Il Concilio Vaticano II: una storia mai scritta

Katolsk, Teologi /

Prof. Dr. Roberto de Mattei har mottat den italienske historie-prisen ‘Acqui Storia’ for sin bok om Vatikankonsilet – leser vi på Rorate cæli. Boka oversettes nå til engelsk, og artikkelen har også med et udrag av denne oversettelsen; et utdrag fra en av konsil’fedrene’, som nokså kort tid etter konsilet (på samme måte som Ratzinger) forstå at tolkningen av konsiltekstene løp helt løpsk:

Father Henri de Lubac, one of the “fathers” of the Council, denounced the use and abuse of the principal conciliar documents at a conference held on the 29th of May 1969 at the University of St. Louis in Missouri (U.S.):

«The constitution Dei Verbum – he said – offers the pretext of a narrow Biblicism that disregards all of Tradition and ( therefore)it devours itself”, elaborating “the notion of a ‘faith of the future’, so much so that one no longer discerns what it retains from the Gospel of Jesus Christ; the constitution Lumen Gentium is interpreted “in order to transform the Church into a vast democracy” and to criticize that which is called ‘the institutional Church’ for the sake of an ideal of ‘an amorphous Christianity’ which strikes at the Divine foundation of the Church.”

The opening to the world of Gaudium et Spes becomes “an estrangement from the Gospels, a refusal of the Cross of Christ, a path towards secularism, neglect of the faith and customs, in short, a dissolution in the world, an abdication, a loss of identity, in effect – the betrayal of our duty to the world (…). We also know how the decree on religious liberty has been distorted, when, contrary to its most explicit teaching, it is now concluded that it is not necessary anymore to proclaim the Gospel (…). And how much criticism could be made regarding the constitution on the liturgy, so often misunderstood, at times , even sacrilegiously mocked? Or the Decree on ecumenism? (…) What derision, once again, we find, alas, too frequently, in audacious and ostentatious application of the principals enunciated by the Council for the ‘ proper renewal’ of religious life , all the while, contradicting it! It is perhaps here that the devastation of the crisis is revealed, simultaneously, more serious and more significant (…). What a wretched situation – with abandonment of every kind; there is such degradation in certain cases that they even approach perversions; they are then hidden beneath the banner of ‘prophetism’ or “ the requisite of truth”, under the deception of the word ‘renewal’!

[Footnote: H. De Lubac, The Church in the present crisis, tr. It. Paoline, Rome 1971 pp. 39-49 . The text reproduces the conference given at the University of Saint Louis (Missouri) the 29 May 1969; Church in Crisis, “Theology Digest”, no.17 (1969) pp. 312-325. The conference was also published in “Nouvelle revue Thèologique”, n.91 (1969). pp. 580 -589]

Alcuin Reid om liturgisk brudd med tradisjonen

Katolsk, Liturgi /

Alciun Reid holdt et foredrag på en liturgisk konferanse i Freiburg i Tyskland i september, og ble da intervjuet av det katolske tidsskriftet Deutsche Tagespost. I dag leste jeg dette intervjuet oversatt til engelsk. På spørsmålet om hva som er de rette kriteriene for å forandre liturgien, svarer han;

…The criteria for development in continuity are found in article 23 (of Sacrosanctum Concilium), read in context and as it was approved by the Fathers of the Council. I have published a paper on this. It means that development is proportionate – the liturgical tradition may be developed, as is necessary, but it is not completely changed. There must be a continuity of rite where new texts or practices are integrated, naturally, over time. A good example is the Ordo Missae of 1965. It is the rite of Mass as handed on to the Council, pruned and developed in line with the discussions at the council. But the 1969 Ordo Missae is very different, a new construction of the Concilium. To be sure, it is more conservative than they wanted because Paul VI refused their requests to abolish the Roman Canon, the Orate fratres and the sign of the cross at the beginning of Mass. But even so, the 1969 Ordo as a whole is a radical ritual and theological innovation, not an organic development in line with Sacrosanctum Concilium 23.

Og han svarer slik på spørsmålet om man opplevde et brudd med den liturgiske tradisjonen etter konsilet:

… I can say that there is evidence that those responsible for the reform intended rupture – ritual and also theological. They did not want what was handed on in tradition. They did not want to develop that. They wanted something new, something that would reflect ‘modern man’ in the 1960’s and what they thought he needed.

This is an historical reality, not an ecclesio-political position. Liturgists from ‘both sides’ agree that the reform was radical and a rupture. As a Catholic I regard this as a significant problem, because it is unprecedented in liturgical history and it is not what the Council, out of respect for liturgical tradition, called for.

Han svarer så på spørsmålet om hva slags myndighet kommisjonen «Concilium» hadde:

…it was an organ to implement the Council’s Constitution. In effect its work rested on the personal authority of Pope Paul VI, who followed it very closely and authorized each change in forma specifica. It is clear that they went well beyond the Constitution: there is no authorization there for any new Eucharistic Prayers, for the 100% celebration of the Mass in the vernacular, etc. But all of these reforms enjoy the authority of Paul VI.

Til slutt får han spørsmålet om hva vi kan gjøre med liturgien i årene framover?

… If it is clear that we have lost important elements of the liturgical tradition, or have introduced ones that are harmful, then we must have the honesty to admit this and do what is necessary. This has been begun through Sacramentum caritatis and Summorum pontificum and the personal example of Pope Benedict XVI in his liturgical celebrations.

We must also move forward with charity and pastoral sense. It is not possible to re-impose the past rites on everyone or to take away the new ones in an instant. At this moment, though, it would be possible to permit – facultatively – some older elements (the offertory prayers, some of the ritual gestures made by the priest, etc.) in the modern rites. It is also possible to adopt that ars celebrandi spoken about in Sacramentum caritatis, where the modern rites are celebrated with a liturgical richness that is in more tangible continuity with tradition. …

Om katolsk blogging – samling i England

Data/blogg, Katolsk /


Jeg leste nettopp om et møte i et nytt ‘laug’ for katolske bloggere, som fant sted for en uke siden. Les mer om det HER:

The Guild of Blessed Titus Brandsma (a guild for Catholic bloggers) held its first official meeting yesterday, on what turned out to be one of the hottest days of the year! Around 15 Catholic bloggers and users of the new media travelled from all over Britain to meet …

Bildet øverst viser et av foredragene som ble gitt denne dagen, der det bl.a. ble sagt:

Fr Tim Finigan addressed the assembled bloggers and parishioners in the parish hall. His talk was on «Catholics and the new media», and he spoke with great eloquence on the need for Christians to be present online. In saying this, Fr Finigan was re-echoing the words of Pope Benedict XVI, who has often spoken explicitly – in his messages for World Communications Days, for example – of the need for Catholics, and especially priests, to blog and be active users of the new media. …

After reflecting on the fears that many in the Church have regarding blogging and the new media, Fr Finigan concentrated on the good that blogging can achieve; though he also suggested that bloggers do need to examine their consciences from time to time – just as all Christians should. It is sometimes best not to publish some posts, and prayer can often help us discern the blogging choices we make. Having said that, one of the joys of blogging is that other bloggers will usually temper uncharitable or harsh posts or comments, or will seek to offer another opinion or way of approaching a controversial topic. Another benefit that blogging and social media have brought humanity (and the Church) is the fact that ordinary people are now able to hold to account those who are in authority over them. …

Mens bildet øvers er naturlig på en slik dag, er det litt mer overraskende at dagen begynte med en høymesse i den gamle ritus (under). «High Mass was celebrated at 10:30am as part of the parish’s Saturday devotions. This Mass (included) beautiful singing offered by the Schola, and all three sacred ministers were Catholic priest-bloggers. The celebrant was Fr Tim Finigan (The Hermeneutic of Continuity), whilst Fr Sam Medley SOLT (Medley Minute) acted as Deacon and Fr Simon Henry (Offerimus Tibi Domine) was Sub-deacon.»

Evangelium 17. søndag etter pinse

Liturgi, TLM /

Slik lyder dagens evangelium på norsk (i den tradisjonelle latinske ritus) 17. søndag etter pinse:

Matt. 22, 34-46
På den tid kom fariseerne til Jesus, og en av dem, en lovkyndig mann, spurte ham for å friste ham: «Mester, hva er det store bud i loven?» Og Jesus sa til ham: «Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn. Dette er det største og første bud. Men det andre er likt dette: Du skal elske din neste som deg selv. I disse to bud ligger hele loven og profetene.» Men da fariseerne var samlet, spurte Jesus dem og sa: «Hva mener dere om Kristus? Hvem er han sønn av? De sa til ham: «Av David.» Han sa til dem: «Hvorledes kan da David i ånden kalle ham Herre, når han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg gjør dine fiender til skammel for dine føtter?» Når altså David kaller ham Herre, hvorledes kan han da være hans sønn?» Og ingen kunne svare ham et ord, og heller ikke vågde noen fra denne dag av å spørre ham mer.

I dagens matutinbønner leser vi følgende tanker om denne teksten av den hellige Johannes Krysostomus. (En litt overraskende vinkling, syns jeg; at fariseerne ikke hadde forventet at Jesus skulle bekrefte deres tradisjonelle, jødiske tro, og ikke forandre eller legge noe til. De visste egentlig ikke hva de så skulle kritisere ham for.)

Matt 22:34-46
In illo tempore: Accesserunt ad Iesum pharisaei: et interrogavit eum unus ex eis legis doctor, tentans eum: Magister, quod est mandatum magnum in lege? Et reliqua.

Homily by St John Chrysostom, Patriarch of Constantinople – 72nd homily on Matthew.
When the Pharisees had heard that Christ had put the Sadducees to silence, they gathered themselves together for a fresh attack just when it behoved them to be quiet, they willed to contend and so they put forward one of themselves who professed skill in the law, not wishing to learn, but to lay a snare. This person therefore proposed the question: «Which is the great commandment in the law » The first and great commandment is » Thou shalt love the Lord thy God,» but they expected that He would make some exception or addition to this in His Own case, since He made Himself God. (John x. 33.) With this expectation they asked Him the question. but what said Christ? To show that they had adopted this course, because they were loveless, and sick with envy, He answered «Thou shalt love the Lord thy God with all thy heart, and with all thy soul, and with all thy mind. This is the first and great commandment. And the second is like unto it Thou shalt love thy neighbour as thyself.»

«Den katolske kirkes messeliturgi»

Katolsk, Liturgi /

Slik åpner kapittel 2 i Sara Brødsjøs masteroppgave om katolsk kirkemusikk; ved at hun først sier litt om hva messen er:

Den hellige messe er den viktigste katolske liturgien på grunn av sin sakramentale karakter, og fordi den uttrykker hele den katolske tro og er universell for hele den romersk-katolske Kirken. Den regnes for å være Den nye pakts hovedgudstjeneste, som ble innstiftet av Kristus selv på skjærtorsdag.

For å forstå Den hellige messes plass i katolisismen må man vite litt om teologien bak den. Den katolske nattverden innebærer ikke bare et måltid, men også en offerhandling. Messens sentrale del er konsekrasjonen, dvs. idet presten gjentar ordene som Jesus uttalte under den siste nattverd, og transsubstansiasjonen finner sted (at brødets og vinens vesen opphører å eksistere, men beholder sine skikkelser, og blir forvandlet til Jesu legeme og blod). Korsofferet blir på en hemmelighetsfull måte nærværende i Den hellige messe – slik som under Jesu siste nattverd med apostlene. Dette fordi messens offer har det samme offerlammet og den samme offerpresten som under korsofferet – altså Kristus. Ved alteret uttaler presten konsekrasjonsordene i Kristi sted (in persona Chisti), dvs. ikke bare på Kristi vegne, men i hans person. Siden messeofferet er det samme offeret som korsofferet, er dette det mest fullkomne offer katolikkene kan tilby Gud.

Messens handling er altså at Kristus, som ”evig prest” og ”evig offerlam” i himmelen ofrer til Gud Fader sin lidelse på korset, slik at Gud av hensyn til dette offeret vil høre de troendes bønner og skjenke dem de nødvendige nådegaver. De troende som er tilstede under frembæringen av dette offeret, tar også del i offeret ved at de er en del av Kirken, som ifølge apostelen Paulus på en mystisk måte utgjør lemmene på Kristi legeme. Kristus ofrer seg legemlig på alteret, mens menigheten ofrer seg selv som Kristi mystiske legeme, og i praksis er dette offeret en overgivelse av den enkeltes liv og vilje til Guds rådighet. ….

Senere beskriver hun ulike former for messer; høymesse og lavmesse i den gamle ritus – bl.a. når det gjelder sang og musikk – samt den nye messen. Dette bør mange lese, siden denne kunnskapen er blitt glemt i vår tid. Les gjerne hele oppgaven her.

Oppgaven om katolsk kirkemusikk – pave Pius X’s motu proprio

Liturgi /

Jeg leste masteroppgaven om kirkemusiik allerede i mai/juni, og skrev litt om den allerede da (se HER, HER og HER); mest om sitatene fra pave Pius X’s motu proprio fra 1903, Inter Sollicitudines. Bl.a. om hvordan pave Piux X beskriver kirkemusikken – den norske oversettelsen av dokumentet ble trykket i St. Olaf i 1904:

1. Kirkemusiken, som fuldstændiggjørende del af den høitidelige liturgi, virker med til det almindelige øiemed, som er Guds ære og de troendes helliggjørelse og opbyggelse. Den har tillige del i ophøielsen af de kirkelige ceremoniers værdighed og glans, og ligesom det er dens hovedopgave med passende melodier at iklæde den liturgiske tekst, der bliver de troendes forstaaelse forelagt, saaledes er det dens særegne opgave at give denne tekst en høiere virkning, for at de troende ved dette middel lettere kan blive tilskyndede og forberedte til andagt og for at optage i sig de naadefrugter, som er særegne for disse høihellige hemmeligheder.

2. Som følge deraf maa kirkemusiken i høieste grad besidde de egenskaber, som er eiendommelige for liturgien, isærdeleshed formens hellighed og godhed, hvoraf naturlig udspringer dens anden karakter, d. e. almindeligheden. Den skal være hellig og derfor udelukke al verdslighed, og det ikke alene i sig selv, men ogsaa med hensyn til den maade, paa hvilken den bliver foredraget af musikerne.

Den skal være sand kunst, fordi det ellers er umuligt, at den udøver hin virkning paa den hørendes sjæl, som kirken har til hensigt at opnaa, idet den optager tonernes kunst i liturgien. …

… 3. Disse egenskaber møter vi i høieste grad ved den gregorianske sang, som ifølge deraf er den romerske kirkes egentlige sang, den eneste sang, som den har arvet efter sine forfædre og gjennem aarhundreder omhyggelig vogtet i sine liturgiske codices – bøger –, hvilken den som sin eiendom direkte tilbyder de troende, som den i enkelte dele af liturgien udelukkende foreskriver, og som de nyeste granskninger paa en saa heldig maade har gjenoprettet i dens fuldstændighed og renhed. …

LITURGISK VOKALMUSIKK I DEN KATOLSKE KIRKE I NORGE 1843-2011

Liturgi /

Jeg er nå blitt spurt av Sara Strazynski (nå Brødsjø) om å legge hennes masteroppgave fra Norges Musikkhøgskole fra mai/juni 2011 ut på nett – og det gjør jeg mer enn gjerne. OPPGAVEN KAN I SIN HELHET LESES HER – en pdf-fil på (bare) 3,4 MB.

I forordet skriver Sara bl.a.:

Den foreliggende masteroppgaven handler om liturgisk vokalmusikk i Den katolske kirke i Norge i årene 1843-2011. En viktig motivasjon for valget av dette temaet er at jeg siden 2003 har vært ansatt i St. Hallvard katolske menighet som organist og kantor, og har altså en yrkesmessig begrunnet interesse og nytte av dette masterarbeidet. Det finnes ingen tidligere publikasjoner om katolsk kirkemusikk i Norge som omhandler perioden mellom 1843 og 2010, altså Den katolske kirkes reetablering etter reformasjonen. Til gjengjeld har denne perioden vist seg å være mer oversiktlig og bedre dokumentert enn først antatt. Her har tilgangen til de interne, historiske kildene spilt en avgjørende rolle, i likhet med de mange og uvurderlige muntlige beretninger fra noen eldre katolikker jeg har vært så heldig å få kontakt med. …

Innholdsfortegnelsen ser slik ut:

Innledning

KAPITTEL 1 – Den katolske kirkes læreembete
1.1 Konsiler mellom 1500 og 2000
1.2 Offisielle dokumenter om kirkemusikk mellom 1500 og 1900

KAPITTEL 2 – Den katolske kirkes messeliturgi
2.1 Den katolske messeteologi
2.2 Den gamle messen
1) Lavmesse
2) Høymesse
2.3 Den nye messen
2.4 Liturgiske avvik

KAPITTEL 3 – Den liturgiske musikken i messens rubrikker
3.1 Messen av 1962 – rubrikker for høymessen
3.2 Messen av 1962 – musikk under lavmessen
3.3 Messen av 1970

KAPITTEL 4 – Katolske salmebøker i Norge mellom 1843 og 2011
4.1 Katholsk Salmebog, 1893
4.2 Katolsk Salmebok for det Apostoliske Vikariat i Norge, 1915
4.3 Katolsk salmebok for det Apostoliske Vikariat i Norge, 1922
4.4 Cantemus Domino. Katolsk Salmebok, 1934
4.5 Cantemus Domino. Katolsk salmebok, 1951
4.6 Katolsk Salmebok, Oslo 1964
4.7 Lov Herren, Trondheim 1974
4.8 Lov Herren. Katolsk Salmebok, Oslo 2000
4.9 Jubilate, Oslo 1993 – salmebok for ungdom
4.10 Adoremus, Oslo 2008 – salmebok for barn og ungdom

KAPITTEL 5 – Vurdering av den liturgiske vokalmusikkens utvikling i Norge
5.1 Historisk perspektiv på vokalmusikkens utvikling
5.2 Den liturgiske bevegelse og Det 2. Vatikankonsils reformer

Konklusjon

Litteraturoversikt

Vedlegg

Som sagt; LES GJERNE HELE OPPGAVEN.

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 9. oktober kl 19.00

TLM /

Messen blir som vanlig i St Joseph kirke i Akersveien.

Se tekster og bønner for denne 17. søndag etter pinse HER – programmet for messen HER. Som ordinarium synger vi (som vanlig) Messe XI og Credo I.

Under inngangsprosesjonen (før messen starter) synger vi denne gang følgende salme:

Vi elsker vår kirke, den gamle, den trofaste, hellige mor, som vil i sin helligdom samle hver sjel som på Frelseren tror. Vi elsker dens eldgamle minner som lever mens slektene svinner. Vi elsker de bånd som oss binder, til sjelenes vokter på jord.

Vi elsker vår Kirke som døptes i treng-selens bloddåp og ild, hvis frihet i lenkene kjøptes, hvis fred ble i fengslene til – den Kirke, hvis liv er et under som vokser i trengselens stunder. Vi elsker de blodige vunder som brentes i kvidenes ild.

Vi elsker vår Kirke, hvis krone er torner fra Golgatas jord. Det evige Rom er dens trone, dens scepter er sannhetens ord. I trengselens stormnetter sorte mot helvedes rasende porte dens brudgom som aldri er borte beskytter sin Kirke på jord.

En korrekt tolkning av Vatikankonsilet

Katolsk, Teologi /

Kardinal Mauro Piacenza, prefekt for Kongregasjonen for Kleresiet, sa nylig til seminarister i Los Angeles:

… Sarete voi, probabilmente, la prima generazione che interpreterà correttamente il Concilio Vaticano II, non secondo lo «spirito» del Concilio, che tanto disorientamento ha portato nella Chiesa, ma secondo quanto realmente l’Evento Conciliare ha detto, nei suoi testi alla Chiesa ed al mondo.

Non esiste un Concilio Vaticano II diverso da quello che ha prodotto i testi oggi in nostro possesso! É in quei testi che noi troviamo la volontà di Dio per la sua Chiesa e con essi é necessario misurarsi, accompagnati da duemila anni di Tradizione e di vita cristiana.

Il rinnovamento é sempre necessario alla Chiesa, perché sempre necessaria é la conversione dei suoi membri, poveri peccatori! Ma non esiste, né potrebbe esistere, una Chiesa pre-Conciliare ed una post-Conciliare! Se così fosse, la seconda -la nostra- sarebbe storicamente e teologicamente illegittima! …

Om man ikke forstår denne (enkle) italienske teksten, ser en foreløpig engelsk utgave slik ut (her ser man også litt mer av fortsettelsen):

… Yours will probably be the first generation that will correctly interpret the Second Vatican Council, not according to the «spirit» of the Council, which has brought so much disorientation to the Church, but according to what the Conciliar Event really said, in its texts to the Church and to the world.

There is no Vatican II different from the one that produced the texts we have in our possession today! It is in those texts that we find that will of God for his Church and it is to them that we must refer, accompanied by two thousand years of Tradition and Christian life.

Renewal is always necessary for the Church, because the conversion of her members, poor sinners, is always necessary! But there cannot be, nor could there be, a pre-Conciliar Church and a post-Conciliar Church! Were it thus, the second one – ours – would be historically and theologically illegitimate!

There is only one Church of Christ, of which you are part, that goes from Our Lord to the Apostles, from the Blessed Virgin Mary to the Fathers and the Doctors of the Church, from the Middle Ages to the Renaissance, from Romanesque to Gothic to Baroque, and thus until our days, uninterruptedly, without any solution of continuity, ever!

And all that because the Church is the Body of Christ, it is the unity of His Person that is given unto us, her members!

You, most dear Seminarians, will be priests in the same Church of Saint Augustine, of Saint Ambrose, of Saint Thomas Aquinas, of Saint Charles Borromeo, of Saint John Mary Vianney, of Saint John Bosco, of Saint Pius X, up to Saint Padre Pio, Saint Josemaría Escrivá and Blessed John Paul II. You will be priests of the same Church that has been made up of so many holy Priests who, throughout the centuries, have rendered the face of Christ, Lord of the world, luminous, beautiful, radiant, and, therefore, easily recognizable. …

At Vatikankonsilet, rett forstått, ikke skaper noen revolusjon i Kirken, er egentlig ganske klart (og jeg har nevnt det utallig ganger på denne bloggen), men likevel har det blitt hevdet at mange modernister/liberale og også av noen konservative/tradisjonalister. Heldigvis har vi mindre av denne voldsomme spenningen mellom det tradisjonelle og det moderne i Kirken i Norge enn i mange andre land.

Hele kardinalens tale kan leses på italiensk HER, på spansk HER, og HER er utdraget på engelsk.

Rehabilitering av Martin Luther?

Katolsk, Paven, Økumenikk /

I går stod det et leserinnlegg i Vårt Land fra pensjonert Luthersk biskop, Sigurd Osberg, om at det nå var på tide å oppheve bannlysingen av Luther. Hans innlegg har bakgrunn i noen vennlige ord pave Benedikt sa om Luther da han nylig var i Tyskland, og en kort artikkel i Vårt Land sist uke.

[Oppdatering: Jeg må innrømme at jeg ikke sist uke reagerte på at «luthersk teologi er nærmere katolsk teologi enn teologien i andre kirkesamfunn». Jeg syntes det var fint at dette ble slått fast, når det så ofte er anglikanerne som (noe feilaktig) blir omtalt slik. Jeg reagerte ikke på det fordi jeg akkurat da bare tenkte på vest-Europa. Men samtidig er det jo helt opplagt for oss katolikker at ortodoks teologi står oss mye nærmere, svært mye nærmere. Så slik absolutt forstått var uttalelsen selvsagt helt feilaktig.]

Jeg må innrømme at jeg ble paff da jeg så Osbergs innlegg nå i dag, for det er dessverre helt og absolutt misforstått. For når paven kan si vennlige ord om enkelte elementer i Luthers teologi og hans troskamp, betyr det jo ikke at han godtar Luthers arbeid i sin helhet, eller hans brudd med den katolske Kirke. Og dessverre er det jo også alik at avstanden mellom luthersk teologi og kirkeliv blir større for hvert år, sett fra katolsk perspektiv.

Osberg skriver i Vårt Land bl.a.:

Det var en glede å lese at (man) … på bakgrunn av Pave Benedikt XVIs besøk i Tyskland nylig, kunne konstatere at «Martin Luther var «et stort vitne for troen» og langt på vei rehabilitert i Den katolske kirke.» På denne bakgrunn spør jeg om det ikke da er på tide å ta et steg til i rehabiliteringen, nemlig å oppheve bannlysningen av Luther.

Det har vært hevdet fra den romersk-katolske kirkes side i forbindelse med de senere års økumeniske dialoger, at opphevelse av bannlysning bare har mening overfor personer som fremdeles lever. Men opphevelsen av en så historisk markant bannlysning som den mot Luther, vil bety mye for det økumeniske klima mellom våre to kirker. …

Les hele innlegget på verdidebatt.no.

Noen dager på prestemøte

Generelt, Katolsk /

Jeg er nå tilbake etter noen dager på prestemøtet for Oslo katolske bispedømme. Det er tradisjon at vi er sammen noen dager hvert år i starten av oktober, og det er alltid hyggelig å treffe brødrene – noen av dem trefefr jeg bare denne ene gangen i året.

Bildet under viser oss etter at vi har feiret messen på minnedagen for den hellige Frans av Assisi.

Monsignore Guido Pozzo svarer på spørsmål om SSPX og liturgien

Liturgi, TLM /

Monsignore Guido Pozzo i den pavelige kommisjonen ‘Ecclesia Dei’ svarer følgende på spørsmålet om hvorfor den tradisjonelle katolske liturgien blir møtt av så mye motstand:

What are the reasons for the hostility in many Church circles toward a liturgy that the Church and so many saints have celebrated for so long and was instrumental in a spectacular development of the Church?

This is a complex question because I think there are many factors involved in understanding why this prejudice against the extraordinary form of the liturgy of the Old Rite is still widespread. One needs to keep in mind that for many years now a really appropriate and comprehensive liturgical formation in the Catholic Church has not been offered. Some have tried to introduce the principle of a rupture, a distancing, a radical break between the liturgical reform proposed, established and promulgated by Pope Paul VI and the traditional liturgy. In reality things are different, because it is clear that there is substantial continuity in the liturgy and in the history of the liturgy; what you find is growth, progress, renewal, but not a break or discontinuity, and hence these prejudices decisively affect the mindset of various people, including clergy and the faithful. We must overcome this prejudice, we must provide a complete and authentic liturgical formation and see how, in actual fact, the liturgical books of the liturgical reform desired by Pope Paul VI are one thing; something else, however, are the other forms of implementation that have occurred in practice in many parts of the Catholic world which are, in reality, abuses of the liturgical reform of Paul VI and also contain doctrinal errors that must be corrected and rejected. This is what the Holy Father Benedict XVI, in a recent speech at the Pontificium Athenaeum Anselmianum in late spring of this year, sought to reaffirm. The books of the liturgical reform are one thing, something else, however, are the concrete forms of implementation which, unfortunately, have spread to many places and are not consistent with the principles laid down and made explicit in the Second Vatican Council’s Constitution on divine liturgy, Sacrosanctum Concilium.

Man kan lese hele intervjuet på engelsk her.

Pave Benedikt forklarer hvorfor han reiser til Assisi 27. oktober

Katolsk, Paven /

Professor Peter Beyerhaus var/er ganske godt kjent blant konservative lutheranere i Norge, og kardinal Ratzinger var hans kollega i Tübingen for mange år siden (på slutten av 60-tallet), har stor respekt for ham, og de har holdt kontakt i alle disse årene. Slik svarer pave Benedikt på et spørsmål fra Beyerhaus om hvordan han kan være med på det risikable religiøse arrangementet serere i oktober (fra Rorate Cæli):

«I understand quite well – Benedict XVI wrote on March 4, 2011 – your concern regarding the participation at the Assisi meeting. However, this commemoration would have to have been celebrated in some way and, all things considered, it seemed to me that the best thing would be for me to personally go there being thus able to determine the direction of it all. I will nevertheless do everything in order that a syncretistic or relativistic interpretation of the event will be impossible and so that what will remain is that I will always believe and confess that which I had called to the attention of the Church with [the Declaration] ‘Dominus Iesus’.»

Pave Benedikt: «Samarbeid, men ikke fullt fellesskap»

Paven, Økumenikk /

John Allen skriver også i sitt innsiktsfulle innlegg om pave Benedikts besøk i Tyskland om møtet med protestantene:

Benedict’s return to the Land of Luther was always destined to be scrutinized for its impact on ecumenical relations, especially with the Protestant churches of the Reformation. On that score, to put it politely, Benedict drew mixed reviews.

The pope clearly signaled his ecumenical commitment, presiding over a service with a Lutheran bishop in the Erfurt monastery were Martin Luther was ordained an Augustinian monk. The pontiff expressed admiration for Luther’s passionate quest to understand God’s mercy, and Archbishop Robert Zollitsch, president of the German bishops conference, even said that Benedict asked him to find a way for the Catholic church to participate in celebrations of the 500th anniversary of the Protestant Reformation in 2017 — by any standard, a remarkably irenic touch from a Roman Pontiff.

Yet Benedict didn’t offer any breakthroughs, or even signals of flexibility, on the contentious points in Catholic/Lutheran relations, such as inter-communion or mixed marriages. For those who believe such reforms are a prerequisite to progress, the performance therefore left much to be desired.

Pundit Klaus Krämer, for instance, wrote that Benedict still styles “the Catholic church as the ‘cruise ship,’ while the Protestant church is, at best, a ‘container ship’ that should follow the Vatican’s course.” The Frankfurter Rundschau was even more acerbic, calling the trip an “ecumenical disaster” and Benedict’s approach to Protestants “spectacularly half-hearted, patronizing, and callous.”

…. What seemed clear from the Germany trip is that Benedict XVI regards collaboration in responding to these external challenges as the near-term future of the ecumenical movement — and not, therefore, structural unity that might lead to inter-communion. The ecumenical agenda on his watch, in other words, is more ad extra than ad intra.

I sin tale til protestantiske kirkeledere Erfurt, beskrev pave Benedikt to områder der katolikker og tradisjonelle protestantiske kirkesamfunn kan samarbeide; i møte med det stadig mer sekulære samfunnet og med de nye, karismatiske kristne grupperingene (som han ikke beskriver særlig positivt):

The “new geography of Christianity,” by which the pope seemed to mean the dramatic growth of Pentecostal and Evangelical Christianity around the world, especially in the southern hemisphere. He called it “a form of Christianity with little institutional depth, little rationality and even less dogmatic content, and with little stability” — implying that whatever their differences, Catholics and Lutherans still have more in common with one another than, say, the Brazilian Pentecostal “Church of Christ’s Spit.”

Secularism in the West, where “God is increasingly being driven out of our society” and the history of revelation recounted in Scripture is “locked into an ever more remote past.” Secularism puts all Christians in the same boat, the pope said, just as they once faced a common threat from the Nazis — and just as the witness of the martyrs gave rise to the ecumenical movement of the 20th century, he said, today a common faith lived within the secular world is “the most powerful ecumenical force that brings us together.”

Pave Benedikts beste taler – der han kritiserer positivismen

Apologetikk, Katolsk, Paven /

John Allen skriver om pave Benedikts besøk i Tyskland, at noen var svært fornøyde, andre mindre:

Last Sunday Pope Benedict XVI wrapped up a four-day trip to Germany, which, depending upon whose word you take, either generated “widespread acclaim” (Italian commentator Sandro Magister) or a national yawn (the Munich daily Sueddeutsche Zeitung’s headline was, “He came, he spoke, he disappointed.”)

Slik beskriver John Allen pave Benedikts aller sterkeste side (som taler); at han er «a sensation as cultural critic»:

Pop quiz: What do the Collège des Bernardins in Paris, Westminster Hall in London, and now the Reichstag building in Berlin have in common? The answer, in papal terms, is that they have been the settings for arguably the most triumphant moments of Benedict’s papacy — occasions when the cerebral pontiff dazzled secular audiences with an oratorical tour de force on faith, reason, and the foundations of democratic society.

Whatever one makes of Benedict as a religious leader, he’s a sensation as a cultural critic. True to form, his Sept. 22 speech to the Bundestag, the national parliament, quickly became the latest candidate for “best speech of his papacy.”

Addressing German lawmakers, but really speaking to Western culture generally, Benedict took on logical positivism — the view that only empirical science counts as real knowledge, and that all moral claims are subjective. It’s a widespread conviction, the pope said, but inadequate as the basis of a just society. Without belief in some form of natural law, he argued, there’s no foundation for universal human rights. That means “humanity is threatened”, because the only thing left as the basis for law and politics is the raw will to power.

Germany’s Nazi past, Benedict XVI said, offers a harrowing reminder of what happens when “power becomes divorced from right.”

…. Secular media outlets, even those which were otherwise critical, raved about the speech. Der Spiegel called it “courageous” and “brilliant,” while Bild quoted a prominent lawmaker hailing it as a “masterpiece.” Even Die Welt grudgingly allowed that it was “not completely without cunning.” (In a further indication that Benedict got through, the left-wing London Guardian published a lengthy commentary on the speech, encouraging secular environmentalists to see past their stereotypes of the pope as “a prissy and repressed German professor”.)

In these venues, Benedict also wins points for style. He comes off as gracious and thoughtful, a contrast to the blowhards and ideologues who dominate public life. As George Weigel recently put it, he seems “the world’s premier adult.” …

Mikkelsmesse i dag

Liturgi, TLM /

Dagens feiring er i den gamle kalender forbeholdt bare erkeengelen Mikael, mens feiringen i den nye kalenderen er utvidet til alle de tre erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafel. På katolsk.no forklares dette ganske greit (se slutten av artikkelen):

29. september har alltid vært erkeengelen Mikaels minnedag. At den feires på denne dato skyldes at man årlig mintes innvielsen av kirken S. Michele på Via Salaria ved Roma under den hellige pave Leo den Store på 400-tallet. Dokumentasjon finnes i Hieronymus’ martyrologium og kalenderen i Verona. I den etiopiske ritus er det en minnedag den tolvte dagen hver måned. I den bysantinske kirken feires Mikael den 8. november. I den latinske kirken ble festen for disse tre erkeenglene godkjent av Laterankonsilet i 745. De to andre erkeenglene er lenge blitt æret i østens liturgi. Før dette århundret hadde de andre erkeenglene bare festdager i lokale vestlige liturgikalendere. På 1400-tallet ble Gabriel feiret for eksempel 18. mars og 3. desember, mens Rafaels fest ble lokalt feiret 8. juli og 6. eller 13. oktober. Englekulten gikk gjennom en betydelig utvikling på 1500-tallet, og pave Pius IV konsekrerte Michelangelos kirke i Diokletians termer til Maria og de Sju erkeenglene.

Pave Benedikt XV kunngjorde i 1921 at den katolske kristenhet skal feire erkeengelen Gabriel den 24. mars, men i øst feires han den 26. mars, dagen etter Herrens bebudelse. Det er også ifølge norsk tradisjon. Festen for erkeengelen Rafael ble feiret på forskjellige dager siden middelalderen, før pave Benedikt XV i 1921 la festen til 24. oktober og gjorde den (og festen for Den hellige Familie) obligatorisk for hele Kirken. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen. Minnedagen er også avmerket på den norske primstaven.


Erkeengelen Mikael er blitt mindre viktig etter liturgireformen, fordi han nå ikke lenger har sin egen dag, og enda mer av to andre grunner.

1) Før 1969 ble han alltid nevnt i messens syndsbeskjennelse:

Jeg bekjenner for Gud den allmektige, den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og for dere brødre, at jeg har syndet meget i tanker, ord og gjerninger: ved min skyld, ved min skyld, ved min store skyld. Derfor ber jeg den hl. Maria, alltid jomfru, den hl. erkeengel Mikael, den hl. Johannes døperen, de hl. apostler Peter og Paulus, alle hellige og dere brødre, be for meg til Herren vår Gud.

2) I stille messer før 1969 ba man alltid noen bønner etter messen (knelende foran alteret), bl.a. denne til erkeengelen Mikael:

Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, verg oss mot djevelens ondskap og list. Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age. Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer, ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg, vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden. Amen.

Pave Benedikts triumf i Tyskland

Katolsk, Paven /

Peter Seewald har skrevet flere bøker om kardinal Ratzinger/pave Benedikt og uttaler seg interessant om pavens siste besøk i Tyskland. Han sier bl.a.:

The Kath.net interviewer asked Seewald who the Pope was referring to when he said during the vigil with young people, “(D)amage to the Church comes not from her opponents but from uncommitted Christians.” Seewald replied, “Probably you and me. The Pope is an encourager and a builder of bridges, but he also warns us. Every Christian needs new impulses to keep from becoming stagnant in his development, in his journey, his witness and his Christian conduct.”

Later in the interview Seewald said the Pope came to Germany to draw attention to problems, because “he does not want a fictitious peace but rather one that is genuine. He is anything but someone who covers things up with nice words or tries to put make-up on the seriousness of the situation with massive events, contrary to what (Hans) Kung and his friends assert.”

Først og fremst er intervjuet med Seewald et tydelig uttrykk for at pavens besøk i Tyskland var svært vellykket:

In an interview with the Kath.net news agency sent to CNA for publication, German Catholic reporter Peter Seewald said the recent papal trip to Germany was a victory for the humility and message of the Pope.

In the interview, Seewald, author of “Light of the World,” described the Pope’s visit as “a small miracle” because “shortly before there was a very aggressive, anti-clerical assault by the media.”

“All of this brings to mind George Orwell’s ‘1984,’ in which an imaginary enemy, a nightmare, is created in order to scare people.” “And yet,” Seewald noted, “despite all of this incredible effort by the media, an innumerable amount of people stood up and refused to be deceived.”

“They said the Germans would turn their backs on him and all kinds of other stupidities. There appears to be nothing more offensive in our times than being Catholic. As the magazine ‘Stern’ said, ‘The brief euphoria at the outset was followed by an irreparable distancing between the majority of Germans and their fellow countryman.’ It’s as if they were saying that everything would be wonderful and orderly in the world if the Vatican just ceased to exist.”

However, Seewald continued, “We were all witnesses to something much greater. Where were all the masses of critics and protesters? They never showed up. And yet 350,000 people made great sacrifices in order to personally listen to the Pope and to attend Mass with him. Millions watched on television. The Pope’s books are selling faster than ever … And undoubtedly never before has so much intelligence, wisdom and truth, so much of what is fundamental, been heard in Germany.”

According to Seewald, whose own conversion to Catholicism came after meeting then-Cardinal Ratzinger, “(t)hese words can no longer be ignored. They are the measure and the touchstone for the subsequent debates and the renewal of the Catholic Church in Germany.” The only “shadows” of the Pope’s trip to Germany were the massive attacks against him by the media, he said. …

Les hele intervjuet på Catholic News Agency.

Ikke-nyhet om paven og Luther

Paven, Økumenikk /

Vårt Land hadde i sin papirutgave i går en overraskende artikkel med overskrift «Paven hyller Luther», som i alle fall er en hel del bedre enn «Strides om paven tilga Luther», som NRK presterte å skrive et par dager tidligere – og som VL ser ut til å bygge på. Men VL skriver også uryddig ting som «Luther er på god vei inn i den katolske varmen …» etc.

NRK skriver bl.a. i sin artikkel:

… Etter besøket i Augustinerklosteret fredag har det startet en debatt om paven er i ferd med å rehabilitere Martin Luther og heve bannlysingen av ham.

Paven kom med uventet rosende ord om Luther under besøket og sa blant annet at «spørsmålet om gud» var «den dypt følte drivkraften» gjennom hele Luthers liv. Videre ble Luther hyllet av paven som «et stort vitne for troen» og at han var en «sann troende».

Ordene fra pave Benedikt XVI regnes som særlig viktige ettersom han, med sin tyske bakgrunn, er den første paven som har lest Luthers skrifter og kjenner godt til protestanter. …

Diskusjonen om katolikkers syn på Luther kommer etter et lite foredrag pave Benedikt holdt for lutheranere i Erfurt – samme dag som han deltok i en økumenisk bønnegudstjeneste samme sted, som jeg skrev om her. Hele pavens tale til «the Council of the Evangelical Church in Germany» kan leses her i engelsk oversettelse.

Catholic World Report skriver her om problemet enkelte har med å forstå hvorfor og for hva paven kan rose Luther og også dagens protestantiske kristne:

… But now here comes Pope Benedict XVI, a fellow German, visiting his homeland and speaking to German Evangelical Christians, i.e. Lutherans, as we call them here. The Holy Father seems comfortable talking about Luther with Lutherans, even talking with obvious regard and sympathy for Luther. Shocking?

Not to those who have followed the nuances of Catholic teaching on non-Catholic Christians as it has developed, especially as expressed in the teaching of the Second Vatican Council and in papal teaching since then. Not to those who are dissatisfied with a spiritual cold war among western Christians or who don’t need to refight the battles of the 16th century in order confidently and placidly to affirm their Catholic faith. And not to those familiar with Benedict XVI, theologian and pastor.

What stands out about Pope Benedict’s comments is how nonchalantly he talks positively about Luther, without betraying the slightest hint of a compromise regarding the fundamental issues dividing Catholics and Protestants. Someone might think, “Well, Pope Benedict knows this is not the 16th century. He knows that we should not treat Protestants today as if they were the original Protestants who broke with the Catholic Church.”

True enough. But Luther was the original Protestant. Pope Benedict shows how a Catholic can have a certain sympathetic reading of Luther, notwithstanding the same Catholic’s rejection of Luther’s repudiation of the Catholic Church. In this way, a Catholic can see what is most important when it comes to assessing Luther—not denying the problems with him but also not overlooking what Luther got right or demonizing him. …

Hl. Kosmas og Damian

Liturgi /

I går eller i dag feres de hellige Kosmas og Damian, og på katolsk.no kan vi lese hvorfor den gamle og den nye kalenderen har to ulike dager: «Deres minnedag er i vest 26. september, de ble tidligere minnet den 27, men den dagen opptas nå av den hellige Vincent de Paul. 27. september var vigselsdagen for kirken Ss Cosma e Damiano i Roma. I øst feires de 1. juli, 17. oktober eller 1. november. De ble gjort til skytshelgener for alle leger og apotekere. De nevnes i messens romerske kanon (Eukaristisk bønn I) og i forberedelsene til den bysantinske messen.»

Mange katolikker husker sikker den lange listen av helgener i starten av kanon – Kosmas og Damian er de to siste helgene som nevnes:

… Sammen med hele din Kirke hedrer vi fremfor alt minnet om den ærerike, alltid rene jomfru Maria, vår Guds og Herres Jesus Kristus mor den salige Josef, hennes ekteviede, dine salige apostler og martyrer, Peter og Paulus, Andreas, Jakob, Johannes, Tomas, Jakob, Filip, Bartolomeus, Matteus, Simon og Taddeus, Linus, Kletus, Klemens, Sixtus, Kornelius, Kyprian, Laurentius, Krysogonus, Johannes og Paulus, Kosmas og Damian og alle dine hellige. …

I dagens matutinbønn (i den gamle kalenderen) leser vi følgende om de to helgenene (Kilikia ligger i Lilleasia):

Cosmas and Damian, who were eminent physicians in the time of the Emperors Diocletian and Maximian, were brothers, and Arabs by race, but born in the city of Aegea in Cilicia. Not more by their knowledge of medicine than by the power of Christ they healed diseases which had been hopeless for others. When the Prefect Lysias learnt to what faith they belonged, he commanded them to be brought before him, and questioned them as to their way of life, and the confession of their religion ; and then, forasmuch as they freely owned themselves Christians and the Christian faith needful to salvation, he commanded them to worship the gods, under threats of torments and a most cruel death. But when he found that it was but in vain to lay such things before them, he said : Bind their hands and feet together, and put them to the sharpest of the question. And he was obeyed, but nevertheless Cosmas and Damian abode still of the same mind. Therefore they were cast into the depth of the sea, bound as they were, but they came forth again, whole and unbound. The Prefect, therefore, who would have it that it came to pass so by force of art magic, cast them into prison. On the morrow he haled them forth again, and bade cast them upon a great fire, but the flame turned away from them. He was pleased then to have them tormented in divers and cruel sorts, and lastly, smitten with the axe. Thus did they bear witness for Christ Jesus even until they grasped the palm of their testimony.

Jesus vekker opp enkens sønn fra de døde

Liturgi /

I dag hører vi i evangeliet fra Luk. 7, 11-16 om det som skjedde i landsbyen Nain – om vi går i den tradisjonelle messen, men i den nye messen brukes ikke dette evangeliet noen søndager. (Oppdatering: Teksten er oppført for 10. søndag år C, men i praksis brukes den bare 2 ganger på ca 40 år – se kommentarene.)

På den tid hendte det at Jesus gikk til en by som heter Nain, og hans disipler gikk med ham og en stor mengde. Og da han kom nær til byporten, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke; og en stor mengde fra byene var med henne. Da Herren så henne, ble han rørt av medlidenhet med henne, og han sa til henne: «Gråt ikke.» Og han gikk bort til båren og rørte ved den, og de som bar, sto stille. Og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp.» og den døde reiste seg opp og begynte å tale. Og han ga ham til moren. Men de ble alle tatt av frykt, og de priste Gud og sa: «En stor profet er stått fram mellom oss; Gud har gjestet sitt folk.»

Selv tenkte jeg først på den store gleden vi opplever ved å høre denne fortellingen; om hvordan Jesus hjelper denne stakkars enken, som mistet det mest dyrebare (og eneste) hun hadde. Evangeliet viser også tydelig Jesu makt også over døden. Men i en av sine prekener viser den hellige Augustin til andre elementer i teksten, og snakker om åndelig liv og død:

Homily by St Augustin, Bishop of Hippo.
44th Discourse on the Words of the Lord.

That her son was called again to life was the joy of that widowed mother; that souls of men are every day called to life is the joy of our Mother the Church. He was dead in body they have been dead in mind. His death was outward, and was outwardly bewailed; their inward. Death has been neither mourned for nor seen. But He has sought for them, Who has seen that they are dead, and He only has seen that they are dead, Who has been able to make them alive. If He had not come to raise the dead, the Apostle had not said: «Awake, you who sleep, and arise from the dead, and Christ shall give you light.» (Eph. 5. 14)

Jeg kjenner selvsagt denne teksten godt (den er også lett å huske), men jeg kunne ikke huske at den er søndagsevangelium i Den katolske Kirke i vår tid. Foreløpige undersøkelser viser også at den bare brukes tirsdag etter 24. søndag i kirkeåret – altså bare én gang i året i en hverdagsmesse (i den nye kalenderen). Litt sjokkerende (og helt unødvendig) at «ekspertene» på slutten av 60-tallet tok bort denne tradisjonelle prekenteksten.

Skroll til toppen