apr 172008

En artikkel i NLM viser til et stykke i The Washington Post, som er ganske kritisk til den gamle, katolske 70-talls-musikken. Det er de gamle som vil ha den slags moderne musikk i vår tid, sies det, mens de unge vil ha gregoriansk sang. Forfatteren setter det en del på spissen, og overdriver nok i hvor stor grad de unges konservative smak nå bestemmer sang- og musikkvalget i menighetene, men det han skriver er svært interessant. Les selv og se:

Imagine a bizarro world where all the 25-year-olds want Mozart and all the 60-year-olds want adult-contemporary. The kids think the adults are too wild. The backlash against “Kumbaya Catholicism” has anyone under 40 allegedly clamoring for the Tridentine Mass in Latin, while the old folks are most sentimental about Casual Sunday (even more rockin’, the Saturday vigil Mass), and still cling to what’s evolved from the lite-rock guitar liturgies of the 1970s. The result, for most parishes, has been decades of Masses in which no one is entirely satisfied, and very few enjoy the music enough to sing along.

“The great majority [of Catholics] are totally inert at Mass,” says Thomas Day, 65, a humanities and music professor at Salve Regina University in Newport, R.I. Day wrote a book called “Why Catholics Can’t Sing: The Culture of Catholicism and the Triumph of Bad Taste,” which is often cited by those who’d like to see a return to Mass music that is to them more sacred. “Most Catholics have either forgotten or never knew traditional music,” Day says.

[….] Tucker characterized most Catholic church parishes as ruled by a “hard-core” group that “is fanatically attached to music of the 1970s and fears even the slightest hint of solemnity, warning darkly that the new priest is going to take the parish into a new Dark Age.” Continue reading »

apr 162008

Fr. Mitch Pacwa, S.J., ganske kjent i USA for sitt TV-program på EWTN, har nettopp skrevet et stykke som er svært negativt til de liberale gruppene innenfor Kirken; disse kan aldri bringe liv og framtid, sier han.

Han skriver også en hel del om den gamle og den nye liturgien, men han vil ikke være med på at det er den nye liturgien i seg selv som har skadet Kirken, for liturgien er selv et resultat av ødeleggende filosofiske systemer som vokste fram utover 1900-tallet. Slik skriver han:

Some people think that since the Novus Ordo was created, it has been the cause of confusion for Catholics. I do not think that the Novus Ordo is itself the cause of the problem but rather the occasion for the abuses that have occurred. I believe, rather, that the problem began with the priests and religious, plus many lay people, who so accepted the post-war philosophies, especially existentialism and, for some, Marxism, that the Catholic Faith and their commitment to Jesus Christ the Son of God and Redeemer were replaced with a humanistic set of assumptions. The faith needed to be judged by the standards of philosophy rather than judge philosophy by the standards of the Faith. Add to this the social turmoil of the 1960’s, when all institutions were treated as suspect, at best. The liturgy became an occasion to express ideology and politics. Furthermore, the teaching of catechism was seriously compromised after 1968, so people were not being taught the Faith. In such a context, everything new seemed to be acceptable, even though the instinct of faith went contrary to the nonsense. The heterodox Catholic progressives had the dynamic force from the 1960’s into the 1980’s.

That situation is changing, in some ways for the better. The left is aging and has no young followers to push its agenda. The young either become apathetic about a faith emptied of its truth and power through the progressive agenda, or they become orthodox. I describe the heterodox liberals as spiritual geldings and spays; they have removed the essentials of their faith and cannot reproduce, bringing in neither converts nor vocations. … …

Denne artikkelen er også diskutert på the New Liturgical Movement, og har der forårsaket mange kommentarer.

apr 162008

I dag blir pave Bendedikt 81 år, siden han ble født 16. april 1927, i Marktl am Inn, i Tyskland. Han ble også døpt denne dagen, som var påskelørdag, i det nyvigslede påskevannet – på den tid feira man påskevigilien litt i forkant, lørdag formiddag. I si bok, “Milestones: Memoirs 1927 – 1977”, skriver han om dette:

To be the first person baptized with the new water was seen as a significant act of Providence. I have always been filled with thanksgiving for having had my life immersed in this way in the Easter Mystery . . . the more I reflect on it, the more this seems fitting for the nature of our human life: we are still waiting for Easter; we are not yet standing in the full light but walking toward it full of trust.

apr 162008

På “paveflyet” fra Roma til Washington DC i går fikk reporterne stille pave Benedikt fire spørsmål, og John Allen, som fikk stille ett av spørsmålene – om pedofiliskandalene i USA, som også norske aviser i dag skriver om, se bl.a. Aftenpostenskriver selv hva paven svarte:

John Allen: The Catholic church in the United States is large and dynamic, but also suffering, above all because of the recent sexual abuse crisis. The American people are waiting to hear what you have to say on this subject. What will your message be?

Benedict XVI:
It is a great suffering for the church in the United States, for the church in general, and for me personally that this could happen. If I read the histories of these victims, it’s difficult for me to understand how it was possible that priests betrayed in this way their mission to give healing and to give the love of God to these children. We are deeply ashamed, and we will do all that is possible that this cannot happen in the future. – I think we have to act on three levels.

The first is the level of justice, the juridical level. We now have also norms to react in a just way. I would not speak in this moment about homosexuality, but pedophilia, [which] is another thing. We will absolutely exclude pedophiles from the sacred ministry, this is absolutely incompatible. And who is really guilty of being a pedophile cannot be a priest. So the first level is, as we can do justice and help clearly the victims, because they are deeply touched. So [there are] two sides of justice, on the one hand that pedophiles cannot be priests; on the other hand, to help in all the possible ways to the victims.

The second level is the pastoral level, the level of healing and help of assistance and of reconciliation. This is a big pastoral engagement, and I know that the bishops and the priests and all the Catholic people in the United States will do all possible to help assist and to heal, and to help that in the future these things cannot happen.

The third point [is that] we have made a visitation in the seminaries to also do what is possible in the education of seminarians for a deep, spiritual, human and intellectual formation –with discernment so that only sound persons can be admitted to the priesthood, only persons with a deep personal love for Christ and a deep sacramental love, to exclude that this can happen [again]. I know that the bishops and the rectors of seminarians will do all that is possible so that we have a strong discernment, because it’s more important to have good priests than to have many priests. This is also our third level, and we hope that we can do, and we have done, and we will do in the future, all that is possible to heal this wound.

apr 152008

Sist søndag kom en (amerikansk) kirkegjenger til meg og informerte om en stor undersøkelse om katolikker i USA, nylig offentliggjort av Den amerikanske bispekonferansen. Han la vekt på det samme som bloggen The New Liturgical Movement skriver; at yngre katolikker er mer konservative enn mellomgenerasjonen. (Undersøkelsen gir også mye informasjon som ikke er særlig positiv; bl.a. om de mange som ikke kommer i kirken.) En av bloggens lesere nevnte også for meg i går en interessant artikkel om samme undersøkelse. Slik skirver NLM:

…among those who attend Mass at least once a month, Millennial Catholics (born after 1981) pursue religious practice with fervor akin to pre-Vatican II Catholic (born before 1943). However, 36 percent of Millennial Catholics (2.7 million individuals) attend Mass at least once a month compared to 64 percent of pre-Vatican II Catholics (5.5 million individuals.) […]

Data on the Millennial generation show young Mass-attending Catholics more akin to pre-Vatican Catholics in regard to religious beliefs as well as practices.

Among Catholics attending Mass at least once a month, the Millennials are just as likely to believe the basic Catholic tenet that Christ is really present in the Eucharist as pre-Vatican II Catholics.

Among this same group, the Millennials are the most likely to observe Lenten practices. More than nine in ten of them abstain from meat on Fridays in Lent (91 percent) and receive ashes on Ash Wednesday (91 percent).

apr 152008

I dag – kl 12.00 lokal tid – reiser pave Benedikt til USA. Det er store forventninger til besøket, og det er allerede skrevet hundrevis av sider om det. John Allen skriver f.eks. slik om Ratzingers kjennskap til og vurderinger av USA:

Probably the top note of Benedict’s thought is appreciation that the United States remains a deeply religious society. Despite the inroads of secularism, it still has a lively appreciation for the public contribution of religion. … Ratzinger also wrote in 2004 that democracy in the United States is based on moral and religious values derived from Christianity.

“No one prescribed or defined these convictions, but everyone assumed them as the obvious spiritual foundation,” he wrote. “The recognition of this basic religious and moral orientation, which went beyond the single denominations and defined the society from within, reinforced the corpus of the law. It defined the limits on individual freedoms from within, thereby creating the conditions for a shared, common freedom.”

The pope believes this basic consensus is fragile today, but intact. “One could say, at least in my opinion, that in the United States there is still a Christian civil religion, although it is besieged and its contents have become uncertain,” he wrote.

In Benedict’s mind, the appreciation for religion in America stands in sharp contrast with contemporary Europe. “In the United States, secularization is proceeding at an accelerated pace, and the confluence of many different cultures disrupts the basic Christian consensus. However, there is a much clearer and more implicit sense in America than in Europe that the religious and moral foundation bequeathed by Christianity is greater than that of any single denomination. Europe, unlike America, is on a collision course with its own history. Often it voices an almost visceral denial of any possible public dimension for Christian values.”

According to the pope, why has the United States been able to hold onto its religious dynamism while Europe hasn’t? In sum, he believes it’s due to their differing histories of church/state relations.

apr 142008

Jeg skrev om Francis Beckwith flere ganger for et år siden, i forbindelse med at han kom tilbake til Den katolske kirke. Beckwith er filosof med spesiell ineresse for bioetikk, og i Vårt Land i dag (dessverre ikke på nettet) har Morten Magelsen skrevet en interessant anmeldelse av hans bok “Defending Life”. Der leser vi bl.a.:

I debatten om hvorvidt abort skal være selvbestemt, er det spørsmålet om hva fosteret er som avgjør hvilket standpunkt vi bør innta. Den amerikanske filosofiprofessoren Francis J. Beckwith behandler dette temaet grundig i den ferske boka Defending Life. For det første, fosteret tilhører menneskearten. Ved befruktningen opphører egg- og sædcelle å eksistere, og danner i stedet noe helt nytt. Dette nye individet er et menneske, noe Beckwith mener vi kan innse når vi i tankene følger vår egen utvikling bakover i tid: Jeg som nå er voksen, har tidligere vært et barn, før det et foster, og et befruktet egg. Og så lenge jeg har eksistert har jeg vært det samme individet, og hele tiden et menneske.

Ifølge Beckwith er fosteret ikke bare et menneske, det har i tillegg også samme verdi som alle andre mennesker, uavhengig av utviklingstrinn og evner. Et individs verdi må være knyttet til hva slags vesen det er, dets natur. Det er nettopp dette som ligger i at mennesket har egenverdi, i motsetning til instrumentell verdi, slik bruksgjenstander har. Alle mennesker har del i samme menneskenatur, og det er dette som gir dem alle samme verdi.

I en serie detaljerte, presise og overbevisende resonnementer viser Beckwith hvordan alle forsøk fra dagens bioetikere på å tildele fosteret mindre enn fullt menneskeverd (avhengig av fysisk utviklingstrinn, bevissthet, evne til å føle smerte, etc.), har avgjørende svakheter. Continue reading »

apr 142008

Flere aviser, bl.a. Vårt Land, har skrevet om at Hillary Clinton og Barack Obama har møtt religiøse ledere for å diskutere tro. De snakker varmt om sin tro, men i synet på menneskelivets verdi og livets begynnelse, står de sterkt imot kristen moral:

– Jeg er en hengiven kristen. Jeg startet mitt arbeid gjennom å jobbe med kirker i skyggene av de nedlagte stålverkene i det sørlige Chicago, sa Obama.

Samtidig uttrykte begge sin støtte til selvbestemt abort. På spørsmål om livet begynner ved unnfangelsen svarte Obama at han «ikke visste».

– Det jeg vet er imidlertid at det er noe uvanlig kraftfullt ved potensielt liv, og at dette potensielle livet har en moralsk egenvekt som vi må ta med i vurderingen når vi debatterer, utdypet han.

Clinton sa at hun mente den enkelte mor måtte få ha det siste ordet i møte med det hun kalte «et dyptgående valg». Hun sa videre at aborter burde forbli lovlige og trygge, om enn sjeldne.

At Hillary Clinton lenge har kjempet for å forsvare fri abort er vel kjent, men Barack Obama har faktisk en enda mer ekstremt abortstandpunkt – som man kan lese om på “Closed cafeteria” her.

apr 132008

Også omgivelsene er viktige når man feirer messen, for det er vanskelige å holde fokus innvendig hvis det ytre motarbeider det indre. Noen ganger feirer vi prester messen på f.eks. et helt vanlig bord, når vi reiser rundt omkring i lånte lokaler eller private hjem. Det kan være litt vanskelig, men vi får gjøre det beste ut av det, det er ikke noe annet alternativ. Men når ei flott kirke er blitt ødelagt, når et fint alter er tatt bort, da lurer man jo på hvorfor.

I Norge har heldigvis de fleste katolske kirkene fortsatt et skikkelig alter, selv om det gamle høyalteret er blitt borte. I Italia, derimot, er de nye bordalterne fra ca 1970 ganske horrible, og vi finner dem i hundrevis av kirker. Og det ubehagelige blir forsterket ved de flotte omgivelsene – som viser hvor fint et alter de virkelig har (og som de fortsatt burde brukt).

Her er noen bilder (i tillegg til disse) for å illustrere mitt poeng. Først et bilde av hovedalteret i Peterskirken, som er flott, og slik det har vært i mange hundre år – og under pave Benedikt er også de tradisjonelle lysestakene og krusifikset på plass igjen.

Deretter to bilder fra St Maria supra Minerva, som viser hvor sjokkerende annerledes det blir når det gamle (offer)alteret blir erstatta med et bord-/måltidsalter:

apr 132008

“Dersom du elsker meg, (Simon Peter), fø mine sauer, fø mine lam.” Dette kjente verset, fra Johannes 21, tilhører ikke denne søndagens tekster, men jeg har tenkt på det i dag – bl.a. siden jeg nylig feiret minnet om pave Leo I, der “Si diligis me …” var introitus. I TLM åpnet messen (nesten) alltid slik når man feiret minnet om en pave; svært passende siden ordene ble sagt til Peter, den første paven.

Dagens evangelium, fra starten av Johannes 10, handler også om en slik hyrde, som har omsorg for sauene sine: “På den tid sa Jesus: Sann mitt ord! Den som ikke kommer inn gjennom porten i fårekveen, men stiger over muren et annet sted, han er en tyv og en røver. Men gjennom porten kommer fårehyrden selv. For ham lukker dørvokteren opp, og fårene hører hans stemme; så kaller han hvert av sine ved navn og leder dem ut. Når han har alle sine utenfor, går han i spissen for dem, og fårene følger ham fordi de kjenner ham på stemmen. Men en fremmed vil de flykte for istedenfor å følge, siden de ikke kjenner hans stemme.”” (Les alle søndagens tekster her.)

Det er kallssøndag i dag, med spesiell vekt på kall til prestetjeneste, og kallet fra Jesus om å fø sauene og lammene gis også til prestene – ikke bare til Peter/paven. Ja, faktisk gjelder kallet alle kristne, for vi bes alle om å vise omsorg for de menneskene som er overgitt til oss – det skal vi gjøre om vi elsker Ham.

apr 122008

Jeg har lenge beundra Øivind Benestad for hans mot, og fordi han har kjempa så utholdende for tradisjonell kristen moral de siste åra.

I dag gikk den store demonstrasjonen for ekteskapet av stabelen i Oslo, og da sa Øivind til DagenMagazinet bl.a. dette:
Universitetsplassen var helt full når arrangementet startet.

– Hva er hensikten med denne dagen?
Det er å forsvaret ekteskapet. Vi er ikke her forå fordømme noen. Vi vil forsvare det vi tror er rett. Vi ønsker ikke å fokusere på om homofili er rett eller galt, sa Benestad til folkemassene.

– Vi ønsker alle homofile og lesbiske alt godt. Men vi ønsker å få fram hva vi holder for rett. Vårt fokus er; hva som er et ektsekap. Hva som er barns rettigheter, sa Benestad som minnet om at dette har vært norsk lov i mange år.

apr 122008

Jeg så på noen bilder fra vår vinterferie i Italia i går kveld, og husket at jeg hadde tatt noen bilder av såkalte “folkets alter” til å vise på bloggen. I Italia er nesten alle de gamle høyalterne urørte, men de har oftest fått nokså stygge bord bord foran seg – noe disse bildene viser. Tenk hvor mye flottere det hadde vært å feire høymessene på høyalterne! (Små ukedagsmesser bør man vel heller feire ved mindre sidealter i disse store kirkene.)

Først to bilder fra St Adrea della valle i Roma, bildene taler for seg selv.

Så et bilde fra St Maria supra Minerva – også sentralt i Roma.

De to siste bildene er fra andre steder i Italia (i farten husker jeg ikke hvor).

apr 112008

Denne bønna som uttrykker prestens intensjon og ønsker før han feirer messen, er dessverre nesten helt blitt borte – sammen med bønnene presten ba mens han tok på seg messeklærne. Jeg har begynt å bruke disse bønnene selv, og oppfordrer andre prester til å gjøre det samme.

Ego volo celebráre Missam, et confícere Corpus et Sánguinem Dómini nostri Iesu Christi, iuxta ritum sanctæ Románæ Ecclésiæ, ad laudem omnipoténtis Dei totiúsque Cúriæ triumphántis, ad utilitátem meam totiúsque Cúriæ militántis, pro ómnibus, qui se commendavérunt oratiónibus meis in génere et in spécie, et pro felíci statu sanctæ Románæ Ecclésiæ. Amen.

Her er mitt forsøk på en norsk oversettelse (hjelp meg gjerne med å forbedre den):
Jeg ønsker å feire messen og gjøre nærværende vår Herre Jesu Kristi legeme og blod, ifølge ritualet til den hellige romerske Kirke, til den allmektige Guds pris og for hele den triumferende Kirke, til nytte for meg selv og for Kirken her på jorden, og for alle som har gitt meg sine generelle og spesielle bønneemner, og for en lykkelig framtid for den hellige romerske Kirke. Amen.

Alle prestens bønner før messen kan leses her.

apr 112008

Jfr. samtalen om det burde opprettes et FORUM, der man kan debattere katolske og andre teologiske emner. Min tekniske datainteresse gikk av med seieren, og jeg oppretta nettopp et Katolsk forum på mitt eget domene.

Jeg gjør dette som et forsøk, om fortsetter med det, hvis det viser seg å være nyttig. Jeg moderer også forumet selv, både innleggene og brukerne. Alle kan lese det som står i forumet, men bare registrerte brukere kan skrive. Brukerne kan også opprette nye emner, men jeg må selv lage nye hovedkategorier (forumer).

Det var en del liv på forumet den første måneden, men så ble det ganske stille.

apr 112008

Jeg kom i dag over talen pave Benedikt holdt ved oljevgselsmessen i fjor. Der knytter han prestens ordinasjon og tjeneste til klærne han bruker under messen. Paven nevner også de tradisjonelle bønnene presten alltid ba (og i vår tid også gjerne kan/bør be) når han tok på seg messeklærne:

Just as in Baptism an “exchange of clothing” is given, an exchanged destination, a new existential communion with Christ, so also in priesthood there is an exchange: in the administration of the sacraments, the priest now acts and speaks “in persona Christi”. In the sacred mysteries, he does not represent himself and does not speak expressing himself, but speaks for the Other, for Christ.

… at the moment of priestly Ordination, the Church has also made this reality of “new clothes” visible and comprehensible to us externally through being clothed in liturgical vestments. In this external gesture she wants to make the interior event visible to us, as well as our task which stems from it: putting on Christ; giving ourselves to him as he gave himself to us.

This event, the “putting on of Christ”, is demonstrated again and again at every Holy Mass by the putting on of liturgical vestments. Vesting ourselves in them must be more than an external event: it means entering ever anew into the “yes” of our office – into that “no longer I” of Baptism which Ordination to the priesthood gives to us in a new way and at the same time asks of us.

… Putting on priestly vestments was once accompanied by prayers that helped us understand better each single element of the priestly ministry. Continue reading »

apr 102008

En prest i USA (faktisk en gift, katolsk prest) har nylig begynt å feire noen av sine messer (novus ordo) ad orientem/ vendt mot Gud, og han rapporterer hvordan han opplever det:

After celebrating Mass facing the Lord I can report these favorable effects from the priest’s point of view:

1. I don’t have to worry about where to look
2. I don’t have to worry about what my face looks like
3. I can weep at the beauty and wonder of it all without concern
4. I can worship more freely and fully
5. I feel more at one with the people of God
6. I am on a journey to God with the people
7. I am not the focus of attention
8. The elevation of the host and the Ecce Agnus Dei have become more of a focus
9. I feel more part of the great tradition
10. I can’t see who’s not paying attention and feel I have to do something to get their attention back.

Okay, subjective feelings on my part, but I thought some readers might be interested.

apr 092008

Et av innleggene på bloggen (om apostolisk suksesjon) har skapt en del debatt, og i dag foreslår en av debattantene: “kanskje en kunne opprette et forum med mulighet for å diskutere van der Burgs (og andre katolske teologers) tekster? Interessen synes vel å være til stede.”

Jeg har svart slik på forslaget:
“Jeg skal tenke litt på dette med et forum. Det kan virke spennende rent teknisk å sette det opp, men samtidig krever det en del oppfølging, og det er heller ikke sikkert at interessen vil bli så stor – i alle fall om det opprettes under mitt web-domene.

Kanskje det er mer fornuftig å sende dette forslaget videre til www.katolsk.no. Jeg vet bl.a. at de fra 1. mai skal få større ressurser på det datatekniske. Om noen i Informasjonstjenesten kan ta på seg innholds-ansvaret, skulle et slikt forum lette kunne opprettes.”

Hva syns folk om ideen?

apr 092008

Ei NTB-melding i går siterer Polens ambassadør i Norge som “spår at de polske gjestearbeiderne gradvis vil flytte tilbake til hjemlandet. Årsaken er stadig bedre lønninger i Polen og ønsket om å bo sammen med familien. Ambassadør Wojciech Kolanczyk sier til NRK at han tror de fleste polakkene vil ha reist hjem om 10 år.” (Bl.a. BT har tatt med denne meldinga.)

Hvor mange polakker det vil være i Norge i åra framover, har svært stor betydning for Den katolske kirke. Vi regner med at det nå er over 100 000 polakker i Norge, og siden godt over 90 % av dem er katolikker, får det svært stor betydning de katolske menighetene. (Det har kommet flere nye polske prester til Norge, og i mange menigheter er antallet polske messer blitt tidobla på et par år.)

Hvor mange av polakkene som vil få familiene sine til Norge, vet selvsagt ingen, og enda mindre vet vi om hvor mange som vil være her om 10 år – men jeg syns likevel ambassadørens antyder et veldig lite tall.