I Aftenposten for noen få dager siden skrev den muslimske medisin-studenten, Mohammad Usman Rana, en ganske så positiv anmeldelse av Espen Ottosens bok; «Mine homofile venner». Der skriver han bl.a.:
«… man skal ikke bla mange sidene i boken før det fremgår at Ottosen har behandlet bokens tema på en empatisk, åpen og balansert måte. Det vil være for lettvint å avfeie boken som en konservativs tendensiøse budskap. For selv om Ottosen sannelig har overordnede hensikter med boken, er innholdet ærlig. Han har intervjuet sine venner med homofil orientering på en distansert måte. Hvert intervjuobjekt gir en usminket skildring av oppveksten, erkjennelsen av de homoseksuelle tilbøyeligheter og det aktive valget om å avstå fra å praktisere homofili grunnet overbevisningen om homofilt samliv og kristendommen som uforenlig.
Disse homofiles uortodokse valg om å båndlegge sin seksualitet skjønnmales heller ikke. Ottosen vier betydelig plass til utfordringer de syv har hatt. Noen av vennene hans lever i sølibat mens andre lever i heterofile ekteskap, stort sett med hell. De homofile vennene reagerer på dikotomien i norsk homodebatt, hvor det skisseres at enten lever man ut legningen og blir lykkelig eller man fortrenger den og det går galt. … «
Og han avslutter artikkelen sin slik:
«Det blir spennende å følge hvordan bokens budskap om kontroll over både hetero- og homoseksualitet blir mottatt i et Norge hvor ekshibisjonistisk, promiskuøs og ustyrlig seksualitet dyrkes og fremsettes som ideal for unge. Mine homofile venner bærer med sine overraskende og nye synsvinkler potensial til å bli en brannfakkel ikke bare i homodebatten, men i seksualitetsdebatten generelt.»