jan 212010
 

Alle kjenner til det andre Vatikankonsil, men hvor mange er det som leser dokumentene derfra? Jeg nevnte nylig konsilets dokument om økumenikken, og her vil jeg vise til dokumentet om kirkens forhold til de ikke-kristne religioner. «Declaratio de Ecclesiae habitudine ad religiones non-christianas» – «Nostra aetate», vedtatt av det annet Vatikankonsil og promulgert av pave Paul VI 28. oktober 1965. (Alle dokumenter fra konsilet kan leses på norsk på katolsk.no.)

‘Nostra aetate’ skriver om at katolikker bør ha et best mulig forhold til alle mennesker, men samtidig må vi holde klart for oss at utgangspunktet her er ganske forskjellig fra det som gjelder i forholdet til andre kristne. Der sies det nemlig: “De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etableres nemlig dermed i et visst fellesskap med den katolske Kirke … … blir de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett navnet «kristne» på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren … ”

Om forholdet til ikke-kristne sier konsilet bl.a.:
“1. I vår tid, når menneskeslekten stadig sterkere forenes og folkene i stadig større grad forbindes med hverandre, betrakter Kirken med tiltagende oppmerksomhet sitt eget forhold til de ikke-kristne religioner. Fordi den er satt til å fremme enheten og kjærligheten mellom menneskene, og dessuten også mellom folkeslagene, legger den her mest vekt på det som menneskene har felles og det som fører dem til øket samhørighet.

Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden. De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle, inntil de utvalgte forenes i Den hellige Stad, som Guds klarhet opplyser og hvor alle folkeslag vandrer i Hans lys.

Menneskene venter av de forskjellige religioner et svar på sine egne kårs dunkle gåter, som i dag like så vel som før i tiden rører ved det dypeste i menneskehjertet: Hva er mennesket? Hva er meningen med og målet for vårt liv? Hva består det gode i? Hva består synden i? Hvor kommer lidelsen fra og hvilket mål har den? Hvor er veien til den sanne lykke? Hva er døden, dommen og lønnen etter døden? Og hva er endelig dette ytterste og usigelige mysterium som omfatter vår tilværelse, vårt opphav og vårt mål?
De forskjellige ikke-kristne religioner

2. Fra gammelt av og til vår egen tid finnes der hos de forskjellige folkeslag en viss fornemmelse av denne hemmelighetsfulle kraft, som virker i naturens gang og i menneskenes liv, ja, der finnes stundom en erkjennelse av den Allerhøyeste eller også av Faderen. Denne fornemmelse og denne erkjennelse gjennomtrenger deres liv med en inderlig religiøsitet. … …

Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den Sannhet som opplyser alle mennesker. Men den forkynner også, og den skal bestandig forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14, 6), i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg.

Kirken oppfordrer altså sine barn til med klokskap og kjærlighet å ta opp samtalen og samarbeidet med tilhengere av andre religioner, for både å vidne om den kristne tro og livsholdning, og erkjenne, tjene og fremme de åndelige, moralske, sosiale og kulturelle verdier som finnes hos de andre.”

  20 Responses to “Om katolikkers forhold til ikke-kristne – Nostra aetate”

  1. Pastor,

    kjenner du Pave Pius XIs encyklika “Mortalis Animos” om religiøs enhet fra 1928? Hovedpoenget der er at “It is clear why this Apostolic See has never allowed its subjects to take part in the assemblies of non-Catholics: for the union of Christians can only be promoted by promoting the return to the one true Church of Christ of those who are separated from it, for in the past they have unhappily left it.”

    Denne og samtlige prekonsiliære uttalelser fra Vatikanet om religiøs enhet har dette budskapet. Er det da så “forundrende” at noen katolikker har “svært store problemer med helt vanlig økumenisk aktivitet”, hvis alle prekonsiliære magisterielle uttalelser om emnet bekrefter deres holdning? I gamle skriftespeil er det en synd å lese ikke-katolsk litteratur eller delta på noen form for ikke-katolske religiøse arrangementer. Det er sant at kristne kirkesamfunn står nærmere Kirken enn ikke-kristne religioner, men de fornekter vesentlige ting i Kristi lære og er av egen fri vilje ikke i kommunion med Kristi jordiske stedfortreder. Felles bønn med protestanter signaliserer at deres situasjon ikke er noen hindring for et slikt samkvem – men påstår man det, bør man være klar over at dette er en holdning i Kirkens tradisjon som er historisk sett lite “vanlig”, og som har blitt advart mot før, av hensyn til sjelers frelse. Dersom Kirkens mål fortsatt er å frelse sjeler ved å konvertere dem, på hvilken måte hjelper slike økumeniske møter og bønnesamlinger der man fokuserer på ting man deler uten samtidig å arbeide for å være i samme kirke? Det hadde vært fint å få en forklaring på dette.

    Fra Mortalium Animos: ” (…) It is clear that the Apostolic See cannot on any terms take part in their assemblies, nor is it anyway lawful for Catholics either to support or to work for such enterprises; for if they do so they will be giving countenance to a false Christianity, quite alien to the one Church of Christ. (…) John himself, the Apostle of love, who seems to reveal in his Gospel the secrets of the Sacred Heart of Jesus, and who never ceased to impress on the memories of his followers the new commandment “Love one another,” altogether forbade any intercourse with those who professed a mutilated and corrupt version of Christ’s teaching: “If any man come to you and bring not this doctrine, receive him not into the house nor say to him: God speed you” (11 John 10).”

  2. Det er alvorlige spørsmål du stiller, Sara, og jeg skal bare svare delvis på dem, på tre måter:

    1. Det er et svært vikrig prinsipp for pave Benedikt, og for de fleste konservative teologer, at Vatikankonsilet skal tolkes i kontinuitet med Kirkens tidligere lære – og man skal altså ikke forsøke å finne motsetninger mellom konsilet og Kirkens tidligere lære (som du nok her gjør). I praksis har tradisjonalistene og de liberale her funnet hverandre, ved å bruke en tolkningsnøkkel som fokuserer på bruddet med tradisjonen – men denne holdingen har Ratzinger altså i svært mange år prøvd å motarbeide.

    2. Vatikanet (the Holy Office)kom 20/12-49 med en instruksjon kalt Ecclesia Catholica (eller De Motione Oecumenica), som tillot katolikker både å be sammen med protestanter, samt å samtale med dem om moral- og trosspørsmål. Denne tillatelsen var mer begrensa enn den vi kjenner i dag, og kan vel sees som et mellomstandpunkt mellom dokumentet fra 1928 som du nevner, og dagens situasjon.

    3. Hvis ikke katolikker og andre kristne har noe med hverandre å gjøre, vil disse ikke kunne vite hva Den katolske Kirke står for, og derfor heller ikke ha noen grunn til å konvertere. Personlig lærte jeg Den Katolske Kirke å kjenne gjennom økumenisk samarbeid i en fem års tid, og da forstod jeg først at lutheranere (som jeg var) og katolikker hadde mye mer felles enn jeg hadde trodd, så mye at jeg ikke så noen problemer med å være katolikk. Dernest begynte jeg så å se alvorlige problemer i min egen tradisjon (mangel på apostolisk suksesjon og et magisterium først og fremst), noe som førte til at jeg ble katolikk.

  3. Takk Sara fordi du bringer frem i lyset førkonsiliære dokumenter. Som synes å bli oversett/avskaffet etter Vatikankonsil II.
    Er det noe rart en blir forvirret ??

    Sverre D.

  4. Jeg kan ikke riktig forstå at noen her trenger bli forvirret; dokumenter fra paven/Vatikanet om praktiske spørsmål (her: bestemmelser fra 1928 om hvordan man skal forholde seg til kristne utenfor Den katolske Kirke) gjelder inntil de blir erstattet av nye bestemmelser. (Og som jeg nevnte ble disse bestemmelsene allerede forandra i 1949.)

    Og hva katolikker kan og bør gjøre denne bønneuka for kristen enhet 2010 trenger ingen være i tvil om – og pave Benedikt går som vanlig foran med gode eksempler; i sine angelusbudskap, onsdagsaudiens og den avsluttende store økumeniske gudstjenesten i Pauluskirken utenfor murene mandag 25/1.

  5. Greit Pastor Oddvar. Da kan altså Pave Pius XIs encyklika som Sara nevnte, bare glemmes ?

    Sverre D.

  6. Dokumentet fra 1928 må gjerne studeres, men det skal litt til å kunne finne fram når pavene/Kirken gjennom århundredene har uttalt seg gang etter gang (i hvert tilfelle applisert på sin egen tid) om nokså like spørsmål. Her kan man på katolsk.no finne ganske mange slike dokumenter – http://www.katolsk.no/info/vatikanet/ – for å illustrere hvor komplekst dette blir.

    Men vanlige lekfolk og prester trenger egentlig ikke bekymre oss om disse spørsmålene, siden Magisteriet stadig forteller oss hvordan ting skal forstås. (Men når gjeldende regler brytes – som du Sverre nevnte tidligere ang økumenikk – bør man melde dette til høyrere kirkelig myndighet, slik at det blir satt en stopper for det.)

  7. Jeg lurer på hvor mange som ta Pavens ord på virkelig alvor og går i messen hos f.eks SSPX, av “ekumeniske” grunner.

  8. Når forstår jeg ikke hva du mener, Tornd.
    Mener du at noen tar pave Pius XIs ord på alvor, men ignorerer pave Benedikt XVI? Å sette en pave opp mot en annen er i så tilfelle svært ikke-katolsk – det bryter med hele den katolske Kirkes måte å tenke på.

  9. Neida, det er ikke det jeg sier. Jeg spør om noen tar Benedikts ord på alvor og for eksempel avlegger SSPX en visitt i ekumenisk ånd.

  10. Etter det jeg skjønner er det mulig å gå i sspx – messer, i “nødsfall” og dersom en ikke har “skismatiske” holdninger..
    Jeg fikk ikke helt tak i svaret fra deg Pastor Oddvar: Skal en helt gå bort fra pave Pius XIs førnevnte encycklika ? Oppfattet at dagens katolikker skal holde seg til dagens ordninger, og slik må det være.
    Men må også innrømme at å gå ikke katolske sammenhenger er et “ork”. En masse fine ord om enhet, men virkeligheten er en helt annen. Ingen vil egentlig gi slipp på noe av ens eget “arvegods”.

    Sverre D.

  11. Jeg er glad for klargjøringen fra deg, Trond.
    Å ha et så godt forhold som mulig til SSPX er riktig, men å delta (og også motta kommunion) i en av deres messer vil være problematisk – bl.a. siden de skjer i vårt bispedømme uten vår biskops godkjennelse.

  12. Sverre
    Denne og andre encyklikaer av Pius XI (og andre paver) må man gjerne lese, og lære av, men når det gjelder enkelte praktiske bestemmelser i hans encyklika, må disse vike til fordel for bestemmelsene som gjelder i dag.

    Økumeniske gudstjenester kan være et ‘ork’ (noen ganger), det er jeg enig i. Det er jo også slik at økumenikken i nokså stor grad har gått litt i stå de siste åra. Det må vi egentlig beklage, og det kan forklares med at avstanden har økt til enkelte kristne grupperinger (pga deres liberale teologi), det kan være at de nå ser at de urealistiske håpene om full kommunion med oss katolikker må oppgis, etc.

  13. (…) I praksis har tradisjonalistene og de liberale her funnet hverandre, ved å bruke en tolkningsnøkkel som fokuserer på bruddet med tradisjonen (…)

    La meg starte med å presisere at jeg kun er en enkel legmann og slettes ingen lærd teolog. Med andre ord, så får pastoren ha meg unnskyldt hvis jeg har tungt for å forstå noe som kanskje burde være helt innlysende: 1.) At Kirkens lære ikke har endret seg dramatisk i sitt forhold til ikke-katolske kirkesamfunn og 2.) at Saras naturlige bekymring for bruddet i kontinuiteten bare skyldes misforståelser og bruk av feil ”tolkningsnøkler”.

    I en av de tidligste norske katekismebøkene (”Katolsk katekismus, St. Olafs-trykkeri 1897) heter det at ”(…) ikke-katholske kirkesamfund hverken er eller kan være enige” og at katolikker faktisk bryter Guds første bud når de ”deltager i eller bivaaner vildfarende religioners gudstjenestlige sammenkomster, religionsøvelser eller sakramenters forvaltning”. En slik utvetydig, ærlig og kompromissløs måte å ordlegge seg på var helt vanlig i den katolske litteraturen før konsilet. I dag lærer Kirken oss at ”Enheten virkeliggjøres gjennom omvendelse av hjertet, bønn, broderlig kjennskap til hverandre og teologisk dialog” (Den katolske kirkes katekisme, St. Olav forlag 2007) og ikke via konvertering til moderkirken. Finnes det virkelig ingen motsetning her?

    Jeg ønsker ikke å diskutere økumenisk dialog som sådan i dette innlegget, men å poengtere at Kirken umulig kan forkynne den samme læren i dag som hun gjorde før 1960-årene? Hva er det Sara og jeg ikke forstår og hvilke ”tolkningsnøkler” er det vi mangler for å se en kontinuitet i Kirkens lære om økumenikk? Organisasjoner som ”Også vi er kirken” er i alle fall klar i sin tale, når de gladelig forkynner at Kirken har endret sitt forhold til andre religioner etter konsilet og at disse reformimpulsene til og med burde gå enda lenger. Om modernistene bedriver vranglære eller ei, så jeg kan i alle fall respektere det faktum at de ikke tåkelegger sin liberale agenda.

  14. Christan B.
    Det første jeg merker meg er at du ser ut til å blande sammen begrepene lære (dogme) og disiplin. Vi snakker jo om hvordan den begrensede enheten vi har med andre kristne kan komme til uttrykk; et praktisk spørsmål, ikke et dogme. (Og at disiplinen kan forandres, er en helt annen sak.) Tidligere var man svært redd for det man kalte “indifferentisme”, og tolket nok deltakelse i protestantiske gudstjenester som en likegyldighet til katoslk lære, og det var kanskje korrekt at protestantene også ville oppfatte det slikt den gangen. Nå har Kirken sagt at det ikke lenger fører til en slik misfortåelse (om det gjøres riktig) når man viser den begrensede enheten ved å delta i ordets gudstjeneste sammen med protestanter – men felles messefeiring er selvsagt forbudt, for det ville være et falsk signal, og uttrykke en enhet vi ikek har.

    Dessuten er prinsippet om at Kirken ikke taler mot seg selv svært sentralt; og om ikke en enkel prest eller enkel lekmann fullt ut forstår hvordan Magisteriet her tenker, så godtar vi det i lydighet.

    Ditt sitat fra katekismen finner jeg ikke, hvilken paragraf er det?

    Og ditt siste eksempel syns jeg var litt uheldig; at liberale grupper står for en slik bruddets hermeneutikk vet vi jo fra før, men det betyr ikke at det er korrekt.

  15. Deler din bekymring Christian B ! Jeg skjønner ikke hvorfor konvertering til moderkirken utelukkes så fullstendig i økumenisk sammenheng. Det synes som det er et brudd mellom “katolsk katekismus” (1897) og dagens katekisme (2007). Men forhåpentligvis vil vår nåværende pave rette opp feilgrep som er gjort. TLM er et eksempel.

    Sverre D.

  16. Men Sverre, konvertering utelukkes ikke i det hele tatt, hvor har du det fra? (Og her må man igjen skille mellom hvordan Kirken sier (og pave Benedikt viser) at økumenikk skal praktiseres, og feil som enkelte prester (og andre) kan komme i skade for å gjøre.)

  17. Ad siste kommentar til P. Moi: Setter pris på setningen din ” Dessuten er prinsippet om at Kirken ikke taler mot seg selv svært sentralt; og om ikke en enkel prest eller enkel lekmann fullt ut forstår hvordan Magisteriet her tenker, så godtar vi det i lydighet.”
    De fleste som utaler seg her, kjenner jo både katekismen (den nye og et par gamle), de respektive dokumentene fra det siste konsil og dokumentene fra før og jeg brakte opp sist et par setninger fra Troskongregasjonen anno 2007. Det er bare ærlig å si at saken er meget problematisk. Som en lydig katolikk sier man samtidig “ubi Petrus, ibi Ecclesia” og retter seg etter paven. Ekumenisme i praksis viste han jo oss med anglikanere. De konverterer, sant nok, men samtidig får de beholde sitt “arvegods”, slik som Sverre kaller det.
    Jeg for min del gleder meg stort til den kommende “Gherardini – diskusjon” som vil sette lys på nettopp disse uklarheter. Meg bekjent finnes boken hans “Vatikan II: En åpen diskusjon” fremdeles bare på italiensk, fransk og spansk.

  18. Pastor Oddvar: Jeg prøver å si at “konvertering” utelates i økumeniske dialoger. Tar jeg feil, vil jeg gjerne vite det.

    Sverre D.

  19. Når jeg skrev kommentaren ovenfor gikk jeg ut fra pavens “Nostra aetate”..og der kunne jeg ikke lese noe om viktigheten av å konvertere til Moderkirken. Førkonsiliære forhold er virkelig slående. Men jeg vil være lydig mot Kirken, tross alt..

    Sverre D.

  20. Når man har økumeniske kontaketer (på ulike plan), er det slik at om en protestant ønsker å konvertere, så er han hjertelig velkommen til det. Jeg tror også at veldig mange protestantiske pastorer og teologer som har konvertert, har gjort dette fordi de gjennom (økumenisk) kontakt med Den katolske Kirke, har forstått at katolikkenes tro er mye likere deres egen enn de først trodde, dernest at de ser svakheter i sin egen tro, som gjøre de ønsker å konvertere.

    Men økumenikk er mange ting; det kan være praktsik samarbeid om et moralsk spørsmål (som i ekteskapstematikken i Norge nylig), en formell dialogprosess (der man skal prøve å komme fram til større forståelse for hverandres syn, og om mulig komme til større enighet), en gudstjeneste (for å bli bedre kjent og dele det man har felles) etc.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)