Vårt Land skriver for noen få dager siden en artikkel om Hans Fredrik Dahl, som ble katolikk for et halvt år siden: Hans Fredrik Dahl omvendte seg på det som så ut til å kunne bli hans dødsleie. – Det kom som lyn fra klar himmel, men det oppleves likevel som å komme hjem, sier han om det som skjedde.
Hans Fredrik Dahl har en bror, Jakob (Dom Filip), som for mange år siden ble munk (karteuser, et av de aller strengeste ordenssamfunn), Dahls kone konverterte også til katolisismen for ikke lenge siden, men selv hadde hadde ikke tenkt så mye over akkurat det. Men i september i fjor fikk han slag og ble lagt inn på sykehus. Det var alvor, og plutselig sto det klart for ham at han ville be om å få den siste olje. Det ble tilkalt en prest, som ga ham sakramentet for syke. Deretter ba han om bli tatt opp i Kirken. Han hadde en følelse av hastverk, av at han ikke ville komme over det.
Vårt Land har skrevet et lang artikkel, og der står det bl.a.:
– Når begynte du å tro på Gud?
– Det gjorde jeg som barn. Gud kjennes ikke fremmed og merkelig for meg. Jeg har gått tilbake til noe opprinnelig i meg selv. Gudshengivelsen er som å ta på noen velbrukte klær. Merkelig nok. Det hadde jeg ikke trodd. Men slik er det. Jeg vil ikke dermed si at mitt mellomliggende liv som kulturradikaler har vært bortkastet.
– Lever du annerledes nå enn før?
– Jeg har skrevet til min bror og sagt at det er litt pussig at jeg nå er blitt en sedat vanekristen, i motsetning til hans blodige alvor. Men han skjenner på meg og sier at jeg ikke må se på meg selv som konvensjonell, men som en hverdagskristen, en som forsøker å forene hverdagslivet med læren. En praktiserende kristen – det er en alvorlig sak.
Det var da en rørende historie. Han har jo hatt en bror hos karteuserne, som sikkert har bedt for ham hele livet. Kanskje fikk han livet – og troen i gave ved sin brors forbønn…?
Fint at han har konvertert å slikt, men personlig reagerer jeg på dette sitatet:
– Og til politikk vil du regne slikt som kvinnelige prester og homofili?
– Jeg vil regne slike spørsmål som kirkepolitikk, og etter hvert vil jeg vel ha meninger om dem. Når det gjelder kvinnelige prester, har jeg med meg fra Den norske kirke at det er naturlig. Den katolske kirke vil nok bruke noen hundre år på å snu i slike spørsmål. Det ser jeg på med stor sinnsro.
Håper han forandrer mening snarlig
Ja forbønn kan flytte fjell. Jeg oppfattet forøvrig Hans Fredrik Dahl som katolsk også den gang han var i Dagbladet. Han var nok skapkatolikk i mange år. Hvis man tok bort noe av det kulturradikale slagget, stod han igjen som meget katolsk. Uansett spekulasjoner, vi alle gratulerer hjertligst