Pastor Dr. teol. J. van der Burg ga i 1966 ut et hefte med tittel: Om Livets mening – Og med undertittel: Hvorfor gir ikke Gud oss med én gang den himmelske salighet? Hvorfor må vi først gjennomgå dette jordeliv med den fare å miste vår salighet?
Det er en ganske kort hefte – som kan leses i sin helhet her, og lastes ned som pdf-dokument her – og slik starter det:
GUD HAR SKAPT OSS FOR ET EVIG SALIG LIV ETTER DØDEN
Både Bibelen og vår fornuft sier oss at vi ikke er skapt bare for dette jordiske liv. Gud har lagt i vår natur en lengsel etter en evig og fullkommen lykke, altså noe som uendelig overgår det vi kan få i det nåværende liv. «Et menneske, født av en kvinne, lever en stakket tid og er fullt av elende» (Job. 14, 1). Tanken på døden (dvs. jordelivets slutt, som dyrene ikke har noe begrep om) ville forbitre enhver livsglede, hvis vi ikke kunne håpe på et annet liv.
Som fornuftsvesener eier vi mennesker ikke bare sanselige begjæringer, men også en sannhetstrang, særlig en trang etter å kjenne Gud. Her i livet kan denne sannhetstrang umulig bli tilfredsstillet.
Og hvor mange mennesker må ikke utstå seerlig store lidelser, som de vet ikke vil opphøre så lenge de lever: uhelbredelig syke, blinde, døve, invalide, osv.?
Det ville stride mot Guds kjærlighet og visdom hvis han, som er allmektig, ikke hadde skapt oss for noe annet enn dette kortvarige kummerfulle liv på jorden, hvor det ikke er noen proporsjon mellom det vi attrår, og det vi får.
Troen på et liv etter døden er også et nødvendig grunnlag for det moralske liv. Uten denne tro ville den menneskelige egoisme miste sin viktigste tøyle.
Faktisk har derfor alle folk til alle tider vært overbevist om at det nåværende liv ikke er det eneste.