I siste nummer av St. Olav tidsskrift skriver redaktør Henrik Holm:
Avsluttende ord i debatten om den gamle ritus
Fra og med september 2007 har det pågått en debatt i St. Olav om pavens Motu proprio, der han åpnet for feiringen av den gamle ritus. Det er ingen tvil om det dreier seg om et sårt tema. Noen har gitt uttrykk for at de følte deres gamle ritus ble tatt fra dem, mens andre opplevde den nye messen som en befrielse. Heldigvis er det nå rom for begge ritene i Den katolske kirke. Uansett hvordan man vil stille seg debatten, er en ting sikkert: Å spille de to ritene ut mot hverandre, er fundamentalt galt og nærmest ukatolsk. Selv om enkelte vil bestride det, er i begge ritene Kristi offer det avgjørende, uansett om det feires på den gamle eller nye måten. Personlig har jeg ingenting imot den gamle ritus, men når enkelte prøver å overbevise meg om at offeret liksom ikke er fullt og helt til stede i den nye messen, er det vanskelig å ikke bli provosert.
Jeg er takknemlig for at redaktøren har gitt plass for en debatt om den tradisjonelle latinske messen i tidsskriftet, og jeg er enig i at det her selvsagt ikke er snakk om et enten – eller. Men det han sier om forståelsen av messen som offer, forstår jeg ikke. Det er jo ikke snakk om at Kristi fullkomne offer ikke bæres fram også i den nye messen, for det gjør det, og det gjøres selvsagt på sammem måten som i den gamle messen. Problemet er at offeraspektet i messen får en mindre tydelig plass, på bekostning av måltidsaspektet. I noen messer blir det så utydelig at det i stor grad forvirrer de troende, noe som selvsagt er svært uheldig.
Jeg tror og mener at måten messegjengerne oppfører seg på når de er i messen, er talende for hva de tror om det som foregår. De to fenomener er i alle fall ikke uten sammenheng. Lex orandi, lex credendi.
Når H.M Kongen kommer, opptrer man på et visst sett, fordi det er Kongen. Man taler til ham på en spesiell måte som er langt fra den familiære måte man ellers tiltaler andre på.
På samme vis er det med Kristus. Når Han kommer foran oss i kjød og blod, opptrer man også på en måte som sømmer seg Kristi nærvær, ut fra normer som angir adekvat oppførsel i den aktuelle kultur,
uavhengig av OF, EF (ekstraordinær eller ordinær form) eller andre.
Det som er sant, godt og rett er ikke avhengig av å bli trodd eller annerkjent for å være sant, godt og rett.
Folk respekterer ikke lenger messen, og Kirken som Guds hus. Har man lagt merke til alt bråket, det er i kirken, før og etter messen. Folk som snakker høyt i kirken respekterer ikke lenger kirken som Guds hus. Man respekterer heller ikke sin neste, som har behov for stillhet, nettopp i kirken. Din neste er også Guds skapning, og en del av Guds skaperverk.
Om dette har noe med den Tridentiske messens endelikt, eller NOVUS ORDO-messen skal være usagt, men mye tyder på at folkeliggjøringen av messen, har gjordt at mange ikke lenger respekterer messen eller kirken som Guds bolig.