sep 302008
 

En vennlig leser har sendt meg en pdf-fil av Dagbladets lørdagsmagasin. Etter å ha lest artikkelen gjennom ganske grundig, syns jeg vel ikke den er så sjokkerende som noen andre har ment – hva annet kunne man vente seg i Dagbladet? Noen konvertitter sier sjokkerende ting, men vi prester er jo faktisk vant til slikt, og ikke først og fremst fra konvertitter.

Her kan ivrige lesere få lese om både sterkt- og svaktroende katolikker, jeg har tatt med en hel del av teksten:

Røkelsen henger tungt i den katolske klosterkirka St. Dominikus på Majorstua i Oslo. Det er søndag formiddag og ute skinner sola. Inne fylles det dunkle rommet av gregoriansk sang og mennesker som dypper fingrene i vievann. Etter å ha gjort korsets tegn speider de etter en ledig plass på snart fullsatte benkerader. Forfatter Vetle Lid Larssen har dyttet solbrillene opp i den krøllete hårmanken. Han går ned på kne i stille bønn. Et par rader bak sitter den unge filosofen Hanne Andrea Kraugerud med et beige sjal om skuldrene. Høyreveteranen Lars Roar Langslet sier sin «ave-maria» i kor med medieviter og tidligere kulturredaktør i Dagbladet Hans Fredrik Dahl. Det er bare ståplasser igjen idet eksstatsråd Manuela Ramin Osmundsen og redaktørmannen Terje haster inn døra. Høymessen har allerede startet. Ekteparet Osmundsen småløper opp kirkegangen og finner seg likevel plass på første rad. Ingen religion har hatt like stor vekst i Norge de siste åra som katolisismen. Først og fremst skyldes tilstrømningen innvandrere, men i mylderet av polske håndverkere og vietnamesiske båtflyktninger fins også en rekke norske samfunnstopper: Skuespillere. Politikere. Forfattere. Redaktører. Professorer. Tv-personligheter. Musikere. Dommere.

De har valgt å slutte seg til et erkekonservativt trossamfunn. En kirke som mener homoseksualitet er synd. Som konsekvent motsetter seg kvinnelige prester. Som har avvist bruk av kondomer, også i land der spredning av hiv og aids er et enormt problem. Som kjemper mot abort og skilsmisse, assistert befruktning og bioteknologi. Og som selv er blitt rystet av grove pedofiliskandaler internasjonalt.

Hva tiltrekker de norske konvertittene, noen helt fra ateismen, over til Vatikanets strenge moral og leveregler? Er det snobberi? Nettverksbygging? Eller rett og slett en åndelig søken?

– Man kan vel hevde at jeg er en del av et nettverk. Jeg samarbeider med andre mennesker for å fremme forståelse for katolisisme og religion i et stadig mer sekularisert samfunn. Men vi møtes nok altfor sjelden til å utøve makt, sier forfatter, musiker og konvertitt Arne Berggren (47).
– For sjelden?
– Det vi ønsker er jo å formidle verdier vi setter høyt, men som man ikke kan fronte ustraffet i den norske offentligheten. På Internett vil du finne meg på lister over mørkemenn som må motarbeides. Da jeg var skeptisk til den nye ekteskapsloven, fikk jeg e-posten bombet med nesten likelydende beskyldninger om å være homofob. Jeg fikk regelrett skylda for å ha drevet unge homofile til selvmord. Man skal skremmes til taushet.
Berggren sier at han kjenner vel så mange åpne homofile innen kirka som noe annet sted. Da han valgte å konvertere, handlet det uansett om noe helt annet. Noe dypt personlig. Den ellers så velartikulerte forfatteren famler etter ordene.
– Det er vrient å forklare uten å bli banal. Noe i religionen henvendte seg direkte til meg. Jeg hadde lenge leflet med buddhismen og brukt mye tid på meditasjon og bønn. Så leste jeg ei bok om Maria-åpenbaringer i Portugal. Og en stund seinere, da jeg var alene på hytta på Tjøme, hadde jeg en intens opplevelse som kanskje varte i fem minutter. Etterpå så verden helt annerledes ut.
– Hva skjedde?
– Helt plutselig kjente jeg en ekstatisk lykke. Godhet. En voldsom gjennomstrømmende ro.
I dag går Berggren jevnlig til samtale med nonner og åndelige veiledere. Han beskriver det som terapi for sjela.
– Jeg tror det fins noe godt og ondt og at man skal bevege seg mot det gode. Selv om messen for meg ofte handler om at nei, jeg klarte det ikke denne uka heller.
– Er det lettvint – å synde, skrifte og så gå videre?
– Det er så lett eller vanskelig som jeg gjør det til. Prosjektet er jo å foredle min egen samvittighet. Det er hardt arbeid, hvis jeg vil.
Nesten like hardt arbeid som det er å forsvare katolisismen utad. Berggren tror mange konvertitter kvier seg for å stå fram offentlig, fordi de assosieres med holdninger som er for politisk ukorrekte i dagens Norge.
– Du får en merkelapp på deg. Du må hele tida forholde deg til kirkas offisielle syn i disse kontroversielle sakene. Men dette er ikke maoisme, det fins brede liberale strømninger innenfor katolisismen, sier han.

… En arena for katolsk samvær i Norge er debattforumet kalt Communio Café, med temaer som Maria-åpenbaringer og skapkatolikker i statskirka på det offisielle programmet. Arne Berggren arrangerer møtene hver måned sammen med en annen sentral konvertitt: Professor i statsvitenskap og KrF-politiker Janne Haaland Matlary (51), som også har høyt betrodde verv innen den katolske kirke.
Matlary vil først ikke snakke om troen sin i Magasinet. Hun vil ikke være med på noe fjas, som hun sier, og
mener det er mye useriøs journalistikk om katolisismen.
– Problemet er denne uinformerte anti-kristendommen som vi finner i tabloidpressen i Oslo. I det lys er det jo nesten morsomt at to tidligere Dagblad-redaktører har konvertert, mener hun og sikter foruten Hans Fredrik Dahl til Jahn Otto Johansen.
I Haaland Matlarys øyne bør ikke en artikkel om katolisismen handle om de evinnelige temaene homoseksualitet, likestilling, abort, prevensjon og skilsmisse. Uansett om man er enig eller ikke i kirkas kontroversielle standpunkter, er det andre dimensjoner som er viktigere for de fleste konvertitter, poengterer hun. Og beskriver sin egen vei til troen som intellektuell, gjennom et ironisk sitat fra den franske matematikeren Blaise Pascal:
– «Hvis du ikke tror og kristendommen er sann, har du tapt når du dør og oppdager dette. Hvis du tar sjansen og tror, og har rett, har du vunnet. Logisk sett bør du altså ta sjansen og tro som helgardering».
– Rein logikk?
– Et langt stykke på vei. Samtidig er det jo egentlig utrolig og absurd å hevde at kristendommen er sann. Det er troens mysterium som er kjernen i det hele, det man ikke kan verifisere.
– Hvordan klarer du, som rasjonalist, å forholde deg til dette utrolige?
– Det er en konkret erfaring. Opplevelsen av en dypere realitet gjennom messen.
Haaland Matlary har utgitt boka «Tyngdepunktet: Hvorfor jeg ble katolikk» på ni språk. Hun legger ikke
skjul på at katolisismen som elitefenomen er noe ganske annet enn katolisismen for det brede lag av immigranter og gjestearbeidere. De fleste akademiske katolikker i Norge søker til klosterkirka St. Dominikus på Majorstua «mens det fins andre miljøer i utlandet spesielt som er helt forskjellige, med en enkel, folkelig katolisisme».
– De to gruppene har lite med hverandre å gjøre. Da jeg ble katolikk, ble jeg sjokkert da jeg møtte den naive begeistringen for helgener og opptog i andre deler av Europa, forteller professoren.
– Jeg var svært intolerant for andres religiøse uttrykk. Men jo mer katolsk jeg blir, desto mer tolerant blir jeg. Det er like mange veier til Gud som det er mennesker.

Manuela Ramin Osmundsens ektemann, redaktør for elitepublikasjonen Mandag Morgen og konvertitt Terje Osmundsen (51) deler også livssyn med andre i øvre sjikt av samfunnshierarkiet.
– Det er gjerne i det intellektuelle og akademiske miljøet i hovedstaden at man diskuterer paven og kirkas ståsted, bekrefter han.
– Katolisisme er en viktig mikrotrend. Det fins et livssynsmarked i dagens samfunn. Man blir jo tilbudt religiøse retninger på fat. Jeg tror kirka vår har vind i seilene fordi vi lever i ei tid da vi drømmer om, og streber mot, å være gode mennesker.
– Som fornekter homoseksualitet, skilsmisse og kvinnelige prester?
– Kirkas meninger er kjent og ikke noe man bør gjøre en stor sak ut av. Jeg personlig deler ikke pavens syn på homofili og kvinnelige prester, men med tida vil pavens syn endre seg. Viktigere i dag er pavens engasjement for menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse og klimaendringer.

Det er ikke alle Magasinet henvender seg til som ønsker å snakke om sin tiltrekning til katolisismen. … Forfatter Vetle Lid Larssen (48), derimot:
– Jeg er katolikk, men jeg hører ikke til det miljøet der, sier han uten å ville utdype hvem han sikter til. Konvertitten blir utilgjengelig etter dette.
Skuespiller Elsa Lystad (78) konverterte allerede da hun var 44 år, men vil overhodet ikke snakke om det.
Samme avslag får vi i en kort e-post fra filosof og konvertitt Hanne Andrea Kraugerud (28).

Magasinet er innvilget audiens hos den katolske kirkes overhode i Norge, biskop Bernt Ivar Eidsvig (55) i det som på folkemunne kalles Lille Vatikanet i Akersveien i Oslo. I en rød teglsteinsbygning rett bak domkirka St. Olav, vis-à-vis en katolsk bokhandel, skolen St. Sunniva og St. Josephsøstrenes kloster, både jobber og bor pavens tiltrodde mann. Ugift og seksuelt avholdende, selvsagt. Biskopen, som selv er konvertitt, inviterer på sprudlende Perrier i krystallglass og fransk konfekt på sølvfat.
– Bare rundt ti av de hundre nordmennene som konverterer i året er intellektuelle. I snitt har vi færre huseiere og færre som kjører ny bil enn de fleste andre trossamfunn, sier han.
Eidsvigs prester holder messer for 152 nasjonaliteter gjennom hele uka. På søndagene går det i ett fra åtte om morgenen til ni om kvelden. Likevel danner det seg køer av polakker som må knele ute på kirketrappa fordi det ikke er plass til dem inne.
– Målet er ikke å få 100 000 nordmenn til å konvertere i tillegg, erklærer Bernt Ivar Eidsvig.
Uansett vil han påvirke Norge i katolsk retning. Landet vårt er «så liberalt at det blir autoritært», mener
biskopen. I likhet med Arne Berggren trekker han fram den nye ekteskapsloven som eksempel, en lov norske katolikker har engasjert seg aktivt mot.
– En homofil person er ikke mindre eller mer verdt enn andre, men kristendommen har alltid lært at det seksuelle samliv hører hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne.
– Kan dere ha homofile prester?
– Så sant de ikke identifiserer seg med en homoseksuell livsform, ja.
Dersom en prest skulle ønske å gifte seg, enten med en mann eller kvinne, vil vedkommende uansett måtte slutte i jobben. Sølibatet er en absolutt forutsetning og da nytter det ikke for den norske stat å henvise til arbeidsmiljøloven.
– Hva hvis staten krever at dere ansetter kvinnelige prester?
– Rent bortsett fra at det ville være et utålelig inngrep i vår frihet, så er det ugjennomførbart. Bare menn kan ordineres som katolske prester, slår Eidsvig fast. Han erkjenner at den katolske kirka alltid vil være en provokasjon for mange, bare ved å finnes.
– Vi betrakter oss selv som Jordens Salt. Saltet bevarer, samtidig som det kan svi og gjøre vondt.

– Dersom det hadde vært fri abort da min farmor fikk sin sønn i 1900, altså min far, ville han helt sikkert blitt abortert bort, og da ville ikke jeg, mine barn, barnebarn og oldebarn ha eksistert. Verden kunne selvsagt klart seg uten oss, men dette er for meg et tankkors, sier tidligere sjefredaktør i Dagbladet, NRK-mann og konvertitt Jahn Otto Johansen (74), som likevel ikke synes man skal forandre den norske abortloven.
Etter flere års bekjentskap med pinsevenner, baptister og troende i Øst-Europa og Midtøsten fant Johansen til slutt et trossamfunn der «intellektet og følelseslivet ble knyttet sammen». Han forholder seg avslappet til religionens leveregler.
– At jeg liker en god sigar og har sans for vakre og intelligente kvinner, kommer ikke i konflikt med min katolske tro. Og jeg forsaker ikke all bannskap. De nordnorske kraftuttrykkene tror jeg selv St. Peter har en viss sans for. Etter messen i Johansens lokale kirke i Berlin, tyr han også til noe litt annet enn kirkekaffe.
– Vi drikker kirkeøl. Å være katolikk betyr ikke at man skal gi avkall på alt som er godt her i livet. Jeg har ingen sans for enkelte konvertitters hang til det intolerante. Jesus hadde selv omgang med prostituerte, fylliker og samfunnets utstøtte. De vellykkede og korrekte besteborgere ville han ikke ha noe med å gjøre.

… Tidligere nestleder i Venstre, Olaf Thommessen (42), ble katolikk gjennom sin franske mor, men er «150 prosent uenig» i mange av kirkas holdninger. Han skjønner likevel ikke at ikke enda flere ender opp som katolikker. Varmen i fellesskapet er en av grunnene. Kritikere tar feil, mener Thommessen, av «oss og frimurerne» når det kommer til beskyldninger om hemmelige nettverk.

Bedriftsrådgiver Lisa Wade (44) fikk troen gjennom sin amerikansk-katolske far. Hun merker en ny glød over katolisismen.
– Konvertittene er jo spinnville. De er så ivrige.
– Hvorfor det?
– Blant noen er det kult og trendy. Men iblant får jeg inntrykk av at fascinasjonen for religionen handler mest om at «aiai, der får man vin» eller «der er det så fin musikk». Det sier seg selv at det blir overflatisk. Det blir feil med en slik utenpåreligion. Men man tar seg jo røykepauser under messen også, så det er en veldig avslappet stemning, ler hun.

– Vi skal ikke shoppe tilhørighet i religiøse kretser som vi shopper klær og sminke. Vi kan ikke holde på sånn med sjelslivet vårt, mener Monica Øien (38), programleder for TV2s livssynsserie «Gudene vet» og konvertitt. Likevel var det nettopp i Oslos handlegate nummer én at Dorthe Skappels tidligere glamourreporter fant en større mening med tilværelsen. Hun hadde fartet verden rundt og intervjuet superstjerner, men følte seg tom på innsida.
– Så jeg oppsøkte denne nonnen på Katarinahjemmet i Bogstadveien. For første gang var det noen som virkelig så Monica. Vi snakket om kjærlighet, sex, gudstro og store spørsmål. Det ga meg ny retning i livet på mange plan. Øien fikk Arne Berggren som fadder og fulgte undervisning i flere år før hun tok det endelige spranget inn i katolisismen for tre år siden. Hun er skeptisk til den nye ekteskapsloven og motstander av abort. Prevensjon syns hun det er vanskeligere å mene noe bastant om. For ikke å si ugift samliv. Tv-kjendisen beskriver livet som katolikk som en pågående pilegrimsreise.
– Jeg er underveis og klarer ikke å forstå alt ennå. Det er krevende å bo i et protestantisk land, samtidig som jeg prøver å leve opp til det jeg tror på. Jeg er 38 år gammel. Sannsynligheten for at jeg skal møte en jevnaldrende, ugift katolsk mann uten barn i Norge er jo minimal.
– Isteden lever du som samboer med en ikke-katolikk, med til sammen tre barn fra tidligere forhold?
– Ja, ja, ja, selvfølgelig, jeg vet at vi burde vært gift. Men jeg har ikke dårlig samvittighet, for vi har det så fint sammen. Likevel har jeg mange samtaler om dette, både med kjæresten min og presten.

Arkitekturprofessor og konvertitt Thomas Thiis-Evensen (62) mener Gud er skjønnhet. Det lå i kortene at han som estetiker skulle dras mot katolisismen med sine mektige kirker i gull og marmor. Noe overflatisk religiøsitet mener han det likevel ikke er snakk om. Tvert imot.
– Det er en streng kirke, med mange uoppnåelige krav til enkeltmennesket. Men det fins en genial ventil. Skriftemål. Man prøver jo alltid å være den flinkeste gutten i klassen, men ingen kan være det hele tida, derfor kan man gå til presten som sier «Så, så, du er snill og god likevel», sier Thiis Evensen. Han syns Europa er blitt likegyldig. Det vi trenger nå er klare autoriteter.
– Alle mennesker er født med en gudsgnist, den må bare tennes.

Religionsforsker og konvertitt Kari Vogt (69) trekker en parallell mellom framveksten av radikal islam i Vesten og oppslutningen om den katolske kirke. Selv om hun er kjent som islamekspert, konverterte hun til katolisismen som 17-åring.
– Ønsket om fastere rammer og klarere svar er et fellestrekk for de to religionene, sier hun. Og får støtte av en 25 år gammel arkitektstudent på konvertittkurs i Oslo.
Alle som vil bli katolikker må undervises i religionens regler i ett helt år. De må gå jevnlig i messer og til slutt bli konfirmert ved å få korsets tegn smurt med hellig olje i panna før de mottar nattverd for første gang. Kjeks og vin som katolikkene tror, helt bokstavelig, blir til Kristus’ blod og legeme gjennom en forvandlingsprosess.
– Det er radikalt å være konservativ nå. Man må gå litt motstrøms, mener Tor Magnus Horten (25). Han har fortsatt sommerens akkreditering fra rockefestivaler rundt hånda og sitter mellom lærebøker og penner i Mariagården i Lille Vatikanet. De begynte som en klasse på 24 søkende sjeler. Under halvparten er igjen.
– Vi er her fordi vi er interesserte, men noen faller av. Jeg har også mine tvil. På om Gud i det hele tatt fins og om dette egentlig er noe for meg, sier Horten.
I dag skal elevene lære om skriftingen. Pater Ragnar Leer Salvesen er selv konvertitt og forteller om sin debut.
– Jeg hadde et kjempelangt regnskap over fartsbøter.
At jeg hadde sagt «det og det ordet» 15 ganger og drukket altfor mye «så og så mange» ganger. Det er jo litt morsomt nå, men etter hvert forandrer skriftemålet karakter. Til sin egen sjalusi eller svakheter, sier pateren. Elevene stirrer. De forteller at den katolske kirke tiltrekker dem nettopp fordi den er prinsippfast.
– Den forholder seg ikke til hva folket mener til enhver tid og vingler ikke så mye som Statskirka. Katolisismen er levende, mer sus i serken rett og slett. Også gir alt det vakre næring til sjelen, sier Maria Aaen (32).

Blant elitekonvertittene er ikke minst TV 2-profil Gerhard Helskog (45) en erfaren skrifter. Har skriftet omtrent offentlig etter å ha beskyldt norske langrennsstjerner for doping i «Rikets tilstand».
– Jeg trenger en kirke som kan fortelle meg at det gode finnes i oss, og at vi selv kan jobbe for å bli bedre. Så mye dumt som jeg har gjort er ikke det et lite poeng, sier han.
– Hvordan forholder du deg til kirkas forbud mot for eksempel abort?
– Det er jeg helt enig i, jeg endret syn da jeg selv fikk barn. Kirka skal selvfølgelig forsvare alt menneskeliv. Så får det være opp til demokratiet å avgjøre hvordan abortlovene skal være. Kirkas motvilje mot å ordinere kvinnelige prester karakteriserer han som «helt uvesentlig». Men dens konservative syn på sex blant homofile deler han ikke.
–Som familiefundamentalist er jeg mye mer bekymret over alle skilsmissene som rammer barn hardt, enn jeg er over at homser lover hverandre evig troskap, sier Helskog. TV 2-reporteren setter av en time i uka til å tenke over hva mer han kan gjøre for miljøet, for venner og for barna sine.
– Ungene mine har godt av å innse at de har en sjel. Og at det finnes verdier som er viktigere enn materialisme, kommersialisme og ytre status.

Ukebladdronning, P4-kjeftesmelle og konvertitt Astrid Gunnestad (70) samler hver november et assortert utvalg mennesker fra samfunnets øverste hylle til andemiddag hjemme hos seg selv på Frogner i Oslo. De tolv plassene rundt spisebordet hennes har gjennom åra blitt okkupert av den katolske biskopen John Willem Gran og ei katolsk nonne, i tillegg til billedhogger Per Ung, direktøren for Grand, skuespillerinne Monna Tandberg, kommentator i VG Elisabeth Skarsbø Moen og kitschmaler Odd Nerdrum.
– Jeg tenker på den katolske kirka som et åndelig rekkverk. Noe å holde seg i. Samtidig som det også er herlig høyt under taket. Den tillater at du både sminker deg og drikker vin, kvitrer vertinnen selv.
Som journalist møtte Gunnestad pave Johannes Paul to ganger. Som første nordmann noensinne ble hun invitert på messe i hans private kapell og mottok nattverd fra ham personlig. Det viktigste var likevel å bli tatt bilde av sammen med paven.
– Jeg snakket som en foss så han ikke skulle gå videre. Han måtte til slutt legge hånda på hodet mitt og velsigne meg, så jeg skulle holde kjeft. Ha-ha! Gunnestad stopper et lite sekund.
– Men at han kunne stå nede i Sør-Amerika og snakke med disse fattige kvinnene og be dem ikke bruke prevensjon… Det er jo fortvilende, sier Gunnestad. Selv vokste hun opp i «et svart, trasig pinsevennmiljø».
– Jeg hatet den påtrengende troen der de stakk nesa opp i ansiktet mitt og spurte «nå, hvordan har du det med Jesus i dag?» Mens statskirka til gjengjeld er veldig utvanna, der folk tropper opp på julaften uten «hæ’ren fløtte meg» å kunne si Fadervår en gang, mener hun.

– Den norske kirke er blitt et blodfattig og byråkratisk organ, mens det åpenbart er et sug i norsk samtid etter fellesskap og stemning. Se bare på hvordan vi reagerte da Olav V døde. Folkemassene avholdt den reneste messe ute på slottsplassen uten å vite det selv, med et hav av blomster og tente lys. Vi feirer St. Lucia-dagen og Halloween.
Dette er katolske skikker, sier arkitekt og konvertitt Peter Butenschøn (64), nylig avgått rektor på Kunsthøgskolen i Oslo. Han konverterte som 20-åring.
– Jeg ble tiltrukket av det urbane, globale fellesskapet i kontrast til den lavkirkelige norske landsbygda med Hans Nielsen Hauge og Indremisjonen, sier Butenschøn som også tar inn over seg de «illeluktende delene av historien».
– Inkvisisjonen. Brenning av mennesker på bålet. Jakten på vranglære. Men som Sigrid Undset svarte da hun ble spurt hvordan hun kunne være katolikk, når også Adolf Hitler var det: «Jeg konverterer ikke til katolikkene, men til katolisismen».
– Hvilket forhold har du til paven?
– Jeg har store problemer med pavedømmet og det jeg oppfatter som sosialt uansvarlige holdninger i forhold til prevensjon og aids. For ikke å snakke om det bakstreverske synet på seksualitet og homofili.
– Kan du bare velge å se bort ifra disse holdningene?
– Jeg opplever at takhøyden er tilstrekkelig, ja. Min inspirasjon er mer den katolske kirkes radikale tradisjon i Latin-Amerika, der den har vært på de fattiges side og bidratt til å velte militærdiktaturer.

… Med begeistret trykksverte fikk Dagbladets tidligere kulturredaktør – og kirkerefser – men nå konvertitt Hans Fredrik Dahl (68), både lesere og ekskolleger til å sette kaffen i vrangstrupen med sin nyfrelste kronikk i fjor høst.
Den dramatiske forhistorien starter på kontoret hans på Blindern: Dahl rammes av hjerneslag og blir alvorlig syk. Legene mener han kan dø når som helst. Men så skjer det rare: Den inntil da ikke-troende medieprofessoren ber om den siste olje – syndenes forlatelse – fra den katolske kirke. I flere døgn ligger han i ubevisst tilstand på intensivavdelingen. Da han våkner opp, er det med et ønske om å bli katolikk. Der og da, mellom slanger og blinkende maskiner, konverterer han. Så blir han på nesten uforklarlig vis frisk.
– For meg var det stabiliteten som appellerte. Noe solid og trygt i en verden der alt flyter og vi dupper opp og ned, sier Dahl. Men tilføyer:
– Kirka er kanskje ikke så glad i den kulturradikalismen som jeg er en del av og jeg har slett ikke gitt opp alt jeg sto for tidligere. Det er en utfordring å få de to dimensjonene til å harmonere. «Bare ta dette med prestene. At de absolutt skal være menn. Og at de må leve i sølibat. Hva kan meningen være med dette?» undrer Dahl i Dagblad-kronikken. Og resonnerer videre: «Jesus valgte selv bare menn som disipler i sin innerste krets. […] To hundre års likestillingsfeminisme må da vike».

Sånn kunne opprullingen av det katolske elitefenomenet ha fortsatt. Fra Dahl og akademia går linja videre inn til andre maktarenaer. For eksempel til rettsvesenet, der vi finner tidligere riksadvokat, høyesterettsdommer og konvertitt Georg Fredrik Rieber-Mohn (63). Han skjønner at den katolske kirkes regler kan oppleves provoserende for nordmenn flest og mener «man må være innenfor troen for å forstå». Blant politikkens gamle ringrever forteller høyreveteran og konvertitt Lars Roar Langslet (72) om da han fikk forbønn av den katolske biskopen i Oslo personlig mot en ondartet tarmsvulst for to år siden. I kulturens verden kunne skuespillerinnen Henny Moan (72) forklart hvorfor hun ofte er å se i Mariakirken i Bærum og for tida vurderer å konvertere. Før ferden videre ville tatt oss inn i ganske andre, men på sitt vis like innflytelsesrike kretser. Det er nemlig ikke bare den eldre garde som faller på kne for paven.

– Den nye generasjonen katolikker ser på religionen vår med et litt mer liberalt skråblikk, sier P3-kjendis og konvertitt Pia Skevik (27).
I hovedstadens uteliv er Skevik en kjent figur som DJ for Norges unge elite. Nå står hun i en krimskramsbutikk i Brugata og strekker seg etter et jesusbilde i fargerik 3D-versjon.
– Den der er jo helt fantastisk. Den vil jeg ha. Det er egentlig liten skille mellom ironisk kitch og ekte katolske pyntegjenstander. Men de plastrosenkransene som H&M produserte for to år siden gjør meg forbanna. Skeviks ekte rosenkrans har viklet seg inn iPod-ledningen hennes. For tolv år siden konverterte hun, en stund vurderte hun til og med å gå i kloster. En gang Skevik gikk langs Aker Brygge, oppdaget hun en dame hun tenkte «bare måtte være nonne». Kvinnen løftet øyenbrynene og svarte: «Hvordan kan du vite det mitt barn?».
– Nonnen burde jo ha vervet meg, men hun sa: «Nei, nei, du skal føde barn». Å bli mamma er den viktigste jobben i verden. Like etter kommer leger og lærere, sier hun.
Pia Skevik har et reisealter på størrelse med en fyrstikkeske i lommeboka. Den tok hun med seg til Tokyo for to uker siden, der hun giftet seg borgerlig med agnostikerkjæresten. Til sommeren skal ekteskapet forsegles i Oslo.
– Jeg tror på ekteskapet og vårt skal vare. Gresset er alltid grønnest der du vanner det. Men skulle typen bli drittlei, forblir jeg separert resten av livet. Ett bryllup får holde.
– Hvordan skal barna oppdras når mamma og pappa står på hver sin side av kirkedøra?
– De får velge selv når de blir gamle nok.
– Blir det mange barn, siden dere ikke får bruke prevensjon?
– Jeg kommer nok til å praktisere den reglen, ja, så vi får se. Jeg skal jo ikke være DJ til jeg blir 50 år heller.
– Bøyer du deg ydmykt for alle pavens holdninger?
– Nei, man trenger ikke være enig i alt som står i brosjyren til partiet Venstre. Men man kan da stemme likevel.

  21 Responses to “Teksten til Dagbladets artikkel om katolisismen”

  1. – Bøyer du deg ydmykt for alle pavens holdninger?
    – Nei, man trenger ikke være enig i alt som står i brosjyren til partiet Venstre. Men man kan da stemme likevel.

    Jeg synes de svarer bra på alle merkelige spørsmål de får!

  2. Artikkelen er jo slett ikke så verst; den får iallfall på en ypperlig måte frem mange myter/typiske vrangforestillinger om katolsk kristendom på en svært autentisk måte, just ved å fremstille dem som om forfatteren av artikkelen virkelig tror på dem (noe hun/han — ironisk nok — sikkert gjør).

    Samtidig kommer flere katolske stemmer til uttrykk, og derigjennom demonstreres at denne antatt maktsyke og sterkt hierarkiske Kirke (jf. Hylland Eriksens latterlige fantasier om Kirken) faktisk har rom for svært ulike meninger. Og det er ikke noe nytt i just det; Kirkens katolisitet kjennetegnes jo (også) ved at det (ikke bare bokstavelig talt) ofte er høyt under taket. Fransiskanernes sterke angrep på, og kritikk av, pavedømmet lever videre i det rom som det gis for radikale strømninger rent generelt. Kirkens tradisjon prøves mot nye strømninger; den levedyktige tradisjon føres videre i et språk som både er tradisjonelt og tidsriktig.

    Så kan en selvsagt innvende at forfatteren er lettere forvirret og gir et feilaktig/unyansert bilde av Kirkens syn på tema som homoseksualitet og prevensjon — men så vet vel de fleste at Dagbladet og dets journalister ikke har den største troverdighet mht. fakta. Det siste er jo nylig opplest og vedtatt! :)

  3. Jeg fikk en liten åpenbaring da jeg leste Magasinets utlegninger om den katolske Kirken. Trond Berg Eriksen har jeg aldri tatt höytidelig, og hans kunnskaper om Kirken i Italia vil jeg gjerne diskutere med ham.

    Jeg tenkte meg tilbake til den gang jeg hadde opphold ved verdens kanskje beste universitet. Det rager oftest ensomt som nr. 1 har jeg sett i internasjonale rageringer. Min prof. hadde en berömt lärestol, og var av jödisk opphav. Faren hadde värt en berömt vitenskapsmann, med full pakke – Nobelpris etc.etc. Efter en forelesning dikuteres verdinormering og filosofiske aspekter. Flere av studentene var jöder. Jeg sa litt beklemt at jeg bare var katolikk. Uken efter var vi studenter invitert hjem til proffen. Ved middagen fikk jeg kjeft fordi jeg ikke hadde promotert min egen religion.
    Prof. sa; min familie, mine foreldre, onkler og tanter overlevde krigen p.g.a. katolske jesuittiske munker forbarmet seg over oss. Jeg står i dyp takkmennelighetsgjeld til Kirken, og du må forsvare din tro i tykt og tynt….

    Etter å ha lest de mange lunkne svarene fra noen katolikker, har jeg tenkt at selvfölgelig skal jeg forsvare min tro når det gjelder homoseksualitet, sölibat, abort og kvinnelige prester. Selvfölgelig skal jeg dét……………….

  4. Eg flirte godt over Berggren sin omtale av Gelius og Stålsett. Bullseye!

  5. “Eg flirte godt over Berggren sin omtale av Gelius og Stålsett. Bullseye!”
    Dette var da også noe av det beste i artikkelen.

    Tore, fortellingen din ga meg en liten åpenbaring også: at disse raddisene er så uinformerte og provinsielle at de ikke har fått med seg at vi har noe å være stolte av. En stolt arv og en flott tro som skaper slik arv. Ha! De er flaue, er de! Tror at det er Kirken som er gammeldags og skammer seg over det, og breker ivei om sin opplyste selvstendighet. De har ikke skjønt Kirken i det hele tatt! Har ikke Holberg noen sånne? Shakespeare? Decameronen og Canterbury Tales? Den oppblåste heimfødingen er en gammel europeisk komisk figur.

  6. …og det er vel den religøse fanatiker også, denne som blindt følger magisteriet i tykt og tynt. Denne som fnyser av alt som er nytt, med mindre det kommer fra magisteriet.

  7. Dersom magisteriet formidlar sanninga — Guds sanning — då er det jo heilt naturleg å fylgja det “i tjukt og tynt.” Og dette er jo nettopp katolsk lære. Dersom ein ikkje vil gjere det, så får ein vel heller finne seg eit anna kyrkjesamfunn. (Eller starta noko nytt, i god protestantisk tradisjon.)

  8. Jeg trodde det var katolsk lære at en skulle følge sin (opplyste) samvittighet. Og at denne læren kommer direkte fra magisteriet (jf. KKK § 1782).

  9. Maria
    Kirkens lære om samvittigheten er nok litt mer komplisert enn som så. Slik leser vi bl.a. i Katekismen:

    1782. Mennesket har rett til å handle etter sin samvittighet og frihet, slik at det kan treffe personlige, moralske valg. “Mennesket skal ikke tvinges til å handle i strid med sin samvittighet. Men det skal heller ikke hindres i å handle etter sin samvittighet, særlig i religiøse spørsmål”.

    1783. Samvittigheten må formes og den moralske dømmekraft opplyses. En godt formet samvittighet er rett og sannferdig. …

    1786. Samvittigheten, stilt overfor et moralsk valg, kan dømme rett i samsvar med fornuften og den guddommelige lov, eller den kan tvertimot dømme feil og i strid med disse.

  10. Oddvar,

    da må jeg nesten spørre deg:

    (a) Mener du at en katolikk må være enig i absolutt alt det magisteriet til enhver tid lærer?
    (b) Mener du det uansett er en (stor) synd å være uenig med magisteriet?
    (c) Mener nåværende magisterium at det fins rom for ulike oppfatninger, også i enkelte lærespørsmål, eller forholoder det seg slik at Kirken uansett krever blind lydighet i ett og alt?

    Takknemlig for svar.

    Mvh.

  11. Morsomt å indirekte kalles religiøs fanatiker på en katolsk blogg fordi man står på det som magisteriet har definert som katolsk lære.

  12. “…og det er vel den religøse fanatiker også, denne som blindt følger magisteriet i tykt og tynt. Denne som fnyser av alt som er nytt, med mindre det kommer fra magisteriet.”

    Nei, faktisk ikke. Det er den oppblåste heimfødingen som er den komiske figuren. I det kristne Europa, katolsk som protestantisk, var den troende personen helten. Den skinnhellige, som lefler med makten derimot …

    Litt snålt med denne samvittigheten som alltid er sammenfallende med maktapparatets krav om politisk korrekthet.

  13. trond,

    du burde kanskje se mitt innlegg i kontrast til Annas innlegg om “heimfødingen” og alle dem som våger å tenke en selvstandig tanke, istendenfor blindt å følge magisteriet i ett og alt, til alle tider og på alle måter. Ingen grunn for deg til å føle deg truffet, med andre ord…

  14. Maria,

    Og det er det heller ikke hverken snakk om eller krav om, heldigvis. Vår Kirke er romslig i så måte og heldigvis for det.
    Det er bare det ekstraordinære magisterium som er ufeilbarlig. Det ordinære magisterium skylder man bare lydighet, såfremt dets krav er rettferdige og i pakt med definert lære. Dersom en eventuell urettferdighet bare går ut over en selv, er det verdig en kristen å holde ut i ydmykhet og tålmodighet. Går det derimot utover andre, kan man i enkelte tilfeller ha plikt til ikke å adlyde, ja direkte motarbeide. F.eks dersom en biskop skulle tillate Buddhastatuer oppsatt på altrene i noen katolske kirker for å være økumenisk med buddhistene. Da har man muligens en plikt til å gå og knuse statuene/fjerne dem. Altså en plikt til å være ulydig mot sin nærmeste foresatte ( i dette tenkte tilfellet biskopen) fordi denne i så fall er ulydig mot sin egen overordnede (paven), som igjen skal være lydig mot vår alles felles overordnede, Jesus Kristus.

  15. Maria, egentlig prøver jeg å unngå å diskutere med deg, fordi det er umulig. Det virker på meg som om du egentlig ikke er interessert i sakene som er oppe, men bare vrir på ord og innhold for å danne en motsatt posisjon, i nærmest uendelige variabler, og for å få siste ordet, åkke som. Det pakkes inn som selvstendige meninger og samvittighet, og du gjør deg selv til et modig offer som “våger” å tenke selv der vi andre følger “magisteriet” i blind lydighet. Dette er en form for forsøksvis maktspråk og hersketeknikk. Folk flest vil ikke nekte noen deres mening, og mange vil bli forferdet over å bli oppfattet som blindt uselvstendige personer uten egne meninger og selvstendig samvittighet.

    Jeg vet ikke om du er katolikk eller ønsker å bli det. Men i begge tilfeller skal du legge merke til hvordan en katolikk med egen mening og samvittighet høres ut: Det er en person som enkelt og greit argumenterer for noe. Diskusjonene kan av og til gå høyt i bloggsfæren og ellers, og skarpe ord og spissformuleringer sitter løst, men! de skarpe ordene og spissformuleringene rettes aldri mot Kirken og det å tro! Og det er forskjellen som utgjør hele forskjellen skjønner du. Du angriper Kirken og Troen. Det er forsåvidt fett nok å være i mot Kirken. Det er mange som misliker Kirken og gir uttrykk for det, og det er også lov å skrive det her på bloggen. Men de som angriper Kirken står som regel utenfor den, eller er på vei ut. Også helt greit. Med deg er det imidlertid veldig utydelig hva du egentlig prøver å si. Du angriper Kirken med å lage en heltehistorie om deg selv. Du “våger å tenke selvstandig, istendenfor blindt å følge magisteriet i ett og alt, til alle tider og på alle måter”. Med dette indikerer du at du er medlem av Kirken, men hvordan ser du Kirken? Kirken har i følge deg et “magisterium” (merkelig ord i denne sammenhengen, katolikker flest snakker om Kirken, Vaticanet, Paven – i betydning av embetet, ikke personen som innehar det) som noen følger i blind lydighet. Vi får inntrykk av noe undertrykkende, nærmest en fascistisk situasjon hvor noen “våger” noe, i motsetning til de i blind lydighet – noe som forsterker det fascistiske inntrykket. Eller er det en scene fra “Ringenes herre”?

    Mange av dem som ikke liker Kirken tror at den er noe i nærheten av en fascistisk undertrykkelsesmaskin som slår hardt ned på tenkende mennesker. Ikke noe spesielt med det. Vi har alle sammen hørt det før. Mange utenfor tror også at ledelse og vanlige medlemmer i Kirken er adskilte størrelser som ofte står i trosmessig motsetning til hverandre, og at ledelsen prøver å tvinge kirkefolket til lydighet, og at det således er positivt å stå i mot ledelsen. Litt sånn marxistisk modell med Kirken som kapitalismen og folket som arbeidere. Dette er også en vanlig fordom. Men hvis du er i Kirken, eller vil inn i den, er det veldig rart å mene det samme som Kirkens mest uinnformerte og uforsonlige motstandere. Du snakker om Kirken på en måte som om du ikke vet så mye om den, kulturen i den og det å tro. En person som har gjennomgått et troskurs, eller holder på med et, vet f.eks. at den katolske tro ikke dreier seg om blind lydighet, sånn at å liksom spørre presten i en offensiv tone her på bloggen om dette, er lite troverdig hvis du tilhører Kirken. Når man blir tatt opp i Kirken, bekjenner man offentlig foran alteret og menigheten, med hånden på bibelen, at “jeg tror alt det den katolske kirke tror og lærer. Denne tro vil jeg bevare livet ut, så sannt hjelpe meg Gud og dette hellige evangeliet”. Det er da meningen at man innen man avlegger dette løftet, skal forstå hva det innebærer. Det innebærer ingen form for underkastelse eller blind lydighet, men en erkjennelse av at Kirken tror og lærer noe som den troende har tillit til, ellers blir det meningsløst å si disse ordene og å utføre handlingen. Og Kirken selv hjelper oss i både tvil og tro. Og Kirken tvinger heller ingen inn, eller tvinger noen mot sin vilje til å fortsette å være i den, eller tvinger noen til noe som helst. Det finnes i det hele tatt ikke noe “magisterium” i Kirken som noen følger i blind lydighet. Så neste gang sier du: jeg er for å bruke kondomer i Afrika fordi at …”. Ingen insinuering om de som er i mot kondomer i Afrika, eller at Kirken prøver å nekte deg å si det.

  16. Maria, hva i all verden er et magisterium ?

    Jeg er født katolikk og deltar i messen hver søndag og har aldrig hørt om magisteriume ditt.

  17. Anna,

    det er trist at du ikke klarer å skille person fra sak. Ditt innlegge virker så usaklig og overspent at jeg ikke vet om jeg bør besvare det; det gir nemlig liten grobunn for en saklig diskusjon. Nok om det. Dine påstander om hva jeg mener om Kirken bør uansett ikke stå helt uten kommentar. Jeg har aldri (!) uttalt at Kirken er fascistisk e.l. Tvert imot. Jeg har pekt på det katolske just i dét at det er “høyt under taket” og rom for ulike oppfatninger. Men for at også du skal kunne få det med deg, gjentar jeg det enda en gang:

    “Samtidig kommer flere katolske stemmer til uttrykk, og derigjennom demonstreres at denne antatt maktsyke og sterkt hierarkiske Kirke (jf. Hylland Eriksens latterlige fantasier om Kirken) faktisk har rom for svært ulike meninger. Og det er ikke noe nytt i just det; Kirkens katolisitet kjennetegnes jo (også) ved at det (ikke bare bokstavelig talt) ofte er høyt under taket. Fransiskanernes sterke angrep på, og kritikk av, pavedømmet lever videre i det rom som det gis for radikale strømninger rent generelt. Kirkens tradisjon prøves mot nye strømninger; den levedyktige tradisjon føres videre i et språk som både er tradisjonelt og tidsriktig.”

    En katolikk — som alle kristne — plikter å ‘prøve alt og holde fast ved det gode’ (1 Tess 5, 19). Jeg velger å følge Pauli ord. Og jeg tror Kirken støtter meg i det.

    Om du mener jeg på noen måte har misforstått deg eller tillagt deg meninger du ikke har, beklager jeg det.

  18. Ove,

    Et magisterium er et læreembede.
    Man skiller normalt mellom 2 stk nivåer som er (fra topp til bunn) 1) det ekstraordinære ufeilbarlige magisterium og 2) Det ordinære feilbarlige magisterium.
    Sistnevnte er når f.eks biskoper bestemmer at hver mandag skal det holdes sakramentsandakter. Det har ingenting med rett eller gal doktrine å gjøre, men er i dette eksempelet utelukkende disiplinært.
    Førstnevnte befatter seg med ufeilbarlig doktrine og er det magisteriumet som taler når troen defineres.

  19. Den katolske kirke har helt rett i at homofili, abort er synd. Men stort annet følger de vel ikke riktig etter bibelen? Veldig veldig mye gal lære. Ikke nødvendig å si noe mer om det. Les bibelen!

    DNK-medlem som også synes dnk slettes ikke følger Gud ord. Hvis man vil være kristen, så får man om ikke annet følge bibelen.
    Den katolske kirke gjør _ikke_ det! DNK er heller ikke flink til det! Dnk noe bedre, men uansett begge kirkene gjør galt utfra de ord som står i Bibelen. Mulig disse kirkesamfunnene ikke er så troende, dvs paver og prester, de driver med sterk vranglære. Hvem som helst kan se det om de gidder åpne en bibel.

  20. Kom gjerne med dømer på kva som er ‘ubibelsk.’ Det er berre latskap å kreve at andre skal ‘lese Bibelen.’ Når du kjem med ein påstand må du kunne underbyggje den. Viss ikkje kan vi berre ignorerer påstandane dine. Som det heiter i eit gamalt ordtak: Det som vert hevda utan grunn kan ignorerast utan grunn.

    Og kvar står det at vi berre skal fylgja Bibelen? Eg har enno ikkje sett noko i Bibelen som seier det, ergo er Sola Scriptura ei sjølvemotseiande lære.

    Bibelen sjølv seier jo det motsette; at kyrkja – og ikkje Skrifta – er “støtte og grunnvoll for sanninga.”

  21. Takk, Kjetil.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)