In Mexico City in 2002 … at the moment in the canonization Mass when John Paul read out the Latin formula declaring Juan Diego a saint, pandemonium broke out in the Basilica of Our Lady of Guadalupe. Confetti fell from the ceiling, drums beat and horns blared, and a knot of indigenous dancers began to gyrate down a catwalk. Inside, it felt like Michael Jordan had just hit the winning shot in Game Seven of the NBA Finals. … … The next day … an elderly female shaman carrying a cluster of burning herbs. She performed a purification ritual known as a limpia, believed to drive off evil spirits. The shaman ritualistically brushed the herbs first on Cardinal Norberto Rivera Carrera, and then on John Paul II himself.
Watching this surreal scene play out, I couldn’t help but wonder what the personnel in the Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments, the Vatican office responsible for policing the liturgical rules, were thinking. I took out my cell phone and dialed the number of a friend who, at the time, worked in the congregation. I asked if he had seen the ceremony on Vatican TV, which he had, and then I asked for the reaction in the office. Summoning his deepest baritone, the official thundered back a three-word reply: “Marini must go!”
Dette skriver John Allen i en svært interessant artikkel om pave Johannes Paul II’s seremonimester gjennom manger år, Piero Marini, som nå er blitt erstattet med en yngre og mer tradisjonell liturg. Piero Marini har skrevet en bok som han presenterte bl.a. i England, og dette er utgangspunktet for Allens artikkel.
Marini var Annibale Bugninis privatsekretær under arbeidet med å forandre Kirkens liturgi fra 1963-75. Jeg leser forøvrig nå Bugninis bok «The Reform of the Liturgy: 1948-1975». Den er svært interessant, og forklarer i stor grad hvordan liturgiforandringene kunne bli så dramastiske.
Dette er et utrolig interessant (dystert også..) emne.
Det handler ikke «bare» om liturgi, men også om doktrine, siden de to henger så nøye sammen. Den eldgamle lov «lex orandi, lex credendi» (som man ber, sånn tror man ) har alltid vært en hovedregel for den katolske kirke. Ingenting i liturgien måtte ha som potensiell bieffekt å endre trsogrunnlaget.
Likevel ble det etter konsilet (uten grunnlag i selve konsiltekstene, for konsilfedrene gikk aldri inn for noen Novus Ordo) komponert syntetisk en messeordo som hadde som hovedintensjon å være akspetabel også for protestantene. Altså en økumenisk ordo.
Hva er det i en katolsk messe som er fornærmelig for en protestant? Det er nettopp de unikt katolske elementene, ikke det felleskristelige. Med Novus Ordo, som ble utarbeidet av dette «Consilium» med assistanse av 6 protestantiske prelater, jublet mange protestanter over at «de nå kan bruke NO-liturgien, fordi den ikke innheolder noe doktrinært som er feil for en høykirkelig protestant.» Dette er sant, med et naturlig unntak for de sjeldne tilfeller der den romerske canon og tradisjonelle offertoriebønner brukes.
40 år etter Novus Ordo-ble innført, kan man spørre seg om i praksis den gamle regel «Lex orandi, lec credendi» bekreftes i praksis. Altså at endring i bønneregelen fører til endring i hva man tror.
Den vennlige økumenist Kasper (tidligere sekretær til supermodernisten og den nærmest ikketroende Hans Küng, daværende Fr.Ratzingers fiende) sa i 2001:
«». . . today we no longer understand ecumenism in the sense of a return, by which the others would ‘be converted’ and return to being ‘Catholics.’ This was expressly abandoned at Vatican II.»
-Adisti, 26 februar 2001.
Jamfør her med hva Pius XI sier, der han gjentar det som gjennom alle tider (frem til Paul VI) har blitt sagt:
«Such attempts can nowise be approved by Catholics, founded as they are on that false opinion which considers all religions to be more or less good and praiseworthy, since they all in different ways manifest and signify that sense which is inborn in us all, and by which we are led to God and to the obedient acknowledgment of His rule. Not only are those who hold this opinion in error and deceived, but also in distorting the idea of true religion they reject it, and little by little, turn aside to naturalism and atheism, as it is called; from which it clearly follows that one who supports those who hold these theories and attempt to realize them, is altogether abandoning the divinely revealed religion.»
–Pope Pius XI, Encyclical Mortalium Animos,
En annen (og meget bekymringsverdig sak) er den første GIRM (General Instruction on the Roman Missal), promulgert av Paul VI, i artikkel 7 sier:
«The Lord’s Supper or Mass is the sacred assembly or congregation of the people of God gathering together, with a priest presiding, to celebrate the memorial of the Lord. 3 For this reason Christ’s promise applies supremely to a local gathering together of the Church: ‘Where two or three come together in my name, there am I in their midst.’ (Mt. 18:20).»
Nesten en nøyaktig kopi av hva Luther definerte gudstjenesten som……
Bugnini & Co klarte virkelig å lure den svært naive Paul VI til hva som helst.
Trond
Dine kommentarer her er interessant og litt typiske for enkelte tradisjonalistgrupper, men jeg syns nok de skyter litt over mål.
Når jeg nå leser Bugninis bok ser jeg jo at Consilium (gruppen som skulle gjennomføre forandringer i liturgien) bestod av kardinaler og biskoper, og paven fulgte svært nøye med på hva de gjorde. De skulle gjennomføre noen få og nokså forsiktige formuleringer fra Vatikankonsilet om forandringer i liturgien. Men så gjorde de altså mye mer enn mange av oss i dag liker, og hvorfor gjorde de det?
I Bugninis bok er det en interessant sak fra 1969; noen nederlendere hadde utviklet en kombinert alba og messehakel (noen av oss har sett slike og liker dem IKKE). Denne ble presentert for Consilium-gruppa og alle likte den svært godt! Det viser at de hadde en lignende smak som folk flest hadde til hus og arkitektur på den tida (en hårreisende rasering av flotte bygninger syns vi i dag) og de hadde også på noen områder en underlig moderne teologi, som altså gav oss en liturgisk fornyelse som gikk altfor langt.
Pastor Moi,
Kommentarene er sikkert litt typiske, men de er likevel uttrykk for berettigede bekymringer. Berettigelsen av dem viser seg latae sentinae når man tar en titt på tilstanden.
Bugninis bok er sikkert interessant lesning, men man skal være klar over skjønnmalingen som foregår i den. Bugnini hadde et stort behov for å forsvare sine handlinger, særlig etter avsløringen av hans frimureri. At Bugnini hevder at Paul VI fulgte så veldig godt med på hva som skjedde, er jo utelukkende med på å forsøke å øke Paul VI’s skyldighet og ansvar for det postkonsiliære spetakkelet og den voldsomme apostasien som fulgte.
Til og med den under konsiltiden meget progressive (men senere angrende ) kardinal Henri de Lubac uttalte: «It is clear that the Church is facing a grave crisis. Under the name of ‘the new Church,’ ‘the post-conciliar Church,’ a different Church from that of Jesus Christ is now trying to establish itself; an anthropocentric society threatened with immanentist apostasy which is allowing itself to be swept along in a movement of general abdication under the pretext of renewal, ecumenism, or adaptation.» (Card. Lubac, speaking at the Institute of Renewal in the Church at the University of Toronto in August 1967.)
Når den liberale Lubac, som var en tidlig disippel av radikalere som Teilhard de Chardin og ble forsvart av menn som Küng, Rahner og Schillebeekx , så at Paul VI og hans menn (kanskje mer hans menn..) hadde gått altfor langt, så ligger det vitterlig noe i det. Han hadde førstehånds kjennskap til det som foregikk.
Jeg sitter med et bestemt inntrykk av at Bugnini på en måte prøver å dra med seg Paul VI i dragsuget, noe som også den liberale peritus under konsilet, Fr. Ralph Wiltgen, bekrefter i sin bok «the Rhine flows into the Tiber.» Wiltgen sier dog også at Paul VI konsekvent landet på de revolusjonæres side når det stormet og ikke innså sin egen naivitet og feilsteg før på slutten. Han døde som kjent som en knekket mann. (RiP)
Når det gjelder konsilet selv, så er det denne flertydigheten som er slikt et gigantisk problem.
Fr. Marie-Dominique Chenu, igjen en progressiv peritus, var regnet som en av hovedmennene bak de ambiguøse tekstene i noen av dokumentene. Han bekrefter selv at det var «ekspertene» altså disse konsiliære periti, som stod bak:
«The gossip is that the experts directed the Council; indeed, this is not so wrong.»
– Utdrag fra Jaques Duquesnes intervju av Chenu, utgitt i bokform og som heter » Un théologien en liberté». I seg selv en meget talende tittel….
Hehe, jeg har hørt om den grusomme messehagelen, jeg og! Det var i grunnen ikke så merkelig at Consiliumfolkene likte den, for de promoterte jo stilarter for alt fra kirkebygg til religiøse drakter, som var og er direkte ødeleggende for enhver spiritualitet og en fornærmelse for et estetisk anlagt menneske.
Merkelig at man til alle tider har bygd og laget ting som blir beundret av ettertiden, mens den modernistiske (og den nåværende) perioden nesten utelukkende representerer styggedom.
Jeg har en god bok om dette som heter «Ugly as sin» av Michael S. Rose.
http://www.amazon.com/Ugly-As-Sin-Churches-Forthright/dp/1928832369