feb 262009
 

Jeg skrev for noen dager siden følgende om tanker om diskusjoner blant kristne om den nye, kjønnsnøytrale ekteskapsloven: “At man opplever den nye ekteskapsloven som problematisk forstår jeg, men å gå så langt som å påstå at kristne heller bør inngå samboerkontrakter enn å inngå ekteskap etter den (nye) loven, syns jeg er ganske så sært.” I dag har imidlertid Claes Tande skrevet e lang og god kommentar til dette spørsmålet, som jeg velger å gi litt bedre plass og trykke her:

Jeg vil ikke kommentere DagenMagazinets gjengivelse av Flemestads forslag, som jeg forsåvidt heller ikke kjenner i detalj. Jeg tror imidlertid jeg forstår anleggendet, og oppfatter derfor ikke tanken som underlig.

Men jeg vil betrakte dette fra en annen synsvinkel, der det bærende element er i hvilken utstrekning kirken skal imøtekomme dem av sine medlemmer som har samvittighetsproblemer med å inngå et ekteskap som ikke er fritt for statsdefinerte elementer og konstallasjoner som de tar avstand fra. Husk at en borgerlig ekteskapsinngåelse er knyttet til fremføringen av et høytidelig samtykke og til partenes signaturer over deklatoriske og ofte i det minste indirekte definitoriske utsagn.

Jeg nevner noen eksempler, og tar det trinnvis:

* Når borgerlig ekteskap kun kan inngås dersom partene gir etter for en tvang om å relativisere sitt eget ekteskaps uoppløselighet (ved å innrømme sin ektefelles rett til skilsmisse og bekrefte sin egen), avtvinges de en forsikring som – dersom den er ærlig ment – definerer ekteskapet i strid med katolsk lære.

* Hvis kirken nekter å gjennomføre sakramental ektevielse med mindre paret har innhentet borgerlig ekteskapstillatelse, men den borgerlige ekteskapslov forbyr ekteskap mellom jøder og ariere (rettstilstanden i Tyskland etter Nürnberglovene), da bryter kirken med sin egen sakramentslov som sier at alle mennesker har rett til å gidte seg (medmindre etc. etc. – og en raseklausul er ikke blant unntakene).

Det første eksempelet var fra vår tids Norge, den annet fra Tyskland for to generasjoner siden. Kirken har da likevel (etter de nødvendige kirkerettslige tilrettelegginger og beslutningsprosesser) holdt fast ved en rett til å ektevie folk uavhengig av om de på forhånd har innhentet statlig ekteskapstillatelse, evt har giftet seg borgerlig, evt motsetter seg at kirken melder deres ekteskap tuil myndighetene.

Da er vi ved resonnementets annet trinn:

Det som altså er det vesentlige i denne tilnærmingen, er partenes samvittighet. (At også Kirken kan ha en tilsvarende “samvittighet”, eller overbevisning forankret i sin lære, er også sant, men det lar jeg altså ligge — kanskje kan det bli en annen tråd).

Å inngå ekteskap under den gjeldende kjønnslikegyldige ekteskapslov, kan være belastende for den enkeltes kristne samvittighet ut fra en sosialetisk tilnærming. Slik handling kan bli betraktet som medstrømsstøtte til et sosialt onde. Ved at folk som erkjenner at norsk stortingsekteskapsforståelse er i strid med naturretten, eller uthuler den oppvoksende slekts forståelse av kristen seksualmoral og dermed utgjøre en alvorlig risiko for deres oppdragelse og liv, eller ved bruken av samme terminologi og seremoniell utvisker skillet mellom et livsvalg som ved guds nåde kan helliggjøre, og en livsform som i seg selv er innrettet mot et objektivt destruktivt og mot alvorlig synd, kan det å bli “tvunget” av kirken å la seg definere som “stortingsektefolk” være et anslag mot deres samvittighet.

Da er vi ved tredje skritt:

For vår kirke har katolikker har en naturgitt rett til å inngå ekteskap. Dersom vi håndhever en administrativ ordning som tvinger dem til å bryte mot sin samvittighet (avgi på ære og samvittighet en løgnaktig signatur om skilsmisse, lyve om som ariske opprinnelse, eller undertrykke samvittighetens imperativ om ikke å ha noe å gjøre med stortingsekteskapets vrengebilder), da svikter vi dem. Én ting er at vi selv som kirke ikke ser på dette som en anledning til å stå klar og tale i tide og utide, inspirert av 2 Tim 4,2. Men som kirke saboterer vi også folks muligheter til profetisk opptreden.

Fjerde skritt:

I Tyskland er det nå åpnet for at katolikker kan inngå katolske (kirkelige) ekteskap selv uten at dette har/får sivilrettslige sider:

“Ordnung für kirchliche Trauung ohne Ziviltrauung”

Det er en ordning som altså kunnter ut den borgerlige rett, og den kan benyttes “wenn eine standesamtliche Eheschließung für die Brautleute unzumutbar ist”. Bakteppet til denne nyordningen der er en noe annen, men det som ordningen illustrerer, er at muligheten ikke bare eksisterer i i våre lovbøker, men til og med er reflektert i en ordning for kirkelig praksis i et av våre naboland. De parene som velger noe slikt, må gjøres oppmerksom på at ektevielsen ikke får borgerlige rettsvirkninger (“im Bewusstsein, dass diese keine rechtlichen Wirkungen im staatlichen Bereich entfaltet”), og det ramses opp endel av de konsekvensene innen skatterett, enkepensjon, arv, rettigheter ved skilsmisse, osv.

Det er nettopp i dette perspektiv at kirken bør finne ut om en vanlig, eller forbedret, samboerkontrakt, kan være til nytte, og om det finnes spesielle situasjoner som gjør at den ikke vil ivareta de omstendigheter som kan tenkes å oppstå.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)