Det ble i går funnet en del gamle «messekort» i vår menighet, og jeg presenterer knapt halvparten av dem nedenfor (rekkefølgen ovebfra og nedover skal være rett, men høyre kommer dessverre før venstre). Er det noen av leserne som vet hva man brukte slike kort til? De må være brukt i katekesen på en eller annen måte (ikke for prsten), men jeg vet ikke hvordan. (Vi har 8-10 kopier av hvert av kortene.)
Lørdag leser vi siste avsnitt fra Makkabeerbøkene; fra første bok 9,1-22:
Da Demetrios. hørte at Nikanor og hans styrker var falt på slagmarken, sendte han Bakkhides og Alkimos for annen gang, til Judea sammen med høyre fløy av hæren. De rykket fram langs veien til Gilgal, beleiret Mesalot ved Arbela, inntok byen og drepte mange mennesker. I den første måneden i året 152 slo de leir imot Jerusalem. Derfra rykket de ut til Beret med 20 000 fotfolk og 2 000 hestfolk.
Juda hadde slått leir i Elasa med 3 000 utvalgte menn. Da de så hvor tallrike fiendens styrker var, ble de grepet av redsel, og mange rømte fra leiren, så det til slutt ikke var mer enn 800 mann igjen.
Da Juda så at hæren hans gikk i oppløsning, mens slaget kunne bryte ut når som helst, ble han svært nedslått, for han hadde ikke tid til å samle dem igjen. Med fortvilelsens mot sa han til dem som var igjen: «Kom! La oss rykke fram mot fiendene; kanskje vi frem~ deles kan by dem en skikkelig kamp.» Men de forsøkte å få ham fra det. «Det er helt umulig,» sa de. «Nci, la oss berge livet nå, og så komme tilbake igjen sammen med våre frender og ta opp kampen mot dem; nå er vi for få.» «Men Juda svarte: «Det skal aldri skje at jeg flykter fra dem. Er vår tid kommet, så la oss dø som menn for våre frender og ikke etterlate noen flekk på vår ære.»
Fiendehæren rykket nå ut av leiren og fylket seg til strid mot dem. Hestfolket var delt i to avdelinger; slyngekasterne og bueskytterne marsjerte foran hovedstyrken, med alle de djerveste krigerne i forreste linje. Bakkhides selv befant seg på høyre fløy. I sluttet orden og flankert av de to avdelingene begynte så hæren å rykke fram mens de blåste i trompetene. Også Judas menn blåste i trompetene. Jorden ristet av bulderet fra hærene, og slaget raste fra morgen til kveld.
Juda så at Bakkhides og hovedstyrken av hæren befant seg på høyre fløy. Alle de modigste mennene gikk da sammen med ham, og de slo tilbake syrernes høyrefløy og forfulgte dem helt til Azotosfjellet. Da de på venstre fløy så at høyrefløyen var slått tilbake, snudde de og fulgte etter i hælene på Juda og hans menn for å angripe dem bakfra. Striden ble hard; mange på begge sider fikk banesår og falt. Juda falt også, og resten flyktet.
Jonatan og Simeon tok sin bror Juda og gravla ham i hans fedres grav i Mode’in, og de gråt over ham. Hele Israel holdt en stor dødsklage over ham. De sørget i mange dager og sa: «Å, at krigeren er falt, Israels redningsmann!»
Det som ellers er å fortelle om Juda, om krigene han kjempet, om bragdene han utførte, og om hans storhet, det er ikke skrevet opp; for det var svært mye.
Siste del av biskop Slatterys foredrag kommer her (men sannsynligvis komemr det mer i desembernummeret av bispedømmets tidsskrift). Han skriver her om at salmesang ikke er en del av den katolske messen, men at de hører hjemme i tidebønner og ulike former for andakter. Nå må det legges ting to ting; 1) at det er tillatt å synge salmer isteden for de oppsatte inngangsvers, offertoriumvers etc for hver messe, 2) og at salmene vi synger i Norge oftest er svært mye bedre enn sangene som synges i de fleste amerikanske menigheter. Slik skriver biskopen:
What I would like to propose is that we recover the sung introit (the fragment of a psalm with its antiphon, or response, sung while the celebrant and ministers enter the church and approach the altar at Mass.) For two generations, Catholics have been expected to sing an opening hymn at Mass, and, in many parishes, the faithful are regularly browbeaten to “stand up and greet this morning’s celebrant with hymn ‘so-and-so’,” which, depending upon the parish, might be taken from the red hymn book or the blue hymn book or the nicely disposable paperback missalette. So deeply has this “opening hymn mentality” shaped our consciousness that most Catholics would be astounded to hear me say that hymns have no real place in Mass.
Hymns belong in the Liturgy of the Hours and in the common devotions of the faithful, but the idea that the parish liturgy committee should sit down sometime early in the month and look through a hymn book, trying to find pretty hymns that haven’t been overdone in the past three or four months and that explore the themes of the Sunday Masses and that bring the people together as a singing community is an idea completely alien to the spirit of the Catholic liturgy.
The singing of hymns as Sunday worship was a Protestant innovation, better suited to their nonsacramental worship than to the Mass. And an opening hymn introduces – at the very inception of the sacred action – that element of creative busyness, which is, as we have seen, antithetical to the nature of salvation as a gift we receive from God. Sung introits have been an integral part of the Latin Rite, and remain so in the Extraordinary Form, where the schola, or choir, chants the more difficult antiphon, and the congregation sings the psalm. This gives the faithful both the chance to listen and respond, practicing, in effect, the basic elements of the Mass: listening and responding.
Fredagens bibellesning til Matutin er fra 2. Makkabeerbok 12,32-45:
Etter denne høytiden, som også kalles pinsen, la de straks ut på et felttog mot Gorgias, øverstkommanderende i Idumea. Han rykket ut med 3 000 fotfolk og 400 hestfolk. Det kom til slag, og noen få av jødene falt.
Dositeos, en av tobiadenes ryttere, var en mann med kjempekrefter. Han grep tak i kappen til Gorgias, holdt ham fast og trakk ham med seg av alle krefter, for han aktet å ta kjeltringen levende. Men en av de trakiske hestfolkene kastet seg over Dositeos og hogg armen av ham ved skulderen, og Gorgias klarte å flykte til Maresja.
Da nå Esdris og hans folk var utmattet av kampen, som trakk i langdrag, ropte Juda til Herren og bad ham vise at han var deres forbundsfelle og anfører i striden. Han utstøtte krigsrop på fedrenes språk og priste Herren med salmer. Så gjorde han et overraskende fremstøt mot Gorgias’ tropper, og drev dem på flukt.
‘Etter slaget førte Juda hæren sin til byen Adullam; og da den sjuende dagen falt på, renset de seg på vanlig måte og feiret sabbaten der. Men neste dag – og da var det på høy tid – gikk Juda og mennene hans ut for å hente likene av de falne, så de kunne legges til hvile hos sine slektninger, i fedrenes graver. Da oppdaget de at hver eneste en av de døde hadde amuletter vigslet til avgudene i Jamnia under klærne sine, enda loven forbyr jøder å bære slikt. Det ble klart for alle at det var på grunn av dette de hadde falt. Og alle lovpriste Herren, den rettferdige dommer, som bringer det skjulte fram i lyset. I ydmyk bønn vendte de seg til ham og bad om at den synd som var begått, måtte bli fullstendig slettet ut. Og den rettskafne Juda formante folket til å holde seg fri for synd, når de nå med egne øyne hadde, sett hva de falnes synd hadde ført til.
Deretter samlet han inn penger blant alle sine menn og fikk inn nærmere 2 000 drakmer sølv. Disse pengene sendte han til Jerusalem for at det der kunne bæres fram et syndoffer. Det var riktig og klokt gjort og viste at han regnet med oppstandelsen fra de døde. For dersom han ikke hadde ventet at de falne skulle stå opp, hadde det vært unødvendig og tåpelig å be for de døde. Dessuten hadde han for øye den herlige lønn som venter dem som dør i troen på Gud – en from og gudfryktig tanke! Derfor ordnet han med dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld.
I sitt novembernummer fortsetter det katolske bispedømmet i Tulsa, Oklahoma, sin presetasjon av biskop Edward Slatterys foredrag om liturgien. Han skriver om hvor mye som (han mener) ble ødelagt i liturgien på 60-tallet, men også om håpet om forbedring:
Accepted by liturgists and seminary professors – and unfortunately fostered by priests, pastors and bishops – this discontinuity required a complete severing of anything that was not modern or which might be incapable of being recreated in a modern idiom. This was so even should it require the Church to surrender Her ancient liturgical patrimony and much of Her theological vocabulary.
… Ancient gestures like genuflections and ritual prayers like the grace before and after meals became a source of derision and the occasion of mockery. Though these gestures and prayers had offered generations of Catholics a concrete way to express their faith, the hermeneutic of discontinuity demanded their removal and the marginalization of those who held to the ancient way of doing things. In one area of concern after another, the rich patrimony of the past was discarded – not because it was incapable of expressing or articulating the Church’s teaching, but simply because it was “not new.” It had to come tumbling down so that we could remake it, re-create it in a fresh, modern idiom.
Overnight, or so it seemed, the paradigm shifted. The Mass was no longer important because it offers man the fullness of redemption, but because it offered people a chance to be creative and assertive. Our participation no longer depended upon our worthy reception of the mysteries offered the communicant, but upon our ceaseless activity.
In the new liturgical paradigm, we are busy producing our salvation, working hard at all our ministries, when, in truth, no work is ever required of us. Christ has done it all, and we need only receive His gift. … Today, I would like to suggest one simple change by which we might begin to recover the sense that the liturgy is something we receive, rather than something we create. I do not propose this as the most important or essential change toward this end, but merely as one change, one step, one movement away from the chaos of created liturgies toward the proper vision of the council. …
…. Yet there are changes afoot and reason to hope. The introduction of the new translation of the Roman Missal, now definitely set for the First Sunday of Advent of next year, gives me reason to anticipate a new beginning. Faithful to the spirit of the Latin text and with an accurate translation into a consciously sacred style of English, the new Missal points to a rediscovered seriousness in the way America celebrates her liturgy and perhaps a greater appreciation, as well, of the elements of liturgy that have been discarded these past 40 years.
Perhaps with this new seriousness, and given the need to compose new chant melodies to accompany the new translations, this may well be the time when liturgists will begin discussing the meaning of a received liturgy; when composers might make their first attempts to set these antiphons to a simple English plain song and when publishers might begin to produce worthy and dignified liturgical books.
This new beginning is certainly a way of building up the Kingdom of God. I hope that we shall begin it well.
I Vårt Lands papiravis i dag står det et intervju med fire studenter ved Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo. Skolen eies av Normisjon og Frikirken. I det lutherske Norge er dette en av de nokså konservative skolene, og jeg syns det er skuffende hva de unge mener og hvor dårlig de argumenter. (Men jeg skal ikke våre å garantere at katolske ungdommer alltid er så mye bedre enn dette.) Les selv:
Det står ikke noe i Bibebelen om at samboerskap er feil. Da kan ikke noen komme og si noe annet, sier H … (20). Hun er halvveis i en bachelorgrad i musikk, menighet og ledelse ved Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo.
H… har full støtte fra førsteklassingene K…. (21) og KJ … (19), samt fra klassevenninnen på andreåret, T… (21.
I tirsdagens Vårt Land uttalte biskop Tor B. Jørgensen at han ikke betrakter samboerskap som synd. Jeg er enig med biskopen. Det avgjørende er hvordan man oppfører seg mot hverandre i samboerskapet, presiserer Kj….
H… understreker at det ikke kan være rett å få barn utenfor ekteskapet. Kj… ser på sin side ikke på dette som et spørsmål om rett og galt. Jeg føler det er naturlig at to mennesker gifter seg når de får barn, men det trenger ikke være sånn, sier han.
K… slår kategorisk fast at barn skal vokse opp med to foreldre – i et ekteskap. Det er veldig uvanlig med et permanent samboerskap. Samboerskapet er et mellomsteg inn i ekteskapet, sier han.
Helt enig, det blir litt brutalt ikke å ha levd under samme tak med et menneske, og så plutselig skal man gifte seg og bo sammen med den personen resten av livet. Samboerskap er en naturlig måte å teste ut det å bo sammen på, sier han.
H… tror på sin side at samboerskap kan føre til at en unngår synd. Hvis man går fra hverandre som gift er det synd, men ikke hvis det skjer når mm er samboere, sier hun.
H… presiserer at hun selv setter pris på å ha gifte foreldre, men tror at det ikke nødvendigvis er det beste med livslangt ekteskap heller. Det kan være bedre å ha skilte foreldre og et godtoppvekstmiljø enn å vokse opp med foreldre i et kjipt ekteskap. … Jeg skjønner ikke hvorfor kirken skal blande seg inn i privatlivet til et samboerpar. Hvis de har blitt enige om at de ikke skal gifte seg er det deres valg. Ingen kan bestemme noe sånt for dem.
Har ikke kirken et mandat til å gi råd om rett og galt?
Det er kanskje ikke noe galt å snakke om det. Men å si at folk bør gjøre noe annet enn de gjør, blir kanskje litt for mye av det gode, svarer H….Det er T… veldig enig i. Ingen kan tvinge noen ved å si hva som er rett eller galt. For noen kan det ene være rett, for andre kan det andre være rett.
Spiller Bibelen noen rolle i dette spørsmålet?
Det er veldig personlig hva man føler er rett og galt, svarer T…. Hun understreker at ting kan være galt selv om det ikke er synd.Det kan være kjempebra å bo sammen, selv om det kanskje ikke er helt rett etter Bibelen. Jeg kan glemme å gjøre leksene, men jeg ville ikke kalt det å synde. Kanskje bare «en dum ting å gjøre», legger hun til.
Kj… er enig. Han har fått hjelp fra sidelinjen til å finne et bibelord som kan passe. Jeg vil gjerne lese fra «første korint»: Man har lov til alt, men ikke alt er like smart. Man har lov til å feile litt innimellom, siterer han.
Her på skolen underviser vi i klassisk ekteskapsetikk. Samboerskap er synd, for det bryter med Jesu ord om at man er ett kjød med sin ektefelle. Jesus tilhører faktisk den strenge skolen i ekteskapsetikken, sier førstelektor Tove Rustan Skaar, som underviser i teologiske fag ved Høgskolen i Staffeldtsgate.
Hun sier at det er «sørgelig, men ikke overraskende» at studentene Vårt Land har snakket med «er på kollisjonskurs med det skolen står for».
De er veldig forskjellige. Mange er preget av tiden vi lever i også i dette spørsmålet, men ikke alle. Hun sier at Vårt Lands samtale om temaet viser at skolen ikke har snakket nok om temaet. Dette viser at vi trengs mer enn noensinne.
Her fortsetter biskop Slatterys foredrag om liturgien, som begynte her. Her skriver han om sine personlige opplevelser av liturgiforandringene fra 60tallet, og om kardinal Ratzingers betydning for arbeide med å restaurere det tapte:
From the time I was ordained in 1966, I have felt in my heart that the liturgy, as we know it today, does not reflect adequately the teachings of Vatican II. The effects of that inadequate reflection can be seen now, 40 years later, in the challenges we face in every field from catechesis to ecclesiology.
In trying to articulate the sense of loss and dislocation that accompanied the abrupt liturgical break that took place in our liturgical celebrations in the ’60s, I am drawn to Josef Cardinal Ratzinger’s analysis of the situation. Cardinal Ratzinger, now His Holiness Pope Benedict XVI, described the principle that legitimized this break in our liturgical tradition as a hermeneunic, or a perspective, of discontinuity.
Those who accept this – and their number is still legion – show an overriding dislike of anything that may have come down to us from past generations. Accepted by liturgists and seminary professors, and unfortunately fostered by priests, pastors and bishops, this hermeunic required a complete severing of anything that was not modern or which might be incapable of being recreated in a modern idiom. This was so, even should it require the Church to surrender Her ancient liturgical patrimony and much of Her theological vocabulary. Thus sacred vessels and vestments were discarded with revolutionary fervor, replaced with new and often shoddy designs. Ancient gestures like genuflections and ritual prayers like the grace before and after meals became a source of derision and the occasion of mockery.
Though these gestures and prayers had offered generations of Catholics a concrete way to express their faith, the hermeneutic of discontinuity demanded their removal and the marginalization of those who held to the ancient way of doing things. In one area of concern after another, the rich patrimony of the past was discarded, not because it was incapable of expressing or articulating the Church’s teaching, but simply because it was “not new.” It had to come tumbling down so that we could remake it, re-create it in a fresh, modern idiom.
Biskop Edward Slattery i Tulsa, Oklahoma, USA, holdt i august i år et foredrag ved Thomas Aquinas College i Santa Paulua, California, et foredrag som nå trykkes i bispedømmets eget tidsskrift i noe forkortet form. I oktobernummeret kan vi lese første del. Jeg tar med starten av denne første delen, der biskopens poeng er at i messens hellige offer er det Kristus selv som handler, og vår oppgave er faktisk bare å ta imot:
The Holy Sacrifice of the Mass is a heavenly action at which the celebrant is always Christ Himself. The Mass is the action of God – God’s greatest gesture of love for His Church – but it is not our work or our creation. The Trinity invites us in, but our participation, our “work,” is simply to receive.
We must be certain that we worship God by accepting His gift, and not by anything that we do on our own. And though this certainty is the faith of the Church, attested to in every age, it is also a truth that must be defended in every age; defended against that corruption of the human spirit that resists God in His goodness toward us and sees every divine initiative as an attempt to limit our human independence.
The best New Testament example of this is Peter at the Last Supper. … insistent that Peter must learn to receive, Jesus, the Creator of the universe, stoops and kneels; then, pouring the water, He says simply, “Unless I wash you, you will have no share in My inheritance.” Peter would have been more comfortable in working out the terms of his own foot-washing. I am sure that he would have preferred some compromise where he would have less to receive because the work would be his. But the work of salvation is never our work. It is always – and only – ours to receive.
This is why Mary is the great exemplar of the Christian liturgy. She received from God what He intended to give. She opened herself up to be loved by God and set no limits to that love. Neither did she demand that the loving be equally her work, her consideration. “Behold,” she says, acquiescing in her humility, “I am the handmaid of the Lord. Let it be done to me, even as you say.” And with that, she became the first tabernacle of the Word-made-Flesh.
All of this leads me to an important consideration regarding the necessity of our receiving the liturgy from the Church, rather than inventing it afresh Sunday after Sunday, or having our liturgy committees cobble it together like industrious shoemakers. I would like to propose that the most important thing we can do to foster an authentic liturgy, the most important thing we can do to implement the vision of the Second Vatican Council, is to return to the notion of a received liturgy, a liturgy that comes to us in place and properly arranged, without the need of our creativity or ingenuity to be successfully celebrated.
Jeg skrev også om biskop Slattery i august 2009, etter at han begynte å feire messene i sin egen domkirke ad orientem.
Torsdagens Matutinlesning er fra 1. Makkabeerbok 4, 36-59:
Men Juda og brødrene hans sa: «Nå er fiendene våre knust. La oss dra opp for å rense templet og gjeninnvie det. » Så samlet hele hæren seg, og de drog opp til Sion-fiellet. Der fant de templet ødelagt, alteret vanhelliget og portene oppbrent. I forgårdene vokste villnisset som i en skog eller på en ås, og siderommene var lagt i ruiner. Da flerret de klærne sine og holdt en stor klage. De strødde på seg aske og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. De blåste i signaltrompetene, og ropte høyt til Himmelen.
Derpå gav Juda noen av, mennene sine ordre om å holde kampen gående mot dem som var i borgen, til han fikk renset templet. Han valgte ut prester som var, uten lyte og var ivrige for loven; -disse renset templet og bar bort de avskyelige steinene til et urent sted. De rådslo om hva de skulle gjøre med brennofferalteret, som var blitt vanhelliget, log fant et godt råd: De ville rive det ned for at det ikke skulle bli til skam for dem, siden hedningene hadde gjort’ det urent. Dermed rev de ned alteret. Steinene la de i forvaring på et høvelig sted på tempelberget, til det fremstod en profet som kunne si hva de skulle gjøre med dem. Så tok de utilhogne steiner, slik loven påbyr, og .bygde et. nytt alter etter mønster av det forrige. De satte i stand templet og det innvendige av huset og vigslet forgårdene. De laget nye hellige kar og satte lysestaken, røkelsesalteret og skuebrødsbordet inn i templet. Så brente de røkelse på alteret og tente lampene på lysestaken slik at templet ble opplyst. De la også fram skuebrød på bordet og hengte opp forhengene. Så var det fullført, alt arbeidet som de skulle utføre.
Tidlig om morgenen den tjuefemte dagen i den niende måneden det vil si kislev – i året 148 kom de og bar fram offer slik loven foreskriver, på det nye brennofferalteret som de hadde laget. På samme årstid, ja, på nøyaktig samme dag som hedningene hadde vanhelliget det, ble det gjeninnviet med sang og spill, med harper og lyrer og cymbler. Og hele folket kastet seg til jorden og lot tilbedelse og lovsang lyde mot Himmelen til ham som hadde latt det lykkes for dem. De feiret innvielsen av alteret i åtte dager. Med stor glede bar de fram brennoffer og ofret måltidsoffer, og takkoffer. De utsmykket tempelfasaden med kranser av gull og med små skjold. De laget nye porter, satte i stand siderommene og satte inn dører i dem. Det ble en veldig jubel og glede blant folket; skammen som hedningene hadde ført over dem, var fjernet.
Juda og brødrene hans og hele Israels menighet bestemte at innvielsen av alteret skulle feires med jubel og glede hvert år på samme tid. Feiringen skulle vare i åtte dager fra den 25. kislev.
Onsdag i 31. uke av kirkeåret leser vi fra kapittel 3 i 1. Makkabeerbok:
Juda, som ble kalt Makkabi, stod fram som leder etter sin far. Alle brødrene hans og alle farens tilhengere støttet ham. Med godt mot førte de krigen for Israel videre. Han økte sitt folks ry og ære. Han iførte seg brynje som en kjempe og tok på seg sitt krigsutstyr. Han satte i verk kriger og vernet leiren med sverdet.
Han var som en løve i sine storverk, lik en ungløve som brøler mot byttet. Han oppsporte lovovertrederne og jaget dem, folkets plageånder straffet han med ild. Lovbryteme krøp sammen i skrekk for ham, og ugjerningsmennene ble fylt av angst. Han hadde fremgang i frigjøringskampen. Han forbitret livet for mange konger, men gledet Jakob med sine storverk; til evig tid er hans minne velsignet. Han trengte fram gjennom Judeas byer; han utryddet de ugudelige av landet og vendte vreden bort fra Israel. Hans ry nådde like til jordens ende, han samlet de forkomne hjem.
Nå samlet Apollonios hedenske tropper og en stor hær fra Samaria for å gå til krig mot Israel. Da Juda fikk rede på dette, drog han ut mot ham. Han beseiret og drepte ham. Mange fikk banesår og falt, mens resten flyktet. Av byttet de tok, sikret Juda seg sverdet som hadde tilhørt Apollonios, og brukte det alltid siden når han kriget.
Da den syriske hærføreren Seron hørte at Juda hadde, samlet en hel skare omkring seg, en flokk av trofaste og krigsvante menn, sa han til seg selv: «Jeg vil skape meg et navn og vinne berømmelse i riket. Jeg vil gå til krig mot Juda og hans tilhengere, som forakter kongens befaling.» Han fikk forsterkninger fra en stor hær av ugudelige menn, som drog opp med ham for å hjelpe til med å ta hevn over israelittene. Han var nesten kommet til oppstigningen ved Bet-Horon da Juda drog ut mot ham med en håndfull menn. Da judas menn fikk se den kampklare hæren som kom imot dem, sa de til ham: «Hvordan skal vi som er så få, kunne slåss mot så mange? Vi har heller ikke fått, mat i dag og er helt utmattet.»
Men Juda svarte: «Det kan snart hende at mange blir gitt i hendene på få; og for Himmelen gjør det ingen forskjell om seieren blir vunnet ved mange eller få. Seier i krig avhenger ikke av størrelsen på hæren. Nei, fra Himmelen kommer styrken. De går mot oss, fulle av overmot og ugudelighet, for å utrydde oss og våre koner og barn, og for å plyndre oss. Men vi kjemper for våre liv og våre lover. Han selv skal knuse dem for vare øyne; så vær ikke redd dem! »
Da han var ferdig med å tale, stormet han brått inn på fienden, og Seron og hele hæren ble knust foran ham. De forfulgte dem nedover bakkene ved Bet-Horon, helt ut på slettelandet. Nærinere 800 mann av fienden falt, mens resten flyktet til Filisterlandet.
Etter dette tok hedningfolkene rundt om til å gripes av frykt og redsel for Juda og brødrene hans. Ryktet om ham nådde helt til kongen; blant alle folk gikk det gjetord om Juda og felttogene hans.
I dag, på alle sjelers dag, synges denne sekvensen – obligatorisk i den gamle messen, valgfri i den nye. Jeg hørte den to ganger i dag, begge ganger sunget av vår utmerkede organist/ kantor. Under kan man lese en norsk oversettelse:
Vredens dag i tidens fylde verden vil i luer hylle, vitner David med Sibylle.
For en skjelving da skal voldes, når den siste dom skal holdes, alle synder ut skal foldes.
Luren sender selsom tone gjennom gravers mørke sone, kaller alle til Guds trone.
Død og liv i redsel flommer, opp av grav all skapning kommer og skal svare for sin dommer.
Livets bok vi ser utfoldet: alt vi øvet, alt vi voldet. Den skal fastslå dommerordet.
Verdens dommer tar så sete, alt som skjult er, fram vil trede, intet unngår straffens hete.
Hva skal jeg i elend svare? Hvem skal ta min sak i vare? Rettvis man er selv i fare.
Konge, stor i allmakts velde, la din nåde her få gjelde, frels meg, du, all godhets kjelde.
Kom i hu, du Jesus fromme! Jeg var årsak til ditt komme; frels meg når min tid er omme!
Meg du søkte, vandret vide, frelste meg i korsets kvide; fåfengt skulle du ei lide.
Rettferds dommer som skal hevne, tilgi av din miskunns evne før det store regnskaps stevne.
Tyngd av skyld jeg arme stønner, skamrød all min synd jeg skjønner, skån meg, Gud, hør mine bønner.
Deg Marias tårer rørte, og på røveren du hørte, også meg til håp du førte.
Kan min bønn ei verdig kjennes, la din godhet til meg vendes, så jeg ikke evig brennes.
La meg stå blant lam så blide, ikke mellom bukker stride, gi meg rom på høyre side.
Når de onde bort du sender til den ild som aldri ender, kall meg inn til dine venner.
Ydmyk, bøyd du ser meg knele, hjerteangsten vil meg kvele. Frels min siste stund, du sele.
Tåredag, når jorden revner, alle opp av graven stevner, dommen skal for hvermann felles.
Gud, la dem blant dine telles. Milde Jesus, Herre god, gi de døde evig ro. Amen.
Tirsdag i 31. uke leser vi under Matutin fra 1. Makkabeerbok 2, 1, 15-28, 42-50, 65-70:
På den tiden levde det en prest som hette Mattatja. Han var sønn av Johanan, Simeons sønn, og hørte til presteslekten Jojarib. Mattatja forlot Jerusalem og slo seg ned i Mode’in.
Kongens menn som skulle tvinge folket til frafall, kom også til Mode’in for å ordne med ofringene. Mange israelitter gikk over til dem, men Mattatja og sønnene hans samlet seg i en gruppe for seg. Da tok kongens menn til orde og sa til Mattatja: «Du er jo en leder, en aktet og mektig mann her i byen, og støttet av sønner og frender. «Kom nå du først fram og gjør som kongen har befalt. Alle andre folk har allerede utført kongens ordre, også mennene i Judea og de som er igjen i Jerusalem. Da skal du og sønnene dine bli regnet blant Kongens Venner; dere skal bli belønnet med sølv og gull og mange gaver.»
Men Mattatja svarte med høy røst: «Om så hvert eneste folkeslag i kongens rike adlyder ham og svikter sine fedres gudsdyrkelse, og alle har valgt å føye seg etter kongens bud, så vil jeg og mine sønner og frender likevel leve etter den pakt som ble sluttet med våre fedre. Det skal aldri skje at vi svikter loven og budene! Kongens ord vil vi ikke høre på. Vi viker ikke fra vår gudsdyrkelse, verken til høyre eller venstre!»
Nettopp som han var ferdig med å tale, trådte en jøde fram i alles påsyn for å ofre på alteret i Mode’in, slik kongen hadde foreskrevet. Da Mattatja fikk se ham, ble han brennende harm; han kom i voldsomt opprør, og fylt av rettferdig vrede stormet han fram og slo i hjel mannen der ved alteret. Samtidig drepte han også kongens befalingsmann som skulle tvinge dem til å ofte, og alteret rev han ned. På denne måten viste han sin brennende iver for loven, slik som Pinhas hadde gjort da han drepte Simri sønn av Salu. Deretter gikk Mattatja gjennom byen og ropte av full kraft: «Følg etter meg, hver den som brenner av iver for loven og vil holde fast på pakten.» Han og sønnene hans flyktet opp i fjellene og etterlot alt de eide i byen.
På denne tiden slo en gruppe hasideere seg i lag med dem, djerve krigere av Israel, som alle var innstilt på å kjempe for loven. Også alle de andre som var på flukt fra forfølgelsene, sluttet seg til dem og styrket rekkene. Slik fikk de etter hvert samlet en hær. De slo syndere i sin harme og lovbrytere i sin vrede; og de som slapp unna, flyktet til hedningfolkene for å berge livet.
Mattatja og vennene hans drog rundt i landet, rev ned avgudsalterne, og omskar med tvang alle uomskårne smågutter som de kom over innenfor Israels grenser. De jaget de overmodige på flukt og hadde stor fremgang med oppgaven de hadde satt seg fore. Slik vernet de loven mot angrepene fra fremmede folk og konger og lot ikke den ugudelige tyrannen få briske seg.
Da det led mot den tid da Mattatja skufle dø, sa han til sønnene sine: «Nå er det overmot og undertrykkelse som rår, en undergangstid full av fryktelig vrede. Derfor, barn, sett livet inn for våre fedres pakt
Her står deres bror Simeon. Jeg vet at han er en som gir kloke råd. Ham skal dere alltid høre på; han skal være som en far for dere. Juda Makkabi har vært en djerv kriger helt fra ungdommen av; han skal overta som hærfører og lede krigen mot folkene. Dere skal samle om dere alle som holder loven, og ta hevn for uretten mot deres folk. Gi hedningene igjen for det de har gjort og hold fast ved det som er foreskrevet i loven!»
Så velsignet han dem, og han gikk til sine fedre. «Mattatja døde i året 146. Han ble gravlagt i familiegraven i Mode’in, og hele Israel holdt en stor dødsklage over ham.
Det katolske forlaget i USA, Ignatius Press, utgir i slutten av november et nytt boklangt intervju med kardinal Ratzinger, nå pave Benedikt, skrevet av den tyske journalisten Peter Seewald. Og de skriver:
Twice before these two men held wide-ranging discussions, which became the best-selling books Salt of the Earth and God and the World. Then, Seewald’s discussion partner was Joseph Ratzinger, head of the Vatican’s chief doctrinal office. Now, Joseph Ratzinger is Pope Benedict XVI, the spiritual leader of the world’s over one billion Catholics. Though Seewald now interviews the Pope himself, the journalist «pulls no punches», posing some of the thorniest questions any Pope has had to address. …
Seewald poses such forthright questions to Pope Benedict as:
* What caused the clergy sexual abuse in the Catholic Church?
* Was there a «cover up»?
* Have you considered resigning?
* Does affirming the goodness of the human body mean a plea for «better sex»?
* Can there be a genuine dialogue with Islam?
* Should the Church rethink Catholic teaching on priestly celibacy, women priests, contraception, and same-sex relationships?
* Holy Communion for divorced-and-remarried Catholics?
* Is there a schism in the Catholic Church?
* Should there be a Third Vatican Council?
* Is there any hope for Christian unity?
* Is Christianity the only truth?
* Can the Pope really speak for Jesus Christ?
* How can the Pope claim to be «infallible»?
* Is there a «dictatorship of relativism» today?
Det er i dag 60 år siden pave Pius XII publiserte og høytidelig erklærte (se nederst):
APOSTOLIC CONSTITUTION OF POPE PIUS XII
MUNIFICENTISSIMUS DEUS
DEFINING THE DOGMA OF THE ASSUMPTION
November 1, 19501. The most bountiful God, who is almighty, the plan of whose providence rests upon wisdom and love, tempers, in the secret purpose of his own mind, the sorrows of peoples and of individual men by means of joys that he interposes in their lives from time to time, in such a way that, under different conditions and in different ways, all things may work together unto good for those who love him.
2. Now, just like the present age, our pontificate is weighed down by ever so many cares, anxieties, and troubles, by reason of very severe calamities that have taken place and by reason of the fact that many have strayed away from truth and virtue. Nevertheless, we are greatly consoled to see that, while the Catholic faith is being professed publicly and vigorously, piety toward the Virgin Mother of God is flourishing and daily growing more fervent, and that almost everywhere on earth it is showing indications of a better and holier life. Thus, while the Blessed Virgin is fulfilling in the most affectionate manner her maternal duties on behalf of those redeemed by the blood of Christ, the minds and the hearts of her children are being vigorously aroused to a more assiduous consideration of her prerogatives.
3. Actually God, who from all eternity regards Mary with a most favorable and unique affection, has «when the fullness of time came»(2) put the plan of his providence into effect in such a way that all the privileges and prerogatives he had granted to her in his sovereign generosity were to shine forth in her in a kind of perfect harmony. And, although the Church has always recognized this supreme generosity and the perfect harmony of graces and has daily studied them more and more throughout the course of the centuries, still it is in our own age that the privilege of the bodily Assumption into heaven of Mary, the Virgin Mother of God, has certainly shone forth more clearly. … …
44. For which reason, after we have poured forth prayers of supplication again and again to God, and have invoked the light of the Spirit of Truth, for the glory of Almighty God who has lavished his special affection upon the Virgin Mary, for the honor of her Son, the immortal King of the Ages and the Victor over sin and death, for the increase of the glory of that same august Mother, and for the joy and exultation of the entire Church; by the authority of our Lord Jesus Christ, of the Blessed Apostles Peter and Paul, and by our own authority, we pronounce, declare, and define it to be a divinely revealed dogma: that the Immaculate Mother of God, the ever Virgin Mary, having completed the course of her earthly life, was assumed body and soul into heavenly glory.
Les hele dokumentet på Vatikanets nettsider.
Etter et tidligere innlegg her er det blitt ganske mye debatt om hvordan Israelsfolkets stilling er i dag, rent teologisk – med utgangspunkt delvis i uttalelser fra kardinal Dulles. Jeg har nå lest (ganske grundig) kardinal Avery Dulles artikkel fra First Things i november 2005: The Covenant With Israel – som begynner slik:
The question of the present status of God’s covenant with Israel has been extensively discussed in Jewish-Christian dialogues since the Shoah. Catholics look for an approach that fits in the framework of Catholic doctrine, much of which has been summarized by the Second Vatican Council. …..
The Second Vatican Council taught with great emphasis that there is one mediator between God and men, the man Jesus Christ. All salvation comes through Christ, and there is no salvation in any other name. In Christ, the incarnate Son of God, revelation reaches its unsurpassable fullness. …
Artikkelen fins på First Things’ nettsider (men jeg tror det krever innlogging) – men den kan også leses her.
Jeg kommer tilbake til denne artikkelen snart, og viser i dag bare til hva vår katekisme sier om spørsmålet:
839. … Forholdet mellom Kirken og det jødiske folk. Kirken, Guds folk i den nye pakt, blir ved å fordype seg i sitt eget mysterium klar over de bånd som binder den til det jødiske folk, det folk «Gud først talte til». Til forskjell fra andre ikke-kristne religioner er den jødiske tro allerede svar på Guds åpenbaring i den gamle pakt. Det jødiske folk «tilhører barneretten og Guds herlighets nærvær, deres er paktene og loven, gudstjenesten og løftene; patriarkene er deres fedre, og av deres kjøtt og blod var det Kristus ble født» (Rom 9, 4-5), «for Guds kall og Guds gave tas ikke tilbake» (Rom 11, 29).
840. Dersom man ser på fremtiden, er dessuten Guds folk fra den gamle pakt og det nye Guds folk rettet mot lignende mål, nemlig forventningen om Messias’ komme (eller gjenkomst). Men på den ene side ventes den døde og oppstandne Messias’ gjenkomst, anerkjent som Herre og Guds Sønn; på den annen side ventes Messias’ komme ved tidenes ende, en Messias med utydelige trekk – en forventning som ledsages av den tragedie at Kristus Jesus ble miskjent eller ikke ble gjenkjent.
Og katekismens kompendium sier:
169. Hva er Den Katolske Kirkes forhold til det jødiske folk?
Den Katolske Kirke erkjenner et spesielt bånd til det jødiske folk i den kjensgjerning at Gud utvalgte det før alle andre til å motta hans ord. Til det jødiske folk «hører barneretten og Guds herlighets nærvær, deres er paktene og loven, gudstjenesten og løftene; patriarkene er deres fedre, og av deres kjøtt og blod var det Kristus ble født» (Rom 9, 4-5). Til forskjell fra de andre ikke-kristne religionene er den jødiske tro allerede et svar på Guds åpenbaring i Den gamle pakt.
Teksten fra Makkebeerbøkene fortsetter i Matutin mandag denne uka (men ikke i år, siden det er Allehelgensdag). Vi leser fra 1. Makkabeerbok 1, 41-64:
Kong Antiokos sendte ut en forordning til hele sitt rike om at alle skulle være ett folk, og at hver og en skulle oppgi sine egne seder og skikker. Alle de hedenske folkeslagene rettet seg etter kongens ord; endog mange i Israel syntes godt om hans, gudsdyrkelse og begynte å ofre til avgudsbildene og vanhellige sabbaten.
Til Jerusalem og byene i Judea lot kongen dessuten sendemenn bringe brev med påbud om at folket skulle følge skikker og forskrifter som var fremmede for landet. Det ble forbudt å ofre brennoffer, slaktoffer og drikkoffer i templet; sabbater og festdager skulle vanhelliges, templet og dets hellige tjenere skulle gjøres urene. De skulle anlegge offeraltere, hellige lunder og avgudstempler, og ofre svinekjøtt og andre urene dyr. ‘De skulle la være å omskjære sine sønner, og de skulle gjøre seg urene med styggedommen fra alt som var vanhellig, så de glemte loven og opphevet alle bud. Den som ikke adlød kongens ord, skulle straffes med døden.
Slik var forordningene som gen lot utstede for hele riket. Han satte oppsynsmenn over hele folket, og befalte byene i Judea å ofre, by for by. Mange av folket sviktet loven. De flokket seg om disse oppsynsmennene og gjorde det som ondt var i landet. Men israelittene ble drevet til å søke skjul hvor som helst de kunne finne et tilfluktssted.
Den 15. kislev i året 145 ble den ødeleggende styggedom reist på brennofferalteret. I byene rundt omkring i Judea reiste de avgudsaltere, og ved husdørene og på gatene ofret de røkelse. Lovbøkene som, de fant, rev de i stykker og brente opp og dersom de kom over noen som hadde en paktsbok, eller som holdt seg til loven, ble han dømt til døden etter kongens forordning. Slik f6r de fram med makt i måned etter måned mot de israelittene som ble pågrepet i byene.
På den tjuefemte dagen i måneden ofret de på avgudsalteret som var oppført over brennofferalteret. De kvinner som hadde latt barna sine omskjære, ble drept, slik det var påbudt, og spedbarna deres ble hengt etter halsen på, mødrene. Også familiene deres og de som hadde utført omskjærelsen, ble drept.
Likevel fikk mange i Israel kraft til å stå imot, fast bestemt på ikke å spise noe urent. De foretrakk å dø fremfor å spise uren mat og å vanhellige den hellige pakt, og dø måtte de. En veldig vrede kom over Israel.
I dag – 31. søndag i kirkeåret – begynner vi på en uke med lesninger fra Makkabeerbøkene. Disse bøkene er ikke så lette å finne på norsk, så flere av bloggens lesere har kanskje ikke lest det som her følger tidligere. Første dag er teksten fra 1. Makkabeerbok 1, 1-24:
Aleksander den store og hans etterfølgere Aleksander av Makedonia, sønn av Filip, drog ut på hærferd fra Kittéer-landet, vant en knusende seier over Dareios, kongen i Persia og Media, og overtok hans kongetrone; tidligere hadde han fått herredømmet over Hellas. Han førte mange kriger, inntok befestede byer og hogg ned konger overalt. Han trengte fram like til jordens ender og tok hærfang fra en mengde folkeslag. Da verden var brakt til ro under ham~ ble han grepet av overmot og stolthet. 4Han samlet en meget sterk hær og hersket over land og folk og fyrster, som alle måtte betale skatt til ham.
Så ble Aleksander brått syk, og han skjønte at det gikk mot døden. Da kalte han til seg sine høyeste offiserer, som hadde vokst opp sammen med ham, og han delte riket sitt mellom dem mens han ennå var, i live. Aleksander hadde vært konge i tolv år da han døde.
Offiserene tok nå over styret, hver i sitt område. De lot seg alle krone etter hans død, likeså etterkommerne deres i mange slektledd, og de ble årsak til mye ulykke på jorden.
Et skudd på denne stammen var den ugudelige Antiokos Epifanes, sønn av kong Antiokos. Han hadde vært gissel i Roma før han overtok tronen i det 137. året av selevkidenes herredømme.
På den tiden trådte det fram en gruppe israelitter som ikke rettet seg etter Guds lov. De fikk mange med seg idet de sa: «La oss gå og slutte en pakt med hedningfolkene omkring oss. For helt siden vi skilte lag med dem, har ulykke på ulykke rammet oss.» Folk syntes godt om forslaget, og noen av dem ble så ivrige at de gikk til kongen, som gav dem tillatelse til å følge hedensk lov og rett. De bygde et idrettsanlegg i Jerusalem, slik det var skikk og bruk hos hedningfolkene. De lot seg også operere for å skjule sporene etter omskjærelsen og falt fra den hellige pakt. De blandet seg med hedningene og gav seg ondskapen i vold.
Da Antiokos mente at kongedømmet hans var sikret, satte han seg fore å bli konge over Egypt, så han kunne herske over begge riker. Han rykket inn i Egypt med en mektig hær, med vogner og elefanter og med en stor flåte. Da det kom til kamp, led Ptolemaios, kongen i Egypt; et ydmykende nederlag og tok flukten, og det ble et stort mannefall. Antiokos inntok de befestede byene i Egypt og plyndret landet.
Da Antiokos vendte tilbake etter seieren over Egypt i året 143, marsjerte han med en mektig hær mot Israel og opp mot Jerusalem. I sitt overmot gikk han inn i templet og tok med seg gullalteret og lysestaken og alt utstyret til den, skuebrødsbordet, de hellige beger og kar, røkelseskarene av gull, forhenget og kronene; all gullutsmykningen på tempelfasaden flerret han også av. Han tok sølvet, gullet og de kostbare karene, likeså alt han fant av skjulte skatter. Så vendte han tilbake til sitt eget land med alt han hadde røvet. Han hadde voldt blodbad og talt store og skrytende ord.
(Til lesere som absolutt ikke ønsker å høre mer om alterets plassering, om å snu alteret etc: vennligst ikke les det som følger her.)
Jeg skrev nylig HER om Fr. Longelecker som har snudd alteret i noen messer i sin egen menighet. Han har fått reaksjoner på dette, noen positive og noen negative. Han har svart de negative med et nytt innlegg, som jeg tar med en del av (NB nokså direkte språk):
… This shift in emphasis away from viewing Mass as a sacrifice and instead viewing it as a re-enactment of the Last Supper, and therefore as a kind of ceremonial, family meal is the heart of our liturgical wars. Other elements of this are evident in the question put in the combox. Notice that the person asking the question says, «When Jesus gave thanks to his Father and broke the bread.» It may be that the person asking the question therefore perceives the Mass essentially as a family meal in which Jesus ‘gives thanks to the Father and breaks bread.» While this is one element of the Mass, it is worrying if this is seen as the sole or primary focus of the Mass, for the Mass is more than a memorial of Jesus «giving thanks to the Father and breaking the bread.»
The Holy Mass is a sacrifice–an unbloody re-presentation of the one, full, final sacrifice of Christ on the cross. At the consecration the priest does more than stand as a symbol of Jesus giving thanks to the Father and breaking bread. This fourfold action of ‘taking the bread, blessing it, giving thanks and giving it to the people’ is the act of consecration through which the bread is bread no more, but is now the Body, Blood, Soul and Divinity of Jesus Christ–Son of God and Son of Mary. The priest is not simply standing in as an icon of Jesus at the Last Supper, but he is a sacrificing priest, offering the sacrifice of Christ to the Father with us and for us.
If this is so, then celebrating Mass as if is merely the re-enactment of a ceremonial meal is hardly Catholic at all. Certainly this is a part of the fullness of the Mass, but should the Mass be reduced to this it is a denial of the true meaning of the Mass, and has more in common with the lowest of Protestant understandings of the Eucharist. However, it is obvious from the way Mass is celebrated in the vast majority of American Catholic parishes, that this is exactly what people now think of the Mass. The church is round and carpeted. The seats are arranged in a fan shape or circle around the altar. The family of God are gathered around the family table. All is decorated in a homely, sitting room, comfortable kind of style and they share together as the Father takes bread, gives thanks to the Father and breaks the bread and shares it. They share in a ‘ceremonial fellowship meal.’ No more.
Not only is this not fully Catholic, but it is also not what was celebrated by the early church. One of the fallacies of the modern liturgical movement is that this minimalist, down to earth, folksy, family meal was really the sort of Eucharist held by the early church. While the New Testament does say that the Apostles met for ‘the breaking of the bread’ and that the early church met in people’s houses, it is clear from all the scholarly studies on liturgy that liturgical forms and ceremonial rites developed very early. Indeed, the early Christian eucharist was undoubtedly based on already existing Jewish models of fellowship meals which were highly ceremonial and liturgical in their language and actions. …
I sitt andre kapittel i sin bok om tungetale skriver pastor van der Burg om selve tungetalen. Jeg er enig meg ham i at den ikke trenger være så viktig, og at de klassiske pinsevennenes syn på den som et sikkert tegn på åndsfylde er feil. Men jeg kan ikke følge ham når han omtaler tungetalen bare som en ekstatisk ting, og bare som forvanskning av allerede eksisterende språk. På det punktet syns jeg teksten bærer preg av å være 40 år gammel; den beskriver her ikke særlig godt den mer moderne karismatiske bevegelsen. Les selv, første del av andre kapittel noe forkortet (hele heftet kan leses her):
Først må vi undersøke hva tungetalen i den apostoliske tid bestod i. De fremmede tungemål som disiplene talte på pinsedagen, var uten tvil virkelig eksisterende sprog. Det dreiet seg ikke om en nådegave (et høreunder) som den Hellige Ånd virket i de hørende. Det sies jo ikke bare at de forskjellige folkegrupper hørte sitt eget sprog, men også at disiplene «talte» forskjellige sprog. Hver av tilhørerne forstod ikke alle de sprog som ble talt, og det forklarer at noen trodde disiplene var beruset. Den siste beskyldning hadde muligens delvis også sin grunn i talernes ekstatiske sinnsbevegelse.
Apostlene og de andre disiplene fikk på pinsedagen ikke en blivende gave til å kunne tale og forstå alle slags fremmede sprog. Intet sted i Bibelen leser vi at de på sine misjonsreiser benyttet seg av et taleunder for å gjøre seg forståelige for de forskjellige folk. Paulus og Barnabas forstod ikke lykaoniernes sprog og skjønte derfor ikke straks at folket trodde de var guder. At apostlene hadde sine sprogvanskeligheter fremgår også derav at det greske sprog i de forskjellige bibelske skrifter ikke alltid er like godt. Tungetalen, som på pinsedagen begynte allerede før folkemengden var kommet til, hadde mer til formål lovprisning enn evangelieforkynnelse. Også om de første hedninger som kom til troen (Kornelius og hans nærmeste), må vi anta at deres tungetale foregikk i et eksisterende sprog. «Alle de troende av omskjærelsen hørte dem jo lovprise Gud». Det samme var vel også tilfellet med samaritanernes tungetale. Ved disse lovprisninger på de forskjellige nasjonale sprog ville Gud vise kristendommens universalitet og særlig forsone jødene med de andre folk.
Forskjellig fra taleunderet på pinsedagen var den tungetale vi leser om i Paulus’ første brev til korintierne. Meget tyder på at tungetalerne i Korint – iallfall i alminnelighet – benyttet seg av sitt eget morsmål, som de i ekstatisk henførelse blandet med ord fra fremmede sprog og også med uartikulerte utbrudd. Ved denne form for tungetale imøtekom Gud et spesielt behov i den hellenistiske verden, hvor man anså den ubevisste ekstatiske forening med guddommen som den høyeste form for religiøs erfaring (.sml. den religiøse «mania» i de greske mysterier). Korint var en meget kosmopolitisk by med anslagsvis 600 000 innbyggere, bestående av mange nasjonaliteter. Uttrykkene fra fremmede sprog, som tungetalerne blandet inn i sine bønner og lovprisninger, bidro vel også til å forene de forskjellige nasjonaliteter. Flere arameiske ord som «Alleluja», «Hosianna», «Amen», «Abba», «Maran atha» er muligens gjennom tungetalen kommet inn i liturgien.
Ikke all tungetale i Korint var ekte eller overnaturlig. Det forekom så megen uorden i menighetssamlingene at vi vanskelig kan tro at tungetalerne alltid ble drevet av Guds Ånd, «for Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud». Selvsuggesjon og massesuggesjon har nok ofte vært med i spillet. … …
… Tungetalen inntok ikke en så stor plass i oldkirkens menighetsliv som mange forestiller seg. Den nevnes overhodet ikke i noe annet av apostelbrevene enn det første korintierbrev …. I oppregningene i første korintierbrev nevner han den på siste plass. Hvis tungetalen var åndsdåpens særlige tegn – slik som pinsevennene hevder kunne vi med rette vente at den oftere hadde vært omtalt i apostlenes skrifter.
Paulus tilla tungetale i en menighetssamling så liten betydning at han selv nødig ville ta del i den, og dette til tross for at han hadde tungemålenes gave i større grad enn korintierne. Det siste er vel en hentydning til hans «syner og åpenbaringer» med de bønner og «usigelige sukk, som ledsaget slike henrykkelser.
Korinternes sensasjonspregete jag etter å tale i tunger var ifølge Paulus noe barnslig. Han sier at tungetalen er et tegn for de vantro (og derfor ikke må betraktes som et særlig tegn på Guds velbehag), … …
Jeg har nå skannet inn pastor van der Burgs hefte fra 1971: Skal vi tale i tunger? Det kan leses i sin helhet her. Først skriver han om hvordan de frie nådegavene forholder seg til Kirkens lærembede (de skal underordne seg dette), men han nevner også i slutten av denne delen de frie bønnesamlingene som en mulighet for de friere gavene. Les selv (litt forkoret og bibelhenvisningene er tatt bort):
OLDKIRKENS ORGANISASJON
Det er feilaktig å mene at kristendommen opprinnelig bestod av en mengde uavhengige frimenigheter under direkte ledelse av den Hellige Ånd alene ved hjelp av mirakuløse åndsgaver, så som profeti dg tungetale. Av mange steder i Bibelen fremgår at Jesus ville forene de troende til ett samfunn, én «kirke», en «hjord» under ledelse av en øvrighet.
Den første kirkelige øvrighet var apostlene, Jesu «sendemenn», som han gav en særlig sendelse (myndighet) til å lære, å forvalte sakramentene og å styre de troende. Denne tredobbelte sendelse var en delaktiggjørelse i Jesu egen sendelse som profet (lærer), prest og konge. «Likesom Du har sendt meg til verden, har også jeg sendt dem til verden». Apostlenes Gjerninger og apostelbrevene vitner klart om den lederstilling apostlene hadde som lærere, nådeforvaltere og lovgivere. Jesus gav uttrykkelig tilkjenne at apostlene skulle utøve disse embeter «inntil verdens ende», nemlig gjennom etterfølgere som de måtte overdra dem til.
Om-kirkelige embetsmenn med navnet «presbyteroi» og «episkopoi» taler det Nye Testamente ofte. Det var ikke menighetene selv som innsatte dem. Menighetene tok nok ofte del i valget av kandidatene, men det var apostlene, som «innsatte prester for dem (de troende) i hver menighet».
Navnene «episkopoi» (tilsynsmenn) og «presbyteroi» blir i Bibelen ofte brukt om hverandre. Likevel vises det tydelig at det blant de kirkelige embetsmenn som apostlene innsatte, var noen som stod over de andre og som alene hadde fått makt til å meddele de geistlige fullmakter til andre, m.a.o. var biskoper i den betydning vi bruker dette ord. Således var Timoteus biskop i Efesus og Titus biskop på Kreta.
Blant apostlene innsatte Jesus Peter til den øverste leder, «klippen», som ved sin fasthet i troen måtte «styrke brødrene». Også dette embete var ment som en blivende institusjon: Pavedømmet. Det ville være uforståelig hvis Jesus hadde bestemt et slikt embete bare for apostlenes tid, for da var det ikke så påkrevet. Jesus gav til kjenne at denne klippe ville gjøre at hans kirke aldri skulle gå til grunne. Men Peters personlige arbeid den korte tid han levde, var ikke så betydningsfullt at det kunne hindre at dødsrikets porter noen gang ville få makt over kirken. Derfor må vi anta at Jesus med denne klippe har tenkt på Peter som lever videre i sine etterfølgere. Av historien fremgår også at biskopene av Roma, hvor Peter døde, fra de eldste kristentider av opptrådte som og av kirken ble anerkjent som arvtagere av Peters klippeembete. … …
Profeti og tungetale har aldri kunnet erstatte det kirkelige læreembete. De alminnelige troende hadde lov til å «tale til oppbyggelse, formaning og trøst» ved de mer frie sammenkomster (ikke ved de liturgiske gudstjenester), men apostlene og de av dem innsatte biskoper og prester hadde et offisielt læreembete, som de troende måtte «lyde og rette seg etter». Det var den kirkelige øvrighet som ved hjelp av den Hellige Ånds bistand avgjorde religiøse spørsmål. «Den Hellige Ånd og vi har besluttet».
Tegnet på at en profet hadde sannhetens ånd, var hans lydighet mot kirkens læreembete. «Den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. … Stadig fremholder apostlene den kirkelige tradisjon som trosnorm i kampen mot villfarelsens ånder.
Profeti uten kontroll av et kirkelig læreembete fører til religiøst svermeri, da det så lett kan hende at noen «mener å være profet» eller «kaller seg profet» uten å være det. Alle sekter er oppstått ved mennesker som innbilte seg å bli ledet av den Hellige Ånd i sin tolkning av den hl. Skrift. Hva ville det ha blitt av den kristne åpenbaring, dersom det ikke fra begynnelsen av hadde vært en fast kirkelig ledelse til å verne om de guddommelige mysterier (om Kristi guddom, Treenigheten, sakramentene osv.) mot den menneskelige fantasi, mot de «mange falske profeter» og «forførende ånder» som i århundrenes løp er oppstått?
