okt 302010
 

Jeg har nå skannet inn pastor van der Burgs hefte fra 1971: Skal vi tale i tunger? Det kan leses i sin helhet her. Først skriver han om hvordan de frie nådegavene forholder seg til Kirkens lærembede (de skal underordne seg dette), men han nevner også i slutten av denne delen de frie bønnesamlingene som en mulighet for de friere gavene. Les selv (litt forkoret og bibelhenvisningene er tatt bort):

OLDKIRKENS ORGANISASJON

Det er feilaktig å mene at kristendommen opprinnelig bestod av en mengde uavhengige frimenigheter under direkte ledelse av den Hellige Ånd alene ved hjelp av mirakuløse åndsgaver, så som profeti dg tungetale. Av mange steder i Bibelen fremgår at Jesus ville forene de troende til ett samfunn, én “kirke”, en “hjord” under ledelse av en øvrighet.

Den første kirkelige øvrighet var apostlene, Jesu “sendemenn”, som han gav en særlig sendelse (myndighet) til å lære, å forvalte sakramentene og å styre de troende. Denne tredobbelte sendelse var en delaktiggjørelse i Jesu egen sendelse som profet (lærer), prest og konge. “Likesom Du har sendt meg til verden, har også jeg sendt dem til verden”. Apostlenes Gjerninger og apostelbrevene vitner klart om den lederstilling apostlene hadde som lærere, nådeforvaltere og lovgivere. Jesus gav uttrykkelig tilkjenne at apostlene skulle utøve disse embeter “inntil verdens ende”, nemlig gjennom etterfølgere som de måtte overdra dem til.

Om-kirkelige embetsmenn med navnet “presbyteroi” og “episkopoi” taler det Nye Testamente ofte. Det var ikke menighetene selv som innsatte dem. Menighetene tok nok ofte del i valget av kandidatene, men det var apostlene, som “innsatte prester for dem (de troende) i hver menighet”.

Navnene “episkopoi” (tilsynsmenn) og “presbyteroi” blir i Bibelen ofte brukt om hverandre. Likevel vises det tydelig at det blant de kirkelige embetsmenn som apostlene innsatte, var noen som stod over de andre og som alene hadde fått makt til å meddele de geistlige fullmakter til andre, m.a.o. var biskoper i den betydning vi bruker dette ord. Således var Timoteus biskop i Efesus og Titus biskop på Kreta.

Blant apostlene innsatte Jesus Peter til den øverste leder, “klippen”, som ved sin fasthet i troen måtte “styrke brødrene”. Også dette embete var ment som en blivende institusjon: Pavedømmet. Det ville være uforståelig hvis Jesus hadde bestemt et slikt embete bare for apostlenes tid, for da var det ikke så påkrevet. Jesus gav til kjenne at denne klippe ville gjøre at hans kirke aldri skulle gå til grunne. Men Peters personlige arbeid den korte tid han levde, var ikke så betydningsfullt at det kunne hindre at dødsrikets porter noen gang ville få makt over kirken. Derfor må vi anta at Jesus med denne klippe har tenkt på Peter som lever videre i sine etterfølgere. Av historien fremgår også at biskopene av Roma, hvor Peter døde, fra de eldste kristentider av opptrådte som og av kirken ble anerkjent som arvtagere av Peters klippeembete. … …

Profeti og tungetale har aldri kunnet erstatte det kirkelige læreembete. De alminnelige troende hadde lov til å “tale til oppbyggelse, formaning og trøst” ved de mer frie sammenkomster (ikke ved de liturgiske gudstjenester), men apostlene og de av dem innsatte biskoper og prester hadde et offisielt læreembete, som de troende måtte “lyde og rette seg etter”. Det var den kirkelige øvrighet som ved hjelp av den Hellige Ånds bistand avgjorde religiøse spørsmål. “Den Hellige Ånd og vi har besluttet”.

Tegnet på at en profet hadde sannhetens ånd, var hans lydighet mot kirkens læreembete. “Den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. … Stadig fremholder apostlene den kirkelige tradisjon som trosnorm i kampen mot villfarelsens ånder.

Profeti uten kontroll av et kirkelig læreembete fører til religiøst svermeri, da det så lett kan hende at noen “mener å være profet” eller “kaller seg profet” uten å være det. Alle sekter er oppstått ved mennesker som innbilte seg å bli ledet av den Hellige Ånd i sin tolkning av den hl. Skrift. Hva ville det ha blitt av den kristne åpenbaring, dersom det ikke fra begynnelsen av hadde vært en fast kirkelig ledelse til å verne om de guddommelige mysterier (om Kristi guddom, Treenigheten, sakramentene osv.) mot den menneskelige fantasi, mot de “mange falske profeter” og “forførende ånder” som i århundrenes løp er oppstått?

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)