Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.

Slik er inngangsvers til dagens messe, 5. søndag i påsketida:
Cantate Domino canticum novum, alleluia: quia mirabilia fecit Dominus, alleluia: ante conspectum gentium revelavit justitiam suam, alleluia, alleluia, alleluia.

Og det mest sentrale verset i dagens evangelium er:
Jesus svarer: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. Kjenner dere meg, skal dere også lære å kjenne min Far. Dere kjenner ham jo alt, og har sett ham.»

Jeg snakka en del om paven i dag; om hans fødselsdag sist onsdag, jubileet for pavevalget i går, og mest om det faktum at han i de fleste av sine taler i USA har tatt opp selve sannhetsspørsmålet ganske grundig. (Les mer om pavens USA-besøk her.)

Les alle søndagens tekster her – og messens bønner her. For tekster/bønner i den gamle messen se her (NB: der heter søndagen 4. søndag etter påske.)

20 hendelser på “Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.”

  1. I Vår Frue i Tromsø i dag la jeg merke til at pater Michalski delte ut hostien på forskjellige måter til forskjellige folk. Noen gav han brødet rett i munnen, andre gav han brødet i hendene. Noen yngre deltagere gav han ikke brød, men la kun hånden på deres hode, jeg antar det var de ukonfirmerte.

    Men jeg trodde ikke håndkommunion ble praktisert i den nye messen? Er dette et innslag av TLM eller varierer skikken fra stift til stift og prest til prest?

  2. Auda. Siste setning i forrige innlegg skulle være:

    «Men jeg trodde bare håndkommunion ble praktisert i den nye messen? Er dette et innslag av TLM eller varierer skikken fra stift til stift og prest til prest?»

  3. Hvorfor kalles det 4.søndag etter den gml messen? Er det en grunn til at det ble forandret? Nå kalles det femte søndag, men før ble det alltid kalt fjerde søndag?

  4. Fransiska
    Den norske kirke bruker samme system som TLM.
    Systemet er slik at man først har påske(søn)dag (og den kalles alltid det samme), neste søndag kalles så ENTEN 2. søndag i påsketida ELLER 1. søndag etter påske. De to måtene å gjøre det på er jo egentlig like klare, og jeg vet ikke hvorfor man valgte å forandre dette i 1969.

  5. Stian
    Det er fortsatt slik at å motta kommunion på tunga er hovedmåten. Så kan biskopen bestemme om man også kan motta kommunion i hånda, men det er ALLTID tillat å motta på den tradisjonelle måten.

    Barna som ble velsigna av presten (og ikke mottaok kommunion) er barn som ennå ikke har mottat sin første hellige kommunion (nattverd) – noe man i Norge vanl. gjør i slutten av 3. klasse.

  6. Fransiska
    Det blir egentlig det samme om en søndag kalles 1. søndag ETTER påske eller om den er 2. søndag I påsketida, for i siste tilfelle regnes påskedag som første søndag i påsketida.

  7. Er kanskje litt treg nå, men det for så være…
    Altså etter 2Vat tenker man at denne søndagen er femte søndag, men tidligere var det altså fjerde (slik det også er hvis man feirer på den tradisjonelle måten)?
    Det kommer ann på om man sier etter påske eller i påsketiden? Men lesningen er den samme?

  8. Angående kommunion på tunga eller i hånda: I min ungdom, sånn cirka 1986-87-88, ble vi absolutt instruert om at det «normale» og det som ble anbefalt, var å motta kommunionen i hånda. Jeg husker det ble det diskutert flere ganger, i tilknytning til St.Pauls menighet i Bergen, men det «normale» ble alltid sagt å være kommunion i hånda.

    Har dette forandret seg?

  9. Normen er å ta imot på tunga, mens det «normale» i Norge og i flere andre land er å motta i hånda. Men man kan bare motta i hånda hvis biskopen har tillatt det, mens man kan alltid og alle steder motta kommunionen på tunga.

  10. I den eldste kristne tid var det vanligst å motta kommunion i hånden. Slik sett er også denne måten ‘tradisjonell’. Dessverre førte de radikale strømningene på 1970- og 1980-tallet til at det nærmest ble ‘forbudt’ å motta kommunion ‘rett i munnen’ (som i TLM). Slik jeg ser det, burde begge måter være fullt tillatt; en burde få kommunion på den måten en selv føler er riktig (så lenge Kirken oppfatter måten som verdig [nok]).

  11. Håndkommunion ble introdusert som en opprørsgjerning begått i ulydighet av noen prester og biskoper i Holland etter VII (men overhodet ikke på grunn av VII). Obligatoriske liturgiske normer ble oversett og ignorert. Dessverre ble kollegialitetsprinsippet til hinder for noen effektiv stopper for dette misbruket, slik det har vært til hinder for det meste av effektiv handling de siste 40 år. Slik ble en skikk som i utgangspunktet var helt uakseptabel på grunn av protestantenes praksis (som innførte håndkommunion for å BENEKTE katolsk lære om transubstansiasjonen og om et presteskap med særlige fullmakter) innført. Dette grunnlaget gjør fenomenet håndkommunion dobbelt så uakseptabelt, siden håndkommunion hos ble innført i ren ulydighet og opprør mot legitim autoritet.

    Dette opprørs konsekvenser ble så alvorlige at Paven konsulterte biskope verden over om dette og efter å ha mottatt deres svar promulgerte MEMORIALE DOMINI i 1969, hvori de prinsipale punkter er:
    1)Verdens biskoper var i overveldende flertall sterkt imot håndkommunion
    2)Den tradisjonelle måte å distribuere kommunionen måtte beholdes
    3)Denne er et tegn på ærefrykt som ikke kommer av den enkelte kommunikants egen verdighet
    4) Innovasjonen (håndkommunion) kunne lede til minsket høytidelighet og ærefrykt, profanisering og korrupsjon av korrekt doktrine.(!)
    Konklusjonen i Memoriale Domini ble denne:
    «The Apostolic See strongly urges bishops, priests, people to observe this law, valid and again confirmed, according to the judgment of the majority of the Catholic episcopate, in the form which the present rite of the sacred liturgy employs, and out of concern for the common good of the Church.»

    Unntaket (fra obligatorisk tungekommunion) ble steder der hvor skikken «allerede har utviklet seg». Med det menes altså før 28 mai 1969.(De opprørske biskoper fikk altså tillatelse. Lettere å få tilgivelse enn tillatelse, tenkte de) Land der skikken ikke hadde utviklet seg før denne dato, var naturligvis ekskuldert fra denne svært begrensede tillatelse. Alle engelsktalende land er i denne kategorien og etter hva jeg kjenner til er også Skandinavia utenfor den lille ulydighetsklubben, siden håndkommunion her først ble vanlig på 70 og 80-tallet Liberale prester i visse land fant ut at hvis de bare brøt kirkeloven, så ville Vatikanet tilpasse loven slik at den ble konform med deres ulydighet. Liberalere og radikalere i andre land fant ut av om de bare fulgte opp, så ville Vatikanet bare fortsette å gi etter. Avveiningene deres var dessverre korrekte og ikke bare når det gjaldt håndkommunion. Men det var en viktig forskjell i situasjonen før og efter Memoriale Domini. Biskopene som siden mai 1969 først tolererte og siden godkjente det liturgiske misbruket håndkommunion, gikk nå i gang med å tre dette ned over hodene på alle, inkludert Vatikanet. Det gjelder også mange av dagens biskoper. De handler totalt i kollisjon med Paul VI’s ønsker og hans begrensninger for håndkommunion, som den dag idag er gjeldende kirkelov på området! ( Likevel er de hyklerske nok til å sitere «lydighet til VII og paven» som en unnskyldning for å sette sine egne begrensninger for feiring av TLM.)
    Faktisk så har et klart og konsistent kriterium blitt brukt av altfor mange biskoper når de skal respektere og gjennomføre pavelige ønsker (PaulVI memoriale domini, JPII’s ecclesia dei adflicta og Benedict XVI’s summorum pontificum): -Hvor pavens ønsker blir ignorert til troens ødeleggelse er det akseptabelt.

    De som promoterer håndkommunion står altså, ofte uten å vite det, i en opprørsk «tradisjon». En «tradisjon» født på ny i opprør, revolusjon og eklatant ulydiget og sabotasje.
    Undersøkelser om troen på den sentrale troslære i områder der håndkommunion er mest utbredt, bekrefter det dystre bildet. Under halvparten av aktive(!) katolikker (I USA, der styggedommen er mest utbredt og knelere/tungekommunikanter får irettesettelse av presten ved alteret) tror på transubstansiasjonslæren. (Jfr Index of Leading Catholic Indicators) Dette er er udelt katastrofe og bekrefter i alle fall delvis (alltid mange flere variabler) Paul VI’s antagelse angående håndkommunionens effekt på trosdogmene.

  12. Ja, ja… så ifølge trond sto den (nå trolig salige) Johannes van der Burg — uten å vite det, da, får vi håpe — i en opprørsk tradisjon? Tenk om bare alle var like ortodoks som trond :)

  13. Maria
    Det Trond skriver om innføringen av håndkommunion som et press fra noen teologer og lefolk, som etter hvert ble godkjent av Kirken, er et historisk faktum, som er svært godt dokumentert.

    Det er vel også klart at van der Burg (så langt mange av oss kan se) ikke har uttalt seg om håndkommunion. Derfor faller vel dine kommentarer mot Trond her på sin egen urimelighet.

  14. Oddvar,

    dersom du har rett (og jeg antar at du aldri ville komme med feilaktige opplysninger), så går jeg ut fra at J. van der Burg nektet å utdele kommunionen i hånden. Han ville neppe ha akseptert misbruk eller uverdig behandling av nattverdsbrødet, spesielt ikke etter transsubstasiasjonen. Hvorfor det skulle være en uverdig behandling for legfolk å ta imot brødet i hendene, vet jeg ikke, i og med at J. van der Burg av en eller annen grunn ikke synes å ha angrepet denne kommunionsformen, iallfall ikke i noen av bøkene.

    Jeg tar dette til etterretning.

  15. Maria
    Det er en feilslutning at van der Burg skulle nekte noen kommunion i hånden, hvis biskopen hadde tillatt det.

    I Vatikanets bestemmelse fra 1969 overlates det til biskopen å tillate håndkommunion, prestene har lovet lydighet til biskopen, og vil selvsagt tillate det som biskopen har tillatt.

    I de fleste land ble håndkommunion tillatt på midten av 70-tallet (jeg vet ikke nøyaktig årstall for Norge), og etter den tid skrev vel knapt van der Burg flere bøker/hefter. Så langt har jeg ikke sett noen fra hans hånd om håndkommunion, men det dukke rkanskje opp noe.

  16. Det går kanskje an å få det avklart hva van der Burg mente om håndkommunion, siden dette engang har blitt et tema ?

  17. Knut Erik,

    ja — en kan kan jo forhøre seg om det var noen av søstrene på Marias Minde som ble nektet håndkommunion i tiden 1974-1981.

    Det ville overraske meg. Men en vet jo aldri. J. van der Burg tok sin tro alvorlig, og jeg kan ikke tenke meg at han ville ha handlet mot sin samvittighet.

  18. Maria
    Jeg syns noen av innleggene dine er vel sarkastistiske i tonen. Og du leser visst ikke så godt det som andre skriver heller. Jeg skrev onsdag om pastor van der Burgs opplagte lydighet: «I Vatikanets bestemmelse fra 1969 overlates det til biskopen å tillate håndkommunion, prestene har lovet lydighet til biskopen, og vil selvsagt tillate det som biskopen har tillatt.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen