aug 282007
 

Jeg fikk det nye nummeret av St. Olav tidsskrift i går, og leste med interesse redaktør Henrik Holms lederartikkel, omkring den katolske definisjonen om hva en kirke er. Her er en del av artikkelen:

Kongregasjonen for Troslæren presenterte for noen uker siden et kort skriv om kirkens syn på seg selv, og om hva det medfører i bedømmelsen av andre kristne fellesskap som også påberoper seg å være “kirke”. Det er ikke bare protestanter som har reagert på skrivet. Enkelte katolikker har også stilt spørsmål ved om det var riktig å stadfeste at protestantismens forskjellige retninger etter katolsk syn ikke kan omtales som kirke.

Det er en forskjell på om noe er sant, og om man vil at det skal være sant. I tverrkirkelighetens tidsalder hadde det ikke skadet om man begynte å tenke mer i hypoteser: Før man uttaler seg om man synes noe er galt eller riktig, er det klokt å stille spørsmålet: Er det sant det som her sies, uavhengig av om man vil at det skal være sant eller ikke. Hvis det er sant at Kongregasjonen for Troslæren har rett når den sier at protestantismen ikke er kirke, hva da? Og omvendt: Hvis det er sant at Kongregasjonen for Troslæren tar feil i sitt utsagn, hva da?

Med frykt og beven tør jeg påstå at skrivet i bunn og grunn er sant. Her våger man å stå for noe! Man viser egen identitet. Det er de beste forutsetninger for en god dialog mellom konfesjonene. Kollektivt selvsensur er aldri en god løsning.

Dokumentet fra Vatikanet er en utfordring for det økumeniske landskap i Norge: Her utvikler det seg en tverrkirkelighet som dessverre begynner å ligne på det man kan kalle en politisk korrekt kristendom. Enkelte kristne fra enhver konfesjon definerer hva som skal gjelde som kristelig. Da faller vi lett inn i en snillistisk kristendomsforståelse, hvor vi hele tiden må klappe hverandre på skulderen og bekrefte hvor fantastiske vi er som har et slikt samarbeid. Det fører til kristen selvtilfredshet. Ikke akkurat ønskelig. …

Istedenfor å føle seg “økumenisk provosert”, og å bli fortvilet over alle problemene og vanskelighetene med det nye dokumentet fra Vatikanet, kan vi glede oss over at ledelsen i Vatikanet våger å si hva den mener er sant. Forøvrig sier teksten intet nytt. Det er kun en klargjøring. I analytisk filosofi vil man klargjøre problemer, for deretter å diskutere forskjellige løsningsforslag. En slik metode hadde vært sterkt ønskelig i den økumeniske dialog. Derfor er det flott at Kongregasjonen for Troslæren vil bidra til en klargjøring ved å forklare Den katolske kirkes syn på en klar og presis måte.

Herlig befriende!
Henrik Holm

  2 Responses to “St. Olav tidsskrift: Herlig befriende om økumenikk”

  1. Av og til går økumenikken over stokk og stein. Jeg har selv opplevd å bli belært av gode protestanter, både Calvinister, Lutheranere o.a., om hva den katolske Kirke faktisk står for. Forvirringens tid er ikke forbi, og vi må hilse Vatikanets presiseringer om hva det katolske kirkebergrepet betyr velkommen. Vi stusser ofte over at katolikker ikke er seg bevisst sin egen tro. Troen svikter oss når vi burde være klinkende klare i vår kristne utlendighet.

  2. Jeg skriver under på Knut Eriks innlegg.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)