november 2008

Debatten om katolikkers forhold til abort er blusset opp igjen i USA

Den amerikanske katolske bispekonferansen hadde møte sist uke, og biskopene snakket bl.a. om hva de burde si om katolikker som støtter Obama – som er for fri abort i ekstrem grad. John Allen har skrevet en vurdering av det spørsmålet her. (Biskopene er selvsagt klart mot abort, men de er ikke enige om hva de bør gjøre når katolikker arbeider nokså tydelig for fri abort.)

Etter valget skrev så en sogneprest i sitt lokale søndagsblad at katolikker som hadde stemt for en kandidat som aktivt støtter fri abort måtte gjøre bot – før de kunne motta sakramentene i Kirken. Da dette ble kjent nasjonalt og internasjonalt, ble han intervjuet flere steder om mottak 4 000 eposter i løpet av 12 timer!

Først fikk han støtte fra bispedømmet, men etter hvert kom bispedømmets administartor (de mangler biskop for øyeblikket) med kraftig kritikk av sognepresten. Father Z har skrevet om dette to ganger – HER og HER – og hos First Things er det en god oversikt over hva som virkelig har skjedd.

Ang. kommunion til katolikker som har stemt for en kandidat som går inn for fri abort, har sognepresten skrevet to ting: …

Frykt kan hindre oss i å ta på oss ansvar og oppgaver overfor andre

Slik talte pave benedikt kort om søndagen evangelium før angelis-bønna på Petersplassen i går (fra Zenit): Fear is the wrong attitude when it comes to putting talents at the service of our neighbors, says Benedict XVI. … The Gospel reading this Sunday was on the parable of the talents. «The ‘talent’ was an ancient Roman coin of great value and precisely on account of the popularity of this parable it has become synonymous with personal gifts, which everyone is called to develop,» the Holy Father explained.

He said that «such gifts, apart from natural qualities, represent the riches that the Lord Jesus has left us as a legacy, so that we bear fruit with them: his Word, deposited in the holy Gospel; baptism, which renews us in the Holy Spirit; prayer — the ‘Our Father’ — that we address to God as sons united in the Son; his forgiveness, which he commanded to be brought to all; the sacrament of his immolated Body and his Blood that he poured out. In a word: the Kingdom of God, which is Christ himself, present and living among us.»

This is the treasure that Jesus has entrusted to his friends, the Pontiff affirmed. And he said that «today’s parable considers the interior attitude with which this gift is accepted and valued.»

«The mistaken attitude is that of fear,» the Bishop of Rome stated. «The servant who fears his master and fears his return, hides the coin in the ground and it does not produce any fruit. This happens, for example, to those who, having received baptism, Communion, and confirmation bury such gifts beneath prejudices, a false image of God that paralyzes faith a nd works, so as to betray the Lord’s expectations.»

«But,» Benedict XVI continued, «the parable puts greater emphasis on the good fruits born by the disciples who, happy at the gift received, did not hide it with fear and jealously, but made it fruitful, sharing it, participating in it. Indeed, what Christ gives us is multiplied when we give it away! It is a treasure that is made to be spent, invested, shared with all, as the Apostle Paul, that great administrator of Jesus’ talents, has taught us.»

The Pope thus concluded that the central message of the parable «regards the spirit of responsibility with which the Kingdom of God is to be accepted: responsibility toward God and toward humanity.»

And he pointed to the Virgin Mary as the perfect example of one who has this responsibility as God wants. «This attitude is perfectly incarnated in the heart of the Virgin Mary who, receiving the most precious of gifts, Jesus himself, offered him to the world with great love,» the Pontiff said. «Let us ask her to help us to be ‘good and faithful servants,’ so that one day we can take part ‘in the joy of our Lord.'»

Dommen og de siste tider: Hvordan har vi levd? hva har vi gjort ut av livet? hvordan har vi brukt de talentene vi har fått?

I høst er det ni år siden jeg begynte å holde prekener igjen, nå som katolsk diakon/prest, etter et opphold på litt over fem år – fra jeg slutta som luthersk prest i juni 1994.

Høsten 1999 var vi også i kirkeår A, og derfor har jeg nå sett på noen av mine aller første prekener på nytt igjen. Oftest har jeg peoblemer med å skrive ned min prekener, men periodevis gjør jeg det, så her er min preken på denne søndagen for ni år siden:

1
Vi nærmer oss nå slutten av kirkeåret, og som vanlig møter vi tekster der vi blir bedt om å vurdere vårt eget liv. Matteusevangeliet har de siste tider som tema i hele kap 24 og 25 – dagens tekst er fra midten av kap 25. Neste søndag – Kristi kongefest – skal vi få høre fortsettelsen av dagens tekst; når Jesus skal dømme alle mennesker og skille de onde fra de gode.

I løpet av disse ukene blir vi altså oppfordret til å stille ransakende spørsmål til oss selv: Hvordan har vi levd? hva har vi gjort ut av livet? hvordan har vi brukt de talentene vi har fått?

2
Jesu gjenkomst er også resten av året et sentralt tema i vår tro – bl.a. i trosbekjennelsen. Han skal dømme levende og døde og på hans rike skal det ikke være ende. Er vi klar til å møte han som er vår Herre og avlegge regnskap for vårt liv?

Det er et tema som kommer veldig klart fram i dagens tekster, der Paulus ber oss om å våke og være klar til enhver tid for ingen vet når Herren Dag kommer.

Jeg tenker ofte på Jesu gjenkomst når jeg ser bildet av Kristus foran alteret her i kirken; der han er avbildet som jorden hersker, som skal dømme alle mennesker – men han er en mild dommer, med hånden løftet til fredshilsen.

Så sier Herren: Mine tanker er fredens tanker og ikke tanker til ødeleggelse. Dere skal rope til meg, og jeg skal bønnhøre dere, og føre fangene hjem fra hvert sted i det fremmede.

Slik lyder inngangsverset i dagens messe, og de tre hovedbønnene i messen lyder slik:
KIRKEBØNN
Herre, vår Gud, du som er alle goders opphav, hjelp oss alltid å finne varig og fullkommen glede i å leve for deg. Ved vår Herre Jesus Kristus …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, la den gave vi har båret frem for deg, gi oss nåde til å deg trofast og hjelp til å vinne det evige liv.

AVSLUTNINGSBØNN
Herre, vi har mottatt dine hellige gaver og bønnfaller deg: La vår kjærlighet næres av det mysterium som din Sønn bød oss å feire til minne om seg, han som lever og råder fra evighet til evighet.

Dagens tekster handler om den dyktige husmoren:
En dyktig kvinne, hvem finner vel henne? Mer enn perler er hun verd. Mannen har full tillit til henne, og det skorter ikke på vinning. Hun gjør bare godt imot ham, aldri noe ondt, så lenge hun lever. Hun sørger både for ull og lin, hennes hender arbeider med liv og lyst. Hun legger hendene på rokken, Og fingrene griper om teinen. Hun åpner hånden for dem som rekker armene ut til fattigfolk. Ynde svikter, og skjønnhet forgår; en kvinne som frykter Herren, skal prises. La henne nyte frukten av sitt arbeide; der mennesker møtes, får hun ros for sine gjerninger.

Andre lesning bringer inn temaet om de siste tider:
Hva tid og stund angår, brødre, så trenges det ikke at jeg skriver til dere om det. Dere vet jo selv utmerket godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når folk sier: «Fred og ingen fare,» – da med ett slag står de overfor sin undergang, like plutselig som veene rammer en kvinne som skal føde, og like lite skal de slippe unna. Men dere, brødre, dere lever jo ikke i mørket, så Dagen kan komme overraskende på dere, som en tyv. Alle er dere barn av lyset, barn av dagen. Vi hører ikke natten eller mørket til. Så la oss ikke sove som de andre, men la oss være våkne og ved full bevissthet.

Og evangeliet om de tre personene som alle mottok ‘talenter’ av Herren, forteller at disse får enten ros eller ris for sin innsats. Les alle tekstene her.

Tradisjonell latinsk messe i Stavanger i går

I går hadde vi den første offisielle tradisjonelle latinske messen i Stavanger. Det var fem personer i kapellet i tillegg til presten, og «stemningen» var ganske god – mht. hvor mange man trodde ville komme når det ble mer kjent. Det var tre norske, en amerikaner og en tamil, jeg vet om 3-4 stk som gjerne vil komme, men ikke var der i går, og noen latinamerikanere har sagt at de ville informere sine venner, siden en slik internasjonal messe ville passe mange.

Disse sosiologiske betrakningene er nå en ting; vi feiret i alle fall messen, og feiret den hellige Josafat, som ga sitt liv for å forene øst-europeiske kristne med Roma. Vi hadde en dialogmesse i den forstant at menigheten svarte «Et cum spititu tuo» og «Amen» når de skulle (dvs. ikke bare ministrantene svarer i en dialogmesse) og også sa Kyrie, Gloria, Sanctus og Agnus Dei sammen med presten. Jeg leste tekstene bare på latin, men hadde delt dem ut både på norsk og engelsk. (Våre messer vil nok trekke folk med ulike språk, så det passer derfor best å lese teksten på latin – selv om jeg vet at morsmålet er tillatt.)

Det er noen detaljer vi må pusse på (det må man regne med) og en optimistisk sjel sa at vi nok snart ville få et lite kor, slik at vi kan feire Missa cantata. Det vil tida vise. Det blir i alle fall feiret TLM i kapellet ved St. Svithun kirke hver fredag kl 18.00.

Slik så Roma ut i år 320 e.Kr.

Jeg leste i dag (og prøvde det også – det bør alle Roma-elskere gjøre) at Google Earth har lagt til en funksjon der man kan se Roma slik byen så ut da den var på sitt største, i år 320 e.Kr. På bloggen the GadgetGuy kan vi lese mer om denne nye funksjonen i Google Earth:

Google have worked with the University of Virginia’s the Rome Reborn Project, plus the University of California, to produce a 3D model of Rome as it was in 320 AD, a period of time when Rome was at its population peak, with more than 1 million people choosing the then centre of the civilised world as home. …

Within the 3D model there are 6,700 buildings, 11 of which you can zoom in and explore inside – including the Basilica of Maxentius, Colosseum, Forum of Julius Caesar, Ludus Magnus, Temple of Venus and Rome, Temple of Vesta, Regia, Basilica Iulia, Basilica Aemelia, Curia Iulia, Tabularium.

As with all map mash-ups, there’s more to it than simply flying about the 3D map – you can find out more about 250 sites within the city by clicking on information bubbles. Click once and receive a general overview of the site, click twice and obtain more detailed information, such as a topographical encyclopedia, ancient literary sources and bibliographical information.

DVD for å lære den gamle messen er (endelig) klar

Nå kan prester lære i detalj hvordan den tradisjonelle messen skal feires – og også få mange tips om messefeiring generelt. Under ser vi (som et eksempel) bilder fra fire ulike vinkler om hvordan presten sier messens åpningsbønn.

FSSP har i samarbeide med EWTN nå fått utgitt en særdeles nyttig DVD som viser (Absolutt) alle deler av den gamle messefeiringen. Å feire messen er nemlig en lunst, og ikke noe presten finner på selv. DVDen heter The Extraordinary Form of the Roman Rite, an Instructional Video for Priests and Seminarians, og kan bestilles her.

DVDen er grundig gjennomgått i dag på Father Z’s blog og på NLM-bloggen. Father Z skriver: This DVD is stunning in its production values and its detail. It is easy to follow, well explained, beautifully recorded. This is a must obtain for priests, must give to seminarians, must be used by them set of disks.

I have been contending that Summorum Pontificum is primarily a gift for priests. Learning to say the older form of Mass changes a way a priest sees Mass and therefore sees himself. The flocks entrusted to the priests who come to this new understanding will in their own turn be affected. The DVD is therefore an essential tool in carrying out what I believe is Pope Benedict’s «Marshall Plan» for the Church, especially though a revitalization of her liturgical life.

Mer om den norske oversettelsen av messen – offeret blir uklart

Den alvorligste feilen i den norske oversettelsen av messen, som er presten oppfordring «Orate fratres ..» ved offertoriet, har jeg faktisk skrevet om før (det avslørte et søk i min egen blog) – i juni 2007, men jeg tar det på nytt igjen her:

Den norske oversettelsen, i messeboka fra 1982, har i alle fall én alvorlig feil. Og det er en feil som (sannsynligvis) ikke tilfeldig berører selve offeraspektet av messen. Under offertoriet, før bønna over offergavene, sier presten: “La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.” Og menigheten svarer: “Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.”

Men her er teksten egentlig (og den er identisk med den tridentinske messen): Oráte, fratres: ut meum ac vestrum sacrifícium acceptábile fiat apud Deum Patrem omnipoténtem. (Be brødre, at mitt og deres offer må være akseptabelt for Gud Fader, den allmektige.) Og svaret er: Suscípiat Dóminus sacrifícium de mánibus tuis ad laudem et glóriam nóminis sui, ad utilitátem quoque nostram totiúsque Ecclésiæ suæ sanctæ. (Må Herren motta dette offeret fra dine hender til lov og ære for sitt navn, til nytte for oss og for hele hans hellige Kirke.)

Spesielt det norske svaret er her helt ugjenkjennelig, men i både oppfordring og svar blir det viktige offeraspektet – “ved prestens hender”, “prestens og menighetens offer” – uklart og nesten helt skjult. Det syns jeg er svært uheldig.

Språket i den norske messen – “alle som er sovnet inn i troen på Kristus”

Til et tidligere innlegg er det kommet en reaksjon på språket i det norske missalet (fra 1982), for i teksten over står det nemling: «alle som sov inn i troen på Kristus». Og på korrekt norsk mener mange at det ikke heter ‘å sove inn’, men ‘å sovne inn’.

Til dette skriver en leser:
«Det som forundrer meg, er at dette språklige sammensurium blir stående i missalet / liturgien – i flere årtier. Jeg antar at det har vært slik siden det norske messetekstene post-Vatican-II må ha blitt klare for bortimot førti år siden. Jeg ble kjent med formuleringen i 1986, ved at han som nå er biskop i Oslo gremmet seg over nettopp denne formuleringen. Dette er nå over tjue år siden. … Hvorfor endres ikke denne formuleringen i missalet? Er det virkelig noen som ønsker at det skal være slik?»

Til dette kommer jeg med følgende svar, som jeg gjerne mottar kommentarer til:
Rundt 1970 var Vatikanet svært slepphendte med de nye oversettelsene av den latinske originalteksten av messen. Den engelske oversettelsen er et eksempel på de store frihetene som ble tatt; ikke så mye at språket er feil, men det er ikke høytidelig i det hele tatt, og man tok seg svært så store friheter med den latinske grunnteksten. Nå arbeider man (koordinert for hele verden) med en ny engelsk oversettelse, som skal være klar i 2010, og Vatikanet følger svært grundig med på hva som skjer – hvert eneste ord skal godkjennes av Vatikanet og aksepteres av alle de engelskspråklige bispekonferansene. Det er et enormt arbeid.

Den norske oversettelsen slapp jo også lett gjennom i 1982, men i dag er kravene så store at det vil være nesten umulig å få en ny oversettelse godkjent. Derfor tviler jeg på at man vil prøve seg med det første.

Mht. den norske oversettelsen av messen, så syns jeg ikke at språket der generelt er dårlig, men det fins noen skjønnhetsfeil. Jeg syns personlig at Gunnes oversettelse av NT, som Kirken bruker i liturgien (epistel- og evangelietekstene) er betraktelig mye dårligere – med en hel del underlige ord og uttrykk.

9. november: Laterankirkens vigselsfest – om dagens feiring

Teksten på minnedagen for denne kirkevigselen – for Romas domkirke, Johanneskirken i Lateranet, som er blitt feiret på denne datoen fra 1200-tallet – forteller om hvordan frelsens vann renner ut fra tempelet, at vi er Guds byggverk, Guds tempel, og om Jesus som ble rasende da han så at tempelet hadde blitt gjort om til et handelssted:

Esekiel 47:
Se, det kom vann ut under templets dørterskel mot øst, for templet vendte mot øst. Vannet rant fra husets høyre side, syd for alteret. … Dette vannet renner til bygdene i øst, videre ned til ødemarken og til slutt ut i Dødehavet. Og når det kommer ut i Dødehavet, blir vannet der friskt. Og alle levende skapninger som fins der den store bekken kommer, skal leve. Fiskene skal bli meget tallrike, for overalt der dette vann kommer, blir det sunnhet og liv.

1 Korinterbrev 3:
Brødre, vi er Guds byggverk. … Hver enkelt får se til hvordan han bygger. For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt – nemlig Jesus Kristus. Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds And bor i dere?

Johannes 2:
Jesus drog opp til Jerusalem. Han kom til templet og fikk se alle dem som solgte okser, sauer og duer, og likeså pengevekslerne som hadde slått seg ned der. Da laget han seg en svøpe av rep og drev dem alle sammen ut av helligdommen, med sine sauer og okser; han strødde pengevekslernes mynt utover og veltet bordene for dem, og til duekremmerne sa han: «Få dette vekk herfra, og gjør ikke min Fars hus til en kremmerbod.»

Les alle dagens tekster her, bønnene her, og mer om dagens feiring på katolsk.no.

Stillhet i sakristiet – som forberedelse til messen

I noen sakristier har man visst både bildet av Peter martyren som oppfordrer til stillhet, samt et stort skilt som sier «silentium» – uten at det nytter. I en interessant artikkel på NLM-bloggen i dag fokuseres det på den viktige stillheten i sakristiet, som det så ofte er så vanskelig å oppnå. Spesielt før sændagens høymesse og andre messer der det skal skje mye, og mange ministranter er med, kan det ofte bli mye bråk og stress.

I artikkelen jeg referer til, står det bl.a.:
In practice what has often happened is that our sacristies have come to be viewed as merely utilitarian and divorced from the liturgy itself. They are simply seen as rooms for servers and clergy to vest — «backstage» if you will — often stripped of the ceremonial actions of vesting, devoid of vesting prayers and so on. While socializing can be nice of course, the sacristy should ideally be, before Mass, a place of preparation; not simply material preparation but spiritual preparation. After Mass it is a place of prayerful thanksgiving for the sacred mysteries worthily offered.

Men i instruksene for messen, GIRM 2002, står det i art. 45:
Even before the celebration itself, it is commendable that silence to be observed in the church, in the sacristy, in the vesting room, and in adjacent areas, so that all may dispose themselves to carry out the sacred action in a devout and fitting manner.

Interessen for gregoriansk sang vokser – sakte men sikkert

I Sacramento synges det flott gregoriansk kirkemusikk, i alle fall i én kirke, skriver the Sacramento Bee. De skriver bl.a.:

Gregorian music was practically dead in the United States in the late 1980s and early ’90s. One had to go to England to study Gregorian music. «No one wanted it, basically». Things are changing, though. .. A summer chant gathering four years ago had 40 participants – mostly refugees from failing choirs. This year it had 260 – some from growing choirs, some who seek to seed new ones.

At St. Stephen’s Catholic Church in Sacramento, the ancient musical form is sung by children and young men and women, a multiethnic choir of multicolored voices. Teens sing wearing Vans or boots poking out from beneath cassocks. They sing at Masses where toddlers babble and babies wail and adults walk in and out during services. Rehearsal is in a classroom furnished with old pews, the ceiling covered in dull acoustic tiles. The setting is mundane, but the music is ethereal. It’s ear- pleasing and eye-opening, but difficult to describe. It resonates when the men’s deeper voices are breathing the Latin phrases. When the higher voices come in, the music undulates; it flows out like unrhythmic acoustic heat: radiant music.

Se også denne videoen, som viser noe av sangen i St Stephen.

Mer fra pave Benedikts katekese fra Paulus’ liv og forkynnelse

I går nevnte jeg hva pave Benedikt i onsdagsaudiens denne uka hadde tatt opp om Paulus’ (eller «Pauli») budskap om oppstandelsen. Her vil jeg også vise til hva paven har sagt hver onsdag i hele oktober om ulike aspekter ved Paulus’ liv og lære. Jeg nevner temaene for hans prekener motsatt kronologisk rekkefølge:


Onsdagsaudiensen 29. oktober

On St. Paul and the Cross

«The Risen One Is Always the One Who Has Been Crucified»

Dear brothers and sisters:

In the personal experience of St. Paul, there is an indisputable fact: While at the beginning he had been a persecutor of the Christians and had used violence against them, from the moment of his conversion on the road to Damascus, he changed to the side of Christ crucified, making him the reason for his life and the motive for his preaching. ….

Onsdagsaudiensen 22. oktober

On Paul’s Christology

«The Radical Humility of Christ Is the Expression of Divine Love»

Passende eller mindre passende messeklær

På en nettside som egentlig snakker om hvordan de moderne (og liberale) katolikkene (og også protestanter av samme type) ofte velger svært stygge messeklær (i 70-talls-stil), finner jeg dette flotte bildet av mine venner dom Elias og dom Clemens, begge korherrer fra Klosterneuburg som har virket i Norge.

Utganspunktet for dette er en artikkel om «verdens første gravide katolske prest»:
A little over a year ago, 26-year-old Jessica Rowley shattered the stained-glass ceiling, so to speak, by being ordained a Catholic priest. Now the St. Louisan is on the verge of giving birth to her first child, and a Washington, D.C.-based group that advocates for women’s ordination says that makes Rowley the world’s first pregnant Catholic priest.

I den første artikkelen vises det også til en side der paver og biskoper har på seg flotte messeklær – og der også de to korherrene (vanlige prester) får være med.

Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom

I onsdagsaudiensen i går tok pave Benedikt utgangspunkt i dette og andre vers fra 15 kapittel i Paulus’ første brev til korinterne. Flere av disse versa siterte han:
«Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt og står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. …..
… Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder.»

Pave har nå snakket om Paulus (igjen) flere uker etter hverandre, og i går snakket han mest om bekreftelsen av Jesus oppstandelse og om hvordan det første kristne vitnesvyrdet vokste fram. Han begynte han sin preken slik:

Dear brothers and sisters:

«And if Christ has not been raised, then empty is our preaching; empty, too, your faith. … You are still in your sins» (1 Corinthians 15:14,17). With these heavy words of the First Letter to the Corinthians, St. Paul makes clear how decisive is the importance that he attributes to the resurrection of Jesus. In this event, in fact, is the solution to the problem that the drama of the cross implies. On its own, the cross could not explain Christian faith; on the contrary, it would be a tragedy, a sign of the absurdity of being. The Paschal mystery consists in the fact that this Crucified One «was raised on the third day, according to the Scriptures» (1 Corinthians 15:4) — thus testifies the proto-Christian witness.

Here is the central key to Pauline Christology: Everything revolves around this gravitational center point. The whole teaching of the Apostle Paul departs from and always arrives at the mystery of the One whom the Father has risen from the dead. The Resurrection is a fundamental fact, almost a previous basic assumption (cf. 1 Corinthians 15:12), in base of which Paul can formulate his synthetic proclamation («kerygma»): He who has been crucified, and who has thus manifested the immense love of God for man, has risen and is alive among us.

It is important to note the link between the proclamation and the Resurrection, just as Paul formulates it, and that which was used in the first pre-Pauline Christian communities. Here one can truly see the importance of the tradition that preceded the Apostle and that he, with great respect and attention, wanted in turn to convey. The text on the Resurrection, contained in Chapter 15:1-11 of the First Letter to the Corinthians, emphasizes well the nexus between «receive» and «transmit.» St. Paul attributes great importance to the literal formulation of tradition; the end of the fragment we are examining highlights: «Whether it be I or they, so we preach and so you believed» (1 Corinthians 15:11), thus spotlighting the unity of the kerygma, of the proclamation for all believers and for all those who would announce the resurrection of Christ.

The tradition to which he unites is the fount from which to draw. The originality of his Christology is never in detriment to fidelity to tradition. The kerygma of the apostles always prevails over the personal re-elaboration of Paul; each one of his arguments flows from the common tradition, in which the faith shared by all the Churches, which are just one Church, is expressed.

And in this way, Paul offers a model for all times of how to do theology and how to preach. The theologian and the preacher do not create new visions of the world and of life, but rather are at the service of the truth transmitted, at the service of the real fact of Christ, of the cross, of the resurrection. Their duty is to help to understand today, behind the ancient words, the reality of «God with us,» and therefore, the reality of true life.

Les resten HER.

TLM i Stavanger – hver fredag kl 18.00

Det er nå blitt bestemt at den tradisjonelle latinske messen skal feires offentlig i kapellet ved St. Svithun kirke hver fredag kl 18.00. Det blir undertegnede som feirer messene.

En stund etter påske skrev knapt 30 personer seg på lister og ba om at den gamle messen kunne feires hos oss, men det tok litt tid før listene ble levert til sognepresten. Så har han sett på det, det er tatt opp i menighetsrådet, biskopen er konsultert, og når er alt klart til å kunngjøre messene.

Sang blir det nok ikke i første omgang, men vi får hvordan det utvikler seg også på den fronten. Vi håper at disse messene kan trekke folk fra flere nasjonaliteter, det var bl.a. flere fra den engelskspråklige gruppa som skrev seg på listene. Selv har jeg nå feira den gamle messen mange ganger (ca 75 ganger vil jeg tro) siden første gang i desember i fjor, men fredag denne uka blir det for første gang i en offentlig kunngjort messe.

Bravo p. Frode Eikenes! – TLM i Oslo

På St. Olav menighets nyhetsblog står det følgende melding om den tradisjonelle latinske messen i Oslo (det ser ut til at bytte av sted fra St. Josef kapell til Katarinahjemmet er skjedd ganske sent). Det er fint at sognepresten kunngjør dette så sterkt og tydelig som han gjør, selv om det i første omgang bare blir en søndagsmesse i måneden:

Tridentinske messer på Katarinahjemmet
Pave Benedikt XVIs Motu Proprio ’Summorum Pontificum’ av 7. juli 2007 erklærte at Messeboken fra 1962 aldri var formelt avskaffet og at messen feiret etter denne messebok side om side med den nye messebokens form burde være tilgjengelig for alle katolikker som ønsker det.

Flere av menighetens medlemmer har bedt meg om dette. I følge ’Summorum Pontificum’ er det sogneprestens plikt å sørge for at dette ønsket blir imøtekommet. Derfor er jeg glad for å kunngjøre at fra og med november vil det feires en messe i måneden etter missale 1962. Messen feires i Sta. Katarinahjemmets kapell hver andre søndag i måneden kl 18.30.

Inntil videre vil p. Reidar Voith fra Vår Frue menighet i Porsgrunn feire disse messene. Jeg håper imidlertid at p. Ragnar Leer Salvesen og jeg selv kan ta overta så snart vi er i stand til det.

p.Frode Eikenes
sogneprest

Messer etter missale 1962
9. november
14. desember
11. januar

alle kl. 18.30

Her feiret Johannes Paul II sin aller første messe

På dette lille alteret, i krypten under Wawel-katedralen i Karkow, feiret Karol Wojtyla sin aller første messe, etter at han hadde blitt presteviet 1. november 1946 av kardinal Sapieha. (Jeg var der for en uke siden.)

Jan III av Polen – forsvarer av kristendommens plass i Europa

Bildet over viser sarkofagen (under Wawel-katedralen i Krakow) av den berømte kongen Jan III Sobieski som 12. september 1683 vant et svært avgjørende slag mot tyrkerne utenfor Wien, og dermed gjorde ende på tyrkerne flerehundreårige trussel mot det kristne Europa. Det er litt underlig at dette avgjørende slaget så sjelden huskes i vår tid.

I norsk Wikipedia leser vi om ham:
Jan III Sobieski av huset Sobieski (født 17. august 1629, død 17. juni 1696) var en av de mest fremtredende monarker i Polen-Litauen, som konge av Polen og storhertug av Litauen fra 1674 til sin død. (Jeg visste ikke før mitt besøk i Polen nylig, at det i flere hundre år hadde vært en union mellom Litauen og Polen.)

Sobieskis 22 år lange styre innledet en periode med stabilisering i realunionen etter «den svenske syndefloden» (svenskelene herjet også her, men Maria-helligdommen i Szestochowa klarte de mirakuløst nok ikke å innta) . Han var populær blant sine undersåtter og var også en fremragende militærleder, mest kjent for å ha seiret over tyrkerne i 1683 i slaget ved Wien. For sine seirer over det osmanske riket ble han gitt oppnavnet «Lehistans løve» av tyrkerne og «Troens vokter» av de kristne.

Enda mer stoff finner vi om ham (på engelsk) HER. Bildene under viser kongen som holder brevet kan skal sende til paven for å fortelle om seieren, og det siste bildet viser Wien under det store slaget.

Slik beskrives selve slaget:
Upon reaching Vienna, he joined up with the Austrians and Germans. Sobieski had planned to attack on the 13th of September, but with Turkish undermining efforts being close to succeeding, he ordered full attack on September 12. At 04:00 a united army of about 81,000 men attacked a Turkish army that numbered about 130,000 men which were divided between attacking the town walls and fighting off the united army. At about five o’clock in the afternoon, after observing the infantry battle from the hilltop, Sobieski led four husaria cavalry groups into a charge down the hillside. Soon, the Turkish battle line was broken and the Ottoman forces scattered in confusion. At 17:30, Sobieski entered the deserted tent of Kara Mustafa and the battle of Vienna was over.

Skroll til toppen