nov 252005
 

For et par dager siden svarte Per Lønning på reaksjonene på hans innlegg ved bispesynoden i Roma i høst. Mye av det han skriver, kan man være enig i, men han sjokkerte i alle fall meg når han skriver:

“.. til de ikke få av Romer-kirkens egne som tydelig har vist at de, med henvisning til nytestamentlige grunnsannheter, kjenner uro ved fastlåst praksis? Skulle formell innordning under én overhyrde i Roma ha forkjørsrett fremfor bekjennelsen til Jesu Kristi ene legeme – hva sier da vårt vitnesbyrd til den verden som vi kristen enhet skulle vinnes til tro?”

Min kollega her i Bergen, diakon Gunnar Wicklund-Hansen, holder akkurat nå på å oversette det nye kompendiet til Den katolsk kirkes katekisme, og derfra tar jeg meg et par spørsmål og svar som handler om dette skillet/ denne motsetningen mellom Bibelen og Kirkens læreembedet som Lønning mener fins. Selv håper jeg å kunne skrive et svarinnlegg til Vårt Land om et par dager.

16. Hvem tilkommer det å fortolke trosarven på en bindende måte?
Den bindende fortolkning av trosarven tilligger alene Kirkens levende læreembete, det vil si Peters etterfølger, biskopen av Roma, og biskopene i fellesskap med ham. Det tilkommer også læreembetet, som i Guds ords tjeneste besitter sannhetens sikre nådegave, å definere dogmer. Disse er formuleringer av sannheter som den guddommelige Åpenbaring inneholder. Denne autoritet strekker seg også ut til sannheter som står i en nødvendig sammenheng med Åpenbaringen. (85-90, 100)

17. Hva er forholdet mellom Skrift, tradisjon og læreembete?
De er så nært knyttet sammen at ingen av dem består uten de andre. I fellesskap bidrar de, hver på sitt vis og under innflytelse av den Hellige Ånd, til menneskenes frelse. (95)

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)