sep 182009
 

Continuity-bloggen fant jeg en lenke til et intervjue med Fr Kramer, FSSP-presten i Roma (som er ansvarlig for kirken i Roma der den gamle messen feires daglig). Han ble nylig intervjuet på Vatikanradioen (på engelsk) om ulike spørsmålsstillinger rundt den gamle messen – intervjuet kan høres her (rm-format).

Jeg hørte det noskå korte intervjuet og Fr. Kramer sier at de har noen eldre som kommer i messen, siden de fortsatt liker den gamle foremn best, og er glade for at den nå er tilbake. Men det er flest mennesker under 25 som kommer til den gamle messen, fordi de elsker: “ordenen, symmetrien, disiplinen, konsentrasjonen, fokuset på bønn, og stillheten” som denne messen gir.

Fr Kramer sier også at Kirken tidligere hadde vært for streng, at det bl.a. var for lite kontakt mellom biskoper og prester. Samfunnet generelt var også strengt, man hadde kjempet seg gjennom depresjonen på 30-tallet, deretter krigen. Man var altså klar til å forandre en hel del av disse reglene (og det som ble oppfattet som for strengt), også i liturgien – men “senere har man forstått at man tømte ut barnet med badevannet”.

På Continuity-bloggen skriver Fr. Tim Finigan også dette om sin reaksjon på intervjuet: Another important consideration is the reverence with which Mass is celebrated. One side of the “mutual enrichment” is surely that with the celebration in the vernacular of the newer form of the Roman Rite, it is much less acceptable for the priest to gabble through the rite, paying little attention to the words, in order to finish the Mass as quickly as possible. I think that this has fed into the present-day celebration of the usus antiquior. You are probably not going to come across the celebration of Low Mass in fifteen minutes. In that sense too, there is no going back.

The usus antiquior does not encourage the priest to impose his own personality on the Mass – you say the prayers devoutly and carefully but without arbitrarily imposed delays. Nevertheless, I think that priests who say the EF Mass nowadays do not do so in irreverent haste.

For the celebration of the newer form in the vernacular, we can also learn from this mutual enrichment. The Mass is not the place for the priest to show off his communication skills, to entertain the congregation, or even to show how devout he is by his pauses, his pious emphasis of certain words, or his theatrical expression. Our task is to say Mass devoutly, and to allow the Holy Spirit to speak through the Liturgy itself.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)