Det snakkes ofte om at de karismatiske menighetene rundt om i verden er de som vokser mest; bl.a. ble dette nevnt ved mine økumeniske studier i Roma i fjor. I den tredje verden ser dette utt til å stemme (så langt jeg vet), men jeg har ikke hatt inntrykket av at det samme skjer i Vesten, f.eks. i Norge.
I dag skriver Vårt Land noen som styrker denne siste antakelsen; Norges tov trosmenigheter har hatt en nedgang i medlemstallet:
2004 ser ut til å være det tallmessige høydepunktet. Etter den tid har pilene pekt sluttet å peke oppover, men trolig mistet menighetene sin største kraft for flere år siden, mener kirkevekstforsker Ommund Rolfsen.
Vårt Land har hentet inn medlemstall for de fire siste årene for 12 av de største trosmenighetene. Tallene fra fylkesmennene viser at menighetene mistet fem prosent av medlemmene fra 1. januar 2004 til 1. januar 2006. Nedgangen var større i Oslo Kristne Senter, som mistet 12 prosent av medlemmene disse to årene.
Kanskje ikke så rart. Det er vel erfaring for at karismatikk (en slags opplevelseskristendom) ikke nødvendigvis er den mest bærende kraft over tid. Enhver form for «opplevelse», enten religiøs eller annen psykologisk, gir jo en katarsis, men også i trosliv er det flest hverdager.
Genese
Jeg kjenner til den karismatiske bevegelse fra min egen ungdomstid, og syns dine begreper om katarsis og den vedvarende effekten var interessante måter å si det på.
Det er likevel slik at en karismatisk kristendomsform er på frammarsj i den tredje verden – mest derfor syns jeg dette er så interessant – og også i den vestlige verden får den stor oppmerksomhet noen steder og til noen tider, men både i pinsemenigheter og nå også i trosmenigheter opplever man altså stagnasjon.
Det er ikkje løge det at karismatiske kristenlydar stagnerar, når dei blindt aksepterar alle som talar i tungor som kristne – berre avdi dei talar i tungor – når jamvel det finst dei som talar i tungor som faktisk talar um og til Maria – i skapnad av himmeldrottningi.
Daniel fortel oss at Gud avset og innset kongar etter sitt eige hjarta. Gud hev full kontroll på alt – ogso kva kyrkjor og kristenlydar som skal falla og kva tid.
Sume fær eksistera stutt og sume longe. Men aldri lengre enn Gud vil. Når tidi er fullkomen kem dei til å falla – alle som ikkje står eintydig på Guds Ord og namn.