I løpet av sitt besøk i Tyrkia har flere mennesker kommentert at pave Benedikt nå har klart å kommunisere på en måte som er bedre tilpasset et moderne samfunn og dets media.

Det begynte med hans (og Vatikanets) understreking av at de ønsket Tyrkia velkommen inn i EU, hvis de oppfylte de betingelsene som er satt opp, spesielt om trosfrihet. Dette skapte en mye bedre atmosfære under hele besøket, siden kardinal Ratzinger for to år siden uttalte seg nokså negativt om Tyrkias søknad.

En interessant ting (som bildet viser) var hans besøk i Den blå moskeen, der paven så ut til å be ‘sammen’ med de muslimske religiøse lederne. John Allen skriver om dette:

One could, of course, interpret that moment of prayer in the Blue Mosque in different ways. Where some saw a towering image of respect and mutual reverence before the divine, others might perceive an act of Christian colonialism – a way of “planting the Cross,” so to speak, in a Muslim space. Still others might fret about religious relativism or syncretism, an unacceptable blurring of the boundaries between different faith traditions. …. …

During his visit to the mosque, Benedict was not tight-lipped or awkward; instead, he appeared animated, pleased to be there, and respectful to his hosts throughout. The day before, he had playfully held aloft a Turkish flag, communicating as much in an instant about his respect for Turks as in numerous public utterances. He also celebrated Mass for a tiny flock in Ephesus, disabusing stereotypes of papal majesty and power without uttering a word of theological argument on the subject. On that day, Benedict looked and sounded every bit a pastor, in effect providing a symbolic statement about the roots of the Petrine ministry.

Allen skriver på samme måten om møtet med den ortodokse kirkes patriark Bartolomeus I:
Yesterday, the shot of Benedict and Patriarch Bartholomew I holding hands aloft from the balcony of the Phanar, or embracing one another after signing their Common Declaration, probably said more about the progress of the ecumenical movement than either man’s written statements.

It may also mark the moment when this wordsmith pope learned to talk in pictures.

Det er på ingen måte tilfeldig at Pave Benedikts besøk til Konstantinopel og Den ortodokse kirke er lagt til 30. november. I dag er det nemlig apostelen Andreas’ festdag, og en svært viktig dag for patriarken av Konstantiopel – på lignende måte som Peter er viktig for Roma.

Slik kan vi lese om Andreas på www.katolsk.no:
De mest troverdige kildene forteller at Andreas misjonerte rundt Svartehavet og i Hellas. Til slutt slo han seg ned i Hellas og forkynte evangeliet der som biskop av Patras, hovedstaden i distriktet Akaia.

Andreas’ relikvier ble i 357 etter et dekret fra keiser Konstantius II (337-61) ført i et triumftog fra Patras til Konstantinopel og bisatt i Apostelkirken der. Andreas ble deretter byens høyt ærede skytshelgen, i et forsøk på å gjøre Konstantinopel likeverdig med Roma, som hadde apostlene Peters og Paulus’ graver.

Paven feiret i dag en av de minste pavemessene noensinne, da han feiret messe i Efesus for 300 deltakere (og nesten like mange konselebrerende prester og biskoper), et sted der én tradisjon sier at Maria døde. (Her kan vi lese mer om ‘paven som en enkel landsens prest’.) Der sa han bl.a.:

I dagens liturgi har vi hørt gjentatt, som respons til den bibelske salmen, jomfru Marias jubel da hun møtte sin eldre slektning, Elisabet. «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg over Gud, min frelser.» (Lk 1:39 ff). Våre hjerter ble også trøstet av ordene fra salmisten: “Godhet og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre. ” (Ps 85:11).

Dear brothers and sisters, in this visit I have wanted to convey my personal love and spiritual closeness, together with that of the universal Church, to the Christian community here in Turkey, a small minority which faces many challenges and difficulties daily. With firm trust let us sing, together with Mary, a magnificat of praise and thanksgiving to God who has looked with favour upon the lowliness of his servant (cf. Lk 1:48). Let us sing joyfully, even when we are tested by difficulties and dangers, … Mary teaches us that the source of our joy and our one sure support is Christ, and she repeats his words: “Do not be afraid” (Mk 6:50), “I am with you” (Mt 28:20). Mary, Mother of the Church, accompany us always on our way! Hellige Maria Guds mor, be for oss, nå og i vår dødstime. Amen. Aziz Meryem Mesih’in Annesi bizim için Dua et. Amen.

Les hele pavens tale her.

Flere har sendt inn kommentarer til posten jeg skrev om gifte prester for et par dager siden. Jeg vil gjerne fortsette denne samtalen og skriver derfor her litt grundigere hva jeg selv mener om saken.

Hvis man argumenterer rent praktisk – hvordan de gifte og de ugifte prestene vi kjenner fungerer – så kommer vi nok ikke til noen konklusjon, for noen argumenter vil tale for og noen vil tale mot sølibatet.

Men nå er ikke Den (latinske delen av den) katolske kirkes praksis med sølibat for prester i vesentlig grad begrunnet praktisk. Man argumenterer jo først og fremst med at en person som ikke gifter seg, lettere kan innvie hele livet sitt til Kristus og til Kirken. Paulus skriver jo ganske tydelig om dette, og sier at et slikt liv på mange måter er det beste.

De som ikke er gift, har altså et bedre utgangspunkt, men man må vel også si at det er krevende å ikke være gift. Man kan lett bli litt sær, ensom, ensporet, og klarer kanskje ikke å fokusere på Gud og Kirken i den grad man absolutt skal og bør som prest. Å være gift kan kanskje kalles den gylne middelvei; man blir vel sjelden ’hellig’, men kan få mye god hjelp av ektefelle og barn til å bli en god person og en god kristen.

Den viktigste grunner for meg for at Kirken ikke bør åpne generelt for gifte prester, er at man ikke bør forandre en 1000-årig tradisjon som involverer flere hundre tusen prester. Man vil aldri ha oversikt over hva som kan skje, hvis man gjør noe så dramatisk. Da vil det være bedre å gjøre det i svært begrenset grad – og noen svært små åpninger har man jo fått.

Jeg skulle nok ønske at man (Vatikanet) hadde tatt bort noen av begrensningene som nå gjelder for gifte prester (innenfor latinsk ritus); at de ikke får bli sogneprester, at de knapt nok kan gjøre vanlig menighetstjeneste, men helst bør arbeide på skoler, sykehus, fengsler osv.

Til slutt: Noen har skrevet i kommentarene at en ugift prest har et kall, men at en gift prest har prestetjenesten som et yrke. Det vil jeg påstå er en stor misforståelse. Det er helt klart et kall for meg, det er helt klart kall i ortodokse og såkalte gresk-katolske kirker, og det har tradisjonelt sett også tydelig vært oppfattet som et kall fra Gud i protestantiske kirker.

Dagbladet har i dag lagt ut en lang artikkel om hvorfor katolske prester ikke kan gifte seg. Artikkelen er skrevet av Astrid Meland og er på mange måter god, men de dummet seg (som vanlig) ut mht overskriftene – den som akkurat nå står på Dagbladets hovedside er for tåpelig til å gjengi. Les artikkelen her.

Min venn og kollega – sogneprest Frode Eikenes i St. Olav domkirke i Oslo – sier bl.a. følgende til Dagbladet:

Han lever selv i sølibat, og synes det gir ham et nærere forhold til menigheten, terskelen for å kontakte prestene blir lav og tilliten høy. For ham er det vanskelig å se for seg en kombinasjon av prestekallet og familieliv.

– Det å være prest skal ikke ses på som et yrkesvalg. Det handler om et kall fra Gud, å identifisere seg med Kristus i det liv man lever og den oppgaven man gjør for folk. Man skal være helhjertet, og derfor er man kommet til at det å være prest faller sammen med å gi sitt liv fullt og helt til Gud og kirken uten reservasjon, sier Eikenes.

Før pave Benedikts reise til Tyrkia nå i sutten av november skriver Time Magazine en stor artikkel om ham; og sier at han «har blitt en lysstråle, like mye som en moralsk leder. Plutselig, når han snakker, lytter hele verden.» Dette har skjedd i etterkant av Pavens foredrag i Regensburg, der han bl.a. snakket om ytringsfrihet og intellektuell redelighet.

Slik leser vi i TIME MAGAZINE:

Few people saw this coming. Nobody truly expected Benedict to be a mere caretaker pope — his sometimes ferocious 24-year tenure as the Vatican’s theological enforcer and John Paul’s right hand suggested anything but passivity — but neither did church watchers expect surprises.

In one imperfect but powerful stroke, he departed from his predecessor’s largely benign approach to Islam, discovered an issue that might attract even the most religiously jaded and managed (for better or worse) to reanimate the clash-of-civilizations discussion by focusing scrutiny on the core question of whether Islam, as a religion, sanctions violence.

LES CNN’s OPPSLAG OM DETTE ELLER DIREKTE I TIME MAGAZINE.