Det er med ganske mye forundring jeg på nytt oppdager at flere katolske lesere av denne bloggen ser ut til å ha svært store problemer med helt vanlig økumenisk aktivitet, dvs. å be og lese Biebelen sammen med andre kristne. Når de har problemer med noe så pass enkelt, lurer jeg på hvordan de stiller seg til Det annet Vatikankonsil, som bl.a. sier følgende i artikkel 3 av sitt dokument om økumenikk: Unitatis redintegratio:
3. Allerede fra begynnelsen av oppsto der visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen Paulus fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det hele fellesskap med den katolske Kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen. Nå lar det seg ikke gjøre å legge skylden for adskillelsen på dem som i dag blir født og opplært i troen på Kristus innenfor slike kirkesamfunn: De er tvert om gjenstand for den katolske Kirkes broderlige aktelse og kjærlighet. De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etableres nemlig dermed i et visst fellesskap med den katolske Kirke, om enn dette ikke er fullkomment. Mange og ofte alvorlige hindringer stiller seg nok fremdeles i veien for det fulle kirkelige fellesskap. De skyldes forskjellige motsetninger mellom disse kristne og den katolske Kirke i lærespørsmål og i oppfatningen av Kirken, av og til også i disiplinære spørsmål, og det er nettopp den økumeniske bevegelses mål å overvinne disse hindringer. Ikke desto mindre blir de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett navnet «kristne» på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av den katolske Kirkes barn.
Tar man dessuten i øyesyn de faktorer eller positive elementer som til sammen gir selve Kirken vekst og liv, står det fast at noen, ja, mange og viktige blant dem også kan finnes utenfor den katolske Kirkes synlige grenser: Guds skrevne ord, nådens liv, troen, håpet og kjærligheten sammen med andre gaver fra Den Hellige Ånd og en del synlige elementer. Alt dette, som har sitt opphav i Kristus og fører til ham, hører prinsipielt hjemme i Kristi ene Kirke.
Hos våre adskilte brødre utføres også ikke så få hellige handlinger som hører til den kristne religion. De er uten tvil egnet til virkelig å frembringe nådens liv – på forskjellig vis i henhold til den enkelte kirkes eller menighets situasjon -, og de må sies å være i stand til å åpne adgangen til frelsens fellesskap.
Til tross for de mangler vi tror de lider av, savner de adskilte kirker eller kirkesamfunn på ingen måte vekt eller betydning i frelsens mysterium. Kristi Ånd har nemlig ikke vegret seg for å bruke dem som midler til frelse, midler som henter sin kraft fra den nådens og sannhetens fylde som er blitt betrodd den katolske Kirke.
Dette betyr ikke at våre adskilte brødre – enten man nå betrakter dem enkeltvis eller som menigheter og kirkesamfunn – besitter den enhet som Jesus Kristus har villet gi alle dem som han føder på ny og skjenker sitt eget liv med det ene legeme og det nye liv som mål, den enhet som de hellige Skrifter og Kirkens ærverdige tradisjon bekjenner seg til. For den hele fylde av midler til frelse kan bare nåes ved Kristi katolske Kirke, den som er den universelle hjelp til frelsen. Vi tror nemlig at det er til apostelkollegiet alene, hvor Peter har forsete, at Herren har betrodd den nye pakts samtlige rikdommer, for at der skulle dannes et eneste Kristi legeme på jorden hvor alle som på en eller annen måte alt er knyttet til Guds folk, fullt ut skal innlemmes. Så lenge det vandrer her nede vokser dette folk, til tross for at det ennå i sine lemmer er utsatt for å synde, og det ledes kjærlig av Gud, ifølge Hans uransakelige beslutninger, inntil det i glede når frem til den evige herlighets fylde i det himmelske Jerusalem.
? Er det noen kommentarer du ikke publiserte? Jeg kan ikke se at noen har skrevet noe om å be sammen med ikke-katolikker…
Det er jo det man gjør denne uka i januar hvert år, Jana; har ordets gudstjeneste og ber sammen med ikke-katolikker. Men når det nevner dette, som jo er praktisk økumenikk, får jeg hver gang mange negative kommentarer.
Har ingen problemer med og si :»Ja og Amen» til Kirkens lære om økumenikk og som er gjengitt ovenfor. Det jeg synes er problematisk er når det til tider legges for liten vekt på «den hele fylde av midler kan bare nåes ved Kristi Katolske Kirke.»Denne delen tones ned kraftig. Var selv tilstede ved en «økumenisk gudstjeneste» i en kirke i Oslo for mange år siden, hvor katolske og ikke – katolske troende kunne kunne velge hvilket nattverdsbord de ville gå til. Slik falsk form for «økumenikk» glemmes ikke så lett.
Sverre D.
Jeg er glad for at du skriver dette, Sverre. Og det eksempelet du nevner var jo det samme som jeg nevnte i mitt første innlegg: «Holdninger til økumenikk kan selvsagt være feilaktige (f.eks. ble det et sted i Oslo hvert år denne uka feiret en slags “parallell-messe” mellom katolikker og lutheranere, noe som heldigvis opphørte i 2009).»
Vi må ikke glemme at det er en del tradisjonalister som ikke så lett kan tåle Vaticanum II. For dem er økumenikk ikke annet enn at protestanter vender tilbake til Den katolske kirke.
Jeg ser ikke noe problem med å be sammen med ikke-katolikker, så lenge det ikke betyr at det å være katolsk eller luthersk (for eksempel) er likegyldig. Og det betyr det ikke engentlig. Min erfaring av det norske web-området som «åndelig ødemark» gjorde blant annet at jeg har endret mitt syn på protestantene. Det er så hyggelig å møte en annen kristen midt i dette stadig mer hedenske nettsamfunnet at vi føler brødre lettere enn når man bare ser på den andre fra sitt eget åndelige hjemland, om jeg får si det sånn (håper det er forståelig!). Jeg har skaffet meg flere nettvenner på den måten. Vi ber ikke sammen, men for hverandre.
Og til Augustin: paver pleier å si at ALLE trenger å omvende seg når det gjelder økumenikk. Men ikke alle på de samme grunner, og til det samme. For oss katolikker vil det si at jo mer vi virkelig er og oppfører oss trofast mot Kirkens lærere, jo mer vi gjør for enheten.