Annuntio vobis gaudium magnum. Habemus Papam.
Eminentissimum ac Reverendissimum Dominum. Dominum Georgium Marium
Sanctae Romanae Ecclesiae Cardinalem Bergoglio.
Qui nomen sibi imposuit Franciscum.
Imponerende at katolsk.no hadde klar en presentasjon av den nye paven – på tross av at valget var nokså overraskende.
Evangeliet om den blindfødte, fra Johannes 9, er en sentral (om svært lang) tekst rundt 4. søndag i fasten. I den nye kalenderen brukes den på 4. søndag i år A, den kan også brukes på denne søndagen andre år (spesielt om noen voksne i menigheten forberedes til dåp i påskevigilien), og om den ikke brukes om søndagen, kan den leses på hvilken som helst dag uken etter. I den tradisjonelle kalenderen leses den i dag, onsdag etter fjerde søndag i fasten:
Evangelieteksten begynner slik (hele teksten kan leses her):
På den tid fikk Jesus øye på en mann som var blind fra fødselen av. Hans disipler spurte ham da: «Rabbi, når han er født blind, hvem er det da som har syndet, – han selv eller hans foreldre?» Jesus svarte: «Hverken han selv eller hans foreldre har syndet; han ble født slik for at Gud skulle få vise sin gjerning gjennom ham. Så lenge det er dag, må jeg arbeide for ham som har sendt meg, og utføre hans verk. Natten kommer; da kan ingen mer arbeide. Men så lenge jeg er i verden, er jeg dens lys.» Så med disse ord spyttet han på jorden, laget en søledeig med spyttet, og smurte deigen på hans øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Sjiloah-dammen.» (Sjiloah betyr «utsendt».) Han gikk da av sted og vasket seg, og kom seende tilbake. Naboene og de som hittil hadde vært vant til å se ham som tigger, sa da: «Er ikke dette han som satt og tigget?» Noen mente at det var ham; andre sa: «Nei, det er bare en som ligner ham.» Da sa han selv: «Jo, det er meg.» Så spurte de ham: «Hvordan gikk det til at dine øyne ble åpnet?» Han svarte: «Den mannen de kaller Jesus laget en deig av søle, som han smurte på øynene mine, og så sa han at jeg skulle gå ned i Sjiloah og vaske meg. Jeg gikk dit, og da jeg vasket meg, fikk jeg synet igjen.» «Og hvor er han nå?» spurte de. Han svarte: «Det vet jeg ikke.» …
Til matutin i de tradisjonelle tidebønnene leses denne betrakningen over teksten:
Continuation of the Holy Gospel according to John 9:1-38
In that time Jesus passing by, saw a man, who was blind from his birth. And so on.Homily by St Augustin, Bishop of Hippo. – 44th Tract on John.
Dread and wondrous are all the things which our Lord Jesus Christ did, both His works and His words; the works, because He wrought them; the words, because they are deep. If, therefore, we consider the meaning of this work of His, we see that that man which was blind from his birth was a figure of mankind. This spiritual blindness was the consequence of the sin of the first man, from whom we all inherit by birth, not death only, but depravity also. For if blindness be unbelief, and faith, light, whom, when Christ came, did He find faithful? May, the Apostle who had himself been born of the race of which the Prophets came, saith We also were by nature children of wrath, even as others. Eph. ii. 3. And if children of wrath, then children also of vengeance, children of damnation, children of hell. And wherefore so by nature, unless it were that the sin of the first man had made all his descendants to be born in sin, in that they partook of his nature? If, then, our nature bring sin with it, all men, according to the spirit, are born blind.The Lord came; and what did He? He set before us a great mystery. Jesus spat on the ground, and made clay of the Spittle for the Word was made flesh. And He anointed the eyes of the blind man with the clay but yet that man saw not. He was anointed, indeed, but yet still he saw not. And He said unto him Go, wash in the Pool of Siloam. Now, it was the duty of the Evangelist to impress upon us the name of this Pool, and therefore he saith Siloam, which is, by interpretation, Sent. Ye, my brethren, know Who is signified where it is written: (The sceptre shall not depart from Judah, nor a law-giver from his loins, until) He that shall be Sent cometh. Gen. xlix. 10. Yea, He it is, Who, if He had not been sent, we had never been sent loose out of the prison-house of sin. The blind man went his way therefore, and washed his eyes in that Pool, which is, by interpretation, Sent in other words, he was baptized in Christ. When, therefore, he had figuratively been baptized in Him Whom the Father hath Sent into the world he came seeing. When he was anointed, he was perchance made a figure of a Catechumen.
We have heard this great mystery. Ask of a man: Art thou a Christian? He answereth thee I am not. Then, if thou ask him: Art thou a pagan then, or a Jew? And he still saith unto thee Nay and thou say Art thou then a Catechumen, though not yet one of the faithful? and he saith Yea, a Catechumen then there thou seest a man anointed, but not yet washed. With what hath he been anointed? Ask of him, and he will tell thee. Ask of him in Whom he believeth, and, being a Catechumen, he will say: In Christ. But, behold, I speak before both Faithful and Catechumens. What said I touching the. Spittle and the clay? I said for ‘the Word was made flesh.’ This the Catechumens hear, but it is not enough for them to be anointed; they must make haste to the washing, if they would have their eyes opened.
På katolsk.no kan vi lese en interessant og morsom side som forteller hvordan den nye pavens navn kunngjøres av protodiakonen. Først sier han «Annuntio vobis gaudium magnum; Habemus Papam!” Deretter sier han den nye pavens døpe-/fornavn, og her har man laget en liste over de mest aktuelle kandidatene, slik at man kan gjenkjenne personen før etternavnet (etter flere kunstpauser) endelig nevnes. Her er listen:
Petrum – f.eks. Peter Turkson og Peter Erdö
Angelum – f.eks. Angelo Scola og Angelo Bagnasco
Marcum – f.eks. Marc Ouellet
Ioannem Francus — f.eks. Gianfranco Ravasi
Leonardum – f.eks. Leonardo Sandri
Christophorum – f.eks. Christoph Schönborn
Timotheum – f.eks. Timothy Dolan
Ioannem – f.eks. Sean O’Malley
Ludovicem – f.eks. Luis Antonio Gokim Tagle
Under ser vi hvordan dette gjøres i oktober 1978, da pave Johannes Paul II ble valgt – en interessant video jeg aldri hadde sett før.
Fra bloggen «Whispers in the Loggia»:
The First Scrutiny having been completed, at 7.41pm Rome, the Black Smoke billowed out of the Sistine Chimney.
As previously mentioned, the opening ballot’s principal purpose is to provide the first complete picture of who the electors view as contenders (and don’t), allowing early bases of significant support to be built upon, and less prevalent ones to be winnowed into other blocs.
In other words, only on the basis of tonight’s snapshot does the papal «horse-race» – which the Italians have dubbed «Il Totopapa,» the «Popestakes» – begin in earnest. With the cardinals now locked away and cut off from the world outside for the duration, though, only after the 266th Pontiff emerges will we learn how that shaped out.
The day’s official business ended, the cardinals are being transported back to the «Conclave Hotel» at the Domus for dinner in common and discussions likely to extend into the night.
The usual voting pattern begins tomorrow as Ballots 2 and 3 get underway at 9.30am Rome. Expected to be another round of black, the smoke signaling the combined end of both votes can be expected sometime around Vatican Noon. Barring a resolution, Ballots 4 and 5 would then start at 4.30pm, with their smoke to come in the area of 6pm or later. (Repeat cycle until white smoke or, should it be necessary, the mandatory pause-day for reflection would kick in, apparently on Saturday.) …..
Videoen over er fra VGNett. Selv er jeg visst håpløst akterutseilt; Twitter bruker jeg ikke i det hele tatt, og Facebook nokså mikroskopisk – men hvorfor er ikke Blogger nevnt i viseoen?
Ja, faktisk, man vil på denne gledens fastesøndag kunne høre tre ulike evangelier – alle veldig kjente fortellinger – i katolske kirker rundt om i verden i dag.
De fleste steder vil man nok høre om den fortapte sønnen, den kjente teksten fra Lukas 15, som er evangeliet på 4. søndag i fasten år C. Dette evangeliet – og alle de andre tekstene i messen – kan leses her.
Men i den nye kalenderen er det også mulig å velge tekstene fra år A (spesielt om man har voksne katekumener som forberedes til dåp påskenatt) denne dagen. Da leser man den kjente fortellingen om den blindfødte fra Johannes 9. Denne teksten kan leses her.
Går man i en tradisjonell latinske messe, hører man den ikkemindre kjente teksten fra Johannes 6 om brødunderet. Denne teksten – og resten av messens tekster – kan man lese her.
Som vanlig leser man til matutin (i de tradisjonelle tidebønnene) en kommentar til søndagens evangelium, og slik leser vi i 3. lesning i dagens matutin:
From the Holy Gospel according to John (6:1-15)
In that time Jesus went over the sea of Galilee, which is that of Tiberias. And a great multitude followed him, because they saw the miracles which he did on them that were diseased. And so on ….Homily by St Augustin, Bishop of Hippo. 24th Tract on John.
The miracles which our Lord Jesus Christ did were the very works of God, and they enlighten the mind of man by mean of things which are seen, that he may know more of God. God is Himself of such a Substance as eye cannot see, and the miracles, by the which He ruleth the whole world continually, and satisfieth the need of everything that He hath made, are by use become so common, that scarce any will vouchsafe to see that there are wonderful and amazing works of God in every grain of seed of grass. According to His mercy He kept some works to be done in their due season, but out of the common course and order of nature, that men might see them and be astonished, not because they are greater, but because they are rarer than those which they lightly esteem, since they see them day by day.
PRESS COMMUNIQUÉ FROM THE HOLY SEE PRESS OFFICE
The eighth General Congregation of the College of Cardinals has decided that the Conclave for the election of the Pope will begin on Tuesday, 12 March 2013.
A «pro eligendo Romano Pontifice» Mass will be celebrated in St. Peter’s Basilica in the morning. In the afternoon the cardinals will enter into the Conclave.
Her kan man lese en lang artikkel om Det sixtinske kapell.
På katolsk.no kan man bl.a. lese følgende om forberedelsen til konklavet (jeg syns det er underlig at man kan skrive at man ser konturene av «den fremtidige pavens profil», tenker kardinalene så praktisk og taktisk når de velger ny pave?):
153 kardinaler deltok under dagens møte. Fire nye kardinalelektorer er ankommet Roma. Dette betyr at 113 av i alt 115 stemmeberettigede nå er til stede. … 18 kardinaler holdt innlegg i dag. Pågangen er stor, og taletiden er satt ned til fem minutter per innlegg. Kardinalene har bestemt å ha to daglige møter de neste dagene, formiddag og ettermiddag.
… I lys av dagens diskusjoner om blant annet nyevangelisering, pastorale utfordringer og forholdet mellom kurien og lokale bispedømmer, ser vi nå konturene av «den fremtidige pavens profil», ifølge fr. Federico Lombardi.
… De amerikanske kardinalene har avlyst sin daglige pressekonferanse etter at kardinalkollegiet skal ha uttrykt bekymring for anonyme lekkasjer til italienske medier fra de konfidensielle møtene.
Sist mandag tok Sigurd Hareide i sitt foredrag «Fra aktiv til passiv deltakelse? Om reformasjonens liturgireform.» opp et tema som var litt nytt for meg; nemlig: hvordan (rent konkret) deltok de troende i liturgien i tidligere tider, hvordan deltok de i frembæringen av messens hellige offer, hvor mye forstod de av det som skjedde?
Hareide nevnte tre forfattere som jeg nok har hørt om, men så langt ikke lest. Det er er Louis Bouyer, Eamund Duffy og John Bossy. Allerede tirsdag bestilte jeg fem bøker av to av disse forfatterne. To av Louis Bouyer «The Christian Mystery: From Pagan Myth to Christian Mysticism» og «The Spirituality of the Middle Ages (History of Christian Spirituality; 2)»
Av Eamon Duffy har jeg bestilt tre bøker, bl.a. denne: «The Stripping of the Altars: Traditional Religion in England,1400-1580»
John Bossys kjente bok «Christianity in the West, 1400-1700» har jeg så langt ikke bestilt, men sannsynligvis gjør jeg det om ikke lenge.
Og her er det faktisk de beste moderne vitenskapsmenn som viser seg å være uvitende. Men Bjørn Are Davidsen (sammen med Sverre Holm og Andreas Masvie) gir seg ikke; det de skriver her i Aftenposten må Bjørn Are han ha skrevet hundrevis av ganger – i artikler og bøker – uten at fakta helt synker inn, og uten at han gir seg:
Eirik Newths artikkel «Langsomt blir allting til» i Aftenposten nylig forsøker å vise hvor gammel Jorden er – men enda bedre viser skribenten hvor lang tid det tar å endre oppfatninger om historien.
Journalister vet å vinkle vitenskapshistorien som en kamp mellom kirke og viten. Newth er intet unntak og hevder at det tidlig på 1800-tallet var vanlig å tenke at Jorden var 6000 år. Da utkjempet visstnok vitenskapen «et av sine siste slag mot Kirken». Men at vinklingen er velkjent, gjør den ikke korrekt. …
… (flere fortsatte) å argumentere for en gammel jord, og mange teologer ble overbevist. Dermed kunne pave Pius VII, rundt år 1800, støtte at Bibelens skapelsesdager var av ubestemmelig lengde.
Men debatt ble det, og det skyldtes særlig King James-versjonens oppføring av årstall. Kanskje var det derfor Paley i 1802 understreket at oppdagelser som stred med bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre?
Cuvier møtte derfor lite motstand da han i 1813 skildret Jordens historie som en rekke katastrofer. I 1816 skrev biskop George Gleig i innledningen til Stackhouse-Bibelen, at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at (fossiler) er etterlevninger av en tidligere jord».
Noen år senere, på Lyells tid, handlet ikke debatten så mye om Jordens alder, men om ulike landskap skyldtes katastrofer eller uniforme prosesser. Selv om mange foretrakk det første, baserte man ikke diskusjonen på teologi, men på hva som var mulig å si fra forskning. Det kan være greit om også journalistikken kan få med seg dette neste gang temaet er vitenskapshistorie.
Vårt Land skrev følgende på lederplass torsdag sist uke:
SELV OM norske katolikker er en liten gruppering internasjonalt, er veksten så stor at pave Benedikt XVI har omtalt Norge som et land med katolsk vekst.
BERNT EIDSVIG, som er biskop i den katolske kirken. i Norge, sa til Dagen i går ar han dusker at den nye paven bor se på pliktsølibatet på nytt, «Det er viktig å ta diskusjonen med en viss åpenhet. Jeg vil ikke spekulere i hva konklusjonen blir, men paven bor ta diskusjonen», sier Einsvig,
TILHENGERE AV sølibatkravet argumenterer med at hvis sjelens frelse er kirkens viktigste mål, blir tilgjengelighet viktig, Prestens tilgjengelighet som sjelesørger og omsorgsperson blir et argument for sølibatet. En prest uten familie kan vie seg til sitt kall og legge fra seg alt, for utelukkende å gi seg hen til den ene oppgaven redde sjeler over til det evige liv.
VI MENER at Eidsvigs innspill er viktig og betimelig. Ser man på den bakenforliggende årsaken til at den katolske kirke krever at deres prester lever i sølibat, er det nemlig ikke en teologisk, men en historisk begrunnelse som ligger bak. ….
Det er nå likevel svært liten grunn til å tro at Den katolske Kirke (den latinske ritus) vil få gifte prester – bortsett fra unntaklstilfeller, som bl.a. meg selv. I 2009 – i forbindelse med starten av det anglikanske ordinariatet – ble det bl.a. skrevet følgende:
… … Indeed, it seems that every time the celibacy issue is pushed, there’s a swift pullback to defend the current rule.
The day before details of the Anglican plan were made public, Pope Benedict XVI went out of his way to underline the importance of priestly celibacy during a visit to the northern Italian city of Brescia. Citing Pope Paul VI, he said celibacy was the way a priest «configures himself most perfectly to Christ,» manifesting and reflecting Christ’s own love for his church.
A few days earlier, the Vatican newspaper ran a long article by Italian Cardinal Dionigi Tettamanzi of Milan, who defended priestly celibacy as a choice that can attract and inspire people, without «impoverishing and even less suffocating the values of sexuality.»
Cardinal Tettamanzi’s predecessor, Cardinal Carlo Maria Martini, is among those who have suggested the church find ways to «adapt» its celibacy rule in different situations. Some have said that, specifically where the priest shortage is greatest, exceptions might be made to ordain married men of «proven virtue.»
The issue has been raised in several synods of bishops, including one on priestly formation in 1990, where the reaction was typical: after a minority of bishops asked that qualified married men be ordained, the synod as a whole ended by voicing strong support for mandatory celibacy. Pope John Paul II quickly accepted the synod’s action and branded calls for ordaining married men as «systematic propaganda hostile to priestly celibacy.»
In 1993, a few weeks after bishops in western and northern Canada asked the Vatican to consider allowing married priests in sparsely populated areas, Pope John Paul told Canadian bishops that dropping the celibacy rule was «not the path to follow» in addressing a shortage of priests.
A similar pattern of events occurred during the 2005 synod on the Eucharist. Several Latin-rite bishops, citing the scarcity of priests in their regions, suggested ordaining married men. But the synod’s final propositions rejected that idea, and Pope Benedict closed the synod by praising celibacy as a «precious gift» for the whole church. …
I går deltok jeg på det årlige seminaret arrangert av Nettverk for katolsk teologi, som i år tok opp liturgiske temaer. Første foredrag var ved P. Ole Martin Stamnestrø, og det handlet om: «Det annet Vatikankonsils lære om liturgien med særlig vekt på begrepet actuosa participatio.»
Universitetslektor Sigurd Hareide snakket deretter om: «Fra aktiv til passiv deltakelse? Om reformasjonens liturgireform.»
Under og etter disse to foredragene ble det uttrykt ganske stor enighet om at liturgien i vår tid er i en fase der ting fornyes, ut fra Kirkens gamle tradisjon. Den liturgiske forfalls- eller forråtnelsesforståelsen (at liturgien etter ca 500, utover middelalderen, forfalt mer og mer) er nå stort sett forlatt av alle, ble det sagt.
I mitt eneste innlegg i samtalen sa jeg likevel at selv om forfallsteorien er forlatt av ekspertene, har dette ikke kommet helt ned til grasrota mange steder. At det nok vil ta litt tid før vi ser noen særlig forandring av liturgiforståelsen og messefeiringen blant prester flest, og at man knapt kan lære av Kirkens liturgiske tradisjon hvis man ikke kjenner denne – og det er i dag få prester som har noe som helst kjennskap til liturgien før 1970.
P. Haavar Simon Nilsen: «Vennskap og handling – nye perspektiver på liturgien.»
Dette siste foredraget bygget på tanker av filosofen John Macmurray. Dette stoffet var helt nytt for meg, men p Haavar har skrevet om det på sin blogg, der hans mastergradsoppgave fra Oxford (om dette temaet) nå kan lastes ned.
Den amerikanske – delvis engelske, tidligere anglikanske og (fortsatt) gifte – presten Fr. Longenecker skriver på sin blogg i 10 punkter om hvorfor pave Benedikt har vært så viktig for ham. Her er det tre første:
1. He granted the dispensation from the vow of celibacy that opened the door for my ordination as a Catholic priest.
2. He established the Anglican Ordinariate. While I am not a priest in the Ordinariate, I have great interest in the ordinariate and its progress. I believe history will show Benedict XVI to have been a revolutionary pope when it comes to ecumenism–showing new ways for Christians to come into full communion with the Holy See.
3. He showed the way of truly Christian Biblical scholarship. He did not reject the findings of modern Biblical critics as fundamentalists do, nor did he adopt modernism and promote it. Instead was truly Catholic in his approach. He gleaned from all Biblical scholars what was true and good, and he also rejected that which was inconsistent, heretical, merely theoretical and unsubstantiated. His Biblical scholarship was thorough and erudite, yet fully within the magisterium of the church. …
Også i mitt tilfelle var pave Benedikt viktig da det ble søkt om dispensasjons fra sølibatskravet for meg. Selv om det var pave Johannes Paul II som formelt sett ga tillatelsen, var det Troskongregasjonen som gjorde alt arbeidet, dvs. forberedte saken. Og da mine papirer i ca 8 mnd hadde ligget nederst i bunker av papir, var det biskop Schwenzers brev direkte til kardinal Ratzinger som sørget for at prosessen kom i gang, og dispensasjonen endelig ble sendt til Oslo i juni 1999.
Avisa Dagen skriver på lederplass «Noen refleksjoner om kirkens framtid er på sin plass dagen etter at pave Benedikt XVI har abdisert.«:
Ingen kirkeleder i verden har tilnærmelsesvis samme innflytelse som Den romersk-katolske kirkes overhode. Denne posisjonen har Josef Ratzinger forvaltet på en måte som har gjort tydelig vår tids dilemma for konservative evangeliske kristne i forholdet til Romerkirken.
Samfunnsutviklingen har ført til at vi kjenner sterkere slektskap med hverandre, men avgjørende læremessige forskjeller består. Begge disse perspektivene hører med når vi skal vurdere pavens innsats og de økumeniske framtidsutsiktene. …
… Selv om vi prinsipielt mener at paveembetet er problematisk, må vi forholde oss til at det eksisterer. Dermed betyr det noe også for oss hvem som har denne funksjonen.
Som protestantiske kristne har vi grunn til å være takknemlige for Kristus-vitnesbyrdet som paven har avlagt gjennom sine to bøker om Jesus fra Nasaret. Vi vil for Den romersk-katolske kirkes del, og for kristenheten i verden, håpe at han får en klok, varm og djerv etterfølger.
Vi som ikke ser grunn til å underordne oss pavens autoritet, kan med fordel tenke over hvordan paven har evnet å sette sin kirkes tro på dagsordenen. Det er ikke skjedd ved å tilpasse seg tidens vinder og vær, men gjennom å vektlegge det sentrale og fastholde egne premisser for hva som er sant og rett.
Reformasjon handler om å vende tilbake, ikke om å finne på noe nytt.
Flere av de store protestantiske kirkene ser ut til å tro at veien til mer oppslutning og gjennomslag er å tilpasse seg. Resultatene er åpenbare. De blir stadig mer uinteressante for søkende mennesker.
I stedet for å formidle evige sannheter, blir de et blekt speilbilde av sin egen samtid. Det blir deformasjon i stedet for reformasjon.
Tross alle kriser og utfordringer i Den romersk-katolske kirke, har den avgåtte paven på sitt vis vist en bedre vei – også for oss som ikke vil følge i hans fotspor.
Jeg fikk tips om denne artikkelen på p Haavars blogg – han trykker også der et svar han sendte til avisa Dagen.
Jeg skrev nylig om en dåp i en middelalderkirke litt utenfor Oslo (der hadde jeg dåp på engelsk, etter det nye ritualet), men noen ganger (ikke veldig ofte, jeg gjør det gjerne oftere) blir jeg også komme til en av nabomenighetene for å døpe barn etter det tradisjonelle ritualet. Et rituale som i utgangspunktet var helt på latin, men som de siste tiårene før konsilet åpnet for en del bruk av morsmålet. Under kan man se den norske oversettelsen av barnedåpsritualet fra «Katolsk bønnebok» fra 1944, men i dette ritualet var det en del ting som ikke skulle/kunne oversettes til morsmålet – det viser også teksten under.
Sammenligner man det gamle og nye ritualet (fra 1972), ser man en ganske tydelig vektforskyvning; det er ingen tekstlesninger eller preken i det gamle ritualet, derimot er innledningsdelen (ved kirkedøren) mye grundigere, og både der og ellers er det mange flere (og mer egentlige) eksorsimer. I det gamle ritualet tiltales også fadderen direkte, og han/hun svarer på vegne av barnet. Under kan man se hele ritualet:
ORDO BAPTISMI PARVULORUM – DÅPENS SAKRAMENT
Presten tar mot fadderen med barnet ved kirkedøren. Han spør den som bærer barnet:P.: N hva søker du hos Guds Kirke?
P.: Troen.
P.: Hva gir troen deg?
F.: Det evige liv.P.: Når du altså vil gå inn til livet, da hold budene. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og din neste som deg selv.
Han ånder tre ganger over barnets ansikt og sier:
P.: Vik bort fra ham (henne) du urene ånd, og gi rom for Trøsteren, den Hellige Ånd.Deretter signer han barnet med korstegnet på pannen og brystet.
P.: Motta korstegnet både på din panne + og i ditt hjerte +. Tro på de himmelske lærdommer og ferdes slik at du kan være Guds tempel.Presten ber noen bønner på latin om Guds nåde for barnet.
Preces nostras, quæsumus, Dómine, cleménter exáudi: et hunc eléctum tuum N. (hanc eléctam tuam N.) crucis Domínicæ impressióne signátum (signátam) perpétua virtúte custódi: ut magnitúdinis glóriæ tuæ rudiménta servans, per custódiam mandatórum tuórum ad regeneratiónis glóriam perveníre mereátur. Per Christum Dóminum nostrum. R. Amen. …
På denne adressen hos RadioVaticano sier msgr. Wadsworth interessante ting om hva pave Benedikt har gjort for Kirkens liturgi, bl.a.:
“When the Holy Father spoke to his own clergy, the priest of the diocese of Rome for the last time, he said two very significant things about the Liturgy: Firstly he said that the Second Vatican Council was very right to treat of the Liturgy first, because it thereby showed that God has primacy. And in the Liturgy the most important consideration is adoration. He linked this to the fact that he has desired that in the celebration of our Mass there should be a Crucifix on the altar. So that the priest looks at the Cross and remembers that it’s the sacrifice of Calvary that’s being represented in the celebration of the Mass and that the people should look at the Cross rather than at the priest”.
“The Motu Propiro really is a very important moment in which the Holy Father puts two forms of the Roman Rite which potentially have been at loggerheads which each other since the Second Vatican Council in a creative dynamic relationship with each other. The Holy Father really is reminding us that the light of tradition should fall on all of our liturgical experience”.
“In relation to the New English Translation of the Missal…it was the Holy Father who judged on the whole question of pro multis for many, chalice rather than cup, those are his particular judgements and his prerogative as the Pope. He showed a great interest in the process as it was unfolding … over ten years in the making”.
“I think we will be unpacking the significance of his impact on the liturgy for many years to come”, says Monsignor Andrew Wadsworth, executive director of the Secretariat for the International Commission on English in the Liturgy.
På Vatikanradioens nettside kan man høre msgr. Wadsworth fortelle dette (en del grundigere) med egne ord.
Avisa Dagen la sent i går kveld ut et intervju med vår egen biskop Eidsvig i forbindelse med paveskiftet. Man kan se og høre et intervju med ham her. Fra intervjuet trakk Dagen ganske tydelig ut det biskopen sa om sølibatskravet for prestene:
… I samtale med Dagen om hvilke egenskaper han håper den nye paven skal inneha, løfter han frem at han håper den nye paven skal ha en villighet til å diskutere sølibatskravet som påhviler ordinerte prester i Den katolske kirke.
– I den vestlige verden er det en prestemangel, både i Europa og tildels også Nord-Amerika. Det er på tide å ta opp endel prinsipielle spørsmål, det håper jeg den kommende paven er i stand til, sier Edsvig til Dagen.
Han understreker at den nåværende paven trolig ikke fant disse diskusjonene tjenlig, men mener at grensen for hva som er tjenlig å debattere vil flytte seg med en ny pave.
– Jeg kunne tenke meg at gifte prester, såkalte viri probati, folk som har et stabilt ekteskap god utdannelse, de har sin menighets respekt, at muligheten for at de kan bli prester blir diskutert. Jeg skal ikke ta et utfall for gitt, men tror diskusjonen kan være nyttig prinsipielt. …
Som eneste gifte katolske prest i Norge, finner jeg det ganske interessant. Men bortsett fra kirkene med østlig ritus, er alle de hundrevis (men ikke over 1000 til sammen) av gifte prester blitt ordinert etter at det er gitt dispensasjon fra paven selv, og jeg ser vel knapt for meg at dette nokså lille nåløyet kan åpnes opp så veldig mye.
Katolsk.no har oversatt til norsk pave Benedikts hilsen ved denne siste onsdagsaudiensen. Her er bare et lite utdrag:
Da jeg den 19. april for nesten åtte år siden samtykket i å påta meg det petrinske embete, hadde jeg denne faste forvissningen som alltid har ledsaget meg: forvissningen om at Kirken lever av Guds Ord. Som jeg har nevnt ved flere tidligere anledninger, var ordene som lød i mitt hjerte i det øyeblikket: «Herre, hvorfor ber Du meg om dette, og hva er det Du ber meg om? Det er en stor byrde Du legger på mine skuldre, men hvis Du ber meg, vil jeg på ditt ord sette garn – i vissheten om at du vil veilede meg også med alle mine svakheter.» …
… De siste månedene har jeg følt at mine krefter er blitt svekket, og jeg spurte Gud innstendig i bønn om å opplyse meg med sitt lys slik at jeg kunne gjøre det rette valget – ikke til beste for meg, men for Kirken. Jeg tok dette skrittet i full bevissthet om hvor alvorlig og også uvanlig det er, men med dyp fred i sinnet. Å elske Kirken betyr også å ha mot til å gjøre vanskelige og tunge valg, alltid med blikket festet på Kirkens beste og ikke på seg selv.
La meg her nok en gang vende tilbake til 19. april 2005. Avgjørelsens alvor handlet nettopp også om at jeg fra det øyeblikket alltid og for alltid var engasjert av Herren. Alltid: Den som påtar seg det petrinske embete, har ikke lenger noe privatliv. Han tilhører alltid og fullstendig alle, hele Kirken. Den private svære fjernes så å si fra hans liv. Jeg har opplevd, og opplever det i dette øyeblikk, at man mottar livet nettopp når man gir det. ….
En familie i vår menighet som bor i Langhus/Ski ønsket å døpe sitt barn i Ski gamle kirke, så jeg besøkte denne kirken for først gang i mitt liv.
Om kirken – som er fra ca 1150 – kan vi lese:
Ski kirke besto opprinnelig av to deler: skip og kor. Den er bygd i en såkalt senromansk stil med massive murer, runde buer og rett avslutning på koret. Skipet har en rektangulær form og er 12,5 m langt og 7,6 m bredt. Koret er 6,5 m langt og 4,2 m bredt (innvendige mål). Murene er rundt halvannen meter tykke. Opprinnelig hadde Ski kirke bare to små vinduer på sydveggen, et i koret og et i skipet. Koret hadde egen inngang på sydveggen. Det var to innganger til skipet, en på sydveggen og en på vestveggen.
I middelalderen hadde kirken bare noen få benker langs veggene. De fleste i menigheten sto under hele gudstjenesten. Mennene stod på sydsiden og kvinnene på nordsiden i skipet.
Det fantes ikke annet lys i skipet enn det som slapp inn gjennom det lille vinduet høyt oppe på sydveggen. Koret var derimot opplyst av en rekke vokslys. Korbuen var langt trangere i middelalderen enn i vår tid. Menigheten så derfor bare noe av det som skjedde der framme.
Av gjenstander fra middelalderen, er det bare døpefonten som er bevart. Den er lagd i kleberstein og er trolig like gammel som kirken. Opprinnelig sto døpefonten ved vestre inngang. Her kunne udøpte bli døpt før de kom helt inn i kirken.
Les mer om kirken her. Bilde av den gamle døpefonten under.
