Sagt om den tradisjonelle messen: «Her blir det ordentlig messe.»

Katolsk, TLM /

Jeg ble forrige uke advart om at det ville komme noe ufordelaktig om den tradisjonelle latinske messen i neste nummer av St Olav, nr 5/2011 – som kan leses her. Det er på side 26 i bladet; en bokomtale av: Didrik Søderlind: Kristen-Norge, En oppdagelsesreise, Spartacus forlag 2010. Bokanmelderen en sånn passelig fornøyd med boka, og har valgt ut følgende av det boka sier om Den katolske Kirke:

Søderlind vier tyve sider til Moderkirken. Også den fremstår, sett med forfatterens nivellerende blikk, som sammensatt snarere enn uniform; vel så heterogen som Læstadius­folket; sprikende i sine diverse liturgiske og kulturelle uttrykk. Afrikansk dans og påskefeiring på tagalog nevnes, og liturgi på et utall andre sprog. Og den liturgiske tradisjon som med sin tidløshet og tydelig definerte rammer muligens kunne virke som et korrektiv til dette, nemlig den tridentinske, fremstår paradoksalt nok som enda mer ekskluderende. Seks mennesker samles i St. Hallvard til såkalt «privat» messefeiring, introdusert med hoven stolthet: «Her blir det ordentlig messe».

Det uheldige med den siste setningen, er at man helt feilaktig vil forstå at den tradisjonelle messen virkelig/offisielt ble introdusert slik. Men alle som kjenner den tradisjonelle messen, vil vite at presten ikke sier ett eneste ord til introduksjon, og heller ikke noen andre steder i messen. Bare i prekenen kan presten si noe som helst av egne ord, og i disse private ukedagsmessene har jeg aldri hatt noen preken. Jeg kan også forsikre alle om at jeg aldri har omtalt, eller kunne tenke meg å omtale, den tradisjonelle messen slik.

Det er nok en deltaker i messen som har uttrykt seg slik før eller etter messen, som et uttrykk for at han/hun liker denne messen godt, ikke noe annet – dumt at det er uttrykt så lett misforståelig i St Olav.

Enda en (interessant) liturgiblogg – del 2

Liturgi /

Bloggen «A Fourfold Vision» fortsetter der jeg slapp i går kveld med å si om Ratzinger syn på liturgien før og etter 1965:

Note, however, that the then-Fr. Ratzinger’s criticisms of the pre-1970 liturgy related chiefly to the ars celebrandi; and, indeed, that his criticisms of the post-1970 liturgy appear to relate to much the same. If the one was excessively rubricalised, often rushed through and disconnected from the masse of the Faithful, the other is often… well, banal, made up on the spot, and in the worst cases, mundane in every sense.

Deretter fortsetter bloggen med å skrive om hvordan den nye liturgien (som han egentlig er for) bør forandres (så mye at det blir svært lite igjen av den):

… I propose a further revision of the Roman Missal of 1970/2002. This, I believe, would be entirely constructive and possible, since it changes little directly for the Faithful, but a great deal for the priest celebrating the Mass. This revision would have the following effects:

1. That apart from side altars, there is to be but one main altar in the church, situated in the apse, and that this is to face East, … a priest facing the apse; that is, in the same direction as the body of the Faithful, which is to be considered the normative arrangement.

2. That liturgical vestments hitherto omitted from the Missal would be restored; that actions and details pertaining to the priest – the manner of his joining his hands, of holding them following the Offertory, etc., are to be taken from the 1962 Missal, and reinstated where appropriate in the new Missal. That these details be considered to be used at the discretion of the celebrant.

3. That the Prayers at the Foot of the Altar, Last Gospel, etc., be reinstated as optional elements of the Mass; that these may be recited either in an audible or an inaudible voice. That the Asperges be similarly restored.

4. That the number of options in the 1970 Missal be reduced; the ability of the priest to alter or replace musical elements is to be removed. That the ability of the priest to substitute alternate Penitential Rites be deleted from the Missal. That all Eucharistic Prayers apart from the First, known also as the Roman Canon, and the Third, are to be deleted. That the First Eucharistic Prayer, or Roman Canon, is to be given precedence over the Third, which is now to be the Second or Alternate Canon.

5. That the Offertory prayers of 1970 are to be deleted, and replaced with those found in the 1962 Missal (Suscipe, sancte Pater; Deus qui humanae; Offerimus tibi; In spiritu humilitatis; Veni sanctificator, and all others up until the Orate fratres).

6. That music in the liturgy is to be an appropriate plainchant setting, or some suitable, polyphonic Mass setting, requiring no instrumental accompaniment, and written in the style of the Renaissance polyphonists (cf: Tra le sollecitudini, Pope St Pius X).

7. That those elements proper to the deacon and sub-deacon omitted from the 1970 Missal are to be restored, such that a «High Mass» according to the new Missal may be celebrated.

8. That the Calendar of 1570 be updated where appropriate with new feasts, providing they are given an appropriate class, relative to those feasts already celebrated on those days. That the propers appropriate to these feasts be similarly restored.

Enda en (interessant) liturgiblogg

Data/blogg, Liturgi /

Jeg kom tidligere i dag over en engelsk blogg som skriver ganske interessant om liturgiske spørsmål. I et innlegg skriver (den ukjente) forfatteren:

This blog, if it is not already clear, is in favour of the 1970 Missale Romanum. Or at the least, it is not against it, and finds rather the rhetoric of the Traditionalist movement often untruthful and somewhat wearing (that these accusations are as true of ultra-liberal ‘reformers’ goes without saying.)

To describe the pre-1970 Mass as requiring no reform would be, for the author of this blog, dishonest. That there were Missals published in 1920 and 1962, and indeed Missals published after 1570 shows that this was clearly not so.

Han fortsetter så med å sitere fra en bok Ratzinger skrev i 1966 – ganske kritisk til deler av liturgien før konsilet. Ratzinger snakker her om hva som skjedde etter Trent:

The main measure was to centralize all liturgical authority in the Sacred Congregation of Rites, the post-concilliar organ for implementation of the liturgical ideas of Trent. This measure, however, proved to be two-edged. New overgrowths were in fact prevented, but the fate of liturgy in the West was now in the hands of a strictly centralized and purely bureaucratic authority. This authority completely lacked historical perspective; it viewed the liturgy solely in terms of ceremonial rubrics, treating it as a kind of problem of proper court etiquette for sacred matters.

This resulted in the complete archaizing of the liturgy, which now passed from the stage of living history, became embalmbed in the status quo and was ultimately doomed to internal decay. The liturgy had become a rigid, fixed and firmly encrusted system; the more out of touch with genuine piety, the more attention was paid to its prescribed forms. We can see this if we remember that none of the saints of the Catholic Reformation drew their spirituality from the liturgy. Ignatius of Loyola, Theresa of Avila and John of the Cross developed their religious life solely from personal encounter with God and from individual experience of the Church, quite apart from the liturgy and any deep involvement with it.

The baroque era adjusted to this situation by super-imposing a kind of para-litrgy on the archaized actual liturgy. Accompanied by the splendor of orchestral performance, the baroque high Mass became a kind of sacred opera in which the chants of the priest functioned as a kind of periodic recitative. The entire performance seemed to aim at a kind of festive lifting of the heart, enhanced by the beauty of a celebration appealing to the eye and ear. On ordinary days, when such display was not possible, the Mass was frequently covered over with devotions more attractive to the popular mentality.

Even Leo XIII recommended that the rosary be recited during Mass in the month of October. In practice this meant that while the priest was busy with his archaic liturgy, the people were busy with their devotions to Mary. They were united to the priest only by being in the same church with him and by consigning themselves to the sacred power of the Eucharistic sacrifice.

Ratzinger, J.A., Theological Highlights of Vatican II (1966), tr. Traub, H., Thormann, G.C., and Barzel, W. New York: Paulist, pp.130-132. …

Men etter dette leser vi likevel på bloggen: «It can be easily seen that nothing here contradicts the same Dr Ratzinger’s opinion that the 1970 Missal offered a «banal, on the spot product». That the one is defective does not make the other flawless (and vice versa).» …

Slik kan man klare å synge hele messen

Katolsk, Liturgi /

Meningen er at vi katolikker skal synge hele messen – både dens proprium og dens ordinarium – men de fleste steder (også i Norge) gjøres dette nesten aldri. Messens ordinarium synges på ganske gode melodier i Norge (på norsk eller latin), mens inngangsvers, event. graduale, offertorievers og kommunionsvers synges nesten ingen steder på norsk; man synger mer eller mindre tilfeldig valgte hymner. (Det er tillatt, men da synger man i messen, heller enn å synge selve messens tekster.)

Jeffrey A. Tucker skriver om hva som holder på å skje noen steder i den engelskspråklige verden på dette feltet ved utgivelsen av «Simple English Propers» (men utgangspunktet der er mye verre enn i det katolske Norge):

… I’ve told the story many times of how it suddenly dawned on me a little over one year ago that we really didn’t have anything to offer parishes that stood somewhere between the perfection of the ideal in the Graduale Romanum and the parish reality of four songs of non-liturgical text per Mass. So long as that was true, progress would be stopped simply because it is nearly impossible to leap from one to the other. You need musicians, training, experience, a pastor who is on board, and a people who are ready – ingredients that rarely come together all in one parish.

Today, we have the book and the viable option for any parish to start singing the real text of the Mass starting this next week! That is a glorious thing. The book is now used in many monasteries, convents, seminaries, and innumerable parishes. The North American College, for example, is all abuzz with the implications of this new book. This is helped by the fact that these are freely downloadable, so you don’t have to take the risk of buying for the entire year to try them out for one Sunday or just one communion chant.

The Simple English Propers are only the beginning. They serve as a model of the kind of music we need. I would also add that the Simple Choral Gradual by Richard Rice also falls into this category: simple music but absolutely beautiful in the real experience of Mass at regular parishes. There will be many other editions and approaches pouring out as the years go on. What matters most is that this book has finally begun to break up the old system that long predates Vatican II of singing any old thing at Mass. …

Her er de to bøkene han anbefaler: Simple English Propers og Simple Choral Gradual.

Effekten av den nye engelske oversettelsen av messen

Katolsk, Liturgi /

Nå er det ikke lenge igjen til den nye engelske messeoversettelsen skal tas i bruk. Endelig får man et skikkelig språk – skriver Jeffrey A. Tucker på NLM-bloggen – slik at skadene fra 1969 kanskje kan leges:

… The Second Vatican Council produced no Missal itself but merely a careful permission for one to be developed at some point in the future, with no changes permitted that were not to the good of the Church. We know how that turned out. The interim Missal that came out in the United States was a quality product but a bit unstable, and hardly anyone believed that it would last very long. Sure enough, by 1969, a commission had produced the hoped-for new product, one that yielded coincided with, and assisted in causing, what is probably the largest upheaval and decline in Catholic institutions ever found on record.

The strange result of this event was the status quo today, which could be described as hyper conservative or perhaps more accurately described as stricken with fear of change. An odd stasis affects parish life. Bishops and priests all live in fear of doing too much in any direction for fear of alienating people yet again. Stability, blessed stability, is what the Catholic world seeks today because it is still recovering from the trauma delivered in the late 1960s.

And so, one can see why Bishops have been very cautious about the release of the new English translation. Even if the results are vastly better and correct most of the amazing errors of the past, there is a widespread fear that anything new could spark another meltdown. For my part, I expect the very opposite. I’ve (read) large portions of the Missal out loud to audiences and watched them swoon at the high language, the poetic cadence, the seriousness of the literary formulations. This Missal sounds and feels like Church. It turns out that people who go to Church rather like this. …

Bilde fra mitt kontor

Generelt /

Jeg har en Facebook-profil, men må legge til at jeg bruker det svært lite. Jeg logget meg likevel på tidligere i dag for å svare på en venneforespørsel, og da så jeg en del bilder min svigerinne og hennes mann har lagt inn på Facebook, etter at de besøkte oss i Oslo i starten av september. Bildet over viser litt av mitt kontor, med en av messehaklene jeg kjøpte hos Gammarelli i Roma i vår – og på veggene en samling manipler, som mest er til pynt.

Stockholm får egen prest til å feire den tradisjonelle messen

Katolsk, TLM /

Jeg leste på det danske nettstedet Katolsk tradition i kveld at Stockholm fra 1. november får en prest fra Kristi Konge Instituttet som skal være ansvarlig for den tradisjonelle latinske messen. Jeg regner da med at den tradisjonelle messen vil bli feiret hver dag i Stockholm. Slik kan vi lese på katolskakyrkan.se:

F. Markus Kunkel flyttar snart till Stockholm från Tyskland. Han kommer att ansvara för den extraordinarie formen av den romerska riten från den 1 november 2011. F. Kunkel kommer så småningom även att ansvara för sjukhussjälavården i Stockholm.

Bildet under viser p. Kunkel i en messe i Stockholm ved en tidligere anledning.

«Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.»

Katolsk, Paven /

Med dette verset fra Joh 20,21 åpner pave benedikt sitt budskap til Verdensmisjonsdagen, som vi feier i dag. Hele budskapet kan leses her. Hos Missio i England har jeg funnet følgende oppsummering av hans ord:

As the father sent me, so I send you.

World Mission Sunday
A vital invitation to ceaselessly proclaim the Gospel re-echoes every year to each of us in the celebration of World Mission Sunday. Mission is the most precious service that the Church can render to humanity and to every individual seeking profound reasons for living his or her existence to the full. Missionary activity also renews the Church, revitalises faith and Christian identity, and offers fresh enthusiasm and new incentive. Faith is strengthened when it is given to others!

Go and proclaim
All those who have met the risen Lord have felt the need to proclaim him to others, as did the two disciples on the road to Emmaus. We too must be ready to recognize his face and run to our brothers and sisters with the good news: ‘We have seen the Lord!’

Global evangelisation
The Gospel proclamation benefits all peoples. The Church is missionary by her very nature, since it is from the mission of the Son and the mission of the Holy Spirit that she draws her origin. This is the Church’s deepest identity – rooted in particular places in order to go beyond them, she exists in order to evangelise.

Our urgent task
This task has not lost any of its urgency. We cannot be content when we consider that, after 2,000 years, there are still peoples who do not know Christ and have not yet heard his message of salvation. Not only this: but there is an ever greater number of people to whom the Gospel has been proclaimed, but who have forgotten it, or abandoned it and no longer associate with the Church.

The joint responsibility of all, always
The Gospel is not an exclusive possession of those who have received it, but it is a gift to be shared, good news to be passed on to others. And this gift is entrusted not only to some, but to all the baptised. World Mission Sunday, too, is not an isolated moment in the year, but a precious opportunity to pause and reflect on whether and how we respond to the missionary vocation: our response is essential for the life of the Church.

Together in mission
Solidarity is one of the objectives of World Mission Sunday. Through the Pontifical Mission Societies (Missio) we appeal for your help to carry out evangelising activities in mission territories, and support institutions necessary for establishing and consolidating the Church. Equally, to ignore the temporal problems of humanity – poverty, malnutrition, disease, lack of health care services and education – would be to forget the lesson which comes to us from the Gospel concerning love of our neighbour who is suffering and in need.

The lesson of love
Therefore I invite you to consider your own contribution to mission, wherever you may be in the world. Through participation in the Church’s mission, the Christian becomes a builder of communion, of peace and of the solidarity that Christ has given us, and collaborates in fulfilling God’s plan of salvation for all humanity. May World Mission Sunday reawaken in each of us the joy and desire to go out to meet humanity, taking Christ to all.

Problemer i nyhetstjenesten Zenit.org

Data/blogg, Katolsk /

Jeg har lest katolsk informasjon på Zenit.org i mange år, men har aldri visst (men burde kanskje visst det) at de har noe med The Legionaries of Christ å gjøre. Men på det danske katolske nettstedet katolskorientering.dk leser jeg nå:

Kristi Legionærer presser Zenits grundlægger ud. Jesus Colina forlader bureauet sammen med seks redaktører.

”I realiteten tror jeg denne beslutning er kulminationen på det gensidige tillidstab, der begyndte for adskillige år siden. Måden, som Kristi Legionærer skjulte informationer om fr. Marcial Maciel på – informationer, som pressen afdækkede stykke for stykke – gjorde at jeg tabte tilliden til denne institution. ” Sådan kommenterer Jesus Colina, grundlæggeren af og chefredaktøren for pressebureauet Zenit, i et interview med CNA (Catholic News Agency) sin beslutning om at trække sig tilbage fra sin stilling. Colina ser den dårlige kommunikation med Legionærerne som en hindring i det daglige arbejde.

I artikkelen nevnes det at det var pave Benedikt som endelig grep inn mot Legionærenes grunnlegger – rett etter at han ble pave:

Fr. Marcial Maciel (1920-2008), der grundlagde kongregationen Kristi Legionærer og dens lægmandsbevægelse Regnum Christi, blev i maj 2005 fjernet fra kongregationens ledelse efter en undersøgelse, som daværende kardinal Ratzinger havde sat i gang.

De som har gått ut av Zenit starter forøvrig i morgen (22/10-11) en nye katolsk informasjonstjeneste: aleteia.org

20. oktober: Den hellige Johannes av Kety (1390-1473)

Katolsk, Liturgi /

Johannes av Kety er vernehelgen for Polen og Litauen, og ble feiret i den tradisjonelle kalenderen i dag – der vi leste i matutin:

John was born at Kenty, (whence the surname Cantius), a town in the diocese of Cracow. His parents Stanislaus and Anna, were devout honorable people. From his very infancy John gave promise of the greatest virtue by the sweetness and innocence of his way. After his ordination to the priesthood he redoubled his efforts to the Christian perfection. He administered the parish of Olkusz for several years with notable success, and then returned to teaching. Part of the time left him from this occupation he gave to the salvation of his neighbor, especially through preaching, and the rest to prayer. He came four times to the Apostolic See traveling on foot and carrying his own baggage, both to honor the Apostolic See, and as he said, to save himself from the punishments of purgatory, by the indulgences offered there daily. He watchfully preserved a virginal purity, and before his death he had abstained from meat for about thirty-five years. On Christmas Eve he went to the heavenly reward. He was enrolled among the Saints by Pope Clement XIII, and is honored as one of the primary Patrons of Poland and Lithuania.

Jeg må innrømme at jeg knapt har hørt om ham før. Han er fortsatt med i den romerske kalenderen, men er flytett til sin døsdag, 23/12. Og etter 17/12 kan ingen helgener feires, derfor hører vi knapt om ham mer. På katolsk.no kan vi lese bl.a. følgende om ham:

… Hans minnedag ble satt inn i den romerske kalenderen i 1770. Den ble tidligere feiret den 20. oktober, men etter kalenderrevisjonen i 1969 feires han nå den 23. desember, og hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans bolig og privatkapell på det tidligere universitetsområdet i Kraków er fortsatt bevart. I kunsten fremstilles han som prest med kors og monstrans, ofte også med en Mariaåpenbaring. I 1737 ble han utnevnt til skytshelgen for Polen og Litauen av pave Klemens XII (1730-40).

Stadig mer intens debatt om Vatikankonsilet

Katolsk, Teologi /

Sandro Magister nevnte i en artikkel for noen få dager siden seks ulike ting (for det meste bøker) som diskuterer Vatikankonsilet – bare i Italia. Denne voldsomme interessen og diskusjonen rundt konsilet ser ut til å være tydeligst i Italia, men det er all grunn til å tro at den vil spre seg til resten av verden om ikke lenge. Her er magisters liste (les hele hans artikkel her):

The controversy over the interpretation of Vatican Council II and the changes in the magisterium of the Church has in recent weeks registered new developments, including at the top level.

The first is the «Doctrinal Preamble» that the congregation for the doctrine of the faith delivered last September 14 to the Lefebvrists of the schismatic Priestly Fraternity of St. Pius X, as a basis for reconciliation. …

A second development is the participation of Cardinal Georges Cottier in the discussion that has been underway for several months on www.chiesa and on «Settimo cielo.»

Cottier, 89, Swiss, a member of the Dominican order, is theologian emeritus of the pontifical household. He published his contribution in the latest issue of the international magazine «30 Days.» In it, he replies to the theses upheld on www.chiesa by the historian Enrico Morini, according to whom the Church intended to use Vatican Council II to reattach itself to the tradition of the first millennium. Cardinal Cottier warns against the idea that the second millennium was a period of decline and departure from the Gospel for the Church. …

A third development of the discussion regards a thesis of Vatican II that is particularly contested by the traditionalists: that of religious freedom. In effect, there is an unquestionable rupture between the statements in this regard from Vatican II and the previous condemnations of liberalism made by the popes of the nineteenth century.

But «behind those condemnations there was in reality a specific form of liberalism, that of continental statism, with its claims of monistic and absolute sovereignty that were seen as limiting the independence necessary for the mission of the Church.»

While instead «the practical reconciliation brought to completion by Vatican II took place through the pluralism of another liberal model, the Anglo-Saxon one, which radically relativizes the claims of the state to the point of making it not the monopolist of the common good, but a limited reality of public offices at the service of the community. The clash between two exclusive models was followed by encounter under the banner of pluralism.» …

A fourth development is the release of this book in Italy: Pietro Cantoni, «Riforma nella continuità. Vaticano II e anticonciliarismo», Sugarco Edizioni, Milano, 2011.

The book reviews the most controversial texts of Vatican Council II, to demonstrate that they can all be read and explained in the light of the tradition and the grand theology of the Church, including Saint Thomas.

The author, Fr. Pietro Cantoni – after spending a few years as a young man in the Lefebvrist community of Ecône in Switzerland – was educated in Rome at the feet of one of the greatest masters of Thomistic theology, Monsignor Brunero Gherardini. …

Another new development is the Acqui Storia prize that will be awarded next October 22 to Roberto de Mattei for the volume «Il Concilio Vaticano II. Una storia mai scritta [Vatican Council II. A history never written],» published by Lindau and covered by www.chiesa at its publication.

The Acqui prize is one of the most prestigious in the field of historical studies. The jury that decided to award it to de Mattei is made up of scholars of various perspectives, Catholics and non-Catholics. Their president, however, Professor Guido Pescosolido of the University of Rome «La Sapienza,» resigned from his position precisely in order to dissociate himself from this decision. …

Finally, also in the interpretive vein of Monsignor Gherardini and Professor de Mattei, another book was released in Italy on October 7 that identifies in Vatican Council II itself the problems that would come to light in the postcouncil:

Alessandro Gnocchi, Mario Palmaro, «La Bella addormentata. Perché col Vaticano II la Chiesa è entrata in crisi. Perché si risveglierà [Sleeping beauty. Why with Vatican Council II the Church entered into crisis. Why it will reawaken]», Vallecchi, Firenze, 2011. ….

Ny norsk messebok – i salg fra 1. november

Katolsk, Liturgi /

Det er blitt skrevet en del her på bloggen i det siste om de norske oversettelsene som brukes i katolsk liturgi i Norge. I den forbindelse kan jeg nevne at den katolske (søndags-)messeboken som har vært utsolgt i noen år, nå (snart) er tilgjengelig i ny utgave – til kr 389. Slik skriver St Olav forlag om dette:

Ny utgave (2011) av «Messebok for søndager og festdager» foreligger 1. november 2011. I boken finner du lesningene og messetekster for søndager og festdager, messens faste deler, helgendager i årets løp med små helgenbiografier, samt generell orientering om messen, liturgisk kalender og skriftlesningsreferanser for ukedagene.

Boken er produsert i brunt, limt lær, med to lesebånd og gullsnitt.

Messen er pulsslaget i katolsk trosliv. Guds ord i messens liturgi og Kristi nærvær i nattverden er vårt åndelige næringsgrunnlag. For å dra full nytte av denne næringen, er messeboken et nyttig verktøy som kan hjelpe til å øke forståelsen av tekstene og innlevelsen i bønnene.

Her finner man alle tekstene til årets søndager og høytider, for hverdagstekstene må man (som jeg nevnte) se på nettet – HER.

Katolsk ressurs: Tekster til messen etc

Katolsk, Liturgi /

I går ble det en (ny) debatt på et årsgammelt innlegg her på bloggen: p. Lutz: Kan vi lese Bibelen “på egen hånd”? om hvilke norske oversettelser som brukes i messen. Det ser ut til at en del av bloggens lesere ikke kjenner til nettstdet liturgi.info som har en god oversikt over messens tekster her. Når man går inn på årets liturgiske kalender, og klikker på f.eks. en søndag, er det tekstene derfra som dukker opp. (Nettstedet har vært under oppbygning en stund, og nå ser jeg at de fleste hverdagstekstene også er på plass – imponernede.)

Kirkeårets liturgiske tekster på dette nettstedet er hentet fra Messeboken (St. Olav Forlag, 1985) som igjen har hentet materiale fra alterboken, Norsk Missale (St. Olav Forlag, 1982). Lesningstekstene med tilhørende omkved, mellomvers og allelujavers er føyet til i henhold til Ordo Lectionum Missae, 1981 – og dessuten noen av våre mest brukte tekster og bønner. På liturgi.info leser vi om ressursene/ oversettelsene som er brukt:

I helgenkalenderen har en del norske og nordiske helgener fått sin plass i henhold til vedtak i Nordisk Bispekonferanse (1970, 1981 og 2007). I tillegg har vi tatt Hl. Hallvard, Hl. Sunniva og Hl. Svithun med i kalenderen.

Bibelsitatene er tatt fra følgende utgaver:
– Bibelselskapets reviderte utgave av 1930
– Bibelselskapets nyoversettelse av 1978
– NT i oversettelse ved Erik Gunnes (St. Olav Forlag, 1968)
– Bibelselskapets nye utgave av «De deuterokanoniske bøker» (De apokryfiske bøker)
– Norske Tidebønner, Oslo 1982 (for salmenes vedkommende)
– Tidebønnene i 4 bind (for kirkebønner til de nye helgener)

Referansenumre og tekst er justert i samsvar med 3. utgave av Missale Romanum (2002).

Ulf Ekman og andre pastorer i trosbevegelsen ved Peters grav

Økumenikk /

«Vi vill fördjupa vår kunskap om den kristna trons ursprung och koppla den till de tidiga kristna martyrerna. Och var kan man göra det bättre än i Rom? undrar Ulf Ekman.» (Fra svenske Dagen)

Den svenske katolikken Bengt Malmgren var med på turen som ressursperson på turen og skriver bl.a. og også mer om reaksjonene på sitt første innlegg her.

… under guidning av mycket kunniga prästkandidater från ett amerikanskt prästseminarium i Rom fick vi ta del av historien om utgrävningarna som genomfördes under Pius XII´s pontifikat och där man återfunnit delar av skelettet av det som med allra största sannolikhet är aposteln Petrus. Vi kunde beskåda käkbenet från den som en gång inför Jesus proklamerat att han är den levande Gudens son. Det var ett mycket gripande ögonblick för oss alla. … Vi besökte också Paulus grav i kyrkan S:t Paulus utanför murarna, där det också finns ett kapell med ett träkors där den heliga Birgitta har förrättat sina böner. Vi besökte också kyrkan S:t Clemens, en av Roms älsta kyrkor där man grävt fram den ursprungliga kyrkan från 300-talet e.Kr. Clemens var den fjärde biskopen av Rom efter Petrus.

Jeg syns det var interessant å lese om dette og se bildet under som viser Ulf Ekman og andre ledere i trosmenigheter i Sverige foran Peterskirken.

18. oktober: S. Lucæ Evangelistæ – II. classis

Katolsk, Liturgi /

Slik leste jeg i dag i Matutin (i den tradisjonelle kalenderen – men Lukas feires på samme dag i begge kalendere) i 4. og 6. lesning:

From the Book on Ecclesiastical Writers, written by St Jerome, Priest at Bethlehem.
Luke was a physician of Antioch, who, as appeareth from his writings, knew the Greek language. He was a follower of the Apostle Paul, and his fellow traveller in all his wanderings. He wrote a Gospel, whereof the same Paul saith We have sent with him the brother, whose praise is in the Gospel throughout all the Churches 2 Cor. viii. 18. Of him, he writeth unto the Colossians, iv. 14: Luke, the beloved physician, greeteth you. And again, unto Timothy, II. iv. 11: Only Luke is with me. He also published another excellent book intituled The Acts of the Apostles, wherein the history is brought down to Paul’s two – years sojourn at Rome, that is to say, until the fourth year of Nero, from which we gather that it was at Rome that the said book was composed. …

… However, Luke learned his Gospel not from the Apostle Paul only, who had not companied with the Lord in the flesh, but also from other Apostles, as himself declareth at the beginning of his work, where he saith They delivered them unto us, which from the beginning were eye – witnesses and ministers of the word, i. 2. According to what he had heard, therefore, did he write his Gospel. As to the Acts of the Apostles, he composed them from his own personal knowledge. He was never married. He lived eightyfour years. He is buried at Constantinople, whither his bones were brought from Achaia in the twentieth year of Constantine, together with the reliques of the Apostle Andrew.

Katolsk.no skriver også om den hellihe Lukas.

Enda en kirke forandres (til det bedre)

Katolsk, Liturgi /

Fr Jeffrey Kurtz, sogneprest i Guardian Angels Church, Crystal Falls, i bispedømmet Marquette i Michigan, USA bygger om koret i sin kirke. «Er det et tegn i tiden?», spør man der jeg fant denne nyheten. Muligens, men man finner ikke så mange eksempler på at noe skjer. Det nye alteret er mye bedre enn det gamle, og står slik at det like greit kan brukes fra begge sider. Det mest dramatiske er vel kommunionsbenken – som altså er på plass igjen.

Bildene under er først FØR, deretter ETTER (men arbeidet er ikke fullført).

Liturgisk vokalmusikk; mer om oppgaven – 4

Liturgi, TLM /

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for en ukes tid siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

Det siste jeg vil ta med fra oppgaven, er hvordan messen av 1970 beskrives, fra side 48:

Den første utgaven av Pave Paul VIs Missale Romanum kom ut i 1970. Den siste utgaven er fra 2002, men rubrikkene for den liturgiske musikken er identiske med førsteutgaven, derfor tar vi for oss her rubrikkene fra 1970, slik de står i Generell orientering om Missale Romanum (GIRM).

En forskjell mellom den gamle og den nye messen som får betydning for organisten og koret, er at presten leser de fleste av sine bønner høyt – dermed blir musikken satt i en mer kronologisk og vertikal sammenheng enn i den gamle messeliturgien, hvor prestens bønner og sangen er mer uavhengige av hverandre og skjer parallelt i større grad.

Selv om det gjerne er et naturlig valg å synge alle ordinarieleddene, finnes det ingen rubrikker som påbyr dette som i 1962-missalet. (Dette skyldes nok bl.a. at det nye missalet ikke skiller mellom missa cantata og missa lecta som to egne messeformer.) Uansett må ordinariets tekst fortsatt fremføres ordrett, men kantoren står mer fritt til å velge teksten som skal synges som proprieledd. Som nevnt tidligere foreligger Graduale Romanum i en utgave som er tilpasset det nye missalet, men et gjennomgående prinsipp er at kantoren har mulighet til å velge en salme på folkespråket som er godkjent av den lokale bispekonferansen i stedet for introitus, offertoriums- eller kommunionsantifonen – i praksis vil dette som oftest si en salme fra menighetens salmebok med imprimatur.

I den nye messens rubrikker gjennomgås også liturgiens enkelte deler, med beskrivelser av hva som kan synges, hvordan og av hvem på de steder i liturgien hvor det kan synges. Allerede ved beskrivelsen av inngangsverset i GIRM nr. 25 vises det til flere muligheter kantoren har:

”25. Når folket er samlet og celebranten med assistenter kommer inn, begynner inngangsverset. (…) 26. Sangen utføres vekselvis av kor og menighet, eller av kantor og menighet; eller det hele synges av menigheten eller av koret alene. Man kan bruke enten den antifonen med tilsvarende salme som står i Graduale Romanum eller i Graduale Simplex, eller man kan ta en annen sang som passer til den hellige handling, til dagens eller årstidens karakter, og hvis tekst er godkjent av bispekonferansen.

Hvis det ikke synges til inngangsverset, skal den antifon som står i Missale, resiteres enten av de troende eller av noen iblant dem, eller av lektoren, eller også av celebranten selv etter at han har hilst menigheten.”

Til forskjell fra den gamle messen er det ikke nødvendig at alle proprietekstene blir enten lest eller sunget, eller begge deler. Introitus og kommunionsverset må leses av presten hvis det ikke synges, men ikke offertoriumsantifonen …

Ungdomsminne: Holmen menighet og Holm Holmsen

Generelt /

I mitt første år i Oslo (1975-76) bodde jeg på Billingstad i Asker, og var svært aktiv i Holmen menighet – jeg og to medstudenter bodde gratis mot å gjøre en del oppgaver i menigheten. Jeg var ikke selv med i det kjente ungdomskoret «Crossing» (som startet i 1968 – les om jubuleet her), men møtte dem ofte. Jeg husker aller best en ungdomsgudstjeneste, der Holm Holmsen spilte (og jasset opp) en av de kjente ungdomssalmene (Kristus er verdens lys, tror jeg) på en helt fantastisk måte.


Jeg tenkte på det, da jeg i går leste om Holmsen (i Vårt land) – han, som er nå over 80 år, er fortsatt aktiv i kirkelig arbeid.

Skroll til toppen