Ingen fortjener det evige liv gjennom sine egne anstrengelser. …. En spesiell forbindelse knytter dåpen til fastetiden som den gunstige tid til å erfare den frelsende nåde. Fedrene i Det annet vatikankonsil oppfordret alle Kirkens pastorer til å gjøre mer bruk av «de dåpstrekk som hører til fastetidens liturgi». I virkeligheten har Kirken alltid assosiert påskevigilien med feiringen av dåpen: Dette sakramentet realiserer det store mysterium der mennesket dør fra synden, blir gjort til deltager i livet til den oppstandne Kristus, og mottar den samme Guds ånd som reiste Jesus opp fra de døde.

2. For å kunne foreta vår reise mot påsken mer alvorlig, og forberede oss på å feire Herrens oppstandelse – den gladeste og mest høytidelige fest i hele det liturgiske år – hva kunne være riktigere enn å la oss selv bli ledet av Guds ord? Av denne grunn leder Kirken oss i søndagenes evangelietekster i fastetiden til et særlig intenst møte med Herren. Den kaller oss til igjen å følge skrittene i den kristne innføring: for katekumener i forberedelsen til å motta gjenfødelsens sakrament: for de døpte, i lyset av de nye og avgjørende skritt som skal bli tatt i Kristi etterfølgelse, å gi seg selv ytterligere til ham. …..

3. Gjennom å senke oss ned i Kristi død og oppstandelse gjennom dåpens sakrament, beveges vi hver dag til å befri våre hjerter fra byrden av materielle ting, fra et egosentrisk forhold til «verden» som gjør oss fattige, og forhindrer oss i å være tilgjengelige og åpne for Gud og vår neste. I Kristus åpenbarer Gud seg som kjærlighet (jfr. 1 Joh. 4,7-10). Kristi kors, «korsets ord», manifesterer Guds frelsende kraft (jfr. 1 Kor 1,18) som er gitt for å reise menn og kvinner opp på ny, og bringe dem frelse: Det er kjærlighet i dens mest ekstreme form (jfr. encyklikaen Deus caritas est, n. 12). Gjennom den tradisjonelle praksis med faste, almisser og bønn, som er et uttrykk for vår forpliktelse til omvendelse, lærer fasten oss hvordan vi skal leve Kristi kjærlighet på en stadig mer radikal måte. ….

Kjære brødre og søstre, gjennom det personlige møte med vår forløser, og gjennom faste, almisser og bønn, fører omvendelsens reise oss mot Påsken for å gjenoppdage vår dåp. La oss i denne fastetiden fornye den mottagelse av nåde som Gud skjenket oss i det øyeblikket, slik at den kan opplyse og lede alle våre handlinger. Hva sakramentet betyr og realiserer, er vi kalt til å erfare hver dag gjennom å følge Kristus på en stadig mer sjenerøs og autentisk måte. På denne vår reise, la oss betro oss til Jomfru Maria, som frembrakte Guds ord i tro og kjød, slik at vi – slik hun gjorde – kan gå inn i sønnens død og oppstandelse, og eie det evige liv.

BENEDICTUS PP. XVI

Den 41 år gamle biskopen Xavier Novell Gomá i Solsona i Spania sier:

Dette sa pave Benedikt i går under den ukentlige onsdagsaudiensen, da han snakket om den hellige Teresa av Avila. Han begynte forøvrig i går en nye serie om kirkelærerne. Slik starta han sin tale:

Dear Brothers and Sisters,

In the course of the catecheses that I dedicated to the fathers of the Church and to great figures of theologians and of women of the Middle Ages, I was able to reflect also on some men and women saints who have been proclaimed doctors of the Church for their eminent doctrine. Today I would like to initiate a brief series of meetings to complete this presentation of the doctors of the Church. And I begin with a saint who represents one of the highest examples of Christian spirituality of all times: St. Teresa of Avila (of Jesus). …

Les mer her – eller se en kort video (under).

Sandro Magister skriver om utgivelsen av pave Benedikts prekener for året 2010:

«LIKE POPE LEO THE GREAT, POPE BENEDICT WILL ALSO GO DOWN IN HISTORY FOR HIS HOMILIES» …

The homilies for Mass and vespers are a cornerstone of this pontificate, not yet understood by all. Joseph Ratzinger writes them to a large extent by hand, and improvises some of them with the immediacy of the spoken word. But he always thinks them through and prepares them with extreme care, because for him they have unique value, distinct from all his other written or spoken words. The homilies, in fact, are part of the liturgical action, or rather they are themselves liturgy, that «cosmic liturgy» which he has called the «ultimate goal» of his apostolic mission, «when the world in its entirety will have become liturgy of God, adoration, and so will be safe and sound.» There is a great deal of Augustine in this vision of Ratzinger’s, there is the city of God in heaven and on earth, there are time and the eternal. In the Mass, the pope sees «the image and the shadow of the heavenly realities» (Hebrews 8:5). His homilies are intended to life the veil.

And in effect, in rereading them, they disclose a vision of the world and of history full of new meanings, which are the heart of the Christian good news, because «if Jesus is present, there no longer exists any time devoid of meaning and empty.» … …

Nå er en norsk oversettelse av pave Benedikts budskap på verdensdagen for fred på plass. Jeg har forgjeves sett etter det de siste dagene (og trøstet meg til den engelske utgaven), men jeg ser nå at det ble lagt ut på nettet i går kl 15.23. Paven har satt som overskrift over årets fredsbudskap: «Religionsfrihet, veien til fred», og åpner det slik:

Ved begynnelsen av det nye året sender jeg dere alle gode ønsker om sjelefred og velbefinnende, men spesielt om fred. Dessverre har det året som nå snart er over, igjen vært markert av forfølgelse, diskriminering, forferdelige voldshandlinger og religiøs intoleranse.

Mine tanker går på en spesiell måte til vårt elskede land Irak, som fortsetter å være skueplassen for vold og strid, samtidig som det nå jobber for en fremtid med stabilitet og forsoning. Jeg tenker på de nylige lidelsene i den kristne kommuniteten, og særlig på det klanderverdige angrepet på den syrisk-katolske Vår Frue-katedralen i Bagdad, hvor to prester og over femti troende ble drept da de samlet seg for å feire den hellige messe. … …

… I denne sammenhengen har jeg sett det som særlig riktig å dele noen refleksjoner over religionsfrihet som veien til fred. Det er smertefullt å tenke på at i noen områder av verden er det umulig å praktisere troen fritt, uten risiko for liv og personlig frihet. I andre områder ser vi mer subtile og sofistikerte former for fordommer og fiendtlighet overfor troende og religiøse symboler. For tiden er kristne den religiøse gruppe som lider mest under forfølgelse grunnet sin tro. Mange kristne erfarer daglig krenkelser, og ofte lever de i frykt fordi de søker sannheten, tror på Jesus Kristus, og deres hjertefølte bønn om respekt for den religiøse frihet. Denne situasjonen er ikke akseptabel, siden den representerer en fornærmelse overfor Gud og den menneskelige verdighet. Videre er den en trussel mot sikkerhet og fred, og en hindring for å oppnå en autentisk og integrert menneskelig utvikling.

Religionsfrihet uttrykker det som er unikt ved den menneskelige person, for den tillater oss å rette vårt personlige og sosiale liv mot Gud. I hans lys vil personens identitet, mening og formål fullt ut bli forstått. Å nekte eller vilkårlig begrense denne friheten er å fremme en begrenset visjon av den menneskelige person. Å kutte ut religionens offentlige rolle er å skape et samfunn som er urettferdig, fordi det unnlater å ta hensyn til den menneskelige persons sanne natur. Dette er å hindre veksten av en autentisk og varig fred for hele den menneskelige familie.

Av denne grunn bønnfaller jeg alle menn og kvinner av god vilje til å fornye sitt engasjement for å bygge en verden hvor alle er frie til å følge sin religion eller tro, og til å uttrykke sin kjærlighet til Gud med hele sitt hjerte, hele sin sjel og hele sitt sinn (jfr Matt 22,37). Dette er holdningen som inspirerer og leder dette budskap for Verdens Fredsdag XLIV, som har som tema Religionsfrihet, veien til fred. …

Hele pave Benedikts fredsbudskap for 2011 kan leses her.