Inngangsvers: Himmelens porter åpnet seg for den hellige Stefan, den første av martyrskaren. Derfor jubler han i himmelen med seierens krone.
Kollektbønn: Herre, vi ber deg, hjelp oss å etterligne ham vi ærer, så vi kan lære å elske også våre fiender. For i dag feirer vi den hellige Stefans fødselsfest, han som du gav kraft til å be endog for sine forfølgere. Ved vår Herre …
Aftenposten har fått en ny spaltist, Bjørn Stærk, som juledag skriver en ganske lang artikkel på deres nettsider.
Han begynner (ganske dramatisk) med å beskrive hvordan konservative kristne ser på virkeligheten, i forhold til skikkelige sekulære menensker (som bare tror alt er tilfeldig og uten mening, men fins det mange slike mennesker?):
Du har blitt fortalt at universet oppstod fra ingenting, at livet på jorden vokste planløst frem over milliarder av år med meningsløs snurring rundt en anonym fusjonsreaktor i hjørnet av en ubetydelig galakse. Og nå er vi her alle sammen, og forsøker å gjøre det beste ut av det.
I virkeligheten foregikk det slik: Et allmektig vesen snakket universet virkelig, formet jorden og fylte den med liv og perfekte, udødelige mennesker. Kanskje tok dette milliarder av år det også, men det er ikke viktig. Det viktige er det som skjedde etterpå, at menneskene tok denne gode verdenen vi hadde mottatt og fylte den med ondskap, litt som et barn som får en fin leke, og knuser den.
For å gi oss en ny sjanse til å leve slik vi var ment å leve, skilte dette vesenet ut et fragment av seg selv og sendte det inn blant menneskene for å bli torturert ihjel på våre vegne. Det er ikke så farlig om du ikke forstår hvorfor dette måtte skje. Det viktige er at du sier «ja takk» til dette offeret. På den måten vil du få leve i all evighet i en ny og bedre verden, som har alt det gode vår verden mangler, og mangler alt det onde vi har fylt vår egen med.
Å gjøre dette er det viktigste valget du noensinne vil ta. Det snur opp ned på alt. Det som er viktig og riktig for andre, blir nå uviktig og galt for deg. Andre fortsetter å surre rundt i mørket, fordi de ikke vet bedre og fordi det er mer behagelig her og nå. Det kan du ikke hindre dem i. Men du kan advare dem, og fortelle dem om den fantastiske oppdagelsen du selv har gjort: At det finnes en vei mennesket er skapt for å vandre på, en vei til evig lykke, og at alt du behøver å gjøre er å velge den.
Den kristne troen jeg vokste opp i høres eksotisk ut når jeg beskriver den på denne måten. Men det må til, for ellers glemmer du hvor forskjellig virkeligheten ser ut for kristne. Du henger deg opp i at de ser like ut som alle andre, at de kler seg likt, snakker likt, og sjelden gjør noe stort poeng av å være annerledes. Og så tror du de lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke. …
Far til Bjørn Stærk var pastor i Den evangelisk Lutherske firkire, og jeg kjente ham litt for ca 20 år siden, og hans svoger er en ivrig kristen apologet og forsvarer av tradisjonelle moralske verdier. Og her kan vi lese litt om kristnes ulike måter å forsvare sin tro på (de unge bruker faktisk mest den katolske måten):
… Katolikker tenker at alle mennesker har tilgang til det samme moralske kompasset, fordi det er bygget inn i naturen vår. Du trenger ikke skjønne Gud for å vite hva som er rett eller galt. Du vet allerede hva som er rett eller galt fordi du er skapt av Gud. Derfor kan du bruke allmenne argumenter i nesten alle spørsmål.
Kalvinister, så som baptister og pinsevenner, mener at det gode er skjult for oss helt til Gud forteller oss hva som er rett. Vi kunne ikke vite hva som var rett eller galt hvis vi ikke kunne lese det i Bibelen. De som mener dette begrunner gjerne meningene sine med bibelvers.
Lutheranere, som i Den norske kirke og Frikirken, plasserer seg mellom de to andre, og sier at moral i stor grad er felles, mens på andre områder er den skjult. Der den er felles, kan vi bruke allmenne argumenter. Der den er skjult, må du lese Bibelen for å vite hva som er riktig.
Om kristne velger å bruke et allment argument eller et bibelsk argument, kommer altså an på. For (min svoger) er det viktig å holde seg til allmenne argumenter når han deltar i samfunnsdebatten. Han engasjerer seg politisk kun når han kan bruke allmenne argumenter. Alt annet hører hjemme i kirken….
OPPDATERT 29/12:
Denne artikkelen har fått mye oppmerksonhet, og er omtalt i både Vårt Land (27/12) og Dagen (28/12).
Jeg så netopp hele midnattsmessen fra Peterskirken på tv.nrk.no – jeg hadde selv en messe på nesten samme tidspunkt på Nesodden i går kveld. Filmingen var veldig imponerende, musikken litt variert, messen ble gjennomført på en god måte – og man brydde seg ikke om å spare tid – messen varte litt over to timer. Her er noen bilder:
Inngangsvers: Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver.
Kollektbønn: Evige Gud, på underfull vis skapte du menneskenaturen, og enda herligere har du gjenløst den. Vi ber deg: Gi oss del i din Sønns guddom, han som ville dele vår menneskenatur, han som lever og råder …
Inngangsvers: Herren sa til meg: «Du er min sønn, jeg har født deg i dag.»
Kollektbønn: Evige Gud, du har latt denne hellige natt fylles av glansen fra det sanne lys. Vi ber deg, at vi som på jorden har fått oppleve dette underfulle lys, engang må få glede oss hos deg i himmelen. Ved vår Herre …
«Nå er Herren kommet nær. Kom, la oss tilbe ham.»
Slik var første antifon til matutin på fjerde søndag i advent (i den tradisjonelle kalenderen), og de neste antifonene var slik (Google translator kan hjelpe med oversettelsen):
Véniet ecce Rex excélsus cum potestáte magna ad salvandas gentes, allelúia.
Gaudéte omnes et lætámini: ecce quia véniet Dóminus ultionis addúcet retributiónem: ipse véniet, et salvábit nos.
Etter hvert fokuserer antifonene mer på budskapet til Maria:
Gábriel Ángelus locútus est Maríæ, dicens: Ave, grátia plena: Dóminus tecum: benedícta tu inter mulíeres.
María dixit: Putas qualis est ista salutatio, quia conturbáta est ánima mea, et quia paritura sum Regem, qui claustrum virginitátis meæ non violabit.
Men mens vi i den nye messen hører om jomfru Maria også i evangeliet, gjør vi ikke det i den tradisjonelle messen, der er det Johannes døperens budskap som lyder:
Luke 3:1-6
In the fifteenth year of the reign of Tiberius Caesar, Pontius Pilate being governor of Judea. And so on.Homily by Pope St Gregory the Great, 20th on the Gospels.
John said unto the multitude, that came forth to be baptised of him: O generation of vipers, who hath warned you to flee from the wrath to come? The wrath to come in one sense signifieth the great vengeance of the Latter Day the sinner that repenteth not of his sin now, will have no mean whereby to flee from punishment then. Let us remark that addressing evil children copying the example of evil parents, the Baptist calleth them a generation of vipers in that they were envious at the righteous, and persecuted them; that they repaid evil for evil; that they hunted out ways of harming their neighbours, in all these things following the pattern of carnal parents, the prophet likeneth them to a venomous brood hatched from a venomous stock.
Dagbladet skriver om dette i dag:
Paolo Gabriele ble i oktober dømt til halvannet års fengsel for å ha stjålet over tusen dokumenter som paven ville ha tilintetgjort.
Etter at paven hadde besøkt trebarnsfaren i fengselet hvor han sonet, ble han løslatt og fikk reise hjem til leiligheten sin i Vatikanstaten.
Gabriele får imidlertid ikke tilbake sin gamle jobb, men i en uttalelse fra Vatikanet sier de at de ønsker å gi ham «muligheten til å stillferdig starte et nytt liv sammen med familien».
Gabriele hadde tidligere skrevet et personlig brev til pave Benedikt der han ber om tilgivelse – og og det passer seg jo for Kirken å tilgi alle angrende syndere, ja, faktisk også ved å ettergi dem deres fengselsstraff.
Et par ganger hvert år rengjøres visstnok baldakinen i Peterskirken. (Tips fra katolsk.no)
En godt voksen katolsk prest – han er 2 år og 2 dager eldre enn meg – skriver på sin blogg om hvordan konsilet og spesielt liturgidokumentet best skal tolkes (i kontinuitet med Kirkens tidligere historie), og han ler litt når han ser hvordan med progressive teologer tolker konsilet (han var selv mye mer progressiv for noen år siden):
I am amused when I read other blogs that are of a more progressive bent and find a creeping infallibility applied not only to Sacrosanctum Concilium as a document, but even more so to a liberal interpretation of it as seen through the eyes of rupture with what preceded it.
Folks, the Second Vatican Council while one of the most authoritative ways that the Pope together with the bishops of the world fulfill their commission to teach, rule and sanctify, is not primarily a dogmatic Ecumenical Council, but rather a pastoral one. Because of that much of what is taught is in reaction to the social trends and changes of the late 1950’s and early 1960’s in light of the aftermath of World War II, the Holocaust and the liturgical movement of the 20th century.
What also had changed even more gradually was the relationship of the Church to Protestantism, to the Jews and to other religions. The Church at the time of the Council and certainly today saw dialogue with all of these realities as important and the need to find commonality with one another to build a better world.
With all the talk of how Sacrosanctum Concilium reflecting a new ecclesiology of the Church where the laity take their rightful, proactive place in worship by acknowledging their own baptized priesthood, the primary emphasis of Vatican II’s ecclesiology powerfully symbolized by the call to holiness of the laity in addition to the clergy and religious was that they would bring their Catholic faith in a more public, less private way, to the public square, such as their home, their places of work and where they recreate. It was hoped that those public Catholics who are in high places of business, politics and government would do so in the most spectacular way of Catholic witness to the truths of the Church, not something they manufacture for themselves.
This is where Vatican II has failed and on a grand scale. Or it might be better for me to say this is where Vatican II has been neglected by liberal, progressive Catholics and even by more conservative pundits.
The priesthood of the baptized is primarily for the world and the witness that the Catholic baptized give to the world by their actions.
How then can we say that Vatican II has been fulfilled when nearly 80% of Roman Catholics do not go to Mass every Sunday, thus diminishing the hope-for participation of Catholics in a conscious, present way at Mass? …..
Jeg skrev for et år siden om mine minner fra norskeksamen på universitetet i Bergen i 1995, da jeg oversatte fra gammelnorsk teksten om Olav den Hellige som på Thomasmessedagen, 21. desember, i 1027 (eller 1028) fór forbi Jæren med båtene sine og innover Ryfylke – og om hvordan det forundret meg at apostelen Thomas ble feiret like før jul (for i 1970 ble festen flyttet til 3. juli).
175. Tomasmesse før jul strax i dagningen styrede kongen ud af havnen (i Eikundasund); det var da meget god bør, men noksaa sterk. Han seilede da nord forbi Jæderen. Veiret var vaadt og nogen skoddedrift. Strax fór det bud overland om Jæderen, medens kongen seilede udenfor. Da Erling blev vis paa, at kongen var seilet vestover, lod han blæse al sin hær til skibene; da drev alt folket ud paa skibene og gjorde sig rede til kamp. Men kongens skibe seilede raskt mod nord forbi Jæderen. Derpaa stævnede han den indre led, han vilde fare ind i fjordene og faa sig der mænd og gods. Erling seilede efter ham og havde stor hær og mange skibe. Deres skibe skred godt frem, da de havde intet ombord undtagen mænd og vaaben. Da gik Erlings skeid mere end de andre skibe; da lod han rebe seilet og biede paa sine mænd. Da saa kong Olav, at Erlings mænd søgte raskt efter, fordi kongens skibe var meget tunge og trutnede, da de havde flydt i sjøen hele sommeren og om høsten og dertil om vinteren; han skjønte, at det vilde blive stor folkemon, om han paa én gang skulde møde hele Erlings hær. Da lod han raabe fra skib til skib, at de skulde lade seilene sige, men meget langsomt, og svøfte med haandrev. Og saa blev gjort. Erling og hans mænd merkede det. Da raabte Erling til sine mænd og bad dem seile raskere; «I ser,» siger han, «at nu blir deres seil lavere, og at de drager sig unda os.» Han lod da revene tage ud af seilet paa skeiden; den gik da raskt frem.
176. Kong Olav stævnede indenfor Bokn; da var de ikke synlige for hinanden. Siden bød kongen at lægge seilene ned og ro frem i et trangt sund, som var der. Der lagde de da skibene sammen; et klippe-nes gik udenfor dem. Da var alle mænd hærklædte. Erling seilede da imod sundet, og de merkede ikke, at en hær laa der foran dem, før end de saa, at kongsmændene roede alle skibene paa én gang imod dem. Erlings mænd lod seilene falde og greb til vaaben; men kongens hær laa paa alle sider om skibet. Det blev nu en kamp, og den var meget haard; mandefaldet vendte sig snart til Erlings mænd. Erling stod i løftingen paa sit skib; han havde hjelm paa hovedet, skjold for sig og sverd i haanden. …. Da tog Erlings mænd paa at falde, og saasnart striden tog til og man gjorde opgang paa skeiden, da faldt hver i sit rum. Kongen selv gik haardt frem. …. Saa faldt Erlings hær til sidste mand, at ingen stod oppe paa skeiden, undtagen han alene. Aarsagen var baade, at man lidet bad om grid, og at ingen fik, om han end bad, og heller ikke kunde nogen vende sig til flugt, thi skibene laa rundt om skeiden. Det er ogsaa sagt med sandhed, at ingen mand søgte at fly. ….
Da satte man ind paa Erling baade fra forrummet og fra de andre skibe. Det var godt rum i løftingen, og den laa høit oppe over de andre skibe, og ingen kunde komme til undtagen med skud og tildels med spydstik, men dem huggede han alle fra sig. Erling vergede sig saa herlig, at ingen vidste at nævne, at én mand havde staaet saa længe imod saa mange; men aldrig søgte han at undkomme eller at bede om grid. … Kong Olav søgte da agter i forrummet og saa, hvad Erling gjorde. Kongen talte da til ham og sagde: «Idag vender du aasynet imod, Erling.» Han svarer: «Aasyn mod aasyn skal ørner hugges.» … Da sagde kongen: «Vil du gaa mig til haande, Erling?» «Det vil jeg,» sagde han. Da tog han hjelmen af sit hoved, lagde ned sverdet og skjoldet og gik frem fra løftingen til forrummet. Kongen stak øxespidsen i hans kind og sagde: «Merkes skal drottensvigeren.» Da løb Aslak Fitjeskalle til og huggede sin øx i Erlings hoved, saa at den stod ned i hjernen. Det var strax et banesaar, og Erling lod der sit liv. Da sagde kong Olav til Aslak: «Gid du maatte faa en ulykke for dit hugg; nu hugg du Norge af min haand.» ….
Her kan man lese hele denne teksten (gå til avsnitt 175), og Sigvat Skalds kvad, som jeg har tatt bort.
I de tradisjonelle tidebønnene leser vi i dag om apostelen Thomas (i Matutins 4., 5. og 6. lesning):
The Apostle Thomas, called Didymus, or the Twin, was a Galilean. After the descent of the Holy Ghost, he went into many provinces to preach Christ’s Gospel. He gave knowledge of the rules of Christian faith and life to the Parthians, Medes, Persians, Hyrcanians, and Bactrians. He went last to the East Indies. Here he provoked the anger of one of the idolatrous kings, because the holiness of his life and teaching, and the number of his miracles, drew many after him, and brought them to the love of Christ Jesus. He was therefore condemned, and slain with lances. He crowned the dignity of the Apostleship with the glory of martyrdom, on the Coromandel coast, not far from Madras.
It is written By His Spirit the Lord hath adorned the heavens. Job xxvi. 13. Now the ornament of the heavens are the godly powers of preachers, and this ornament, what it is, Paul teacheth us thus To one is given by the Spirit the word of wisdom, to another the word of knowledge by the same Spirit; to another faith by the same Spirit; to another the gifts of healing by the same Spirit, to another the working of miracles, to another prophecy, to another discerning of spirits, to another divers kinds of tongues, to another the interpretation of tongues. But all these worketh that one and the self-same Spirit, dividing to every man severally as He will. 1 Cor. xii. 8.
So much power then as have preachers, so much ornament have the heavens. Wherefore again it is written By the word of the Lord were the heavens made. Ps. xxxii. 6. For the Word of the Lord is the Son of the Father. But, to the end that all the Holy Trinity may be made manifest as the Maker of the heavens, that is, of the Apostles, it is straightway added touching God the Holy Ghost: you and all the host of them by the Breath of His mouth. Therefore the might of the same heavens is the might of the Spirit, for they had not braved the powers of this world, unless the strength of the Holy Ghost had comforted them. For we know what manner of men the Teachers of the Holy Church were before the coming of this Spirit and since He came we see in Whose strength they are made strong.
Her kan man se og høre alt som ble sagt ved P Arnfinn Haramas miinneforelesning mandag 10. desember. (Videoene følger automatisk etter hverandre.)
Her kan man se den nye bloggen til St Eystein presteseminar.
The Rt. Rev. Philip A. Egan, Bishop of Portsmouth, skrev lørdag et offentlig brev til Storbritannias statsminister, David Cameron, som en stund nå har agitert sterkt for homofile ekteskap. Biskopen skrev bl.a.:
… I wish respectfully to point out that behind what you say lurks a basic philosophical misconception about the nature of ‘equality.’ Equality can never be an absolute value, only a derivative and relative value. After all, a man cannot be a mother nor a woman a father, and so men and women can never be absolutely equal, only relatively equal, since they are biologically different. So too with marriage. Marriage, ever since the dawn of human history, is a union for life and love between a man and a woman. It is a complementary relationship between two people of the opposite sex, the man and the woman not being the same, but different. They are not, in other words, absolutely equal but relatively equal. This is why gay couples, two men or two women, are not being ‘excluded’ from marriage; they simply cannot enter marriage.
By enabling gays to ‘marry’ and by equating the union of gay people with marriage, however well-intentioned, you are not only redefining what we mean by marriage but actually undermining the very nature, meaning and purpose of marriage. Marriage, and the home, children and family life it generates, is the foundation and basic building block of our society. If you proceed with your plans, you will gravely damage the value of the family, with catastrophic consequences for the well-being and behaviour of future generations. The 2011 Census shows the parlous state of the institution of marriage which you claim to believe in so strongly, and of family life in general, with one in two teenagers no longer living with their birth parents and over 50% of adults living outside of marriage. …
I går kveld var vi på Klingenberg kino (der hadde jeg ikke vært på ca 30 år) og så filmen: The Hobbit: An Unexpected Journey. Filmen var god – bedre enn jeg hadde regnet med, siden noen av anmeldelsene ikke var så strålende – og det var også første film jeg noen gang så i 3D. (Jeg er interessert i alle slags datanyheter, men en del andre moderne ting interesserer meg mindre.)
Det føres uoffisielle statistikker over hvor mange registrerte katolikker vi har i Norge, og når statistikken for 15/12 nå er klar, viser det seg at t Hallvard menighet i Oslo (der jeg jobber) nå har passert 20000 regisrterte medlemmer.
Og kanskje enda mer interessant er at i den delen av Oslo vår menighet omfatter (øst for Akerselva og Trondhaimsveien) er det så høy andel katolikker som 5,4 %. Menigheten omfatter også kommunene Ski, Ås, Frogn, Nesodden, Oppegård og Enebakk, og der er prosenten katolikker noe lavere; mellom 2 og 3%.
Her er også en oversikt over medlemmer i St Hallvard etter viktigste fødeland (fra oktober 2012). Vi ser at det er flere medlemmer født i Polen enn i Norge (det er ca et år siden vi så det første gang), at det er veldig mange filippinere i menigheten og at tallet på litauere stadig vokser:
29,9 % Polen
27,2 % Norge
8,9 % Filippinene
4,5 % Litauen
4,2 % Vietnam
3,3 % Chile
2,1 % Sri Lanka
1,0 % Spania
0,9 % Kroatia
0,9 % Italia
0,8 % Eritrea
0,8 % Frankrike
0,8 % Slovakia
0,7 % Brasil
0,6 % Den dominikanske republikk
0,6 % Tyskland
0,5 % Portugal
0,6 % Peru
Her legger jeg inn en hel del bilder fra «5 års-jubileums»messen søndag 9/12. Jeg filmet messen med et enkelt kamera, og fikk med de første 45 minuttene. Under følger en hel del bilder med enkle forklaringer.
Søndagsmessen begynner med «Asperges me» og stenking med vievann.
Trinnbønnen, etter å ha skiftet til messehakel.
Presten sier «Kyrie eleison» ved alteret.
Presten snur seg og sier «Dominus vobiscum».
Ber kollektbønnen.
Setter seg når Graduale og Alleluja synges.
…
Jeg leste hos Fr Finigan (og flere andre steder) om en artikkel i The Economist:
The Economist this week carries an article on A traditionalist avant-garde. It’s trendy to be a traditionalist in the Catholic church. I thought it was very good – we are used to silly uninformed articles on the Catholic Church in the mainstream media and it is good to see something that is balanced and informative with an intelligent understanding of the issues.
Any of us might baulk a bit about the idea that being traditionalist is now trendy, but the Economist has picked up on something. We all want it to be much more than just trendy: it is up to us to make sure that it is.
Men er det virkelig slik? Både og vil jeg si. Det er vel en viss bevegelse i konservativ/ tradisjonell retning, men noen steder har denne trenden ikke kommet særlig langt, og ofte møter den svært mye motstand.
På Rorate cæli fant jeg dette bildet og leste følgende tekst:
For the first time in the diocese of Stockholm since the 1960s, a Solemn High Mass was recently celebrated. This occurred on November 23, during the visit of Msgr. R. Michael Schmitz, Vicar General of the Institute of Christ the King Sovereign Priest. The Institute has a growing apostolate in Sweden, where, at the Bishop’s request, it acts as custodian of the Gregorian Mass in Sweden. Mass was celebrated in the church of Marie bebådelse (the Annunciation), the French Dominican Fathers’ former church in the Swedish capital. … …
Det er søndag 9/12 akkurat tre år siden jeg feiret min første tradisjonelle latinske messe, i Stavanger, i St Svithuns kirkes kapell. HER kan man lese om denne messen, og HER kan man se noen flere bilder. For to år siden hadde vi en «halv»stor markering av dette, med en missa cantata (se HER), og bildene fra den messen, i St Hallvard kirkes kapell, ser man under. Femårsmarkeringen blir i TLMen i St Hallvard kirke søndag 9/12 kl 14.30.
…
