mai 012007
 

Et av kjennetegnene på det man kalle den “postmoderne tid” er subjektiviteten i alle sine fasetter. For å sette det litt på spissen: En ting som kjærlighet blir redusert til den enkeltes sympatier og følelser. Håp blir redusert til godtroende optimisme. Kunst blir redusert til det jeg liker som kunst uavhengig kvalitet. Tro blir redusert til min private overbevisning om det religiøse. Lykke blir definert som tilfredsstillelse av egne lyster. Jeg og mitt, du og ditt. Denne form for tenkning er ikke ny. Slikt sett er den intet nytt under solen. Ikke bare er nytiden dens premissleverandør, også antikken har noe å by på for subjektivitetens paradigme. Så kan vi for eksempel lese hos Epikur hvordan lystprinsippet blir gjort til et kriterium for det gode liv. Når subjektiviteten og lysprinsippet er de herskende dogmer. kan vi mennesker vanskelig glede oss over noe sammen. Jeg tillater meg følgende betrakting av noen aspekter ved begrepet glede:

Lysten har nådd sitt mål når den er blitt tilfredsstilt. Hva som forarsaket denne tilfredsstillelsen er sekundært. Når man er ekstremt sulten, er det nokså uviktig hva det er man tar til seg. Det betyr at det som forårsaker tilfredsstillelsen kan byttes ut mot noe annet. Hva som tilfredsstilte er ikke så viktig. Problematisk blir det når dette prinsippet utvides til å gjelde livet i sin helhet. … …

Dette er innledningen til en betraktning av redaktør Henrik Holm i St. Olav tidsskrift.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)