Ja, salige er de som trofast oppfyller sin søndagsplikt. Fordi – som det gamle ordspråk sier – ”som søndag er skal din dødsdag være”.
(Fra siste kapittel i van der Burgs bok: «Forklaring til den hellige messe»)
”Siden vi da har en stor yppersteprest, … så la oss tre frem med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid” (Hebr. 4, 14-16). ”La oss gi akt på hverandre, så vi gjensidig oppmuntrer hverandre til kjærlighet . . . og ikke unndrar oss vår forsamling” (10, 24-25).
En som vet hva den hellige messe er, vil lett forstå hvorfor Kirken pålegger det som en alvorlig samvittighetsplikt å overvære den hellige offerhandling på Herrens dag. Fra apostlenes tid av har de kristne oppfattet søndagsplikten først og fremst som en plikt til å ”samle seg for å bryte brød” (Ap. gj. 20, 7 – å feire den hellige Nattverd). Bibelen taler ikke ennå om søndagen som en hviledag. Den er blitt til de kristnes hviledag som følge av at den var en dag som var bestemt til gudstjenesten. Man oppfyller ikke sin søndagsplikt ved bare avholde seg fra arbeide. Dette er den negative og minst viktige del av søndagsplikten. Man skal ”helligholde” hviledagen, dvs. ikke bare holde hviledagen. Den må være en helligdag. Det 3. bud hører til den del av dekalogen, som handler om våre plikter overfor Gud. Hvis det bare gjaldt å skaffe menneskene en feriedag, ville Gud ikke ha satt dette bud foran i de ti bud, før budet om kjærligheten til våre foreldre, budet om ikke å myrde, ikke a begå ekteskapsbrudd, osv. Den ukentlige hviledag er ”Herrens dag”. Den ikke en dag vi selv fritt kan disponere over. Vi skal hvile fra vårt arbeide for å dyrke Gud og å helligjøre vår sjel. Og den eneste gudstjeneste som fullkomment behager Gud, er den eukaristiske offerhandling, hvorved vi ofrer Ham hans Enbårne Sønn. Den hellige messe er den viktigste kilde til helliggjøring, fordi den er ett og det samme som korsofferet.
Budet om å overvære den hellige messe gjelder hver søndag. Det er ikke nok å gå til messen av og til, ettersom vi har lyst til. ”Kom i hu at du helligholder hviledagen”, dvs. hver hviledag. ”Hviledag etter hviledag skal alt kjød komme for å tilbe for mitt åsyn” (Es. 66, 23). Uten at det var en alvorlig plikt å overvære den hellige messe hver søndag, ville forsømmelsene bli så alminnelige og hyppige at hele det kristne liv etter hvert ville utdø blant folket.
Den hellige messe er den veldigste begivenhet på jorden, som må sammenstilles med Bethlehems og Golgatas store begivenheter, og som vi derfor ikke kan stå likegyldig overfor. Når Jesus ved et ubegripelig under av sin allmakt kommer ned på alteret for å ofre seg for oss og sammen med oss, da skal vi ikke holde oss borte, som om det ikke vedkommer oss. En som ringeakter den hellige messe, ringeakter Paktens blod. Og ”hvilken hard straff fortjener ikke den som ringeakter Paktens blod” (Hebr. 10, 29)?
Kom trofast til den hellige messe, og sørg alltid for å være tidsnok i kirken, dvs. før messens begynnelse. Den hellige handling krever forberedelse. Det er en sørgelig mangel på liturgisk ånd når en mener å kunne unnvære de innledende bønner (velsignelsen med vievann, trinnbønnen, syndsbekjennelsen osv.), som skal sette oss i det rette sinnelag til å ta del i de hellige mysterier. Når en er innbudt til et verdslig gjestebud, sørger en nok for å være i tide. Men vil du da være mindre høflig overfor Jesus, som innbyr deg til sitt himmelske festmåltid?
Å overvære den hellige messe må være vår høyeste glede. Å, om vi iallfall hadde den samme lengsel etter helligdommen som den fromme israelitt, hvis tabernakel bare var et skyggebillede av våre gudshus. ”Hvor elskelige er dine boliger, hærskarenes Herre. Min sjel higer og vansmekter av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud. Spurven har jo funnet seg et hus, og svalen et rede, hvor den kan legge sine unger. Dine altre er mitt tilfluktssted, hærskarenes Herre, min konge og min Gud. Salige er de som bor i ditt hus, Herre; de skal lovprise Deg i evighet” (Salme 83 [84]).
Ja, salige er de som trofast oppfyller sin søndagsplikt. Fordi – som det gamle ordspråk sier – ”som søndag er skal din dødsdag være”.
Hvorfor holder dere katoliker søndagen hellig? Når det er lørdag som er sabbat for Herren.
Hvorfor har dere katoliker ikke de ti bud slik de står i Bibelen 2 mos 20
Hvorfor har dere fjernet bud nr 2 å klyvd bud 10?
Håper på et positivt svar.
Gud velsigne dere alle
Vi katolikker har det samme syn på dette spørsmålet som nesten alle andre kristne i verden. Syvendedags-adventistene er vel de eneste som mener at lørdagen skal være de kristnes helligdag.
Søndag har aldri teke plassen til sabbaten som kviledag. På kyrkjeleg latin – som er Den katolske kyrkja sitt «morsmål» heiter laurdagen nettopp sabbato. Grunnen til at ein samlar seg til gudsteneste på søndagen er at dette er dagen då Herren stod opp. Det har ikkje noko å gjere med sabbaten. Og sabbaten treng vi heller ikkje å feire, vi er ikkje i den gamle pakta. (No er det også slik at konvertittar til jødedomen i mange tilfelle slepp å feira sabbaten.)
Når det gjeld bodorda, så finn kan du lesa her kva Den katolske kyrkja seier om dei ti bodorda (frå katekisma). Ein tek ikkje utgangspunkt i 2Mos 20, men i 5Mos 5,6-21. Problemet er at det er meir enn 10 bod der. Difor må nokon reknast saman. Slik har Den katolske kyrkja, samt mange jødiske grupper, samla boda. I katolsk tradisjon er dette fyrste bod:
«Eg er Herren din Gud, som førte deg ut or Egypt, or trælehuset. Du skal ikkje ha andre gudar attåt meg. Du skal ikkje laga deg noko gudebilete, ikkje noko slag bilete av det som er oppi himmelen eller nedpå jorda eller i vatnet under jorda. Du skal ikkje bøya deg og tilbe dei og ikkje dyrka dei. For eg, Herren din Gud, er ein brennhuga Gud, som lèt straffa for synda åt fedrane koma over born i tredje og fjerde ættleden når dei hatar meg, men gjer vel i tusen ættleder mot dei som elskar meg og held boda mine.» (v. 6-10)
Medan dette er det 9. og 10. bodet:
«Du skal ikkje trå etter kona åt nesten din.» (v. 21a) «Du skal ikkje trå etter huset åt nesten din eller jorda hans, tenaren eller tenestkvinna hans, oksen eller eselet hans eller noko anna som høyrer nesten din til.» (v. 21b)
Men dersom du skal vera jødisk, så er den talmud-rabbinske tradisjonen slik: fyrste bodet (eller rettare; «ordet,» jmf. dekalogen): «Eg er Herren din Gud.» Det andre er slik: «Du skal ikkje ha andre gudar attåt meg. Du skal ikkje laga deg noko gudebilete…» Altså kombinerer også jødane dette. (Les om det her.)
Spørsmålet er; kva skal vi kombinere? For det er meir enn 10 kommandoar. Dersom vi ser bort frå den jødiske tradisjonen om at det fyrste ordet — «Eg er Herren din Gud» — er fyrste bodet, så må vi anten kombinere 1 og 2 (5Mos 5,6-10), slik den katolske kyrkja (og jødiske rabbinarar) gjer, eller 9 og 10 (5Mos 5,21), slik enkelte andre gjer. Den fyrste gjer mest meining, slik eg ser det, for biletforbodet er nettopp grunna i det fyrste bodet. Det er ikkje eit generelt forbod mot å bruka bilete og statuer i seg sjølv, heller ikkje til religiøse formål (jmf. 2Mos 25:18, 4Mos 21:8-9). Og det høyrer naturleg med under fyrste bodet. Grunnen til at du ikkje skal «bøya deg og tilbe dei og ikkje dyrka dei» er nettopp fordi du ikkje skal «ha andre gudar attåt meg.»
Dersom ein kombinerer dei siste, dvs. 5Mos 5,21, vil ein enda opp med å sidestilla kona og eigedomen til nesten. Grunnen til at det er naturleg å kløyve v. 21 i to er for det fyrste at det er to bod. Det byrjar med å seie «Du skal ikkje trå etter kona åt nesten din,» punktum! Så held ein fram: «Du skal ikkje trå etter huset åt nesten din eller jorda hans, tenaren eller tenestkvinna hans, oksen eller eselet hans eller noko anna som høyrer nesten din til.» Poenget er altså at ein her vel å skilja mellom kona til nesten og eigedomen hans. Det håpar eg verkeleg du gjer i det verkelege liv. Det er ein viss forskjell mellom å trå etter kona til naboen og trå etter den nye grasklipparen hans.
Så, for å oppsummere: Den katolske kyrkja har ikkje endra på noko som helst i dei ti bodorda. Spørsmålet er kor ein set skillelinjene, då det er meir enn 10 kommandoar.
Apostelmøtet i Jerusalem påla ingen av de nyomvendte å holde de jødiske skikker, ei heller sabbaten.
Kun noen få påbud ble gitt etter forslag fra apostelen Jakob som selv var apostel/biskop for den jødekristne menighet i Jerusalem. Jfr. Apostgj. 15, 1-21.
De første kristne feiret gudstjenesten den første dag i uken, på Herrens dag, oppstandelsesdagen. Jfr. Apostgj. 20, 7.
Og siden har Kirken helligholdt søndagen.