jan 242010
 

I forbindelse med økumeniske temaer har jeg fått spørsmål om hvordan dogmet “Utenfor Kirken ingen frelse” skal forstås. Katekismen svarer på dette (nokså balansert vil jeg si, med ganske stor åpenhet for dem som ikke kjenner Kirkens lære) , og nedenfor refererer jeg også til en grundigere diskusjon om dette spørsmålet. Slik uttrykker katekismen seg:

846. Hvordan skal man forstå denne påstanden som kirkefedrene så ofte gjentar? Positivt uttrykt betyr den at all frelse kommer fra Kristus, hodet, gjennom Kirken som er Hans legeme:

Med støtte i Den Hellige Skrift og i Tradisjonen lærer kirkemøtet at Kirken, i den skikkelse den vandrer i her på jorden, er nødvendig for frelsen. For Kristus alene er mellommannen og veien til frelse, og Han blir nærværende for oss i sitt legeme som er Kirken. Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den.

847. Det utsagnet angår ikke dem som, uten at det kan være tale om feil fra deres side, er uvitende om Kristus og Hans Kirke:

For de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi Evangelium og Hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte, og under nådens innskytelser prøver å leve etter Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet, kan nå frem til den evige frelse.

848. “Selv om Gud kan føre mennesker, som – uten egen skyld – ikke kjenner Evangeliet, på veier, som kun Han kjenner, til troen, “uden hvilken det er umuligt å ha Hans velbehag” (Hebr 11, 6), så er det for Kirken allikevel både nødvendig og en hellig rett å forkynne Evangeliet” for alle mennesker.

Gå selv til katekismen og se sammenheng og fotnoter HER, og en lang og grundig diskusjon om hva kirkefedre og kirkemøter sier om spørsmålet fins HER. Bl.a. sier enkelte kirkefedre og paver følgende:

St. Irenaeus has one passage which might be considered restrictive. But in many other places he takes a very broad view: “There is one and the same God the Father and His Logos, always assisting the human race, with varied arrangements, to be sure, and doing many things, and saving from the beginning those who are saved, for they are those who love God, and, according to their age (genean) follow His Logos.” … …

We found restrictive texts in Hermas, St. Justin, St. Irenaeus, Clement of Alexandria, Origen, St. Cyprian, Lactantius, St. Augustine, St. Cyril of Alexandria, and St. Fulgentius. There are also five Magisterium texts that seem restrictive.

We found broad texts much more widely. v Only three of the above ten Fathers who have restrictive texts lack broad texts: St. Cyprian, Lactantius, and St. Fulgentius. All others, plus many more, do have them.

Broad texts are found in: First Clement, St. Justin, Hermas, Second Clement, St. Irenaeus, Clement of Alexandria, Origen, Hegemonius, Arnobius, Eusebius of Caesarea, St. Gregory of Nazianzus, St. John Chrysostom, St. Ambrose, St. Augustine, St. Prosper, St. Nilus, St. Cyril of Alexandria, Theodoret, St. Leo the Great, St. Gregory the Great, Primasius, and St. John Damascene. We added two samples of later writers with broad texts: Haymo and Oecumenius.

……… …….

Pius IX, in “Quanto conficiamur moerore” of August 10, 1863, taught:

“God . . . in His supreme goodness and clemency, by no means allows anyone to be punished with eternal punishments who does not have the guilt of voluntary fault. But it is also a Catholic dogma, that no one outside the Catholic Church can be saved, and that those who are contumacious against the authority of the same Church (and) definitions and who are obstinately (pertinaciter) separated from the unity of this Church and from the Roman Pontiff, successor of Peter, to whom the custody of the vineyard was
entrusted by the Savior, cannot obtain eternal salvation.”

This is a most significant text. For in it Pius IX stressed both the broad view, and the need of membership. Further, Pius IX is noted for his insistent condemnation of indifferentism, as we see in this passage just quoted, and in his strong-sounding “Quanta cura.” So Pius IX does not deny the obligation to formally enter the Church if one knows the truth–that would be indifferentism– but he still could give a very broad statement which means that if one keeps the moral law as he knows it, somehow the other requirements will be met–though the Pope does not explain how. (At the end of this appendix we will try to explain how.) Yet he does help us by the words “contumacious . . . obstinate” which clearly show he has in mind those who culpably reject the Church. …

On August 9, 1949, the Holy Office, by order of Pope Pius XII, and basing itself on the teaching of Pius XII in his Mystical Body Encyclical, condemned the error of Leonard Feeney who held that those who failed to enter the Church formally, even with no fault of their own, could not reach salvation. The decree says:

“It is not always required that one be actually incorporated as a member of the Church, but this at least is required: that one adhere to it in wish and desire. It is not always necessary that this be explicit . . . but when a man labors under invincible ignorance, God accepts even an implicit will, called by that name because it is contained in the good disposition of soul in which a man wills to conform his will to the will of God.”

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)