mai 282008
 

Jeg skrev nylig om folkemøtet for ekteskapet som skulle holdes i Stavanger i kveld. Jeg var bedt om å holde en appell, og strevde litt med å finne ut hvordan jeg skulle gripe det an. Muligens var jeg litt for “kristelig” eller “bibelsprengt”, men på den annen side var det jo som katolsk prest jeg stod der … … De ca 50 motdemonstrantene som stod rett rundt oss og ropte slagord, gjorde det ikke lettere.

Jeg samla det jeg hadde å si rundt to hovedpunkter:

HVA lærer den katolske Kirke om ekteskapet?
og
HVORDAN vet vi at ekteskapet best defineres slik?

——– Her er det jeg sa:———–

HVA lærer den katolske Kirke om ekteskapet?

Vi lører at ekteskapet har to hovedformål

1. Utvikling av kjærlighetsforholdet mellom de to ektefellene

2. Å få barn – og slik føre menneskeslekten videre.

Disse to hovedformålene er like viktige og begge er nødvendige.

At de er nødvendige er gjort svært klart gjennom de tre innledende spørsmålene i den katolske vigselsliturgien, før det (tradisjonelle) hovedløftet blir gitt:

1
I Kirkens nærvær spør jeg dere: N. og N., er det av fri vilje og uten tvang dere er kommet hit for å inngå ekteskap?

2
Vil dere leve som mann og hustru og elske og ære hverandre livet igjennom?

3
Vil dere med kjærlighet ta imot de barn Gud måtte skjenke dere, og oppdra dem i Kristi og Kirkens ånd?

Man er faktisk nødt til å være villig til å få barn, for å kunne gifte seg katolsk. Og det ut fra dette også klart at ”ektefeller” av samme kjønn ikke kan stilles dette spørsmålet, og det blir tydelig at de heller ikke kan gifte seg.

Og også den høytidelige forbønna som kommer senere i vielsen understreker den komplementariteten mellom mann og kvinne:
Evige Gud, ved din allmakts kraft skapte du alle ting av intet. Du la verdens grunnvoll og skapte mennesket i ditt bilde. Kvinnen og mannen ble skapt til å leve sammen, så de ikke lenger skulle være to, men ett kjød, og du bød at det som du har sammenføyet, aldri skal skilles ad. (Og så fortsetter bønna å beskrive fellesskapet mellom mann og kvinne og deres ulike oppgaver i ekteskapet.)

Det er altså svært tydelig i vår Kirke (og i andre kirker) at ekteskapet er mellom en mann og ei kvinne, og slik har det vært absolutt uten unntak i 2 000 år. (Helt til noen kirker, de siste 10 år, dessverre har begynt å forandre sin lære.)

HVORDAN vet vi at ekteskapet best defineres slik?

Det er naturlig å definere grunnlaget for vår kunnskap om dette (og andre ting) i tre kilder:

1. Fornuften – den allmenne åpenbaring

Vi mennesker bor alle på samme jord, og vi har ører og øyne og fornuft slik at vi kan forstå hvordan jorda, skaperverket, er satt sammen og hvordan ekteskapet og andre samfunnsinstitusjoner fungerer best. Og det har også vært slik i alle kulturer, og til alle tider, nesten uten unntak, at ekteskapet er mellom en mann og en kvinne og at målet for denne enheten er fellesskap, kjærlighet, trygghet og oppdragelse av barn.

Å forandre på dette, som regjeringen nå foreslår, er et svært dristig, ja farlig, brudd med det alle kulturer – så langt tilbake som vi kjenner menneskenes historie – har funnet å være en god ordning for menneskelig kjærlighet og oppdragelse av barn.

2. Bibelen – den spesielle åpenbaring

Den hellige skrifte snakker tydelig om at ekteskapet består av mann og kvinne, og at barn skal være en frukt av det ekteskapelige samlivet:
“Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: “Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere”” (1 Mos 1, 27-28).

3. Den kirkelige tradisjon – som er Guds fortsatte arbeid gjennom Kirkens lederskap, biskopene (som er apostlenes etterfølgere).

I absolutt hele Kirkens historie har den velsignet den enslige stand og det forpliktende samliv mellom en mann og en kvinne, men aldri ekteskap mellom to av samme kjønn.

Som et lite eksempel på hva vår Kirke lærer, kan jeg sitere fra Den katolske Kirke katekisme:
1604. Gud, som skapte mennesket av kjærlighet, kalte det også til kjærlighet, ethvert menneskes grunnleggende og medfødte kall. For mennesket ble skapt i Guds bilde og likhet, Han som selv er kjærlighet. (Slik er alle mennesker elsket av Gud, uavhengig av hvem de er, og av om de lever i enslig stand eller er gift.) Etter at Gud hadde skapt mann og kvinne, ble deres gjensidige kjærlighet bilde på den fulle og trofaste kjærlighet Gud elsker mennesket med. I Guds øyne er den god, ja, overmåte god. Og kjærligheten som Gud velsignet, skal bli fruktbar og virkeliggjøres i felles forvalteransvar for skapningen: “Gud velsignet dem og sa til dem: “Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere”” (1 Mos 1, 28).

1605. Skriften sier at mann og kvinne er skapt for hverandre: “Det er ikke godt for mannen å være alene”. …. “Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett legeme” (1 Mos 2, 24). At dette betyr at deres to liv nå utgjør en uoppløselig enhet, viste Herren Jesus Kristus selv da han minte om hva Skaperens vilje var “fra opphavet av”: “Altså er de ikke lenger to, men ett legeme” (Matt 19, 6).

  8 kommentarer til “Hvorfor bør vi kjempe for ekteskapet?”

  1. Eg var ikkje der, men har lese Aftenbladet sitt referat idag. Det ser ut for at du fann ein god måte å gripa an saka på. Alle treng ikkje argumentera likt, – det er saman me er sterke! Sidan du er beskjeden og ikkje nemner koss du er omtalt i avisa, tar eg med det aktuelle avsnittet, som kjem etter ei skildring av ei litt opphissa stemning: “Dempet gemyttene gjorde den milde, men bestemte kapellanen i St. Svithun katolske menighet i Stavanger, Oddvar Moi. Han minnet om at ekteskapet mellom mann og kvinne har fulgt mennesker gjennom alle tider, og at det bare er i det siste tiår at enkelte kirker har åpnet for andre ordninger.” Bra Oddvar!

  2. Takk for tilbakemelding, Arne.
    Det blei faktisk noe stillere da jeg fikk ordet. Taleren før meg hadde vært ganske skarp i tonen, og det ble ganske kraftige protester. Så var det en sang (som ikke provoserte noen) før jeg slapp til.

    Og jeg snakka jo ikke mot de homofile, men for ekteskapet. En av tilhørerne sa til meg etterpå at mine tanker var såpass nye for mange, at de kanskje ikke visste riktig hvordan de skulle reagere.

  3. Sitat: “Og det har også vært slik i alle kulturer, og til alle tider, nesten uten unntak, at ekteskapet er mellom en mann og en kvinne og at målet for denne enheten er fellesskap, kjærlighet, trygghet og oppdragelse av barn.”

    Jeg ser du sier “nesten uten unntak”, men polygamien har vel historisk sett hatt en vel så lang tradisjon i de fleste stor religionene, og i hele det Gamle testamentet. Så litt forsiktig bør man vel være med å bruke historien, fornuften og den allmenne åpenbaringen…

  4. Nå skrev og sa jeg ikke én mann og én kvinne, og polygami var ikke temaet denne kvelden. Og når det gjelder ekteskap mellom personer av samme kjønn (som er temaet), så er det vel ikke mange historiske eksempler?

  5. Jeg ble nylig kritisert for min appell på denne samlingen om ekteskapet; jeg skulle ha vært altfor katolsk og lite aktuell i det jeg sa, det ble stilt spørsmål om jeg i det hele tatt burde ha vært med? Jeg svarte da:

    Jeg ble bedt direkte av Øivind Benestad om å delta på samlingen; han ønsket svært gjerne å ha med en person fra Den katolske kirke. Da jeg tenke på hvordan jeg skulle legge opp min korte appell, visste jeg med en gang at jeg ville vinkle denne positivt for ekteskapet, heller en negativt mot homofil praksis. Dette har jeg nemlig oppfattet som hovedperspektivet til http://morfarbarn.no, og som hovedfokus til den første samlingen i Oslo – i alle tilfeller valgte jeg nokså intuitivt slik.

    Mht. hvordan jeg burde argumentere for ekteskapet, hadde jeg valget mellom en nokså kristen argumentasjon, og en argumentasjon mer basert på generelle prinsipper. Jeg valgte i stor grad den første vinklingen denne gangen – og det kan selvsagt diskuteres – siden det var som katolsk prest jeg var valgt til å si noe, og på bakgrunn av den store lokale nyhetssaken (Nordbø-saken) uken før – som faktisk var grunnen til at samlingen i Stavanger ble arrangert.

  6. At den kirkelige tradisjon er så dømmende og viser så lite aksept for mennesker utenfor den kristne “norm” er skammelig.

    Hvem er dere til å dømme?
    Hva slags maktmisbruk er dette?

    Heldigvis tenker ikke alle prester som deg.

  7. Til Oddvar.

    Du skriver : “Man er faktisk nødt til å være villig til å få barn, for å kunne gifte seg katolsk.” Jeg kjenner mange katolikker som har giftet seg i en alder der det fysisk har vært umulig å få barn (og det har sikker heller ikek vært ønskelig). Regner du ikke dette for rette eksteskap – eller ?

  8. Gunnar
    Hvis bruden er over en viss alder, står det i retningslinjene at dette spørsmålet (om man er villig til å motta barn) ikke skal være med. Det er altså bare om man har muligheten til å få barn, men ikke ønsker det, at det blir et problem ved inngåelsen av et katolsk ekteskap.

 Legg igjen et svar

Du kan bruke disse HTML taggene and attributtene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)