mar 122007
 

Skriftemålet er ekstra aktuelt for katolikker (og burde vel være det for alle kristne) akkurat nå, for fasten er tradisjonelt den tida flest mennesker skrifter sine synder til en prest, som en del av forberedelsen til påske. Slik leser vi videre – del 2:

Omvendelse og skriftemål

299. Trenger de døpte omvendelse?
Kristi kall til omvendelse gir stadig gjenklang i de døptes liv. Omvendelsen er en stadig oppgave for hele Kirken, som er hellig, men rommer syndere i sitt eget skjød.

300. Hva er den indre botferdighet?
Indre botferdighet er ”et sønderbrutt og sønderknust hjertes” (Salme 51,19) holdning, og gjennom den guddommelige nåde blir hjertet beveget til å svare på Guds barmhjertige kjærlighet. Den innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, den faste beslutning om ikke å synde mer i fremtiden, og tillit til Guds hjelp. Den blir næret av håpet om guddommelig barmhjertighet.

301. I hvilke former uttrykker botferdigheten seg i det kristne liv?
Botferdighet uttrykkes i mange forskjellige former, særlig gjennom faste, bønn, og almisse. Disse og mange andre former for bot kan den kristne praktisere i dagliglivet, særlig i fastetiden og på fredager, botsdagen.

302. Hvilke elementer er vesentlige ved forsoningens sakrament?
To elementer er vesentlige: at mennesket omvender seg under den Hellige Ånds tilskyndelse, og absolusjonen fra presten, som i Kristi navn meddeler syndsforlatelsen og fastsetter botsøvelsene.

303. Hva gjør den skriftende?
Den skriftendes handlinger er: omhyggelig samvittighetsransakelse; anger (eller omvendelse), som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud, og ufullkommen når den skyldes andre motiver – og som inneholder forsettet om ikke mer å synde; bekjennelse, som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller boten som skriftefaren ilegger skriftbarnet. Den skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

  13 Responses to “Den katolske kirke om skriftemålet – del 2.”

  1. Og kvar i Bibelen stend det at me (kristne, messiastruande) skal skifta synderne våre for prestar?
    Det næraste ein kem syndsvedkenning i svo måte er Jakob 5:16 er:

    «Sanna då synderne dykkar for kvarandre, og bed for kvarandre, so de kann verta lækte!»

    Når det er sagt må det understrykast at andre bibelumsetjingar umset det græske ordet «paraptoma» som her er nytta som «feil», «tilkortkomor» og «veikskapar» – ikkì synd per se. Og dessutan er det understrôke at dette skal skje fyrr kvarandre – ikkì spesifikt for prestar. Og når det geld absolusjonstanken er jo den så ubibelsk som kann vera.

  2. Her er absolusjonstanken:
    ”Motta den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt.” (Joh 20, 22-23)

  3. Står det noko um absolusjon der? Og um presteskap?

  4. Absolusjon betyr å tilgi synder.

    Presteskapets utgangspunkt er jo apostelenes kall.
    Jesus valgte ut de tolv, de fikk et spesielt oppdrag som fortsetter under deres etterfølgere, biskopene, og gjennom biskopenes medhjelpere, som er prestene.

  5. Du hev jo rett i at Jesus valde ut dei tolv – men ein av dei døydde – for eigi hand – og vart bytt ut med Mattias – seinare kom andre apostlar til: Paulus, Timoteus, Apollos (menn), Prisca og Junia (båe kvende) og fleire med – og slik hev Heilaganden heldt fram med å kalla apostlar gjenom heile kyrkjesoga (truleg var både Luther, Calvin, Huss, og andre apostlar).

  6. Når det geld «absolusjon» tyder ikkje det å tilgì synder – men «å løysa ut» – eller «utløysing» – du bør då visseleg kunna betre latin enn meg.

  7. I Johannes 20,23 er det greske verbet afiemi brukt, i mi ordbok i NT-gresk er det oversatt med både «let go, send away» OG med «cancel, remit, pardon».

    På engelsk er det katolske absolusjonritualet: «I absolve you from your sins», men på norsk er det: «Så forlater jeg deg dine synder.»

    Det er vel ikke slik at å løse ut og å tilgi er to ulike ting her – og det er nettopp ut fra Joh 20,23 at katolikker forstår løsemakta, myndigheten til å tilgi synder.

  8. Nei, du har rett i det «å løysa ut» og å «tilgì» her er det same – men det er det berre Jesus som kan gera. Ingen menneske kann ta på seg eit sovore andsvar. Det me kann gera – og det kann, og ikkì berre kann, men bør alle kristne – ikkì berre prestar gera – er å tilsegja syndeforlating i Jesu namn. For me er alle prestar.

  9. Her har du alvorlige problemer med Bibelen, Storstrand.
    For bør man ikke tolke det Jesus sier til apostlene – ”Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt.” (Joh 20,23) – bokstavlig, akkurat som det står?

  10. På det tidspunktet Jesus sagde dette voro ingen av deim apostlar. Det var dei fyrst på då han gav dei misjonskallet (Matt 28:18-20). Difor gjeld det absolutt alle som trur på han – mann eller kvinne – fattig eller rik – fri eller træl. Ikkì ei serutvald gruppa. For i Messias er me alle like.

  11. Det første spørsmålet vi diskuterte var vel om noen mennesker har fullmakt til å tilgi synder (på Guds vegne). Det syns jeg nok teksten fra Johannes 20 viser svært tydelig.

    Det andre spørsmålet er om alle kristne er like, eller om Jesus valgte ut noen spesielt og ga dem spesielle fullmakter. At Jesus skulle ha valgt ut apostlene først da han for opp til himmelen, er helt nytt for meg. For hva leser vi ikke i Lukas 6,12-16 (tidlig i Jesu virke): «En gang gikk Jesus opp i fjellet for å be, og hele natten var han der i bønn til Gud. Da det ble dag, kalte han til seg sine disipler, og av dem valgte han ut tolv, som han kalte apostler.» – deretter nevnes navna på de tolv.

    I Johannes er det også en spesiell utrustning/Åndsutgytelse for apostlene (kap. 20,22), rett før Jesus gir dem løse- og bindemakten.

  12. Og du ser framleides ikkì korleides det kolliderar med Bibelen? Det må jo då naudsynleg tyda at Mattias, som vart kalla inn i flokken etter Jesu død og oppstode – ikkì havde del i denne særlege åndsutgytingi du snakkar om – og heller ikkì Paulus —- sidan dei ikkì var til stades der.
    Forøvrig fekk ikkì disiplane nokon form for åndsutrustning fyrr pinsedagen – 50 dagar etter at Jesus døydde – 47 etter han stod upp frå dei daude – og Bibelen segjer inkì um at dei fekk løyse-binde-makt i same timen Jesus sagde det til deim heller.
    Men sidan pavemakti stend og fell med di forståing – så korkì kann eller vil du sjå dette, reknar eg med.

  13. Mattias ble valgt som erstatning for Judas, etter ledelse av Ånden, står det. Det burde ikke være så vanskelig å godta at han også er en apostel. Paulus kom noen år etterpå, men det er også tydelig i Apost.gj. at han ble godtatt av de andre apostlene.

    Vi snakker ikke om pavemakta er, men om den apostoliske (biskopelige) tradisjonen, som alle de ‘historiske’ kirkene står sammen om, og bare en del av protestantene vil ha seg frabedt.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)