Overskrifta på dette innlegget uttrykker vel i hovedtrekk mitt eget syn på diskusjonen om den «tridentinske» messen. Jeg har ikke planer om å begynne å feire den tradisjonelle latinske messen (TLM), men vil gjerne lære en del fra den for å kunne feire messene bedre.
På denne bloggen fortelles det om en ung prest som tok en ukes kurs i hvordan den gamle messen skal feires, og han bruker store ord for å forklare hva uka betydde for ham: I would characterize my experience as frankly stunning, and even life changing. I must admit that the experience has recast my understanding of the priesthood to some degree.
Also, by this intensive introduction to the ancient Roman liturgical tradition, I now more fully understand the paradigm shift and rupture that Ratzinger/Benedict XVI has spoken of. I can’t help but feel that once the adolescent rebellion of liturgical abuse and rejection of our living heritage subsides, they will be there to help all of us reclaim and reinvigorate the Latin Rite in a way that is truly organic and faithful to our roots, strengthening and in some areas reestablishing a vibrant Catholic identity.
Forfatteren av denne bloggen, father Z., skriver også at et av de store poengene med å frigjøre den gamle messen (slik paven tenker), er å knytte de to messene sammen igjen, og å forbedre feiringen av den nye messen.
I direct your attention back to what I wrote elsewhere on this blog: «Pope Benedict is working to re-root celebrations of Holy Mass in the tradition whence it emerged. He has written that it was unreasonable that a rite of Mass so important to the Catholic Church for so long should suddenly be virtually forbidden. … Widespread celebrations will have an impact on the way the Novus Ordo is celebrated… and vice versa! It cannot be otherwise. This has already been happening. …
… Above all, the document will make concrete Benedict XVI’s desire for a “hermeneutic of continuity”. … Pope Benedict is working to reestablish continuity with the past, though not uncritically, through a “hermeneutic of reform”. Derestriction of the older form of Mass must be seen as part of his vision for this reform, this rebuilding of continuity with the Church’s tradition.»
The fact is that even now younger priests who have learned about the older Mass change their way of saying the newer Mass. At the same time, celebrations of the older Mass today are more than likely so much better than they were before the Council precisely because of the experience (good and bad) gained from the last few decades.
Hvis man skal lære fra TLM, tror jeg ikke det holder med teori. Det må nok praksis til. Etter den den unge presten du siterer sier, er det overkommelig å tillegne seg den. Så hvorfor ikke prøve? Hva er argumentene mot: Pedagogiske (hensyn til meningheten), politiske (assosiasjon med «sett holdinger» som finnes i begrensede grupper i Kirken) – eller annet?
Jeg tror nok man kan lære av TLM – ved å lese om den, se videoer, eller delta i messen (uten å feire den selv) – og så bruke det man har lært i de messene man selv feirer.
Når jeg (så langt) ikke har vurdert å feire den gamle messen selv, er det fordi den er en del av en samlet pakke (med både et annet kirkeårsoppsett og andre tidebønner) som jeg ikke ønsker eller har muligheter til å bruke. Det vil bli ganske forvirrende, og jeg ønsker heller ikke å feire den gamle messen bare for å ha gjort det; det syns jeg vil være å behandle messen som en «ytre» ting, ikke som en sentral del av mitt liv som prest.
Jeg har også noen argumenter som taler mot TLM, og de skal jeg prøve å presentere om ikke så lenge.
Ja dette med tekstrekker og kirkeåret må jo kunne skape betydelig forvirring, det forstår jeg. Det er jo en kontinuitet i f. eks. lesningen, og det ville være veldig kunstig å sifte mellom ekstordinær og ordinær ritus. Så jeg «stemmer» for eksisterende messe i styrket vertikal utgave!