jul 192009
 

En dyktig liturg innenfor en bysantisk/”gresk”-katolsk kirke sier sin mening om den moderne (latisk-)katolske messen. Han vil forandre følgende ting: En god oversettelse bør lages av messen fra 1962, hele menigheten må gjerne svare der ministrantene svarer i TLM, presten må vende seg mot Gud under den eukaristiske bønn, den eukaristiske bønn bør bes stille. Og hele messen må synges; hvis man synger de fire vanlige salmene i messen, mens resten sies, forrykkes hele balansen i messen. Her er et større utdrag av det han sier – fra Rorate-Cæli:

Q: What do Byzantines see when they look at the Novus Ordo Roman Catholic Mass? How would you change it?
A. If this had been right at Vatican II the answer would be easy. I would have prepared exactingly accurate and faithful translations of the “1962 Blessed John XXIII” missal into Standard English (literal, word-for-word but with elegance). Then I would have taken the responses typically recited by the altar server and given them to the faithful. Finally, I would have recommended the development of new chant settings for those responses for a sung Mass.

Q: And now?
A: Almost the same thing. I’ve seen the draft texts of the corrected translation of the Novus Ordo Mass and they appear to be quite excellent (and my friends who are Latin scholars say they are very accurate). I’d implement them along with a new lectionary that is the old lectionary or a modified form of the old lectionary.
I’d also move away from the presentation of “four songs and a Mass”. Right now in many (not all) Roman Catholic parishes you have a recited Mass with the four “anchor” songs (Opening, Processional, Communion and Recessional). When this happens what is communicated to the faithful is that the four songs are important and the Mass is not (the very fact the organist and choir or cantor gear up to sing for these four songs but not the rest of the Mass is what transmits that message). Instead I’d encourage the singing of the entire Mass. Gregorian chant – yes. But also simple chant that people can pick up and sing with gusto. I would not outlaw the “four songs” but I would be careful with them to make sure they are not a distraction from the Mass itself.

Finally, I’d ask the priest to face ad orientem (East, towards the altar table) for the Anaphora (the prayers of the Eucharistic Canon). I can understand the “we gather around Jesus rather then face Him together” approach but it just doesn’t work. No matter what happens the priest is the star of the show. People watch him and are not attentive to the Mystery taking place. I’d also recommend that at least the Eucharistic Canon return to being prayed quietly. In his book “The Spirit of the Liturgy” Cardinal Joseph Ratzinger (now Pope Benedict XVI) noted that the praying of the Canon loud has led to what some liturgists call a “crisis” and the endless writing of new Canons. He concludes that all the various experimentation with the Eucharistic Prayer “balk, now as in the past, at the possibility that silence, too, silence especially, might constitute communion before God.” Some who support the praying of the Canon aloud claim that they do so because these prayers are “for us”. They’re right, but in the wrong way. The prayers are indeed for us but they are not for our education by hearing. They are for our salvation by praying.

I suspect there would be more, but all this would be more then enough for one or two generations. Liturgical changes must never be so severe that they hurt the faithful. We know that after Vatican II a sizeable number of Roman Catholics walked away from the Novus Ordo Mass. Some became “Christmas and Easter Catholics”. Many never returned. … …

Q: What has been your experience of the Novus Ordo? Good or bad?
A: Both. At the Jesuit University I went to in the early 1980s I attended one “coffee table Mass”. One was enough. But the daily and Sunday Masses in the main chapel were quite edifying. I’ve attended many lackluster Masses. [No surprise there – we Byzantines have lots of parishes with lackluster Liturgy, too.] I’ve also attended some wonderful Masses – Masses that were well planned, well prayed, and well sung. I occasionally attend Novus Ordo Roman Catholic Masses in the Diocese of Arlington here in Virginia where I live. Yes, on Sunday they have the “four songs” but they are (in the nearby parish) well chosen to reflect either the readings or sometimes the saint of the day. Even better is that all the major parts of the Mass are sung (the Kyrie, the Gloria, the Sanctus, the Lord’s Prayer and the Lamb of God). Sometimes the chant is Gregorian and sometimes modern. Almost always very good. Now if only the priest would face East for the Canon and pray it in a low voice.

  17 Responses to “En bysantinsk katolikk ser på den moderne katolske messen”

  1. Jeg er litt usikker på formuleringen “vende seg mot Gud”… Hva vil det si? Jeg er av den oppfatning at en kan være vendt mot Gud uansett hvor en vender seg. Særlig om Vår Herre virkelig er “midt iblant” oss (jf. Matt 18:20). Det er mulig at det kan være greit for presten å vende seg bort fra menigheten, men jeg oppfatter ikke dette som å være mer vendt mot Gud enn når presten står vendt mot menigheten.

  2. Dette er et spørsmål som vi har tatt opp flere ganger på denne bloggen, Maria, men jeg må innrømme at heller ikke jeg blir ferdig med temaet. Jeg syns egentlig det er ganske lett å forstå hva det dreier seg om: Hvis presten vender seg mot og stadig ser på folk i kirkerommet mens han feirer messen, så må man vel si at han vender som mot folkene. Hvis han derimot vender seg motsatt vei, slik at både han og folket ser samme vei, mot alteret, så sier vi at de (både prest og folk) vender seg mot Gud. Det samme skjer (etter pave Benedikts forslag) når presten har et tydelig kors på alteret som han vender seg mot (og ser på), selv om alteret er arrangert slik at presten står vendt mot menigheten.

  3. Det er egentlig veldig enkelt – hvis jeg snakker til deg, og du står bak meg, så snur jeg meg slik at jeg står ansikt til ansikt med deg, ikke med ryggen til. Det er for å unngå misforståelsen at jeg snakker til forsamlingen og ikke til deg. Hvis jeg står vendt mot forsamlingen, så er ordene mine kanskje fortsatt ment til deg, men det vil bli oppfattet som at jeg henvender meg til de jeg ser på, fordi det er naturlig å se på den man snakker til når det er flere man kan se på. Særlig siden Gud er usynlig har denne misforståelsen hatt veldig lett for å oppstå, særlig med versus populum.
    Det er viktig at man ikke blander sammen det at Gud er overalt med liturgien; man må huske på at i liturgien er nettopp noe av poenget å skille tydelig mellom DET SOM TILBES og DE SOM TILBER. Det har ingen verdi å finne bibelske eller teologiske begrunnelser for noe annet så lenge Kirken ikke gjør det, og vi regner vel med at vår 2000 år gamle Kirke vet bedre enn oss selv hva som er den mest perfekte måten å stå for presten i liturgien. Jeg minner om at versus populum slik vi ser den i dag er en praksis som aldri ble direkte anbefalt selv av konsilet, og at ad orientem har vært enerådende fordi det var den beste praksis.

  4. Hei, Oddvar! Mener du med dette at en prest som vender seg mot menigheten, ikke vender seg mot Gud (også)? Jeg vil gjerne ha dette presisert. Jeg er bl.a. på bakgrunn av Matt 18:20 rimelig sikker på at en kan være vendt mot Gud selv om en står vendt mot menigheten i tillegg. Jeg ser altså ikke at det ene utelukker det andre. Én av mange grunner til at jeg ble katolikk var just dette med at jeg ikke følte meg så “fortapt” med presten vendt bort fra menigheten; så det var litt rart å oppdage at slik ble messen feiret forut for NO. Jeg hadde vel sikkert blitt katolikk selv om presten sto med ryggen til menigheten, men jeg er veldig glad for at jeg fremdels kan oppleve NO på for meg vanlig måte.

  5. Du spør, Maria: “Mener du med dette at en prest som vender seg mot menigheten, ikke vender seg mot Gud (også)? Jeg vil gjerne ha dette presisert.”

    Hvis presten sier: “Vi ber deg, herre, … …” mens han tydelig og direkte ser på menigheten, blir det hele svært uklart og utydelig. Det blir klarest når menigheten og presten vender seg samme vei (for menigheten ber jo til Gud sammen med presten), men det er heller ikke umulig selv om alteret er vendt versus populum. Men da må man være svært bevisst mht hvor man fester blikket, og det er i dette tilfellet pave Bendikt alltid vil ha et krusifiks mellom celebranten og menigheten – en praksis jeg selv begynte med for 1 1/2 år siden og finner svært fruktbar.

  6. Vel, Oddvar, her må vi kanskje enes om å forbli uenige? For slik jeg ser det vil nettopp det at presten kan være vendt mot menigheten OG vende seg mot Vår Herre på en ypperlig måte få frem det poenget i Matt 18:20. Det er ikke noe ulkart her for meg; tvert imot — det kommer helt klart frem at Vår Herre er midt iblant oss. Jeg håper for min del at det fremdeles blir lov å feire NO på den etterhvert vanlige måte med hele menigheten samlet rundt Vår Herres bord. Og jeg ser at nåværende pave fremdeles forretter på denne måten. Det kan vel i det minste innebære at det ikke er noe galt i å gjøre det på den måten.

  7. Men realiteten er at katolikkar flest ikkje oppfattar det som at ein vender seg mot Gud, men at presten snakkar til dei, og at det er han som er “stjerna i showet.” Og eg kan ikkje forstå kvifor ein kjenner seg så “fortapt” ved versus orientem. Det har vi framleis i Dnk, og eg har aldri møtt nokon som ikkje oppfattar dette som heilt naturleg. (Husk at ein vekslar mellom versus populum og versus orientem. Skriftlesingar, direkte “beskjedar” til folket, etc. vert sagt til dei.)

  8. Kringlebotten, har du belegg for dette? Jeg må innrømme at jeg ikke har snakket med “katolikkar flest”. Men jeg har hatt en og annen samtale med biskop Bernt, og ut fra det han sa, var det ikke noe problem at presten sto vendt mot menigheten når han og menigheten vender seg i bønn til Vår Herre. Men om du, Kringlebotten, vet best i denne saken, så får jeg vel gi meg. Og gå over til latin: Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa.

  9. Maria
    Nå syns jeg du begynner å bli umulig og svært uvennlig i din forståelse av hva andre skriver her på bloggen. Jeg skrev f.eks. at hvis prester vender ser tydelig mot folk, og fester blikket direkte på dem, mens han ber til Gud, så er det noe som skurrer. (Men det virker ikke som du bryr deg om min presisering.)

    At alteret er vendt slik at presten er vendt mot folk/kirkeskipet (som det bl.a. er i noen av de gamle romerske basilikaene), skaper det ikke i seg selv et problem, men det krever at presten har sitt (indre og ytre) blikk rettet mot Gud på en eller annen måte. Pave Benedikt foreslår her å fokuserer på et krusifiks som står mellom presten og folket, og tidligere var regelen svært klar at presten etter konsekrasjonen skulle feste sitt blikk på hostien så ofte som mulig (denne regelen prøver jeg selv nå alltid å følge).

    Jeg har som Kringlebotten også min oppvekst i den lutherske kirke, og alteret stod alle steder vendt på ‘gamlemåten’, og aldri opplevde jeg at noen da syntes presten stod vendt med ryggen til oss, alle opplevde at han vendte seg mot Gud.

  10. Vel, Oddvar. Hva skal jeg si. jeg opplevde ikke at presten vendte seg mot Gud, den gang jeg gikk i den lutherske kirke. Ikke kunne jeg intuitivt forstå at presten måtte snu seg fra oss for å kunne vende seg mot Gud — som om ikke Gud var “midt iblant oss”. Så kanskje jeg er litt vanskelig. Jeg forstår ikke riktig at en IKKE kan oppleve at en vender seg til Gud i bønn selv om en står sammen rundt Vår Herres bord. Jeg har aldri opplevet det på annen måte.

  11. Jeg ser Maria, at du er som ”låst fast” i dine kanskje litt sære forestillinger om den gamle liturgi – kontra ”den nye”, og da ikke minst som en hengiven forsvarer av praksisen derav i dens ”moderne” form. –

    Før din tid som katolikk, var over 1000 millioner av katolikker vant til, at presten celebrerte messen med ryggen mot menigheten – og vendt mot Gud. Denne historiske, religiøse og praktikable tradisjon, har milliarder av troende forfedre forholdt seg til gjennom sekler.

    Kan du tenke deg hva man følte den gang, da hovedaltrene ble forlatt (og senere ofte fjernet og destruert), og man satte frem et bord hvor presten forrettet med ryggen til hovedalteret og dets tabernakel?! – Da den trestegene linje; Menighet – Prest og Gud ble brutt, i en etter-konsiliær praksis?! – Det var helt tydelig for de ”progressive”, at presten skulle bli ”en av oss” – og vi omtrent likestilt med Ham. Slik skulle fellesskapstanken om likhet virkeliggjøres. Kjenner man seg igjen i dagens konforme sosialdemokratiske likhetstanke, hvor alle verdier relativiseres til null?! En meget effektiv metode, for på sikt å kunne fjerne bundne historiske og religiøse tradisjoner, røtter og identitet. Ikke minst er det for ateistiske krefter viktig, å kunne ramme Den Katolske Kirke, som jo er grunnlaget for den religiøse og kulturelle utvikling, som blant annet er Europas grunnpilar for lærdom og visdom, kultur, historie og identitet de siste 2000 år. Denne massive bastion , som Den Romersk Katolske Kirke fremdeles er (betongkatolisisme?), er kanskje det siste vi har i dag, som forsvar mot den moralske-, sosiale- og normmessige destrukturering – samt gudløshet, vi nu opplever i deler av den såkalte ”rike” verden, dvs. i særdeleshet Vest-Europa og delvis USA.

    Så Maria, kanskje jeg skal snu på ditt ofte brukte uttrykk; reaksjonær – (som jeg tidligere her på Bloggen har forklart deg beve- og bakgrunn for) – du er selv en ganske så reaksjonær m.h.t. din redsel for den forandring til det normative katolske rituelle liv, som nu er i gang. Du har tidligere skrevet, at Kirken må ha mangfold hva gjelder liturgi og messefeiringens form. – Kirken kan ikke ha mangfold i den forstand, at messefeiringen kan celebreres etter “smak og behag”. Siden Kirken er overnasjonal og universell i sin religiøse natur, må også messefeiringen være så godt som lik og uniform i sin utøvelse hva gjelder liturgi og seremonielle former, over hele verden. Det latinske missalet for den romerske kirkedelen var så, og det skapte den enhet og samforstand romersk-katolske troende verden over trengte, – og oppskattet!

    Kirkens presteskap og dets biskoper er vårt mellomledd i åndelig og menneskelig forstand, og kommunikatører over for Gud – Den Allmektige. Det er helt naturlig, at presten vender seg opp mot Gud og Det Helligste sted i kirken; Høyalteret med tabernakelet (Guds egen bolig), – og Det Hellige Kors i Guds eget hus, som Kirken jo er! Under preknen er jo presten forøvrig alltid vendt mot menigheten, fordi presten da taler til oss, sin hjord, via Guds ord. Det er altså forskjell på å henvende seg til Gud på vegne av oss – og å henvende seg til oss på vegne av Gud. Disse to ting skjer begge i løpet av en ordinær messe.

    —————————-

    Bildene fra St. Pauls Kirke i Bergen sitt interiør (09.07.09), viser med all tydelighet den eksperimentelle iver etter å modernisere bort alt som var av originalitet i en kirke med sjel. Undertegnede var så heldig å få oppleve St. Pauls Kirke i dens gamle prakt (som meget ung yrkesmilitær), da ærverdige Msgr. F. J. Fischedick var sogneprest, like før ”forfallet” begynte.

    – Kan i denne forbindelse anbefale en bok, som kom ut i anledning Den Katolske Kirke sitt 100 års jubileum i Norge; ”Norvegia Catholika” – Moderkirkens gjenreisning i Norge 1843 – 1943. Forfattet av den norskfødte katolske prest Msgr. Dr. K. Kjelstrup i 1942. – I boken er det en mengde bilder av kirker og kapeller, slik de virkelig så ut, både av interiør og eksteriør. Samt klostre, katolske sykehus og skoler. Verket er meget solid skrevet om katolisismen i Norge og dets organisering. Meget leseverdig!

    Jeg deler derfor med glede Pastor Moi sitt syn på vår katolske kirke og dens vakre tradisjoner, og at disse nu kan gjeninnføres steg for steg i harmoni, med Den Romersk-katolske Kirkes historisk-betingede tidsperspektiv, som den evighetens kirke den er. Pave Benedikt XVI sin visjon, er også på dette felt harmoni, samhold og kirkelig enhet på troens- og tradisjonens grunn!

    ————————–

    Vil tilslutt også få Takke Sara, for velskrevne ord med en klar substans, som jeg som regel alltid støtter helhjertet. – Likeså til den alltid velinformerte Trond, en sann intellektuell berikelse!

    I likhet med mange godt skrevne kommentarer på Pastor Moi sin blogg, er disse to nevnte et Alfa & Omega for en ekte katolsk forståelse – og lærerikdom!

    Vennlig hilsen Tor.

  12. Så er det ei heller ikke den enkeltes subjektive “opplevelse” av noe som avgjør hvorvidt en sak forholder seg slik eller slik.

  13. Tor, ja jeg kan godt forstå at det må ha vært meget krevende å se TLM bli erstattet av NO, dersom man naturlig nok var “låst fast” i akkurat den liturgien. Spesielt når TLM nærmest ble forbudt, i allfall i praksis. Like smertefullt må det vel være dersom en nå skal begå samme feil igjen gjennom å påtvinge TLM eller iallfall NO messe feiret med presten vendt bort fra menigheten, dersom en er vant til å feire NO med prest og menighet rundt alterbordet.

    At du omtaler endring av St. Paul kirkes utsmykking og interiør som “forfall”, sier vel i grunnen mye om din holdning overfor NO. Kanskje det sier litt om din holding overfor Vaticanum II også? Ikke vet jeg. Mye av det du skriver om NO minner påfallende om de holdninger en finner hos såkalte “sedevakanter”. Og det er klart, om en misliker NO så sterkt som du gir uttrykk for, så kan en kanskje ikke ha så meget til overs for de paver som gjenniom sitt virke har bekreftet gyldigheten av NO og Vaticanum II. Jeg vil påstå at det er like sekterisk å være motstander av NO som det er å være motstander av TLM. Men jeg respekterer din mening — siden jeg er “et barn av Vaticanum II” er jeg absolutt for trosfrihet. Din mening er viktig, og det er fint at også dem som er skeptisk til/motstander av NO blir hørt. Det skal jo være særdeles høyt under taket i en katolsk kirke.

    ===

    trond, helt enig! Og derfor aksepterer jeg ikke et argument som bygger på at en subjektivt føler at det er vanskelig å være vendt mot Gud i bønn når en samtidig er vendt mot menigheten. Da er det bedre å se om det fins noe i Bibelen som kan opplyse oss — og det er det: Matt 18:20.

  14. Maria, du skriver;

    “At du omtaler endring av St. Paul kirkes utsmykking og interiør som “forfall”, sier vel i grunnen mye om din holdning overfor NO. Kanskje det sier litt om din holding overfor Vaticanum II også? Ikke vet jeg.” –

    En merkelig setning Maria, for du VET jo!

    For noen måneder siden avkrevde du undertegnede et svar på nettopp dette: om min holdning til, og mening om Det Annet Vatikankonsil. Utførlig svarte jeg deg. Du må da huske dette? – Videre kom jeg innpå min store respekt og aktelse for den nåværende Pave Benedikt XVI, samt liturgi, symbolikk og moderinfiserings-prosessens negative bivirkninger på 70-tallet. Dette har det vært skrevet om utallige ganger på denne bloggen, av mange – hvorav du selv, som en av de få, – som konsekvent og ivrig har forsvart NO og moderniseringsforsøkene….

    Å insinuere, at det jeg skriver “minner påfallende om de holdninger en finner hos såkalte “sedevakanter”, er et grovt overtramp, som du skulle kjenne deg for god til å gjøre bruk av. Men tidligere har du ment at jeg kanskje var SSPX-sympatisør – og alle er vi visst reaksjonære, om vi står deg selv for fjernt i liturgisk sammenheng osv. En for meg, selsom opplevelse, at en konvertitt stempler og båsesetter en innfødt katolikk med flere generasjoners katolisisme i blodet! – Men det er kanskje også litt av poenget, som du kanskje ikke helt forstår; Jeg forsvarer min barnetro. Jeg forsvarer Den Katolske Kirke, slik jeg kjenner den – og sist, men ikke minst; Jeg er en stor forsvarer av Pavedømmet, og dermed Hans Hellighet sin integritet og ære!

    Og, så du ikke skal misforstå; Når man støtter Pave Benedikt XVI så absolutt som jeg har gjordt, så anerkjenner man implisitt alle forgjengere….

    Du kan kalle meg hva som helst Maria, i prinsipp, for det forandrer jo ikke min virkelighetsoppfatning. Men jeg kan godt hjelpe deg med å være korrekt og saklig, hva gjelder mitt ståsted; verdikonservativ og tradisjonalist. I livssyn, tro og religiøse anliggende. Mere komplisert enn som så er det ikke.

    Når det gjelder ditt bruk av ordet “sekterisk”, så er det IKKE sekterisk å være i mot hverken TLM eller NO. Dette ordet kan ikke brukes i denne sammenheng. Og trosfrihet, Maria – hva har det med vår debatt å gjøre? Vi tilhører da ikke to forskjellige trossamfunn. Vi er begge katolikker når alt kommer til alt. Det er formene, tradisjon og fremføring vi diskuterer, ikke det grunnleggende kristne trosinnhold.

    Du skriver, at du er “et barn av Vaticanum II”, hvilket jeg så absolutt har forstått. Og jeg – Kanskje et barn av ALLE Vatikankonsil – så enkelt, – og så komplisert!

    Vennlig hilsen Tor.

  15. Maria:

    Jeg opplevde ikke at presten vendte seg mot Gud, den gang jeg gikk i den lutherske kirke. Ikke kunne jeg intuitivt forstå at presten måtte snu seg fra oss for å kunne vende seg mot Gud—som om ikke Gud var “midt iblant oss”.

    Men då er du faktisk i eit stort mindretal. Ja, faktisk. Eg har aldri møtt nokon som ikkje har opplevd at grunnen til at presten snur seg bort er at han snur seg mot altaret, som representerer at han snur seg mot Gud. Eg har aldri, i heile mitt liv som medlem i Dnk, opplevd dette som unaturleg, snarare tvert om! Kanskje er eg symbolsk retta av natur, men for meg er det heilt naturleg, fordi vi (1) ser at presten snur seg mot altaret, og (2) snur seg same vegen som oss.

  16. Maria,

    Du skriver: “trond, helt enig! Og derfor aksepterer jeg ikke et argument som bygger på at en subjektivt føler at det er vanskelig å være vendt mot Gud i bønn når en samtidig er vendt mot menigheten. Da er det bedre å se om det fins noe i Bibelen som kan opplyse oss—og det er det: Matt 18:20.”

    Jeg finner ingen subjektive argumenter mot versus populum i denne tråden som ikke har blitt støttet med objektive argumenter i tillegg. Derimot er det subjektivt (og protestantisk!) å bruke et bibelsted du selv har funnet som et objektivt argument for versus populum, istedenfor å la deg opplyse av Kirken, som av viktigere grunner har praktisert det motsatte i århundrer, og selv aldri har støttet dagens versus populum offisielt (Pius XII kritiserte denne praksis så sent som i 1947). Kirken foreskrev aldri den praksis vi ser idag; leser du i rubrikkene til 1970-missalet, vil du se at det stadig skilles mellom når presten “vender seg mot folk” og “vender seg mot alteret”. Det har aldri blitt vedtatt entydig at Novus Ordo skal feires med presten vendt mot menigheten gjennom hele messen, tvert imot er det grunn til å tro at Novus Ordo fortsatt skulle feires ad orientem, med versus populum bare på visse steder i liturgien.

    Du bruker uttrykk som “prest og menighet rundt alterbordet”, “presten vendt bort fra menigheten” og “står sammen rundt Vår Herres bord”. Dette tyder på en misforståelse rundt messens fokus: alteret er ikke først og fremst et måltidsbord vi skal samles rundt, men stedet for Jesu korsoffer. Fellesskapet er ikke viktigst i messen. Denne teologiske misforståelsen er dessverre altfor utbredt til at man kan la være å se sammenhengen mellom denne og alterets plassering. Versus populum har en virkning på menigheten som gjør at den misforstår sin rolle i messen, og blir derfor forvirret når presten snur seg “vekk”. Siden versus populum og versus Deum gir hver sin effekt, er det grunn til å prioritere den løsningen som sikrer effekten Kirken vil ha.
    Selv med et krusifiks på alteret står presten med ryggen til tabernaklet, noe som vel kan virke litt kunstig særlig hvis det i tillegg står et høyalter bak. Hvorfor holde på en praksis som skaper forvirring når man har en annen, testet praksis som er så utvetydig og også inneholder versus populum?

  17. Ad dette med måltidsbord: Det slår meg at det er nødvendig å skjelne mellom nattverden og kirkekaffen? I fullt alvor! Kirkekaffen, det norske “åttende sakrament”:-)

    I enkelte menigheter (bl.a. St. Hallvard i Oslo) er det, interessant nok i lys av dette, en tradisjon for å arrangere et “agape-måltid” på Skjærtorsdag. I likhet med kirkekaffen, finner dette agapemåltidet sted i menighetssalen – ikke i kirken.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)