okt 132008
 

«Det latinske språk i vår liturgi vitner om den katolske Kirkes enhet med oldkirken. Sektene, som skiller seg fra moderkirken, beholder aldri latin som sitt liturgiske språk. Derfor er allerede det faktum at man i St. Olavs tid her i landet leste messen på latin, et bevis på at det er den katolske Kirke han innførte i Norge.»

(Fra nest siste kapittel i van der Burgs bok: «Forklaring til den hellige messe»)

Grunnen dertil er ikke at Kirken ønsker å hemmeligholde messebønnenes innhold. I en katolsk bønnebok kan enhver finne en oversettelse av den latinske tekst. Heller ikke har Kirken noen interesse av å ville såre våre nasjonalfølelser. Enhver må kunne forstå at det er meget alvorlige grunner som har beveget den til å holde fast ved det latinske språk i sin liturgi. Vi vil nevne noen av dem:

Latin er et dødt språk, som ved sin uforanderlighet er bedre i stand til å bevare de guddommelige sannheter uforfalsket enn et levende språk, hvis ord og betydning ofte skifter med tidene.

Det latinske språk i vår liturgi vitner om den katolske Kirkes enhet med oldkirken. Sektene, som skiller seg fra moderkirken, beholder aldri latin som sitt liturgiske språk. Derfor er allerede det faktum at man i St. Olavs tid her i landet leste messen på latin, et bevis på at det er den katolske Kirke han innførte i Norge.

Et felles liturgisk språk synliggjør og bevarer bedre enheten og freden i Kristi verdensomfattende Kirke. Enhver språkstrid holdes derved fjernt fra Kristi hellige offer, som skal samle alle kristne. Hvor viktig dette er vil enhver forstå som tenker på all den splittelse og fanatisme som språkstriden (særlig på grunn av de stadige forandringer av landegrensene) i alle århundrer har fremkalt. Takket være det latinske språk føler en katolikk seg i et fremmed land straks hjemme i kirken. Også prestene har derved anledning til å feire offerhandlingen i de land hvor de er ukjent med språket.

At presten ber messebønnene på latin istedenfor på folkets eget språk, er også av aller største betydning ved at det minner de troende om at messens egentlige verdi ikke består i prestens bønner, men i Kristi offerhandling. Istedenfor at det latinske språk hindrer de troendes forståelse av messen, henleder det faktisk bedre enn noe levende språk deres oppmerksomhet på det vesentlige ved messen. Dersom messen overalt ble holdt på folkets eget språk, ville mange komme til å legge for mye vekt på at man forstår presten. De ville glemme at hovedsaken ved overværelsen av messen består i å være tilstede ved Jesu offerhandling. Og følgen ville være at de, når de kommer på et sted hvor de ikke har anledning til å høre sitt eget språk, ville holde seg vekk fra messen.

Ved hjelp av det latinske språk oppdrar også Kirken de troende til å be mer personlig. De blir nødt til å be messebønnene selv, istedenfor at de bare kan sitte og ”høre på presten”.

  3 Responses to “Hvorfor anvendes det latinske språk i messeliturgien?”

  1. » Ved hjelp av det latinske språk oppdrar også Kirken de troende til å be mer personlig. De blir nødt til å be messebønnene selv, istedenfor at de bare kan sitte og ”høre på presten”. »

    Vet ikke om jeg synes dette var helt logisk. Det blir vel ikke mindre personlig om en ber på sitt eget språk?
    Men at kirken bør ha et felles språk er jo sant.

  2. Mener han ikke at da må de troende be selv (på norsk), mens presten leser på latin; at det blir mer aktivt enn å bare lytte til at presten ber på norsk?

  3. Jo, kanskje han mente det. Da må en forutsette at tilhørerne ikke skal forstå latin, for da vil de jo bare sitte å lytte til presten.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)