Kristus er den gode hyrde

Liturgi, Teologi /

Fra denne søndagens matutin:

Av den hellige Gregor den Stores førti homilier over evangeliene.

Kristus er den gode hyrde

«Jeg er den gode hyrde. Og jeg kjenner mine får», det vil si jeg elsker dem, «og mine kjenner meg». Det er som om han sa rett ut: «De som elsker meg, adlyder meg». For den som ikke elsker sannheten, kjenner den slett ikke. Siden dere nettopp har hørt, kjæreste brødre, om de farer vi, deres hyrder, er utsatt for, tenk da også over hvilke farer som truer dere, ut fra Herrens egne ord. Ransak dere selv og se om dere virkelig er hans får, se atter om dere kjenner ham, se etter om dere kjenner lyset fra sannheten. Jeg sier «kjenner» og med det mener jeg: kjenner, ikke ved tro, men ved kjærlighet. Kjenner, sier jeg, ikke i tro, men i gjerning. For evangelisten Johannes som sier dette, bekrefter dette der hvor han skriver: «Den som sier at han kjenner Gud, men ikke holder hans bud, er en løgner». Derfor er det at Herren her straks legger til: «- som Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen; og jeg gir mitt liv for mine får». Det er som om han sa rett ut: «At jeg kjenner Faderen og kjennes av ham, består i det at jeg gir mitt liv for mine får. Dette betyr at den kjærlighet som får meg til å dø for fårene, viser hvor høyt jeg elsker Faderen.»

Om disse fårene sier han så: «Mine får hører min røst; jeg kjenner dem og de følger meg og jeg gir dem evig liv». Og litt ovenfor sier han om dem: «Dersom noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst og gå inn og ut og finne beite». Han går nemlig inn til troen og fra troen går han ut til beskuelsen, fra tro til klarsyn, og han finner beite i det evige måltid. Hans får finner altså beite, fordi den som følger ham av udelt hjerte, finner næring på det evigvarende grønnsvær. For hva er de utvalgtes beitemark, om ikke den indre glede over paradisets eviggrønne have? De utvalgtes beitemark er nemlig nærværet av Guds ansikt, som uten ende nærer sinnet med livets brød når det beskues uten opphør.

La oss da, høyt elskede, søke hen til disse gressganger hvor vi kan glede oss over festlighetene sammen med så mange medborgere. Deres glade feststemning bør tjene oss til innbydelse. La oss oppildne vårt sinn, la troen flamme opp mot det som den tror, la vårt begjær slå som flammer opp mot himmelen. Den som elsker slik, er alt på vei. Ingen motgang skal få legge en demper på gleden ved denne indre fest. For om noen har satt seg fore å gå et sted, endrer da ikke ulendte veier hans forsett. Heller ikke skal rikdommens hildring få dåre oss, for tåpelig er den vandringsmann som glemmer å gå dit han skulle, bare fordi han får øye på fagre enger underveis.

Liturgien i det engelske ordinariatet

Liturgi /

På bloggen PrayTell leser vi:

Msgr. Keith Newton, Ordinary of the Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham, issued “Guidelines for the celebration of the Holy Eucharist in the Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham” this Easter.

Here are some interesting items.
Recommended: Ad orientem (priest not facing the people); Eucharistic Prayer I (and not only on Sundays); plainchant (ICEL English, Latin Mass ordinary, Latin Marian antiphons); priests and deacons singing their liturgical texts; sung Gospel reading; retrieving propers but hymns are part of Anglican tradition; communion rail with kneeling communicants.

Required: RSV translation of lectionary (but see #24 on Jerusalem Bible with diocesan congregations); Communion in both forms (recommended: minister holds on to chalice).

Permitted: omitting the response of the Responsorial Psalm; collect from Book of Divine Worship or from Roman Missal (but not with “re-traditionalized” wording); Communion in hand (with “throne” bringing the Host to the mouth).

Den hellige Ireneus: Eukaristien er pant på oppstandelsen

Liturgi, Teologi /

Fra matutin torsdag tredje uke i påsketiden:

Av den hellige Ireneus’ skrift «Mot alle vranglærer».

Eukaristien er pant på oppstandelsen

På alle måter ugudelige er de som forkaster hele Guds råd til frelse, som benekter at legemet kan bli frelst og håner troen på dets gjenfødelse og sier at det ikke kan bli uforgjengelig. Men dersom kjødet ikke kan bli frelst, da har heller ikke Herren løskjøpt oss ved sitt blod, da er heller ikke den eukaristiske kalk samfunn med hans blod da er heller ikke det brød vi bryter, samfunn med hans legeme. Det finnes ikke noe blod som ikke kommer fra blodårene, kjøttet og resten av det som mennesket består av, og som Guds Ord virkelig ble og slik løskjøpte oss ved sitt blod. Derfor er det apostelen sier: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse». Og fordi vi er lemmer på hans legeme og næres ved hjelp av det skapte, den skapning han selv stiller til rådighet fos oss ved å la solen gå opp og la det regne slik han vil, sa han at den kalk som stammer fra skaperverket, var hans eget blod, blod som styrker vårt eget blod, og han stadfestet at det brød som kommer fra skaperverket, var hans eget legeme som nærer vårt eget legeme.

Når da kalken med vin blandet med vann og det nybakte brød tar imot Guds ord og blir Kristi blods og legemes eukaristi som vårt legeme styrkes og næres ved, hvordan kan de da hevde at legemet er uskikket til å ta imot Guds gave, nemlig evig liv, siden det næres av Kristi blod og legeme og er lem på hans legeme? For slik sier den salige apostel i brevet til efeserne: «For vi er lemmer på hans legeme, av hans kjøtt og hans ben». Ikke vet jeg hvilket åndelig og usynlig menneske han skulle si dette om, «for en ånd har ikke kjøtt og knokler». Nei, han taler om mennesket slik det virkelig er, nemlig bestående av kjøtt og nerver og knokler, og som styrkes av kalken som er lans blod og av brødet som er hans legeme.

Det har seg som med vintreet som etter å ha blitt satt i jorden, bærer frukt i sin tid, eller som med «hvetekornet som faller i jorden». Etter å ha gått i oppløsning bærer det mange foll ved Guds Ånd som «fyller jorden». Deretter blir vinen og kornet til næring for menneskene ved kyndig stell. Etter å ha tatt imot Guds ord, blir de så eukaristi, det vil si Kristi legeme og blod. På samme måte skal våre legemer, næret av eukaristien, lagt i jord og oppløst i jorden, oppstå i sin tid, idet Guds ord gir dem del i oppstandelsen «til Gud Faders ære», han som kler dette dødelige i udødelighet og dette forgjengelige i uforgjengelighet, for Guds kraft fullendes i avmakt.

Gratulerer med dagen Benedikt XVI!

Paven /

Pope Benedict XVI

Pave emeritus Benedikt XVI fyller 86 år i dag. En annen prest skriver om dette:

I will say Holy Mass today for his intention.

Will you all stop and say a prayer for Benedict, perhaps even several times today? Ask others to do so as well?

He has great devotion to Our Lady. Perhaps you could say the Rosary for him.

We all owe him much gratitude.

Jeg leser også messen for ham i kveld.

Bilder fra London

Generelt /

Jeg sitter søndag kveld og ser på bilder vi tok i London sist uke. Det første bildet viser den katolske Westminster Cathedral, med følgende tekst over inngangen: DOMINE JESU REX ET REDEMPTOR, PER SANGUINEM TUUM SALVA NOS.

westminster_cathedral

De neste tre bildene er fra the Victoria and Albert museum: et flott alterkrusifiks og to fine messehakler.

krisifiks_mus

messehakel1

messehakel2

Dagens matutinbønn: Om feiring av eukaristien

Katolsk, Liturgi /

Slik leser vi i dag til Matutin:

Fra den hellige Justin Martyrs første forsvarsskrift for de kristne.

Feiring av eukaristien

I det måltid som vi kaller «eukaristi», har ingen annen lov til å ta del enn den som tror at det vi lærer, er sant, som er blitt renset i det bad som gir osts syndsforlatelse og gjenfødelse, og som lever slik Kristus har lært oss. For vi tar ikke imot dette som alminnelig brød eller alminnelig drikk; men på samme måte som Jesus Kristus, vår Frelser, ble menneske av kjøtt og blod ved Guds ord for vår frelses skyld, slik har vi også lært at den mat som er velsignet ved de bønnens ord vi har fra ham, og som vårt kjøtt og blod næres ved når den er forvandlet, den er Jesu kjøtt og blod, han som ble menneske av kjøtt og blod.

For apostlene har i de erindringer de har nedtegnet, og som kalles «evangelier», fortalt at det var slik det var blitt befalt dem, nemlig at Jesus tok brødet, takket og sa: «Gjør dette til minne om meg, – dette er mitt legeme.» På samme måte tok han begeret, takket og sa: «Dette er mitt blod,» – og at det var bare dem han gav det til.

Etterpå minner vi alltid hverandre om dette. Og de velstående bistår de trengende, og vi holder alltid sammen. Vi velsigner alle tings Skaper gjennom hans Sønn Jesus Kristus og gjennom den Hellige Ånd for alt det vi bærer frem.

Og på den dag som kalles Solens dag, samles alle som bor både i byen og på landet på ett sted. Da blir apostlenes erindringer og profetenes skrifter lest høyt, så lenge som tiden tillater det. Deretter, etter at lesningene er avsluttet, holder forstanderen en tale hvor han oppfordrer til å etterleve denne gode lære. Deretter reiser vi oss og oppsender bønner. Etter at bønnene er avsluttet, blir det, som før fortalt, frembåret brød og vin og vann, og forstanderen fremsier også bønner og takksigelser som best han kan, og folket svarer sitt bifallende «amen». Deretter blir de velsignede elementer utdelt og fortært av alle og sendt med diakonene til de fraværende. De velstående og de som ønsker det, yter frivillig hver sitt bidrag. De innsamlede midler blir overlatt forstanderen, og han bistår foreldreløse og enker, dem som av sykdom eller andre grunner er i nød, fanger og fremmede på gjennomreise – kort sagt, han er alle nødlidendes forsørger.

Vi holder våre fellesskapsforsamlinger på Solens dag fordi den er den første dag, den dag da Gud forvandlet mørket og materien og skapte verden, og fordi Jesus Kristus, vår Frelser, på den samme dag stod opp fra de døde. For det var dagen før Saturn dag de korsfestet ham, og dagen etter Saturns dag, det vil si på Solens dag, at han viste seg for sine apostler og disipler og underviste dem i det som vi har fremlagt, også til deres overveielse.

Kirken hadde visst rett likevel

Apologetikk /

Bjørn Are Davidsen fortsetter sitt apologetiske arbeid, og det bærer gradvis frukt. Han forteller her at Illustrert Vitenskap kan fortelle at Kirken (dvs. Den katolske Kirke, i dette og det fleste tilfeller) aldri har trodd at jorden var flat, men at dette var en misforståelse som oppstod på 1820-tallet.

Illustrert vitenskap - rund jord 7-2013

Nyheter om Den katolske Kirke og Groruddalen

Generelt, Katolsk /

Denne uka har vi kunnet lese at en 10 års avtale om leie av Bredtvet kirke er undertegnet. Avisa Dagen kan også fortelle at det fortsatt er noen som protesterer mot at Den norske kirke skal gi fra seg Bredtvet kirkeke. Og groruddalen.no kan fortelle at katolikkene nå har vært og sett på Bredtvet kirke – jeg feiret selv katolske messer der hver søndag i september og oktober i fjor, inntil vi ble bedt om å oppgi vår leieavtale.

National Gallery, London

Generelt /

Vi er et par dager i London, og i dag var vi hele dagen i the National Gallery, der jeg så mange bilder og altertavler fra før 1500, bl.a. disse to:

13april_altarpiece

The Coronation of the Virgin: Complete (1370-1) – Jacopo di CIONE

13april_altarpiece2

Christ on the Cross, and Other Scenes (1487) – NICCOLO di Liberatore

Det er ikke lov å fotografere på museet, så disse bildene er fra http://www.nationalgalleryimages.co.uk/ – der man også kan bestille bilder i større format.

I dag feirer vi 25. mars (to uker for sent)

Katolsk, Liturgi /

Siden høytiden for Herrens bebudelse (25. mars) i år falt på mandag i den stille uke, kunne den ikke feires før i dag, etter at påskeoktaven var over. Til Matutin leste vi i dag følgende sentrale tekst:

Fra Pave Leo den Stores brev til Flavianus – Epistola XXVIII

Vår forsonings mysterium

Guds natur og menneskets natur, Guds vesen og menneskets vesen, forble slik de var, men de kom sammen i en person. Dermed iførte kongeverdigheten seg ringhet, kraften svakhet, evigheten dødelighet. For å betale vår gjeld forenet Guds uforgjengelige natur seg med vår forgjengelige. For å kunne helbrede oss var den ene og samme mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus, på samme tid i stand til å dø i kraft av sin menneskelighet og ute av stand til å dø i kraft av sin guddommelighet.

Den sanne Gud ble født i et sant menneskes fulle og hele natur, helt ut guddommelig, helt ut menneskelig. Det vi kaller menneskelig, er det som ble skapt i oss av Skaperen i opphavet, det han tok opp i seg for å gjenskape. Det som bedrageren tilføyde, og som det bedratte menneske slapp inn i seg, finnes det nemlig ikke spor av i Frelseren. Selv om han delte våre menneskelige svakheter, ble han ikke dermed delaktig i våre synder. Han tok en slaves skikkelse, men uten syndeplett. Han løftet menneskenaturen opp, uten dermed å forringe Guds natur. Han, Skaperen og Herren over alt som er, gav avkall på sitt eget. Han gav seg til syne og ville være en dødelig blant dødelige, ikke av avmakt, men av barmhjertighet. Slik har det seg at han som var i Guds skikkelse, skapte mennesket, alt mens han ble menneske i en tjeners skikkelse.

Guds Sønn trer altså inn i verden her nede. Han stiger ned fra sin trone i himmelen uten å forlate den herlighet han har hos sin Far; han fødes på en ny måte, ved en ny fødsel. På en ny måte fordi han som er usynlig i kraft av sin guddommelige natur, blir synlig i kraft av vår natur, han, den ufattelige, ville la seg fatte; han som er før all tid, blir til i tiden; altets Herre tok en tjeners skikkelse og skjulte sin majestets uendelige velde; den uforgjengelige Gud unnså seg ikke for å bli et forgjengelig menneske, — han, den udødelige, underkastet seg dødens lov.

Han ble født ved en ny fødsel, for den ukrenkede jomfruelighet kjente ikke den onde lyst, men stilte den kjødelige materie til tjeneste. Fra sin Mor tok han opp i seg den menneskelige natur, ikke menneskets syndighet. Selv om vår Herres Jesu Kristi fødsel skjedde ved et under, unnfanget som han ble i en jomfrus skjød, er ikke dermed hans natur vesensforskjellig fra vår.

Han som er sann Gud, er også sant menneske, og det finnes intet usant i denne forening, for menneskets ringhet og guddommens høyhet forholder seg gjensidig til hverandre. Slik Gud ikke forandres ved sin barmhjertighet, slik oppslukes ikke mennesket av Guds storhet. Hver natur virker i samsvar med det den er, men i fellesskap med den andre, hvilket vil si at Ordet handler i samsvar med Ordet, og kjødet i samsvar med kjødet. En natur gjør under, den andre lar seg mishandle. Og på samme måte som Ordet ikke forlater den likhet det har med Faderens herlighet, slik fjerner ikke kjødet seg fra vår natur. Det må ofte gjentas at han er en og den samme, i sannhet Guds Sønn, i sannhet menneskesønn. Han er Gud, for «i opphavet var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud»; han er menneske, for «Ordet ble kjød og bodde iblant oss».

I den norske tidebønneboken leser vi om denne teksten:

Leo den Store, pave 440-461, grep på en avgjørende måte inn i den kristologiske strid som førte til konsilet i Kalkedons (451) fastleggelse av den ortodokse tro på to naturer i Gudmennesket. Hans brev til Flavianus, patriark av Konstantinopel, datert den 13. juni 449, ble foranlediget av at et økumenisk konsil var sammenkalt i Efesus til forsvar for den monofysittiske munken Eutykes. Dette brevet, også kalt Tomus Leonis, utgjør den mest autoritative fremstilling av den tro som ble bekjent av konsilet i Kalkedon. Det ble tatt inn i konsilets akter.

Surgens Iesus mane prima sábbati, appáruit primo Maríæ Magdalénæ, allelúia.

Liturgi /

Evangeliet på lørdagen i påskeoktaven er fra Markus 16,9–15 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

Da Jesus var oppstanden, tidlig søndag morgen, viste han seg først for Maria fra Magdala, som han hadde drevet syv demoner ut av. Hun gikk avsted for å fortelle det til dem som hadde vært med ham, og som nå sørget og gråt. Men da hun fortalte at han levde, og at hun hadde sett ham, ville de ikke tro det. Senere viste han seg i en annen skikkelse, for to av dem, mens de var på vei ut på landet. Disse gikk også og fortalte det til de andre, men heller ikke de ble trodd. Men til sist viste han seg for de elleve selv, mens de satt til bords, og bebreidet dem en slik innbitt vantro, at de hadde nektet å tro dem som hadde sett ham oppstanden. Så sa han til dem: «Gå ut og forkynn evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt! Den som tror og lar seg døpe, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt.»

Forstå pave Frans ved hjelp av pave Benedikt

Katolsk, Paven /

Father Z. er en av de ganske konservative katolske bloggerne som har gjort mest for å se den nye pavens måte å handle på som en fortsettelse av pave Benedikts styre. Han har til og med laget et bilde på toppen av sin blogg som uttrykker akkurat dette:

13apr_francis_through_benedict

Han skriver også om det i dette blogginnlegget (fra onsdagsauduensen denne uka). Og i en diskusjon om pave Frans’ liturgier i den stille uke tar han samme spørsmål opp. Og her (fra 28/3) prøver han å analysere hva pave Frans sannsynligvis prøver å gjøre.

Hoc iam tértio manifestávit se Iesus discípulis suis, postquam resurréxit a mórtuis, allelúia.

Liturgi /

Evangeliet på fredagen i påskeoktaven er fra Johannes 21,1–14 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

På den tid viste Jesus seg enda en gang for disiplene. Det skjedde ved Tiberiassjøen, og gikk slik til: Simon Peter og Thomas (også kalt Didymos) og Natanael fra Kana i Galilea, og Sebedeus-sønnene og enda to andre av hans disipler, var sammen. Så sier Simon Peter: «Jeg går for å fiske.» Og de andre svarer: «Vi går også med.» Så gikk de avsted og ombord i båten, men den natten fikk de ingenting. Da det grydde mot dag, stod Jesus der på strandbredden. Men disiplene skjønte ikke at det var ham. Jesus sier da til dem: «Har dere ikke fått noe fisk, barn?» De svarte nei. Da sier han: «Kast noten på høyre side av båten, så får dere fangst.» De gjorde så, og dermed var noten så full av fisk at de ikke var i stand til å hale den inn. Da sier den disippel som Jesus holdt så meget av, til Peter: «Det er Herren,» så hektet Simon Peter kittelen om seg – han hadde nemlig stått uten klær – og kastet seg på sjøen. De andre disiplene kom efter med båten – de var ikke langt fra land, bare et par hundre alen – og med den fulle noten på slep. Idet de steg i land, fikk de se at der lå noe fisk og ble ristet over en kullild, og brød ved siden av. Jesus sa til dem: «Bring hit noe av den fisken dere fikk.» Simon Peter gikk ombord i båten og trakk noten i land. Den var full av store fisk, ikke færre enn hundreogtreogfemti, men til tross for mengden var ikke noten revnet. Jesus sier så til dem: «Kom og spis.» Ingen av disiplene våget å spørre ham hvem han var, for de visste godt at det var Herren. Men Jesus går hen og tar brødet og deler ut til dem, og likeså med fisken. Dette var tredje gang Jesus viste seg for disiplene, efter sin oppstandelse fra de døde.

Mer om pave Frans

Katolsk, Paven /

Zenit.org skrev i går at Vatikan-kjenneren Andrea Tornielli er kommet med en bok om pave Frans. Et utdrag av boka kan leses her, og Zenit intervjuet Tornielli om paven, og om boka. Her er et utdrag – han ser ikke noe brudd mellom pave Benedikt og pave Frans:

…. ZENIT: As a journalist, you know well the perils of being an actor on the world stage. Based on Cardinal Bergoglio’s relationship with media in Argentina, what are you expecting from this pontificate in terms of communication and media?

Tornielli: I know the peril very well, but I want to tell you that it does not exist with Pope Francis because he is who he is and he will not change his lifestyle. I think that from the point of view of communication with and to the media, the first days of the pontificate are wonderful: the Pope is perfectly able to communicate in a very simple and direct manner. I don’t know how long the «honeymoon» with the media will last, but I think we have a Pope that is able to communicate heart to heart with people around the world.

ZENIT: Related to question two, now that Francis is under global scrutiny, seemingly small choices — say, the color of shoes, or style of chair — might be given far-reaching interpretations, something along the lines of «He is using a simpler white chair, so he’s making a break with his predecessor (or predecessors.)» What’s your perspective on Francis’ choices in these first days as Pope?

Tornielli: I don’t agree with the analysis about the breaks with his predecessor. Gossip over continuity and breaks with previous popes based on mozzettas, ermine furs and red shoes is threatening to overshadow the reality of true continuity between Benedict XVI and Francis. Theirs is a continuity that finds proof in several passages, in small deeds and acts that were seen and heard during the first few days of this pontificate: the humility shown by both, their shared knowledge that the Church is ultimately led by God, and their sense of peace. ….

ZENIT: I recently asked another of Francis’ biographers to summarize the new Pope’s personality, albeit aware that a person cannot be summarized in a few sentences. How would you summarize him?

Tornielli: A humble priest, a real pastor, who knows that the gift of faith and the experience of an encounter with Jesus the Lord is not a property or a sacred power, but exists to be communicated to the people, especially those who live in the peripheries, not only geographic but also existential. …

Konkret om restaureringsarbeidet i Morebath

Generelt, Katolsk /

13april_voices _of_morebath
Som siste utdrag fra Eamon Duffys bok «The Voices of Morebath» tar jeg med enkelte nokså konkrete ting man måtte gjøre i Morebath for å kunne feire messen igjen, og kunne gjennomføre andre katolske tradisjoner – etter at England igjen ble katolsk under dronning Mary (det varte bare 5 1/2 år). Det katolske alteret måtte på plass igjen i kirken, siden protestantene hadde krevd at disse skulle bort og erstattes med kommunionsbord foran i koret. Videre leser vi (på s 162) hvordan sognepresten (sir Christopher) ledet restaureringsarbeidet:

… The parish was by now working at full stretch to meet the stringent requirements of the official Catholic restoration … The Vicar and Wardens trooped off to Exeter in 1555 to present a new inventory of their church goods to the Royal Commissioners, this time not as a prelude to confiscation but to establish what was still missing and in need of provision. Ten yards of canvas were bought to make a new Lent cloth, Cecily at Moore was paid seven groats for making up a new surplice, and allowed to keep the seven-pence-worth of linen she had left over. From a series of business trips William Hurley brought back a new pyx for the Sacrament and, separately, the winter and summer volumes of a new breviary `of the largest volumen’ for Sir Christopher to say his service. Two sets of vestments (long since out of hiding) were being repaired, and the wardens paid … for a makeshift crucifix while a better one was carved. … They also packed up their English Bible and their copy of Erasmus’ Paraphrases, and sent it by carrier to Exeter to be handed over to the authorities there. …

Best of all, confident that the Marian restoration was here to stay, parishioners and neighbours now brought out of hiding the flotsam rescued from the Edwardine purge of imagery. Sir Christopher himself gave back the painted cloth with the picture of his patroness St Sidwell, John Williams of Bury produced an image of Mary …. William Morsse at Loyton returned the figure of John from the Rood group, the widow Jordan gave `tralis and Knottis’, and `of diverse wother perssons here was rescevyd pagynttis and bokis and diversse wother thyngis concernyng our rowde lowfth’. The vicar was enchanted: `lyke tru and faythefull crystyn pepyll this was restoreyd to this churche by the wyche doyngis hyt schowyth that they dyd lyke good catholyke men’.

Here Sir Christopher was perhaps idealising. Not everyone who returned goods to Morebath church was motivated by pure zeal for the Catholic truth. Edward Rumbelow, executor for small legacies to the church from his father and from Roger Budd, donated a valuable tunicle (not necessarily originally belonging to Morebath), which more than covered those legacies, but he wanted the church to reimburse him for the difference … John Williams of Bury expected to be paid for having kept safe so many of the parish’s endangered images: he nagged on about this, and seems to have threatened to pursue the matter in the episcopal courts. ….

But there were plenty of less mercenary gifts to maintain the priest’s sense of a returning tide of piety: the legacy of a coat from Roger Don at Exebridge `to be prayed for’, 6/8d from Thomas Stevyn of Clotworthy towards the altar crucifix and for painting the ceiling over the Sacrament, a pair of altar cloths from John Norman at Court, another altar cloth from Elizabeth Yondyll of Bampton, all in 1556. In the following year the Young Men and the Maidens … once more collected round the parish to paint the ceiling of honour above the high altar. Recording it all, Sir Christopher is careful to underline the pious motives behind these benefactions: the young men and the wives have money in store `of devocion’, the wives buy a manual `of there benevolence’, the young men paint the ceiling over the altar `of there owne frewyll’, John Norman makes up a shortfall of 9d for a mended censer `of his owne devocion’. And alongside the giving, the continuing scramble to keep pace with the pressure from the diocesan and crown authorities to hurry the restoration of full Catholic worship. ….

Etter disse fem årene med katolsk styre, ble England protestantisk igjen. Sir Christopher (som de fleste andre katolske prester) føyde seg etter alle bestemmelser, og da han døde i 1574, ble han etter eget ønske begravd i koret, mellom stedet der høyalteret hadde stått og det nye kommunionsbordet.

Slik er pave Frans

Katolsk, Paven /

Mange har blitt overrasket over pave Frans’ nye stil, men han er ikke noe spesielt språkmektig skriver Sandro Magister i en artikkel jeg siterer litt fra her (paven snakker visst bare italiensk offentlig, ikke en gang spansk). Pave Johannes Paul II var ung da han ble biskop og utviklet etter hvert en måte å gjøre ting på som vi er blitt vant til, pave Benedikt hadde vært i Vatikanet i over 20 år da han ble pave, og fortsatte mange av forgjengerens tradisjoner. Så kommer det en mann helt uten denne erfaringen, og han gjør naturlig nok en del ting på sin egen måte. Slik åpner Magister sin artikkel:

Outside of Argentina, very little had been published about Jorge Mario Bergoglio before his election as pope.

But now the translations of his writings, speeches, interviews are multiplying rapidly. And they are helping to make less surprising the actions of Pope Francis.

The following are some of these “surprises» small and large, which however no longer appear as such in the light of his autobiography, published in 2010 in Argentina in the book-length interview by Sergio Rubin and Francesca Ambrogetti, entitled «El Jesuita,» now on sale in other countries as well, including Italy.

It is true, Pope Francis loves to listen to music but does not sing, neither during solemn Masses nor in imparting the blessing. It is said that the Jesuits “non rubricant nec cantant,» meaning that they do not love ceremonies or singing. But the explanation is simpler than that.

At the age of 21 he came down with a severe case of pneumonia and “three cysts were removed along with the upper portion of his right lung. That experience left him with a pulmonary deficiency that, while not influencing him significantly, makes him feel his own human limitation.”

Therefore he does not sing simply because he does not have sufficient breath to do so, as can also be intuited from how he speaks, with short breaths and in a subdued voice. In any case he has confessed: “I am completely tone deaf.”

In effect he speaks Italian well. And he also understands the Piedmontese dialect of his family of origin. But “as far as the other languages are concerned,” he admits in his autobiography, “I must say that I used to speak them but do not speak them, because of lack of practice. I used to speak French fairly well, and I got along in German. What has always caused the most problems for me has been English, especially the phonetics.”

The fact remains that, in refusing to speak in languages other than Italian, Bergoglio seems to have decided to sacrifice – in public – even his mother tongue, Spanish.

On Easter he even declined to give the greetings in 65 languages unfailingly recited by his predecessor pontiffs. …

Stetit Iesus in médio discipulórum suórum, et dixit eis: Pax vobis, allelúia.

Liturgi /

Evangeliet på torsdagen i påskeoktaven er fra Luk 24,35–48 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

På den tid fortalte disiplene om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod han selv der midt i blant dem og sa: «Fred være med dere!» Forskrekket og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles? Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har.» Men fremdeles stod de der fulle av vantro og undring, de våget ikke tro for bare glede. Da sa Jesus: «Har dere noe å spise?» De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Derpå sa han: «Det var dette jeg mente når jeg sa til dere, den tiden vi var sammen, at alt det som står skrevet om meg – i Moseloven, hos profetene og i salmene – måtte oppfylles.» Så åpnet han deres forstand for Skriftene, og sa til dem: «Slik står det altså skrevet: Messias skal lide døden og stå opp fra de døde på den tredje dag, og så skal det forkynnes i hans navn, fra Jerusalem av ut blant alle folkeslag, at de skal vende om og få sine synder tilgitt. Om dette skal nå dere være vidner. Selv skal jeg sende dere hva min far har lovet dere. Bli bare i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye!» Så førte han dem ut mot Betania, og løftet sine hender og velsignet dem, – og ennå mens han lyste velsignelsen, skiltes han fra dem og ble tatt opp i himmelen. De kastet seg da ned i tilbedelse. Derpå vendte de tilbake til Jerusalem i jublende glede, og var siden stadig i templet for å lovprise Gud.

Påskevelsignelsen urbi et orbi

Katolsk, Liturgi, Paven /

Pave Frans holdt etter messen en påskepreken på Petersplassen (på 10-11 minutter) og deretter ga han den høytidelige velsignelsen (ca 13 min ut i videoen) – men ingen påskehilsen på de tradisjonelle 65 språk (eller mer).

Han snakket bare på italiensk (velsignelsen på latin), men en oversettelse av hele prekenen kan leses her – og den begynte slik:

Dear brothers and sisters in Rome and throughout the world, Happy Easter! Happy Easter!

What a joy it is for me to announce this message: Christ is risen! I would like it to go out to every house and every family, especially where the suffering is greatest, in hospitals, in prisons…

Most of all, I would like it to enter every heart, for it is there that God wants to sow this Good News: Jesus is risen, there is hope for you, you are no longer in the power of sin, of evil! Love has triumphed, mercy has been victorious! The mercy of God always triumphs!

We too, like the women who were Jesus’ disciples, who went to the tomb and found it empty, may wonder what this event means (cf. Lk 24:4). What does it mean that Jesus is risen? It means that the love of God is stronger than evil and death itself; it means that the love of God can transform our lives and let those desert places in our hearts bloom. The love God can do this!

This same love for which the Son of God became man and followed the way of humility and self-giving to the very end, down to hell – to the abyss of separation from God – this same merciful love has flooded with light the dead body of Jesus, has transfigured it, has made it pass into eternal life. Jesus did not return to his former life, to earthly life, but entered into the glorious life of God and he entered there with our humanity, opening us to a future of hope. …. ….

Den katolske tro tilbake til Morebath

Generelt, Katolsk /

Mary_I_of_England Eamon Duffy beskriver (på s 152) i sin bok «The Voices of Morebath» hva som skjedde da den katolske Mary ble dronning i England i juli 1553:

When news of the accession of Queen Mary reached Exeter at the end of the third week in July 1553, Bishop Coverdale was preaching to the citizens in the cathedral. As the whisper that England now had a Catholic monarch travelled round the building, the congregation stood up one by one and walked out, until none but a `a few Godly men’ were left to listen.’ It was a foreshadowing of the imminent evaporation of the gains which the Reformation had made in the West Country over the previous six years. There were by now, of course, many convinced Protestants in the region — among the gentry of Devon, like Peter Carew and Walter Raleigh, among the citizens of the city and market towns, like John Midwinter, who was to serve as Mayor of Exeter in 1554-55 despite having been a committed and active `proffessor of the ghosple’ under Edward; he was one of several such in Exeter.. There were even Protestants among the peasantry. Only one heretic was burned in the diocese in Mary’s reign, a Cornish woman from Launceston, Agnes Priest. …

… As the reign progressed, West Country Protestants in general found themselves members of a small and increasingly beleaguered minority, and even the convinced did not prove stout-hearted. … The Exeter parish of St Petroc housed most of the city’s elite. William Herne, their priest since 1528, had been sincerely converted to the new learning, and his parish led the rest in adopting the teaching and practices of Protestantism. A close friend of Alderman Midwinter’s, Herne told him in Edward’s reign that he would rather be torn apart by wild horses than say the Mass again.

Herne was no isolated figure: about seventy clergy, i 5% of the total number in the diocese, had married in Edward’s reign: these men must have subscribed to some at least of the teachings of the Reformation. All of them were now ejected from their livings by the diocesan authorities, but a third put away their wives, did public penance and found another benefice, where they functioned once more as Catholic priests (though at least half of those who did so were reported to be secretly consorting with their wives). …

Skroll til toppen