Forfatternavn:Oddvar

Den hellige John Henry Newman (1801–1890)

Katolsk /

I dag, 9. oktober, minnes Kirken den hellige John Henry Newman, saligkåret i 1910 og helligkåret 1. november 2025. Les en grundig biografi om ham på katolsk.no. I dag leste vi i matutin-bønnen følgende tekst av ham , tatt fra Apologia Pro Vita Sua, Chapter V: Position of My Mind since 1845, London 1878. Den åpner slik:

From the time that I became a Catholic, of course I have no further history of my religious opinions to narrate. In saying this, I do not mean to say that my mind has been idle, or that I have given up thinking on theological subjects; but that I have had no variations to record, and have had no anxiety of heart whatever. I have been in perfect peace and contentment; I never have had one doubt. I was not conscious to myself, on my conversion, of any change, intellectual or moral, wrought in my mind. I was not conscious of firmer faith in the fundamental truths of revelation or of more self-command; I had not more fervor; but it was like coming into port after a rough sea; and my happiness on that score remains to this day without interruption.

    Nor had I any trouble about receiving those additional articles, which are not found in the Anglican Creed. Some of them I believed already, but not any one of them was a trial to me. I made a profession of them upon my reception with the greatest ease, and I have the same ease in believing them now. … …

Lysakerelva

Generelt /

I dag gikk vi nedover langs nesten hele Lysakerelva, fra Griniveien til Lysaker, og der hadde jeg aldri vært før etter nesten 25 år i Oslo.

Rapport fra pave Leos besøk i Frankrike

Katolsk /

Hos Rorate Cæli leste jeg nylig denne interessante reportasjen om pavens besøk i Frankrike:

Pope Leo XIV has just concluded his apostolic journey to the eldest daughter of the Church. It has instantly become a clear and self-evident success for all to see. The secular Macron had hoped to accompany Leo and was turned down; enormous crowds turned out; young and old were united in a new passion for the faith. A country that has had aggressive secularism as state dogma for over a century — and that is currently confronting the problems of imported radical Islam — suddenly looked as devout as Ireland half a century ago.
   Pope Leo actively sought to make this visit about the promotion of the faith rather than partisan politics, and in this he succeeded. Yet he clearly chose also to convey the Church’s moral teachings in a country where left and right have been defined since 1789 precisely by their rejection or defense of those teachings. Ethical debates and attacks on the Church are increasingly prominent in the controversies building toward France’s elections next year. Indirect political implications were therefore unavoidable.
   Pope Leo’s visit to France continues a pattern he established in Monaco and Spain: traveling to a historically Catholic nation that has recently legalized — or is at risk of legalizing — abortion or euthanasia, in order to proclaim a clear pro-life message. But in no previous apostolic journey was that message as dominant as it was in France. … …

Tre nye permanente diakoner i vårt bispedømme

Katolsk /

I slutten av september og begynnelsen av oktober i år har OKB fått tre nye permanente diakoner, og jeg kjenner dem forholdsvis godt alle tre. Det passet dårlig for meg da de to første ble ordinert søndag formiddager i Fredrikstad og Bergen, men da den siste ble ordinert i St Olav domkirke lørdag 3. oktober var jeg til stede (se bilde) og fikk gratulere alle tre: Nicholas Christiansen, Erik Andvik og Morten Egeberg. (På grunn av junior-NM i ministrering var det ekstra mange ministranter til stede.)

Besøk fra USA

Generelt /

Min svoger fra USA var nylig på besøk hos oss en ti dagers tid, fra Lebanon, Oregon. Under kan man se tre bilder fra Hans tid her; fra Linderud gård (som vi besøkte for første gang), fra Verdens ende og fra venners hytte på Gautefall. (Klikk på hver bilde for å se større kopier.)

Tur til Kolsåstoppen

Generelt /

Jeg begynner å få litt mer orden på mine arbeidsdager, etter noen måneder i 50% stilling i St Olav domkirkemenighet i Oslo. Nå jobber jeg (og none dager blir det ganske mye) annenhver lørdag, og hver søndag, mandag og tirsdag, men har fri onsdager, torsdager og fredager. Det har ført til at min kone og jeg spesielt om onsdagene prøver i ta en interessant tur sammen. Nylig var vi på Kolsåstoppen, som bildet øverst viser.

Snart 25 år siden nine eleven

Generelt /

For akkurat 25 år siden var min kone og jeg i USA et par uker; først noen dager i New York, deretter ei ukes tid i New Mexico, Arizona, Nevada (Las Vegas) og Utah – og så fantastisk flott natur. Deretter reiste vi til Oregon for å være med i et bryllup i Portland, der den første av min kones mange nieser giftet seg på en dag som er vanskelig å glemme; eight eleven. Dvs. 11. august, akkurat en måned før angrepet på New York 11. september – nine eleven.

Bildet til høyre viser det lykkelige brudeparet og bildet under viser meg foran tvillingtårnene ca. 1. august 2001.

Reader of Hearts, Fr. Aidan Nichols bok om Sigrid Undset

Generelt, Katolsk /
Nå har jeg kjøpt og lastet ned Kindle-utgaven av «Sigrid Undset: Reader of Hearts» av Fr. Aidan Nichols O.P., og lest halvparten av den, så langt aller mest om hennes syn på sannhet og hennes opptakelse i Den katolske kirkes fulle fellesskap. På Amazon beskrives boken slik:

Novelist Sigrid Undset (1882–1949) left a mark on twentieth-century literature, not only in her homeland of Norway, but across the West. Her painterly eye for the Scandinavian countryside, her uncompromising emotional realism, her concrete sense of history, her bold vision of woman and man—these won her such acclaim that she received the 1928 Nobel Prize for Literature, not long after the publication of her epic historical novel, Kristin Lavransdatter.

During World War II, she loudly opposed anti-Semitism and the Nazi regime, and in the final years of her life, the Norwegian state awarded her the Grand Cross of the Order of Saint Olav—the first time this honor was given to a woman outside the royal family. Among her other celebrated works are the novels The Master of Hestviken and Ida Elisabeth, as well as a powerful biography of Catherine of Siena.

But something else set Undset apart. In 1924, she converted to Roman Catholicism, alienating her from Protestants and secular intellectuals alike. This spiritual turn shaped the very heart of her work, as well as her own life as a mother. In a world pockmarked by suffering, disappointment, and cruelty, she discovered that Jesus Christ alone gives meaning to the word «love».

Acclaimed theologian and spiritual writer Father Aidan Nichols takes on the figure of Sigrid Undset from a distinctively Christian point of view. Rich in both biography and textual analysis, Sigrid Undset: Reader of Hearts renders a shrewd, colorful account of a writer who allowed her art to be transfigured by the fire of God’s mercy and, thus, to be opened to a beauty beyond all telling.

To bøker til om Sigrid Undset

Generelt /

Jeg har lest to bøker til om Sigrid Undset, og jeg begynte også på disse to før Biskop Fredrik Hansen 8. juli kunngjorde at det ville bli startet en helliggjøringsprosess for henne.

Først leste jeg «Dikterdronningen Sigrid Undset» av Sigrun Slapgard, ugitt i 2007, en grundig biografi på hele 580 sider som biblioteket beskriver slik:

Sigrid Undset raget én meter og åtti over bakken, fikk nobelprisen i litteratur og fortjente således tilnavnet dikterdronningen. Hennes personlighet var ruvende, energisk og majestetisk. Lidenskap og moral preget både hennes liv og diktning. Undsets valg ble skjebnesvangre og livet tok dyptgripende vendinger underveis. Noen var hun selv skyld i, andre sørget tiden – eller skjebnen – for.

Dessuten leste jeg en helt ny bok, fra 2026, «Jeg vil! – en forfatters portrett av Sigrid Undset» av den danske forfatteren Ida Jessen, som biblioteket beskriver slik:

Ida Jessen gir liv til Sigrid Undset (1882–1949) i en biografisk roman som skildrer en kvinne fanget mellom plikter og lengsler. Undset ønsket alt: å skrive, å elske lidenskapelig, å få en stor familie, å engasjere seg politisk og å leve med troen som drivkraft. Men ekteskapet brøt sammen, familien gikk i oppløsning, og det som først føltes som et kall til morsrollen ble en lenke. Midt i smerten og tapet fant Undset styrke i skrivingen. Hun skrev seg ut av livets mørke rom og inn i verdenslitteraturen, noe som kulminerte med Nobelprisen i 1928. Jessen – selv en anerkjent forfatter som gjerne gir stemme til kvinners erfaringer, går tett på Undsets dramatiske liv som hustru, mor, debattant og kunstner. Hun undersøker de kontroversielle valgene Undset tok, og stiller spørsmålene bare en forfatter kan stille en annen: hvordan livet og litteraturen uunngåelig flettes sammen, også der hvor selv forfatteren ikke kjenner hele sannheten.

Lest bøker om Sigrid Undset

Generelt /

Jeg leste nylig «Innenfor gjerdet – hos Sigrid Undset på Bjerkebæk», skrevet av Nan Bentzen Skille. Det var en interessant bok og biblioteket beskriver den slik:

Bjerkebæk, hjemmet som også var Sigrid Undsets arbeidssted, er sentrum i denne beretningen om forfatteren. Gjerdet på Bjerkebæk skjulte en frodig hage og et hjem fylt av bøker og barn, hardt arbeid, sorger og gleder. Det er særlig sammenhengen mellom det vanskelige og det vellykkede i Undsets liv Nan Bentzen Skille ønsker å formidle i denne biografien. Flere nyoppdagede brev, mer enn 80 ukjente fotografier, avisutklipp, husholdningsbilag, foruten intervjuer med personer som har kjent Bjerkebæk fra innsiden danner grunnlaget for biografien.

Jeg leste også «Bjerkebæk – fra dikterhjem og bohemhule til museum»  av Oddvar Rakeng, som biblioteket beskriver slik:

Forfatteren og journalisten Oddvar Rakeng har vært på utallige besøk i Sigrid Undsets hjem i intervjusammenheng og privat mens hennes sønn Hans Undset Svarstad og hans kone Christianne eide Bjerkebæk. Her skildrer han ekteparets liv og virke mens de eide Bjerkebæk.

Årets lyseste dag

Generelt /

I dag hadde vi årets lyseste dag, og solnedgang var kl. 22.13. Man ser på første bilde at sola går ned mellom Holmenkollen og Tryvannstårnet. Det andre bildet viser også planter på vår balkong. (Trykk på begge bildene for å se større utgaver.)

Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte

Katolsk, Teologi /

I dag hørte vi i messens første lesning den berømte teksten fra 1 Kong 18,20–39, om da profeten Elia kjempet mot 400 Baal-profeter. Og jeg husker de viktigste ordene i teksten (se overskrift) fra min tid i Jerusalem. Det var i slutten av juni for 49 år siden jeg reiste ned til mine fem måneders intensivkurs ( 30 timer hver uke) i moderne hebraisk. Disse ordene lyder på hebraisk: וְאֵין-קוֹל וְאֵין-עֹנֶה [ein kål ve ein åné]:

20 I de dager sendte Ahab bud omkring til alle israelittene og kalte profetene sammen på Karmel-fjellet.

21 Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!» Men folket svarte ham ikke et ord. 22 Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Baals profeter er det fire hundre og femti. 23 La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på. 24 Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!» 25 Da sa Elia til Baal-profetene: «Velg dere en av oksene og stell den til først, siden dere er flest. Påkall så navnet til guden deres, men tenn ikke ild!» 26 Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og påkalte Baals navn fra morgen til middag. «Svar oss, Baal!» sa de. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket og hoppet de omkring det alteret de hadde reist.

27 Da det var blitt middag, hånte Elia dem og sa: «Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne.» 28 Så ropte de enda høyere og rispet seg med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant nedover dem. 29 Da det led over middag, kom de i profetisk henrykkelse. Slik holdt de på til den tid da grødeofferet blir båret fram. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte og ingen som enset dem.

30 Da sa Elia til folkemengden: «Kom hit til meg!» Og hele folket gikk bort til ham. Så satte han i stand igjen Herrens alter, som var revet ned. 31 Han tok tolv steiner, en for hver av stammene etter sønnene til Jakob, han som Herren hadde talt dette ordet til: «Israel skal være ditt navn.» 32 Av disse steinene bygde han et alter i Herrens navn. Og rundt omkring alteret gravde han en grøft så stor at den svarte til en åker som tar to sea såkorn. 33 Han la veden til rette, delte opp oksen og la den oppå veden. 34 Så sa han: «Fyll fire krukker med vann og øs det ut over brennofferet og veden!» Og han sa: «Gjør det en gang til!» Så gjorde de det for annen gang. Da sa han: «Gjør det enda en gang!» Så gjorde de det for tredje gang. 35 Vannet fløt rundt omkring alteret. Til og med grøften fylte han med vann.

36 Da tiden for grødeofferet var kommet, trådte profeten Elia fram og sa: « Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. 37 Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket skjønner at du, Herre, er Gud, og at du har vendt deres hjerte til deg igjen.» 38 Da fór Herrens ild ned og fortærte både brennofferet og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften. 39 Da folket så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og sa: « Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!»

Staten «lukter kristenmanns blod»

Generelt, Katolsk /

Harald Stanghelle skriver i Aftenposten 20. mai om Utdanningsdirektoratets angrep på tradisjonell familie- og seksualundervisning på kristne skoler. Han legger spesiell vekt på hva Den katolske kirke sier om disse tingene – våre biskopers uttalelse (som han siterer) kom allerede i januar i år, se her. Stanghelle skriver bl.a.:

Staten taper og taper, men fortsetter sin ivrige jakt på kristne minoriteter.

Den minner om en sekulær verdikampanje. Med aktivistisk iver bruker statens organer overraskende mye ressurser på å bekjempe mer eller mindre sære kristne samfunn. Eller nekte dem å lære bort det de tror på.

Nå brygger det opp til enda et oppgjør. Større og mer dyptgripende enn dem vi så langt har sett. Også fordi landets katolske biskoper har engasjert seg.

Utdanningsdirektoratet (Udir) har nemlig satt skolene til Menigheten Samfundet og Det almindelige samfund under tilsyn. Det medførte et statlig pålegg om ikke å undervise i disse menighetenes konservative syn på homofili, hverken i KRLE eller andre fag. De kan heller ikke undervise i «hva som er rett og galt for den enkelte elev», skriver Vårt Land.

Det har fått en rekke kristne organisasjoner til å reagere. Kristne Friskolers Forbund mener direktoratet «med et pennestrøk har forbudt undervisning i det klassiske synet på ekteskapet». Mest oppsiktsvekkende er likevel at Norsk katolsk bisperåd – som teologisk står usedvanlig fjernt fra norsk lavkirkelighet – argumenterer med at direktoratets pålegg står i konflikt med både menneskeretter og foreldrerett.

«Direktoratet kan ikke påby kristne skoler å fravike fra kristen tro eller grunnleggende teologiske begreper. Vi snakker ikke her om perifere elementer i den kristne tro, men om en sannhet som en samlet kristenhet har formidlet i 2000 år», skriver bisperådet. Om Udirs pålegg blir stående, «vil det i praksis bety et forbud mot katolsk skoleundervisning i Norge», fastslår biskopene. …

Stanghelle avslutter ved å anbefale at staten ikke fortsetter disse angrepene på tradisjonelle verdier uten å først tenke seg grundig om:

I dagens verden er både bruk og misbruk av religion et av tidens heteste spørsmål. Det foregår «en lemenmarsj mot Gud», sies det noe sleivete. Men liberal frykt for dette må ikke resultere i forakt for dem som nekter å godta den rådende liberale stemningen.

Kunnskapsdepartementets ambisjon har vært å avgjøre saken før skolestart i august. Grunnet sakens «omfang og kompleksitet» er dette nå forskjøvet til «i løpet av høsten». For her er det klokt å tenke seg grundig om. Også fordi en departemental velsignelse av forbudet mot å undervise i strid med dagens sekulære flertallsverdier vil være en invitasjon til et rettslig oppgjør av de sjeldne.

Det bør ikke skje. Dagens mektige liberale stat har ingenting å lære av trollet som frådet av sinne da det «luktet kristenmanns blod».

De mange pestepidemiene i Norge

Generelt /

Jeg leste nylig to bøker av Ole Jørgen Benedictow: 1349 Svartedauden, katastrofe og tideverv : historien om 1300-tallet og pestepidemien som endret Norge for alltid fra 2024, og på en måte enda mer interessant hans bok fra 2002: Svartedauen og senere pestepidemier i Norge. Pestepidemiens historie i Norge 1348-1654

Spesielt den andre boka forteller ting som jeg visste svært lite om fra før; at det var mange pestepidemier i Norge også etter Svartedauen – det hadde jeg lest om i andre europeiske land, men ikke tidligere at det også skjedde i Norge. Biblioteket skriver om denne andre boka:

Denne boken setter for første gang pesttiden i Norge i fokus, fra svartedauen i 1348-1349 til den siste pestbølgen i 1654. Bakgrunnen og virkningene av disse epidemiene settes inn i de store samfunnsmessige sammenhengene som skaper historie og former menneskenes liv. I norsk historie utgjør svartedauen og etterfølgende pestepidemier hovedgrunnen til Norges politiske nedgang i senmiddelalderen og undergang som selvstendig stat i 1536. Benedictow gjør nøye rede for de nye impulser til mer rasjonelle forståelsesmåter og hensiktsmessig holdninger til bekjempelse av pestepidemiene som kom med overgangen fra middelalder til tidlig nytid. Forfatter og professor Ole Jørgen Benedictow, til daglig ansatt ved historisk institutt, Universitetet i Oslo. Han har tidligere skrevet lærebøker og populærvitenskapelige bøker innen historie og dessuten to avhandlinger om pestens historie.

Ny film om pave Leo

Katolsk, Paven /

EWTN publiserte i starten av mai en ny film om pave Leo. Se den her eller direkte på Youtube.

To fine dager i Ávila

Generelt /

Vi har nå vært to dager i Ávila, som ligger litt over en time nord-vest for Madrid. Det har vært veldig interessant; det er en vakker by og første bilde viser meg med den berømte bymuren i bakgrunnen. Byen har også minst to berømte kirker ( i tillegg til kirke og museum knyttet til Den hellige Teresa). Den ene kirken er domkirken, vel den eldste gotiske domkirken i Spania, og den andre er San Vincente – som ikke er den kjente Vincent, men en martyr (sammen med sine to søstre) fra år 303.

På bilde nummer to sitter jeg ved siden av statuen av Den hellige Teresa, rett uten for kirken som ble bygget over hennes fødested.

Fint bilde av Den hellige familie

Generelt /

Vi er på en vårferie i Madrid (og skal også til Segovia og Avila) og har besøkt flere museer, bl.a. Prado og Thyssen-Bornemisza, og i sistnevnte museum så jeg dette morsomme bildet av Den hellige familie med en engel, malt av Jacob Jordaens ca. 1625. Museet skriver om bildet her.

En seierherres logikk; at Den norske kirke i dag er den samme som før reformasjonen

Katolsk, Økumenikk /

Luthersk prest Trond Bakkevig skrev i Vårt Land 2. mars i år noe som vi ganske ofte har hørt fra prester o.a. i Den norske kirke:

Den norske kirke vedble å være Den norske kirke gjennom reformasjonstiden. Kirken er ikke biskoper og paver. Den er de troende som samles om ord og sakrament. Både før og etter reformasjonen i 1537 hørte de ordet forkynt, ble døpt og tok imot nattverden. Kirkehusene forble menighetenes møtested. Den norske kirkes liv fortsatte, slik den har gjort til den dag i dag. …

I dag svarer Eivor Oftestad på denne påstanden, også i Vårt Land:

… Det var ikke noe som «bare skjedde», det var et brudd, påført med vold ved kongens inngripen i kirkens liv. Danskekongen legitimerte dette teologisk med at han fjernet det han kalte avgudsdyrkelse og djevelens lære. Men det var ikke noe kirken i Norge gikk med på frivillig.

Blir det da riktig å si at «Den norske kirke vedble å være Den norske kirke gjennom reformasjonen» – ja, frem til i dag? Det er i så fall en påstand basert på seierherrens logikk, hvor den viktigste funksjonen blir å legitimere Den norske kirke slik den er i dag.

Hvordan er så kirkens historie i Norge vevet inn i den større norske historien? I før-reformatorisk tid hadde vi en kristen kongemakt og en kirke med erkebiskop i Nidaros som sto under paven i Roma.

Gjennom middelalderen kivet keiser og pave, og konge og biskop, om hvem som hadde øverste myndighet. Begge anså seg legitimert av Gud. Slik var det også i Norge.

Med reformasjonen kuppet kongen så å si kirken og gjorde seg selv til dens øverste leder. Biskopene ble avsatt og erstattet med kongens tilsynsmenn. Kirken i Norge ble et «offentlig religionsvesen», for å sitere historiker Steinar Imsen.

De katolske innbyggerne ble lutheranere i statskirken enten de ville det eller ikke, og ofte uten at de visste det selv. Men noen ville ikke innordne seg, noen rodde helt til Nederland for å få sakramenter av en katolsk prest.

Etter nesten fem hundre år styrt av kongelige embetsmenn, ble Den norske kirke løst fra staten. Hva skjer da? Hva gjør denne kirken? Dette spørsmålet er like interessant som hva som skjedde under reformasjonen. …

Det er riktig at den lutherske kirke har beholdt mye av den allmennkirkelige (dvs. katolske) lære etter reformasjonen, men samtidig mangler den ganske mye av det som definerer Den katolske kirke, og en litt grundigere, åpnere og mer smertefull samtale rundt dette spørsmålet er det nok på tide at vi begynner på også her i Norge.

Hvor kommer b. Erik Vardens etternavn fra?

Generelt /

Trondheims katolske biskop, Erik Varden, har vært ekstra mye i nyhetene nylig, siden han leder fasteretretten for pave Leo og kardinalene i Roma i disse dager – les om det hos ewtn.no

Og på Jæren har det vakt ekstra stor «åtgaum» at navnet Varden kommer fra Jæren, nokså langt sør, mellom Ogna og Brusand. Ei dame skriver på FB at hun er biskopens tremenning og kan fortelle at hans oldefar var lærer på Vigrestad, hans farfar var prest, først i Stavanger (og et år som fange på Grini under krigen) og siden andre steder i landet. Til og med Erik Vardens far ble født i Stavanger, før familien etter hvert gjorde østlendinger av seg, og faren var i mange år dyrlege i Degernes i Østfold.

Slike ting er ganske viktige for jærbuer. Her er et kart som viser Varden.

Skroll til toppen