jan 312006
 

I morgen tidlig, 1. februar, reiser min kone og jeg til Roma!

Vi skal være der i nesten et halvt år; selv skal jeg studere økumenisk teologi ved det pavelige universitetet som kalles Angelicum. Vårsemesteret i Roma begynner 20. februar, men denne uken skal jeg ned og registeres og ordne med en del praktiske ting, før vi tar en ti dagers ferie på Italias hæl, i Puglia.

Jeg håper å kunne fortsette bloggen fra Roma, litt avhengig av hvordan det teknisk legger seg til rette, med internett-tilkobling osv.

jan 252006
 

I dag (25/1) kl 12 ble pavens encyklica utgitt, den har som tittel “Gud er kjærlighet” og ble ferdiggjort og undertegnet av paven på jueldag. På de norske katolske hjemmesidene finnes “et sammendrag oversatt til norsk”:http://www.katolsk.no/nyheter/2006/01/25-0001.htm samt en lenke til hele encyklikaen på engelsk. Jeg har i dag selv oversatt hele pavens innledning til norsk:

«DEUS CARITAS EST» OM DEN KRISTNE KJÆRLIGHET

Innledning
1. «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.» (1 Jn 4:16). Disse ordene fra Johannes’ første brev uttrykker svært klart kjernen i den kristne tro: Det kristne bildet av Gud og det samsvarende bildet av menneskene og deres skjebne. I det samme verset gir Johannes også en oppsummering av det kristne livet: «Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har kommet til tro på den.»

Vi har kommet til tro på den kjærlighet Gud har til oss: I disse ordene uttrykker en kristen den viktigste beslutningen i sitt liv. Å være kristen er ikke et resultat av et etisk valg eller en høytsvevende idé, det er et møte med en hendelse, en person, som gir livet en ny horisont og en avgjort retning. Johannesevangeliet beskriver denne hendelsen med disse ordene: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham … skal ha evig liv.» (3:16). Ved å fokusere på denne kjærligheten har kristendommen også holdt fast på kjernen i Israelsfolkets tro, samtidig som troen er gitt en ny dybde og bredde. Troende jøder ba daglig ordene i 5. Mosebok som uttrykte kjernen i deres tro: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (6:4-5) Jesus forente så dette budet om å elske Gud med budet om å elske sin neste, som vi finner i 3. Mosebok: «Du skal elske din neste som deg selv» (19:18; cf. Mk 12:29-31). Og siden Gud har elsket oss først (cf. 1 Jn 4:10), er kjærlighet ikke lenger bare et bud; det er et svar på den kjærlighetens gave som Gud drar oss nærmere seg selv med.

I en verden der Guds navn noen ganger blir forbundet med hevn eller til og med med hat og vold, er dette budskapet både aktuelt og viktig. Derfor ønsker jeg i min første encyklika å snakke om den kjærligheten som Gud øser ut over oss, og som vi fra vår side skal dele med andre. Det er dette de to delene av dette brevet (denne encyklikaen) handler om, og disse to tingene er nøye sammenbundet. Den første delen av brevet er mest teologisk og abstrakt, siden jeg her ønsket – i starten av mitt pontifikat – å klargjøre noen viktige fakta om den kjærligheten som Gud så vidunderlig og fritt gir menneskene, sammen med det ubrytelige båndet mellom den kjærligheten og all menneskelig kjærlighet. Den andre delen av brevet er mer konkret, siden den handler om den kirkelige utøvelsen av budet om å elske sin neste. Dette er et stort tema, og har mange konsekvenser, så en grundig behandling er altfor mye for denne encyklikaen. Jeg vil derfor bare peke på noen hovedelementer, for å fremkalle over hele verden en fornyet energi og forpliktelse på den menneskelige responsen til Guds kjærlighet.

jan 222006
 

En stille søndag etter messen sitter jeg og leser interessante artikler, mest om kirken og gudstjenesten, da jeg kommer over en artikkel skrevet av den svenske katolske biskopen, Anders Arborelius. Artikkelen kalles “Den eksistensielle tilbedelse” og er mest interessant fordi den knytter vår tilbedelse av Gud ikke bare til frelsen og Guds kjærlighetshandlinger til oss gjennom Jesus Kristus, men like mye til skapelsen; vi tilber Gud fordi han er vår skaper. Slik begynner artikkelen:

“Gud er Gud, og vi er vi”. Denne selvfølgelige og noe trivielle setning er en begrunnelse for tilbedelse. Det er egentlig enkelt å tilbe. Bare ved det at vi er til og skapt av Gud, er vi rettet mot Ham. Å være skapt av Gud er å være skapt til tilbedelse. Den som er skapt tjener sin Skaper ved å være til. Ved å være det vi er, og ved at vi har fått denne gave og er blitt til takket være Ham, tilber vi Ham. Dette er selve grunnrelasjonen mellem Gud, som er Skaperen, og oss, som er skapt.

Jeg fant artikkelen (oversatt til dansk) på siden til CATHOLICA.DK

jan 212006
 

Tidsskriftet First Things har vært henvist til i min blogg (i høyre marg) helt siden den startet. Jeg har abonnert på tidsstriftet i 14 år, og leser de 10 årlige utgavene med stor interesse. I dag leste jeg (på nettet) F. Richard Neuhaus’ kommentarer til Vatikanets nye dokument om homofile prestekandidater; hvordan er dokumentet blitt mottat så langt, er det blitt forsøkt bortforklart? “Les hans kommentarer her”:http://www.firstthings.com/ftissues/ft0602/public.html

I løpet av de siste par månedene har også tidsskriftets websider fått en nyhet; regelmessige kommentarer til aktuelle kirkelig eog sosiale hendelser. Tidligere har de (bare) hatt alle tidligere artikler lagt ut – en måned etter at nummeret er kommet i posten. Nå er det altså en ekstra grunn til å besøke “FIRST THINGS”:http://www.firstthings.com

jan 202006
 

En av mine svigerinner i USA (jeg har fem!) skriver at hun i gårsdagens nettutgave av “Sojourners magazine”:http://www.sojo.net/ har lest at en lærer ved det kjente Wheaton College ved Chicago er blitt oppsagt fordi han ble katolikk. Han ble ansatt for å undervise i Thomas Aquinas’ filosofi, men lesningen av denne store katolske filosofen førte til at mannen ble katolikk.
“LES ARTIKKELEN HER”:/blog/fil/06_wheaton.htm

jan 062006
 

Det er ganske tydelig at det har blitt et bedre klima mellom Den katolske kirke og protestanter, spesielt av den mer radikale typen (kirkelig sett). For litt over ett år siden ble vi katolsk prester i Bergen for første gang invitert med i byens predikantring. Siden den gang ble for det første jeg i høst bedt om å innlede om hvorfor jeg ble katolikk ( “SE HER”:/blog/arkiv/54 ), deretter hadde St. Paul menighet i forgårs (4/1) predikantringen på besøk hos oss.

Temaet for møtet var at redaktør Odd Sverre Hove fra Dagen snakket om den kristne dagspresse i vår tid, men før møtet begynte, ville alle gjerne ha en omvisning i kirken. De var svært interessert i å se hvordan vi har det, og stemningen på samlingen var svært god.

jan 042006
 

30/12-05 ble et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskopene om ekteskapet og familien offentliggjort. Brevet går gjennom den kristne læren om ekteskap og familie og sier bl.a.:

Fra begynnelsen av har Kirken vært seg bevisst ekteskapets og familiens høye verdi, men også vanskelighetene forbundet med dem. Jesus Kristus hadde stilt så høye krav til ektefellene at disiplene ropte ut: “Er det slik mellom mann og kvinne, er det bedre ikke å gifte seg.” (Mt 19, 10). Herren beroliget dem riktignok, men tok ikke tilbake noen av sine fordringer til ekteskapsbåndets uoppløselighet og ektefellenes ubetingede troskap. Han gjorde det også klart at barn alltid har krav på oppmerksomhet og ømhet, og at de aldri må skyves til side (kfr. Lk 18, 15-17).

“HELE BREVET KAN LESES HER”:http://www.katolsk.no/info/nbk/20050912.htm