Israelsfolket i GT og jødene i vår tid

Katolsk, Teologi /

John Allen skriver om bispekonferansen om Midt-Østen, som nylig ble holdt i Vatikanet. Ee det slik i katolisk teologi i dag at løftene til Abraham og hans barn ikke lenger handler om jødene i det hele tatt (som en canadisk erkebiskop sa ved avslutningen av synoden), eller ser Kirken i dag i dag på en dobbelt oppfyllelse av Guds løfter, til Kirken og til jødefolket (slik pave Johannes Paul sa ganske tydelig)? Og når jødene og staten Israel er i nyhetsbildet blir reaksjonene alltid kraftige. Slik skiver Allen:

… In some ways, reaction to the close of the Oct. 10-24 Synod of Bishops for the Middle East is following the same script.

The synod produced 44 propositions for Pope Benedict XVI and a 5,000-word final message, both of which contain a bewildering array of insights and ideas for solidifying the Christian presence in the Middle East and contributing to its great dream — which is that the tiny Christian minority, hanging on by the skin of its teeth, can somehow catalyze a democratic revolution in the region, building societies based on religious freedom and equality before the law.

Yet the only storyline that’s had any traction in the American press is Israeli and Jewish backlash to a comment by one synod participant in the closing press conference on Saturday.

In a nutshell, Greek Melkite Archbishop Cyrille Bustros, who heads the Eparchy of Newton, Massachusetts, told reporters that Christ “abolished” the notion of a “Promised Land” for Jews, because the Kingdom of God is for all. (Bustros was speaking in French and used the word abolie, while the English translation given over the headphones was “nullified,” which is the term that appeared in many English-language reports.)

While there may have been a few other aspects of the synod which didn’t go down well in Israeli and Jewish circles, this was the shot heard ‘round the world.

Theologically, Bustros’ comments seemed to revive what the late Cardinal Avery Dulles called “crude supersessionism” — meaning that the coming of Christ rendered Judaism irrelevant. That position has been widely held to have been rejected by the Second Vatican Council and subsequent papal teaching, such as a November 1980 speech by John Paul II to a delegation of Jews in Germany in which the late pope referred to “the Old Covenant, never revoked by God.”

Politically, many Israelis took Bustros’ remarks to suggest a wholesale rejection of the legitimacy of Israel’s identity as a Jewish state. Reaction has been swift and severe. … …

Pave Benedikt om den hellige Birgitta

Katolsk /

I onsdagsaudiensen denne uka talte pave Benedikt lenge og varm om den hellige Birgitta. Under ser vi en kort video fra audiensen og lenger nede på siden noe av det paven sa.

Dear Brothers and Sisters,

On the fervent eve of the Great Jubilee of the Year 2000, the Venerable Servant of God John Paul II proclaimed St. Bridget of Sweden co-patroness of the whole of Europe. This morning I would like to present her figure, her message, and the reasons why this woman has much to teach — even today — to the Church and to the world.

… We can distinguish two periods in the life of this saint. The first was characterized by her condition as a happily married woman. Her husband was called Ulf and he was governor of an important district of the Kingdom of Sweden. The marriage lasted 28 years, until Ulf’s death. Eight children were born to them, the second of whom, Karin (Catherine), is venerated as saint. This is an eloquent sign of Bridget’s educational commitment in regard to her children. Moreover, her pedagogic wisdom was appreciated to the point that Magnus, the king of Sweden, called her to the court for a certain time, in order to introduce his young wife, Blanche of Namur, to Swedish culture.

Bridget, spiritually guided by a learned religious who initiated her in the study of the Scriptures, exercised a very positive influence on her own family that, thanks to her presence, became a true «domestic church.» …..

The second period of Bridget’s life began when she became a widow. She renounced further marriage to deepen her union with the Lord through prayer, penance and works of charity. Hence, Christian widows can also find in this saint a model to follow. In fact, on the death of her husband, after distributing her goods to the poor, though without ever acceding to religious consecration, Bridget established herself in the Cistercian monastery of Alvastra. Here is where the divine revelations began, which were with her for the rest of her life. They were dictated by Bridget to her confessor-secretaries, who translated them from Swedish into Latin and gathered them in an edition of eight books entitled «Revelationes» (Revelations.) Added to the books was a supplement, entitled «Revelationes Extravagantes» (Supplementary Revelations).

St. Bridget’s Revelations present a very varied content and style. At times the revelation is presented in the form of dialogue between the Divine Persons, the Virgin, the saints and also the demons; dialogues in which Bridget also intervenes. At other times, instead, it is the narration of a particular vision; and at others she narrates what the Virgin Mary revealed to her on the life and mysteries of her Son. The value of St. Bridget’s Revelations, sometimes the object of doubt, was specified by the Venerable John Paul II in the letter «Spes Aedificandi»: «Yet there is no doubt that the Church,» wrote my beloved predecessor, «which recognized Bridget’s holiness without ever pronouncing on her individual revelations, has accepted the overall authenticity of her interior experience.» (No. 5).

In fact, reading these Revelations we are faced with many important topics. For example, the description returns frequently, with very realistic details, of the Passion of Christ, to which Bridget always had a special devotion, contemplating in it the infinite love of God for men. … …

Les alt det paven sa om den hellige Birgitta her.

Ny liturgisk musikk på engelsk

Liturgi /

Komponist James MacMillan ble spurt om å skrive musikken til den første messen pave Bendikt skulle feire i Storbritannia, i Glasgow. Detr gjorde han med glede, og uten betaling, men han møtte uventet motstand mot sitt arbeid, ikke fra musikere, men fra liturgieksperter. Han skriver om dette på sin blogg på the Telegraph:

Writing music for the recent visit of the Pope to the UK was one of the most exhilarating but strangest experiences of my life. I was initially contacted by Archbishop Mario Conti, on behalf of the Scottish Bishops who had decided they wanted a new setting of the Mass in English for the huge celebration in Bellahouston Park. Also, it was to be the new English translation of the Mass which will be introduced, more generally, in the Catholic anglosphere next year some time. In the wake of this, the Bishops of England and Wales came on board so that the new setting would be used at the Beatification Mass at Cofton Park too.

There was not much time. A meeting was called in Glasgow where a group of clergy in charge of planning the papal visit and liturgical music for Bellahouston spoke with me and outlined the task at hand. I had to start quickly and, more or less, deliver immediately! This I did, after using my church choir as guinea pigs for the first drafts. Then the problems began.

Unknown to me the new setting was taken to a “committee” which has controlled the development of liturgical music in Scotland for some time. Their agenda is to pursue the 1970s Americanised solution to the post-Conciliar vernacular liturgy, to the exclusion of more “traditional” possibilities. They have been known for their hostility to Gregorian chant, for example, but have reluctantly had to get in line since the arrival of Benedict XVI. … ….

Lytt gjerne til messe melodiene og si hva du syns om dem. (Dette er kanskje ikke så spesielt for oss i Norge, fordi vi har mye god liturgisk musikk, men i den engelskspråklige verden er det skralt.)

Kyrie (Missa de angelis) og Gloria (med den nye engelske teksten) – og kollektbønnen.

Prefasjonen og Sanctus og Agnus Dei.

Fins det en naturrettslig etikk som man plikter å følge?

Generelt, Teologi /

Bangt Malmberg har en blogg som jeg leser noenlunde regelmessig. Han er svensk, lege, katolikk og bor i Stockholm. (Han er også aktiv i den katolske, karismatiske bevegelsen som jeg nylig nevnte.) Han er nå oppe i en debatt om medisinsk etikk som handler om samvittighetsfrihet – til å slippe å foreta abort f.eks. Han skriver om kritikken han har fått:

… Per Bauhn, professor i praktisk filosofi vid Linnéuniversitetet, … argumenterar för att något substantiellt som man kan kalla samvete och som vi som människor är förpliktigade att följa inte finns. Samvete jämställs med starka känslor eller «sekteristiska övertygelser». En alternativ tolkning skulle vara att han menar att det finns, men att troende människor som hävdar samvetet per automatik diskvalificeras som icke trovärdiga.

Bauhn jämställer samvete med övertygelse. Kan man säga nej till att döda och ge anställda rätt att slippa detta, så måste man också ge rätt till undantag för andra starka övertygelser, t.ex. att inte ta i hand, att slippa dela ut post till Sverigedemokrater etc. Det är övertygelse som övertygelse. Men eftersom arbetsplatser inte är arenor för de anställdas utövande av sin övertygelse, tro eller samvete, så bör samvetsfrihet inte finnas. Bauhn Fastslår: «Det är alltså medborgarnas rättigheter, inte de offentliganställdas samvete som ska stå i centrum… Ytterst handlar det om att slå vakt om rågången mellan sekulär demokrati med likhet inför lagen, och ett konfessionellt samhälle, där undantag och särlösningar bestäms av gruppers eller individers övertygelser.»

Men i Nürnberrättegångarna godkände man inte ett sådant resonemang utan menade att det finns en naturrättslig etik som man är förpliktigad att följa. Argumenten från nazist-bödlarna att man «bara lydde order» godtogs inte. Ett demokratiskt samhälle byggt på likhet inför lagen vill jag ha. Men det finns en grundläggande etik som man inte kan rösta bort.

Katolsk, karismatisk konferanse i Stockholm kommende helg

Katolsk /

Det er tydeligvis ganske stor forskjell på Den katolske Kirke i Oslo og i Stockholm. Jeg kan vanskelig tenke meg at det kunne blitt arrangert en lignende konferanse i Oslo, som den som nå begynner i Stockholm i kveld. Denne karismatiske konferansen har et visst økumenisk preg (bl.a. skal Ulf Ekman holde et foredrag), men er for det aller meste katolsk – slik presenteres den:

Konferensarrangörer:

KKS, Katolsk Karismatisk förnyelse i Sverige (Catholic Charismatic Renewal in Sweden)

i samarbete med Stockholms Katolska stift

och S:ta Clara kyrka (S:ta Clara kyrkas vänner)

samt kontaktpersoner från Katolska kyrkan i de Nordiska länderna.

Selv kjenner jeg den karismatiske bevegelsen fra min ungdom, men jeg har ikke klart å integrere den i en katolsk spiritualitet – selv om jeg vet at Den katolske Kirke ikke avviser de såkalte karismatiske elementer hos enkeltpersoner eller bevegelser.

Les mer om konferansen her – både Stockholms katolske biskop og nuntio deltar.

Wember: Avslutter sin bok om katolisismen

Gamle tekster, Teologi /

Biskop Wember avsluttet sin bok om Den katolske kirke og katolisismen (les hele boka her) ganske kraftfullt på denne måten. Og jeg tar med hele hans siste kapittel minus en lang fotnote:

Det som i det forutgående er sagt om katolisismens vesen, er ment som en oversikt over det som idemessig sett ligger til grunn for den katolske kirkes troslære og dermed også for dens livssyn uten at denne oversikt gjør krav på å være uttømmende og altomfattende. Det er viktig å legge merke til at det «idemessige» ikke er noe som menneskene har arbeidet seg fram til, at det altså ikke er menneskelig «konstruksjon», men at dette «idemessige» etter katolsk syn er Jesu Kristi lære og anordning. For å gjøre dette klart er det i stor utstrekning anført bibelens ord. Det avgjørende er at Jesus Kristus er den annen person i guddommen, «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, av samme vesen som Faderen». Det Han har sagt, kan bare være sant, for Han er «Sannheten». Det Han har anordnet, er forpliktende for oss mennesker hvis Høyeste Herre Jesus Kristus er. Vi må gå den veien Han har bestemt for oss, og Han er «Veien». Følger vi Ham, så blir vi delaktiggjort i det guddommelige liv og far «livets krone». Han er «Livet».

Ofte er det i frihetens og ikke sjeldent også i sannhetens navn blitt reist både protest og anklage mot kristendommen, og protesten og anklagen mot den katolske kirke og katolisismen kom både fra ikke-kristne og kristne mennesker som star utenfor den katolske kirke. Skjønt tallet på dem som betrakter katolisismen på den ene side som den religion som appellerer til følelseslivet og på den annen side som en blanding av magi, overtro og herskesyke, blir mindre og mindre, sa finnes det enda mange som ikke bedømmer eller ikke kan bedømme katolisismen og den katolske kirkes lære objektivt. Vi er ikke imot kritikken som sådan, hverken fra utenforstående eller katolikkers side. Den objektive, saklige kritikk innebærer oppbyggende krefter, den skaper klarhet og fører til bedring om da en forbedring skulle være nødvendig eller ønskelig. Men man må da innse at Guds positive anordninger og her især grunnformen, forfatningen og oppdraget Jesus Kristus har gitt sin kirke, er indiskutable. Guds anordninger må vi mennesker bøye oss for; det er en følge av selve gudsbegrepet. En annen sak er det – og det kan føres diskusjon om – om Gud har gitt bestemte anordninger og hva som er innholdet av dem. …

Wember: Avslutter sin bok om katolisismenLes mer »

Wember: Om vår fortjeneste og om gode gjerninger

Gamle tekster, Teologi, Økumenikk /

I kapittel 10 i sin bok fra 1949 skriver biskop Johannes Wember om fortjeneste og gode gjerninger, og han begynner slik:

Uttrykkene «fortjene seg himmelen, fortjene seg Guds velvilje» o.fl. er ofte blitt og blir fremdeles misforstått av mange som ikke kjenner den katolske troslære. I det følgende er det tale om overnaturlig fortjeneste. Fortjeneste i ordets egentlige forstand er en ytelse til beste for en annen som gir krav på lønn. En slik fortjeneste kan mennesket av seg selv ikke «prestere». Mennesket har ikke krav på nåden og kan heller ikke fortjene den. Dette er den katolske kirkes uttrykkelige lære som har fått form av en trossetning. – Det kan også tilkomme en ytelse en viss lønn etter rimelighet; her er det da tale om en kvasi-fortjeneste. Mennesket har heller ikke krav på nåden og kan heller ikke fortjene den på grunn av en kvasi-fortjeneste. Også dette lærer den katolske kirke i form av en trossetning. Selve begrepet «nåde» sier jo at den er en gave som blir gitt helt uforskyldt; den blir av Gud gitt ene og alene for Jesu Kristi fortjenesters skyld. Men «lønn for gode gjerningers skyld» er et bibelsk begrep. Etter saligprisningene i bergprekenen som betyr Jesu program for menneskene, sier Jesus: «Gled og fryd dere, for deres Iønn er stor i himmelen» (Matt. 5, 12). Cf. også Matt. 19, 29; 24, 45 og flg.; 25, 34 og flg. At det her ikke er tale om «gjerningenes rettferdighet», framgår av det som er blitt sagt om rettferdiggjørelsen. Jesus dømmer nokså skarpt fariseernes «gjerningenes rettferdighet». Det er ikke de ytre gjerninger som sådanne som får lønn, men de gode gjerninger som blir gjort ved nåden – den rettferdiges gode gjerninger er jo også Guds gaver – og av kjærlighet til Gud og som er frukter av den levende tro. Denne tankegangen er også helt bibelsk. Paulus sier (Rom. 2, 6 og 7): «Han vil gjengjelde hver og en etter hans gjerninger, med evig liv dem som holder ved i god gjerning og søker etter herlighet og ære og uforgjengelighet.» Og i 1 Kor. 3, 8 heter det: «Hver især skal få sin egen lønn etter sitt arbeide.» Cf. Kol. 3, 23 og 24; Hebr. 6, 10; Hebr. 10, 35 osv.

Man må også være klar over at fortjenesten – som den blir forstått her – er helt og holdent avhengig av Guds anordning; vi får den bare fordi Gud i sin nåde har lovet det og fordi det er så viktig, skal det en gang til gjentas – for Jesu Kristi fortjenesters skyld og under den forutsetning at vare gjerninger er slik og blir gjort slik som Gud vil de skal være og bli gjort. Den Hellige skrift lærer nemlig for det første at mennesket av seg selv ikke er i stand til å fortjene noe hos Gud. …. ….

Wember: Om rettferdiggjørelsen

Gamle tekster, Teologi, Økumenikk /

I kapittel 9 i sin bok om katolisismen skriver biskop Wember om rettferdiggjørelsen. Etter at han først snaker om behovet for å bli rettferdige for Gud, etter Adams fall, skriver han dette om problemet rundt rettferdiggjørelsen på reformasjonstida:

… … Den katolske lære om rettferdiggjørelsen har fått uttrykk i «Dekretet om rettferdiggjørelsen» som ble gitt på kirkeforsamlingen i Trient 1545-63). Den protestantiske kirke. og dogmehistoriker professor von Harnack sier om det i «Dogmengeschichte» III, s. 605: «Dekretet om rettferdiggjørelsen er i flere henseender utmerket utarbeidet; ja, man kan tvile på om reformasjonen ville ha utviklet seg, hvis dette dekret var blitt gitt f. eks. på Laterankonsilet (1512-17) og virkelig var gått over i kirkens kjøtt og blod.» Hovedinnholdet av dekretet skal her gjengis for å forklare den katolske kirkes lære om rettferdiggjørelsen som altså etter prof. Harnack kanskje kunne ha hindret reformasjonens utvikling hvis man hadde hatt virkelig kjennskap til denne læren.

Hele læren om rettferdiggjørelsen kan fattes sammen i den hellige Augustins ord: «Den som har skapt deg uten din medvirkning, rettferdiggjør deg ikke uten din medvirkning.» Det er Gud som rettferdiggjør mennesket, men ikke uten dets medvirkning. Adam og alle hans etterkommere kunne som følge av arvesynden ikke selv gjøre noe for å bli frelst. Bare Gud kan frelse dem; derfor sendte Gud sin enbårne Sønn som mellommann og frelser. For menneskene er det nødvendig at de blir «gjenfødt» i Kristus og for hans fortjenesters skyld. Denne gjenfødelsen skjer i det Nye testament ved dåpens sakrament. For barn (umyndige, som ikke har nadd fram til fornuftens bruk) er mottagelsen av dette sakrament nok. For de voksnes vedkommende må deres egen vilje være med, og den må vende seg bort fra synden og hen til Gud. Men den menneskelige vilje står her ikke for seg selv; for seg alene kan den ikke gjøre noe som er rettet på frelsen eller rettferdiggjørelsen. Den menneskelige viljes verk er her at den medvirker med Guds nåde som opplyser forstanden og tilskynder viljen.

Det er nåde og frihet som her virker sammen – Guds nåde og menneskets frie vilje, og begge er Guds gaver til mennesket. Ved sin (forutgående) nåde kaller Gud på mennesket, og tilskynder og hjelper det sa til å kunne tro og til virkelig å tro. Mennesket kan på grunn av den frihet Gud har gitt dets vilje, si både nei og ja til Guds «kallen»; mennesket kan vise nåden fra seg eller medvirke med den. Går mennesket med på Guds nåde (for å være helt klart, skal det en gang til framheves at det er Gud som gjør dette mulig), sa holder det ved denne troen fast og urokkelig for sant alt som Gud har åpenbart og lovet. Denne tro er altså mer enn tillit; den inneholder og omfatter mer enn tilliten om at Gud for Jesu Kristi skyld og av faderlig kjærlighet ikke mer vil tilregne mennesket synden. Troen omfatter al t som Gud har åpenbart og lovet og inneslutter derfor også troen på at Gud for Jesu Kristi sonings og fortjenesters skyld ved sin nåde og helt uforskyldt rettferdiggjør menneskets sjel. Denne tro er autoritetstro: mennesket tror fordi det er Gud som har åpenbart troens innhold og som har gitt sine løfter.

Men det er ikke «troen alene» som fører til rettferdiggjørelse. Det finnes ikke et eneste skriftsted som sier det. …

Wember: Om de to troskilder og kirkens læreembete

Gamle tekster, Teologi /

Jeg har nå gått gjennom hele biskop Johannes Wembers skrift: Den katolske kirke og katolisismen, og det kan leses i sin helhet her (i pdf-format). Og i dette innlegget tar jeg med starten av hans 8. kapittel (de enkelte kapitler kan lettest leses her):

8. Bibelen. Overleveringen.

Det skal også sies noe om de to troskilder som kirkens læreembete er henvist til og øser av.

Bibelen eller den hellige skrift er Guds skrevne ord til menneskene i den forstand at bibelen er skrevet under den Hellige Ånds inspirasjon …. «Den hellige skrift er Guds og menneskenes verk, d.v.s. Gud som er hovedårsaken til den hellige skrift, benytter mennesker som «instrument» til å skrive. Herved tar Gud ikke bort menneskenes individuelle særpreg, som vi da også finner i bibelens forskjellige skrifter. Alle bibelens tanker og fakta er inspirert, men vi må være klar over hva bibelen vil lære oss og hva den ikke vil lære oss. Den vil lære religiøs sannhet og ikke f. eks. naturvitenskap.

Den annen troskilde er tradisjonen. Som troskilde er den eldre enn bibelen. Den eldste av det nye testaments hellige skrifter, den hellige Paulus’ brev til tessalonikerne, stammer omtrent fra året 51 e. Kristus. Til denne tid hadde Paulus og andre apostler allerede utført et stort misjonsarbeide og preket Jesu «glade budskap» = evangeliet. Det eldste evangelium – Matteus – er skrevet i tiden mellom året 61 og 63. Tradisjonen er ved siden av bibelen en selvstendig troskilde. Ved tradisjon (her menes den dogmatiske tradisjon som formidler Guds åpenbaring) forstår vi de åpenbarte sannheter som apostlene har mottatt av Jesus Kristus eller umiddelbart av den Hellige Ånd og forkynt, men ikke skrevet ned, selv om de senere skulle være blitt opptegnet. Tradisjonen er altså avsluttet med apostlenes død. Kirken kan derfor på ingen måte gjøre Guds åpenbaring rikere eller utvide den; kirken som er veiledet av den Hellige Ånd, kan bare sørge for en mere fullstendig forståelse av den guddommelige åpenbaring.

Selve bibelen vitner om tradisjonen. Jesu gjentatte oppdrag til disiplene om å forkynne evangeliet går ut på det muntlige og aldri uttrykkelig på det skrevne ord. (Tradisjonen kalles også Guds «muntlige ord» til menneskene i motsetning til Guds skrevne ord = bibelen). Hos Markus heter det: «Gå ut og forkynn evangeliet for all skapningen» (16, 15). Evangeliet det er Guds glade budskap, og det finnes ikke et eneste sted i bibelen som sier eller bare antyder at bibelen inneholder hele evangeliet eller at bibelen er den eneste troskilde. Et annet skriftsted hvor Jesus gir oppdrag til å forkynne (ikke å skrive) evangeliet er Matteus 28, 19 og 20: «Gå derfor bort og lær alle folk … og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere … » Apostlene har da også forstått sitt oppdrag slik at de var «tjenere av ordet» (Ap. gj. 6,6). Og Paulus sier at «troen kommer av at en hører, men at en hører, av Kristi ord» (Rom. 10, 17). Alle apostler har derfor også preket evangeliet, hare et fåtall av dem har skrevet. …

Den nye oversettelsen av messen til engelsk

Liturgi /

Nå har jeg slått Father Z. ganske grundig! Nå skriver han om et tre måneder gammelt innlegg i First Things, om den nye, engelske oversettelsen av messen, mens jeg skrev om det allerede 27. august! Men jeg lar selvskrytet ligge, og bemerker at Father Z. har sitert andre deler av originalinnlegget enn jeg gjorde, og at han har fått mange kommentarer til sitt innlegg. Han siterer bl.a. dette:

… Publicly owned corporations are more accountable to their shareholders than tenured bureaucracies, which may explain why it took the Ford Motor Company only two years to cancel its Edsel, and not much longer for Coca Cola to restore its “classic” brand, while the Catholic Church has taken more than a generation of unstopped attrition to try to correct the mistakes of overheated liturgists. The dawning of the Age of Aquarius is now in its sunset repose and the bright young things who seem to be cropping up now all over the place with new information from Fortescue and Ratzinger, may either be the professional mourners for a lost civilization, or the sparks of a looming golden age.

One thing is certain to a pastor: the only parishioners fighting the old battles are old themselves, their felt banners frayed and their guitar strings broken, while a young battalion is rising, with no animus against the atrophied adolescence of their parents, and only eager to engage a real spiritual combat in a culture of death. They usually are ignorant, but bright, for ignorance is not stupidity.

They care little if the Liturgy is in Latin or English or Sanskrit, as long as they are told how to do it, for they were not told. Some critics of the new translations have warned that the changes are Shishi qiu shi: Seek truth from facts too radical, which is radioactively cynical from people who in the 1960’s wantonly dismantled old verities overnight. …

I think there should be few options in the Liturgy, and no attempt to be “creative,” for that is God’s particular talent. As Vatican II taught in Sacrosanctum Concilium, “[T]here must be no innovations unless the good of the Church genuinely and certainly requires them; and care must be taken that any new forms adopted should in some way grow organically from forms already existing.” …

Blogger – den nye pressgruppa innenfor Kirken

Data/blogg, Katolsk /

Her er en interessant artikkel fra the Associated Press, om hva noen (mange?) bloggere bruker sin tid til:

Pressure is on to change the Roman Catholic Church in America, but it’s not coming from the usual liberal suspects. A new breed of theological conservatives has taken to blogs and YouTube to say the church isn’t Catholic enough.

Enraged by dissent that they believe has gone unchecked for decades, and unafraid to say so in the starkest language, these activists are naming names and unsettling the church.

In the Archdiocese of Boston, parishioners are dissecting the work of a top adviser to the cardinal for any hint of Marxist influence.

Bloggers are combing through campaign finance records to expose staff of Catholic agencies who donate to politicians who support abortion rights.

RealCatholicTV.com, working from studios in suburban Detroit, is hunting for «traitorous» nuns, priests or bishops throughout the American church. …

Jeg leste dette først hos Father. Z. Den opprinnelige artikkelen er (delvis) ganske negativ til disse bloggerne, mens Father Z. har et noe annet perspektiv på det hele; han siterer og skriver bl.a.:

….. Catholic officials are struggling to come to terms with the bloggers and have organized several recent media conferences on the topic, the latest at the Vatican this month. The U.S. bishops’ conference issued social media guidelines in July calling for Christian charity online.

Still, no one expects the Catholic blogosphere to change tone anytime soon. Many of the conservatives most active online had spent years raising the alarm about dissent on their own in their local dioceses without much effect. Now, they feel they are finally being heard online.

“There’s a general sense among many faithful Catholics that no matter how much they write their bishops, no matter how much they go to the pastors, all of these unfaithful things keep getting taught,” Voris said. “I think enough Catholics are saying, ‘That’s it. I’ve had it.‘”

«Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke»

Gamle tekster, Teologi /

I kapittel 6 (les det her i sin helhet) skriver biskop Wember om Peters/ pavens plass i Kirken:

… «Du er Peter og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og helvetes porter skal ikke vinne over den. Og jeg vil gi deg nøklene til himmelriket, og hva du så binder… og hva du enn løser…». Jesu egne ord gjør det klart at det som han har sagt om lederstillingen i kirken ikke bare kan gjelde Peter personlig, men den stillingen, det embetet som han inntar i kirken, med andre ord: det gjelder for Peters etterfølgere «inntil verdens ende». Kristi kirke måtte fortsatt hvile på fjellet d.v.s. på det embete som Kristus har innstiftet for sin kirke og som Peter var den første innehaver av. …

… En har også hevdet at Kristi ord til Peter ikke hadde noe med Peters person å gjøre. Det som Jesus Kristus skal ha siktet til, skal være Peters tro som han hadde gitt uttrykk for ved sin bekjennelse: «Du er Kristus, den levende Guds sønn.» Det skulle ha vært denne tro Jesus tenkte på da han henvendte seg til apostelen og sa til ham: «Du er Peter, og på dette fjell vil jeg bygge min kirke … «. Det som Jesus ville gi uttrykk for, skulle ha vært: «Du har en urokkelig tro, og en slik tro som du nå har vist, kan jeg bygge min kirke på.» – Kristus kan ikke ha ment det slik, ellers ville – ja burde – han ha sagt det klart og umisforståelig. Det gjaldt jo en uhyre viktig sak. En kan ikke fri seg for inntrykket at det øves vold mot Kristi ord når det påstås at Kristus talte om troen da han henvendte seg til Peter personlig: Du er Peter, og på dette fjell vil jeg bygge min kirke.» (Peter betyr fjell. Og hvorfor gir Kristus apostelen Simon dette navn?!) Nei, det er ikke Peters tro, men Peters person og embete som er det fjellet Kristus bygger sin kirke på. Kristi ord kan ikke bety noe annet enn: Peter er øverste leder for Kristi kirke; den kirke som står på Peter, har Jesu Kristi ord for at den skal vare inntil verdens ende.

Konklusjonen som den katolske kirke tar av det vi hittil har hørt er: Kristi kirke kan bare være der hvor den grunnformen finnes som Kristus har bestemt for sin kirke. Bare den kirke kan være Kristi kirke som står i uavbrutt sammenheng med apostlene og apostlenes leder Peter. For katolikkene står troen på Jesus Kristus og troskapen mot Jesu Kristi kirke og fellesskapet med Peter i en indre vesenssammenheng.

Biskop Wember: Det katolske kirkebegrep

Gamle tekster, Teologi /

I 4. kapittel i sin bok fra 1949 (les den her) skriver (senere) biskop Wember om den katolske kirkeforståelsen:

Hos Matteus (20, 10) leser vi: «En er deres lærer: Kristus».

Dette skriftsted settes i spissen for å peke på at Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, har brakt oss den kristne åpenbaring, og at Jesu vilje er det avgjørende for oss mennesker. Om vi kan forstå Kristi lære og vilje fullt ut eller ikke, om den er tiltalende for oss eller ikke, kan ikke forandre noe ved den kjensgjerning at Kristi lære og vilje er en realitet som må respekteres av oss. Selvfølgelig skal vi gjøre alt for å sette oss inn både i Kristi lære og vilje, men her gjelder det som ble sagt i innledningen, nemlig at den menneskelige tanke og handlemåte i størst mulig utstrekning må «dirigeres» av det objektive, som her er Kristi lære og vilje. Når vi setter oss inn i Kristi lære og vilje, må det altså skje på den mest objektive måte, og innholdet av Kristi lære og vilje som er uforanderlig på grunn av Guds uforanderlighet, må ikke forandres ved at vi prøver å «assimilere» det vare tanker. Denne faren består unektelig på grunn av var menneskelige natur. (Vi skal senere komme inn på at Jesus Kristus har sørget for at hans åpenbaring og lære blir uforfalsket).

Den nye sannhet som Kristus hadde brakt og det nye trossamfunn som Kristus hadde innstiftet trådte inn i historien på første pinsedag. Følger nå av det at kirken bare må forklares som en følge av pinseunderet eller som en skapning av apostlenes og de første kristnes tro på Kristus eller går kirken tilbake på en positiv og umiddelbar innstiftelse av selve den historiske Kristus? – På samme måte som det som Jesu disipler opplevet på første pinsedag ville være rotløst hvis ikke disiplene ved et forberedende personlig samvær med Kristus hadde trodd på ham som den evige Guds sønn, på samme måte ville også en kirkes påstand om å være Kristi kirke være rotløs og henge i luften hvis den bare kunne påberope seg rent overnaturlige erfaringer og ikke kunne peke på et fast og sikkert historisk fundament. Her forutsetter de overnaturlige erfaringer kjensgjerninger som historisk kan kontrolleres. Der kan ikke kreves tro og anerkjennelse for overnaturlige erfaringer som savner naturlige bevis, fordi disse overnaturlige erfaringer i sa tilfelle ikke kan kontrolleres. Med dette skal det ikke være sagt at alt som er overnaturlig må kunne kontrolleres i den forstand at det blir forståelig for oss, men selve faktumet må kunne kontrolleres. Derfor er det viktig å sla fast at kirken ikke er blitt til ved den tro som for apostlene og Jesu andre tilhengere ble bekreftet på første pinsedag, men at den har sine røtter i Kristi vilje og innstiftelse og at dette kan historisk kontrolleres. … …

Hvilket «grunnbegrep» og «vesensform» gjelder i Den Katolske Kirke?

Gamle tekster, Teologi /

Dette spør (senere) biskop Wember om i sin bok fra 1949 (les den her) og han fortsetter i kapittel 2:

… «Den katolske kirke» blir her oppfattet liksom den kjernen som Kristus har lagt ned i den store gave han har skjenket menneskene. Katolisismen er en utforming av denne guddommelige gave. Det er klart at denne utformingen ikke kan skje vilkårlig, men alltid må ga ut fra og ha sitt fundament i det som Kristus har nedlagt i kjernen. Ta f.eks. en trossetning som kirken fastslår. Innholdet av en slik trossetning er av Kristus lagt i «kjernen» og hører som sådan med til de trossannheter som Kristus har brakt for alle mennesker og som han har betrodd sin kirke. Hvis nå kirken fastslår at et bestemt innhold av denne trossannhet er en trossetning (dogme), så føyer kirken ikke en ny lære eller en ny trosgjenstand. til det som Kristus har nedlagt i kjernen, men den presiserer bare at dette bestemte, konkrete trosinnhold hører med til den lære som Kristus har gitt oss, og det får da karakter av en trossetning. En slik trossetning er altså en utfoldelse av «kjernens» innhold, en utfoldelse av det som hører med til kirken eller kirkens lære slik som Kristus har grunnlagt den. Den ytre form for denne læren (trossetningens ordlyd) er nå etter at kirken har opphøyet den til trossetning – om en skal si det slik – noe nytt, og dermed er katolisismen blitt rikere, d.v.s. kirkens lære er blitt ytterligere utformet, men denne utformingen består ikke i at selve trosinnholdet har fått noe nytt eller er blitt forandret. Det nye er bare at noe som helt fra kirkens grunnlegging av har hørt med til den lære som Kristus har betrodd sin kirke nå har fatt form av en konkret formulert trossetning.

Et stort krusifiks på alteret – eksempel fra pavemesse

Katolsk, Liturgi, Paven /

Damian Thompson skrev nylig om noe som skjedde da pave Benedikt feiret messen i Westminster Cathedral i London; i siste øyeblikk ble krusifikset og fire flotte lysestaker som stod foran paven bytta ut. (Disse må ikke blandes med de seks kjempestore lysestakene og krusifikset som alltid står bak hovedalteret i denne kirken. Alteret ble jo bygget for versus Deum feiring, derfor ble disse plassert der fra starten av – og senere er de heldigvis ikke tatt bort.) Slik skriver Damian – og nederst ser man lysestaker og krusifiks som ble funnet:

Benedict XVI was delighted by the Mass at Westminster cathedral, apparently regarding it as an ideal celebration of the modern Roman Rite – “the best he’s presided over in any foreign country,” I’m told. Second, the Vatican intervened at the last moment to make sure that the altar was decorated (as you can see in the picture above) by a free-standing antique crucifix.

I think I’m right in saying that the cathedral usually has a cross lying on the altar, propped up slightly to face the celebrant, thus following the letter but not the spirit of the Pope’s request that the priest should be symbolically orientated towards Calvary. When Mgr Guido Marini, the Vatican Master of Ceremonies, visited Westminster Cathedral earlier this year he seemed satisfied with this arrangement. So, when they trooped into the sanctuary for the service, the Bishops of England and Wales were expecting a virtually invisible low-lying cross and, on the altar itself, a couple of those stumpy candles that look like loo rolls. (I’m not referring to the big six candlesticks which are always on a marble platform behind the altar.)

But Mgr Marini had other ideas, (and found) a splendid crucifix and the two tall altar candlesticks … he asked for them, and in a manner that brooked no opposition. As it happens, some cathedral staff were only to delighted to oblige. But, for certain bishops, this rearrangement was about as welcome as an unscheduled celebration of Benediction at a Pentecostal revival meeting.

Why is the Bishops’ Conference so blind to the the advantages of a “Benedictine” arrangement of the altar, which adds solemnity while distracting from the personality of the celebrant? I know how well the central crucifix can work because my local parish priest has adopted the innovation: there is absolutely no sense of an object getting in the way of the consecration. But he’s in a minority.

Ny organisasjon for irske prester

Katolsk /

Litt sent har jeg nå fått med meg at det er oppretta en organisasjon av irske (katolske) prester, som hadde svært stort oppmøte på sitt stiftelsesmøte 15. september, og som (kort sagt) vil arbeide for at Kirken fortsetter å være moderne/ liberal. De ønsker ikke den nye oversettelsen av messen til engelsk, og de vil blankpusse idealene fra Vatikankonsilet. Slik leste jeg på NCROnline:

More than 300 priests were present at the first meeting of the Association of Catholic Priests in Port Laoise Sept. 15. Organizers had expected only 60 priests to attend, so the meeting was delayed while proceedings were transferred to a larger meeting hall.

One of the founders of the new association, Father Brendan Hoban, said the new association does not seek to represent all priests, only those who agree to its program, which was published in the September edition of the theological magazine The Furrow.

«The association hopes to speak to the members of the Vatican’s apostolic visitation to Ireland to voice our opposition to the new English-language translation of the Mass,» Father Hoban told Catholic News Service. «We believe the new translation, which is to come into effect next year, is over-complicated and over-Latinized. There has been very little consultation about it, but nobody seems to want it — it’s another example of the church trying to fix things that don’t need to be fixed and not fixing the things that need fixing.»

The association said it also would work for «full implementation of the vision and teaching of the Second Vatican Council, with special emphasis on: the primacy of the individual conscience, the status and active participation of all the baptized and the task of establishing a church where all believers will be treated as equal; a restructuring of the governing system of the church … encouraging a culture of consultation and transparency, particularly in the appointment of church leaders; a re-evaluation of Catholic sexual teaching and practice that recognizes the profound mystery of human sexuality.»

TRist utvikling, syns jeg.

«Strid troens gode strid. Grip det evige liv.»

Gamle tekster, Teologi /

Pastor J. van der Burg avslutter sitt hefte fra 1966 Om Livets mening (første del av min omtale er her), på denne måten:

… … Vi vet ikke hva helvetes ild består av. Men istedenfor å oppfatte ildstraffen som noe Gud har tilføyet til den åndelige straff, er det muligens mer riktig å forklare den som en naturlig følge av den åndelige straff, nemlig som noe de fortapte volder seg selv av uvilje mot Gud. Et menneske som ved egen skyld har utelukket seg fra det salige liv i Gud, kan ikke finne glede i noe skapt. Ikke lenger i stand til å elske Gud hater de fordømte alt det gode som kommer fra ham. Hvis Gud tilbød dem en naturlig lykke på en ny jord, ville de nekte å motta den. Frivillig søker de å tilintetgjøre enhver livsglede. Og det er meget mulig at helvetes ild ikke er annet enn denne frivillig forvoldte smerte.

I det evige liv vil vi bedømme alt i forhold til Gud. Noen kjærlighet mellom mennesker vil ikke eksistere, dersom ikke kjærligheten til Gud forener dem. Derfor vil en mors salighet i himmelen ikke bli hindret på grunn av et barn som er gått fortapt.

Av Bibelen fremgår at det bare er de store synder (de såkalte dødssynder) som fører til fortapelse (sml. 1. Kor. 6, 9-10; Gal. 5, 19-21; Ef. 5, 5; Åp. 21, 8; 22, 15; osv.) Den forutsetter at det for de troende er mulig å holde Guds bud så meget at de kan bli i hans kjærlighet (sml. Joh. 15, 4. 10; Rom. 6, 12-14; 8, 39; 2. Pet. 1, 10; osv.), og derav kan vi slutte at ikke alle de «mange ting vi alle snubler i» (Jak. 3, 2), er dødssynder. Til en dødssynd kreves at en overtrer Guds bud i en alvorlig sak, av helt fri vilje og med full kunnskap om sakens alvor. Og her i livet er det alltid mulig å angre sin synd og få tilgivelse. Bare de som forherder seg i ubotferdighet inntil døden, vil gå fortapt. Det er bare Gud som kan bedømme «når synden er fullmoden» (Jak. 1, 15), så den føder døden. Uvitenhet og sjelelige hemninger vil sikkert unnskylde mange. Dette forstår vi i vår tid bedre, etter at de psykologiske vitenskaper har lært hvor meget den menneskelige vilje kan være svekket ved arvelige anlegg, uvitenhet, oppdragelse, miljø. Ved Faderens trone gjentar Jesus nok ofte det han ba på korset: «Fader, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk. 23, 34). Vi kan håpe at mange i dødsøyeblikket får en særlig nåde til omvendelse, så de i fred med Gud kan forlate dette liv.

Men på den annen side må vi vokte oss for å svekke troen på en evig fortapelse. Å tro på fortapelsens mulighet, men ikke å tro at det gis mennesker som faktisk går fortapt, er i strid med mange uttalelser i den hl. Skrift.

Ikke minst i vår tid med dens avtagende gudsfrykt er det nødvendig å fremholde den bibelske lære om helvete.

«STRID TROENS GODE STRID. GRIP DET EVIGE LIV» (1. Tim. 6, 12).

Johannes Wember: «Den katolske kirke og katolisismen»

Gamle tekster, Teologi /

Johannes Wember, M.S.F. ble født i Tyskland 15. november 1900, ble presteviet 8. august 1926, kom til Norge og Tromsø 3. oktober 1938, flyttet tilbake yil Tyskland i april 1976 og døde 4. mai 1980. Fra 1938 var han sogneprest i Vår Frue, Tromsø, 9. oktober 1939-18. februar 1955 var han apostolisk prefekt for det apostoliske prefektur Nord-Norge, 18. april 1955-april 1976 var han apostolisk vikar for det apostoliske vikariat Nord-Norge, og titularbiskop av Vasada – bispeviet 15. mai 1955.

I 1949 utga en hefte som jeg nå har skannet inn og arbeider med å gjøre klar, så langt er de første fire kaptilene klar – og det kan elses her. Heftet starter slik:

DEN KATOLSKE KIRKE OG KATOLISISMEN
ved Johannes Wember
Utgitt av Det Apostoliske Prefektur, Nord-Norge – Tromsø

Forord.

I bladet «Nytt Liv» er de grunnleggende tanker for den katolske kirke og katolisismen blitt behandlet i en artikkelserie under tittelen «Om katolisismens vesen». Meningen med artiklene var å gi en kortfattet oversikt over det fundamentet både den katolske kirke og dens troslære er bygget på. For å etterkomme et fra flere hold ytret ønske utkommer artikkelserien nå i form av en brosjyre under tittelen «Den katolske kirke og katolisismen». Brosjyren er i det vesentlige det samme som artikkelserien; det er bare foretatt noen få forandringer for å gjøre framstillingen klarere. Det star helt klart for meg at stoffet hverken er behandlet altomfattende eller uttømmende. Når jeg allikevel bestemte meg til å utgi artikkelserien i form av en brosjyre, så er det fordi jeg tror at det vesentligste av stoffet er blitt behandlet, så at alle som er interessert i å lære å kjenne de tanker som ligger til grunn for den katolske kirke og katolisismen, kan få en oversikt i konsentrert form.

Den ledende tanke ved bearbeidelsen av stoffet hvor en del både katolsk og protestantisk faglitteratur er blitt benyttet – var å tjene sannheten ved å gi en kort og prinsipiell utgreiing for de ofte omdiskuterte, men også altfor ofte mindre godt eller direkte misforståtte grunntanker som er herskende i den katolske kirke og i katolisismen.

Tromsø, 2. februar 1949.
Johannes Wember, Apostolisk prefekt.

Innhold:
1. Innledning
2. Katolisisme og den katolske kirke
3. Den religionshistoriske betraktning
4. Jesu Kristi kirke. Kirkebegrep
5. Peters lederstilling i kirken
6. Peters etterfølgere. Kirkens grunnform
7. Autoritetstro. Ufeilbarhet
8. Bibelen. Overleveringen
9. Rettferdiggjørelsen
10. Fortjeneste. Gode gjerninger
11. Avslutning

van der Burg: Om Livets mening – del 3

Gamle tekster, Teologi /

I sitt hefte fra 1966 Om Livets mening (første del av min omtale er her), skriver pastor van der Burg i del 3 om fortapelsens mulighet (et vanskelig tema, som han behandler godt) bl.a. følgende:

FORTAPELSE

Frivillig må vi virke med til vår evige salighet. Det er mulig for et menneske å avvise Guds kjærlighet. Hvis en har gjort det, gir Guds barmhjertighet her i livet anledning til et nytt valg. Men nådetiden er ikke ubegrenset. Den opphører med døden. Hvis en dør i Guds unåde, følger den evige fortapelse.

Om den evige fortapelse som en motsetning til den evige salighet taler Bibelen – og ikke minst Jesus selv meget ofte og med de sterkeste uttrykk. «Disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (Mat. 25, 46) – I Matteus-evangeliet alene nevner Jesus helvetesstraffen 18 ganger). «De skal lide straff, en evig fortapelse bort fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2. Tess. 1, 9). Læren om «evig dom» hører til kristendommens «grunnsannheter» (Hebr. 6, 1-2). Helvete beskrives som en «uutslukkelig ild» (Mat. 25, 41; Mark. 9, 43-48; Jud. 7; Åp. 14, 10-11). Troen på den evige fortapelse bekreftes på en særlig måte ved Bibelens lære om djevlene, de mange falne engler, hvis hat mot menneskeslekten viser at- de ikke har noe håp om frelse. Når Gud ikke sparte de høye engler, vil han heller ikke spare de mennesker som gjør opprør mot ham.

Læren om den evige fortapelse er forferdelig for våre tanker. Men vi har ikke rett til å si at den er i strid med kristendommens vesen som kjærlighetens religion. Det må ikke være vanskeligere å tro på en evig syndestraff enn å tro på Guds Sønns lidelse for å bortta menneskenes synder. Jesu kors er en åpenbaring av Guds kjærlighet, men samtidig en åpenbaring av Guds hellige vrede over synden. Helvetes mysterium hører sammen med inkarnasjonens og korsets mysterium. De er begge en åpenbaring av syndens uendelige ondskap, som krever en uendelig fyldestgjøring. jo høyere i verdighet en person overgår den som krenker ham, desto større er krenkelsen. Men Gud er uendelig opphøyet over enhver skapning, og derfor har synden (den bevisste avvisning av hans kjærlighet) en uendelig ondskap. Hele den kristne frelseslære er basert på dette. På grunn av syndens uendelige ondskap kunne bare Guds Sønn, som han har et uendelig velbehag i, gi en fullkommen soning for den ved sin lydighet. Hvis et menneske avviser Kristi soning, må det selv gi en uendelig fyldestgjøring ved en evig straff.

Gud, som «er kjærlighet» (1. Joh. 4, 8), vil ikke at noe menneske skal gå fortapt. I sin godhet vil han gi oss del i sin egen salighet, men han kan ikke gi seg til oss uten at vi frivillig gir oss selv til ham. Mister vi vår salighet, er det utelukkende vår egen skyld med den fryktelige selvbebreidelse dette vil ha til følge. Det er ikke Gud som fordømmer et menneske, men mennesket som fordømmer seg selv. Guds vrede betyr ikke noen forandring i Gud. Den består i at et menneske unndrar seg hans kjærlighet. … ….

Matutinlesninger fra Esters bok – 5

Liturgi /

Dette er siste del av Esters bok som brukes i Matutinbønnene; dronning Ester legger sin sak fram for kong Xerxes, jødene blir berget, og Haman blir selv hengt i den galgen han har bygd for sin fiende Mordekai. Også her er noe av teksten (første del) tatt fra den greske ester-boken (møtet mellom dronning og konge, som Händel beskriver så levende i sitt oratorium Esther fins knapt i vanlige norske bibler), men det resterende er fra Bibelselskapets vanlige utgave:

Den tredje dagen, da Ester sluttet sin bønn, tok hun av seg sørgedrakten og iførte seg på ny sitt dronningskrud. Da hun nå var kledd i all sin prakt og hadde påkalt den Gud og frelser som ser alt, tok hun med seg to terner og gikk av sted. Hun støttet seg på den ene, som det sømmer seg fornemme kvinner, mens den andre fulgte etter og bar slepet hennes. Hun var blendende vakker og så lykkelig ut. Hennes ansikt strålte av skjønnhet, men hjertet var tynget av frykt. Hun gikk gjennom alle dørene og trådte, så fram for kongen. Han satt på tronen, iført sitt kongelige skrud, som var helt dekket av gull og edelstener. Han så fryktinngytende ut. Da så han opp med verdig mine, og ansiktet ble mørkt av vrede. Dronningen sank sammen, blek og avmektig, og hun falt mot skulderen til den piken som hun hadde støttet seg på. Da forvandlet Gud kongens sinn og gjorde ham mild. Engstelig sprang han ned fra tronen og tok henne inn til seg. Slik holdt han henne helt til hun kom til seg selv igjen. Han trøstet henne med disse vennlige ord: «Hva er det, Ester? Ikke vær redd, jeg er jo din bror. Du skal ikke dø, for bestemmelsen gjelder bare våre underståtter. Kom hit til meg!» Så løftet kongen sitt gullsepter og la det på esters nakke. Han kysset henne og sa: «Fortell meg hva du har på hjertet.» Da sa Ester: «Da jeg så deg, herre, lignet du en Guds engel, derfor ble jeg slått av frykt for din herlighet. For du er så storslått å se til, og ditt ansikt er fullt av mildhet.» Men idet hun talte, falt hun bevisstløs om. Kongen ble meget engstelig, og alle tjenerne hans prøvde å trøste henne. (Så langt fra den greske Ester-boken.)

Da sa kongen til henne: «Hva har du på hjertet, dronning Ester? Er det noe du ønsker? Om det så er halve riket, skal du få det.» Ester svarte: «Dersom kongen så synes, vil jeg gjerne at du, herre konge, og Haman i dag skal komme i det gjestebudet jeg har stelt til for deg.» Da sa kongen: «Skynd dere og hent Haman, så Ester kan få sitt ønske oppfylt.»

Så kom kongen og Haman i det gjestebudet som Ester hadde stelt til. Mens de satt og drakk vin, sa kongen til Ester: «Er det noe du vil be meg om, skal du få det. Om det så er halve riket du ønsker, skal din bønn bli oppfylt.» Ester svarte: «Det jeg ønsker og ber om, er dette: Dersom kongen har godvilje for meg, og dersom kongen vil oppfylle det jeg ber om, og gjøre det jeg ønsker, så må kongen og Haman komme i det gjestebudet jeg vil stelle til for dere. I morgen vil jeg da gjøre som kongen sier.»

Så kom da kongen og Haman igjen til gjestebudet hos dronning Ester. Mens de satt og drakk vin, sa kongen også denne gangen til Ester: «Er det noe du vil be meg om, skal du få det. Om det så er halve riket du ønsker, skal din bønn bli oppfylt.» Da svarte dronning Ester: «Dersom du har godvilje for meg, konge, og dersom du synes det er rett, så unn meg livet fordi jeg ber om det, og unn mitt folk livet fordi jeg ønsker det. For både jeg og mitt folk er solgt til å bli utryddet, drept og utslettet. Var det enda bare til å være treller og trellkvinner vi var solgt, skulle jeg ikke ha sagt noe. Da ville ikke vår ulykke ha vært noe å bry kongen med.»

Kong Xerxes tok til orde igjen og spurte dronning Ester: «Hvem er han, og hvor er han som har våget seg til å gjøre noe slikt?» Ester svarte: «Det er en voldsmann og fiende, denne onde Haman.» Da ble Haman livende redd for kongen og dronningen. Kongen reiste seg i harme og gikk fra drikkelaget ut i slottshagen. Men Haman ble stående for å be dronning Ester om å spare hans liv; for han skjønte at kongen hadde satt seg fore å føre ulykke over ham.

Da kongen kom tilbake fra slottshagen til huset der gjestebudet ble holdt, lå Haman bøyd over den benken som Ester satt på. Da ropte kongen: «Vil du til og med gjøre vold mot dronningen her i mitt eget hus!» Ikke før var ordene ute av kongens munn, så dekket tjenerne Hamans ansikt. Harbona, en av de hoffmennene som gjorde tjeneste hos kongen, sa: «Se, ved huset til Haman står det en galge som er femti alen høy. Den har Haman fått laget til Mordekai, han som gjorde kongen så stor en tjeneste.» Da sa kongen: «Heng ham i den!» Så hengte de Haman i den galgen som han hadde reist for Mordekai. Og kongens harme la seg.

Skroll til toppen