Ole Martin Stamnestrø skriver i siste del av sin artikkel i St Olav (som jeg også nevnte HER) hvordan pave Benedikt ønsker å fremme en forståelse av Vatikankonsilet som en kontinuitet av Kirkens tidligere historie, og hvordan han gjennom sin frigjørelse av den tradisjonelle latinske messen ønsker å sørge for at en slik kontinuitet kan gjenoppstå innenfor liturgien. Slik av slutter han artikkelen:
Det kan på dette punkt være klargjørende å vende tilbake til Benedikt XVI. Det er et tankekors at nettopp den pave som mens han var kardinal, ofte ble ansett som en varm forkjemper for romersk sentrafisme på bekostning av kollegialitet, ja som en erke-ultramontan sønn av Det første Vatikankonsil, har tatt til orde for en begrensning av den mulighet Paven har til å forme liturgien. I Liturgiens ånd skriver Ratzinger:
«Etter Det annet Vatikankonsil oppstod et inntrykk uti at paven egentlig kunne avgjøre alt når det gjaldt liturgi, og fremfor alt når han handlet på oppdrag av et økumenisk konsil. Til slutt gikk ideen om at liturgien er noe som er gitt på forhånd, og ikke er åpent for tilfeldige påfunn, i betydelig grad tapt i Vestens offentlige bevissthet. Men i virkeligheten har Det første Vatikankonsil på ingen måte definert paven som en absolutt monark, men tvert imot som en garantist for at man er lydig overfor Guds ord. Hans fullmakt er bundet til trostradisjonen – og dette er avgjort gyldig også innenfor liturgiens område. Liturgien blir ikke «laget» av myndigheter. Paven kan bare være en ydmyk tjener som vokter dens rette utvikling og dens fortsatte integritet og identitet.»
Her tar Paven et oppgjør med progressive liturgikere som Bugnini og Marini. Samtidig er det viktig å understreke at Pavens analyse skiller seg vesentlig fra tradisjonalister som Reid og Hemming, Paven påpekte i sin Juletale til den romerske kurle i 2005 at de progressive og tradisjonalistene bruker samme tolkningsnøkkel for å forstå Det annet Vatikankonsil, nemlig «bruddets hermeneutikk». Forskjellen ligger i at konsilet for tradisjonalistene fortoner seg som et tragisk brudd med katolsk tradisjon, mens det for de progressive representerer en ny pinse. I begge tilfelle ansees konsilet som et klart brudd med den forutgående katolisisme formet av middelalder og motreformasjon.
Paven avviser som kjent denne «bruddets hermeneutikk» og ønsker å fostre en tolkning av Det annet Vatikankonsil tuftet på «kontinuitetens hermeneutikk». Paven slutter seg til både paragraf 23 og paragraf 22 av Sacrosanctum Concilium – både organisk vekst som et grunnprinsipp i liturgisk fornyelse, og en respekt for det kirkelig embede som den legitime fortolker av den praktiske iverksettelse av dette prinsipp. Av denne grunn bruker han sin autoritet til å oppmuntre til en gjenopptagelse av Sacrosanctum Conciliums visjon for liturgisk fornyelse. En fornyelse som finner sted innenfor rammene av Vestkirkens liturgiske tradisjon og i organisk kontinuitet med denne liturgiske tradisjon.
Imidlertid har Vestkirkens liturgiske tradisjon mange steder gått i glemmeboken siden slutten av 1960-tallet. Det nye som ble innført, stod ikke i et organisk forhold til det gamle, og det har derfor vært nødvendig å gjenoppdage denne tradisjonen for å kunne forstå hva som er rammeverket for fornyelse. Derfor promulgerte pave Benedikt XVI sitt motu proprio Summorum Pontificum vedrørende tridentinerinessont (for å bruke et noe misvisende begrep – det tridentinerkonsillet promulgrrte, var jo ikke et produkt av 1500-tallet, men simpelthen den messeform som nærmest uforandret var blitt feiret i Roma så lenge Kirken kan huske). Summorum Pontificum er altså ikke nødvendigvis først og fremst å forstå som en håndsrekning til en liten gruppe lefebvrister, men som en gave til hele Kirken.
Summorum Pontificum er en påminnetse til den nye messen om noen grunnleggende liturgiske prinsipper (som liturgiens Gud-vendte retning), og det er et utgangspunkt for liturgisk fornyelse i tråd med Det annet Vatikankonsils liturgikonstillisjon Sacrosanctum Concilium. Dokumentet er ikke et forsøk på å skru klokken tilbake, men er tvert imot fremadrettet, idet det staker tit kursen for videre liturgisk fornyelse. Paven bruker med andre ord sin autoritet til å minne oss om at Paven ikke har ubegrenset autoritet til å bedrive liturgireform, mens han fremmer Det annet Vatikankonsils ønske om liturgisk fornyelse i pakt med prinsippet om organisk utvikling, og anerkjennelsen av at liturgien også har en egen – om ikke ubegrenset og absolutt – iboende autoritet.
Tack fader för att du lägger upp dessa artiklar från St. Olav! I Sverige verkar det nästan som om frågan ska «tigas ihjäl». Signum har varken tagit upp kontinuitetens hermeneutik eller liturgifrågan. Det är mycket märkligt. I vår tid med internetinformation så skaffar sig såklart de med intresse all information sig själva, men samtidigt undrar man varför de svenska katolska tidskrifterna låtsas som om inget hänt. Internettidskriften Katolsk observatör är dock ett undantag.