okt 302010
 

I sitt andre kapittel i sin bok om tungetale skriver pastor van der Burg om selve tungetalen. Jeg er enig meg ham i at den ikke trenger være så viktig, og at de klassiske pinsevennenes syn på den som et sikkert tegn på åndsfylde er feil. Men jeg kan ikke følge ham når han omtaler tungetalen bare som en ekstatisk ting, og bare som forvanskning av allerede eksisterende språk. På det punktet syns jeg teksten bærer preg av å være 40 år gammel; den beskriver her ikke særlig godt den mer moderne karismatiske bevegelsen. Les selv, første del av andre kapittel noe forkortet (hele heftet kan leses her):

Først må vi undersøke hva tungetalen i den apostoliske tid bestod i. De fremmede tungemål som disiplene talte på pinsedagen, var uten tvil virkelig eksisterende sprog. Det dreiet seg ikke om en nådegave (et høreunder) som den Hellige Ånd virket i de hørende. Det sies jo ikke bare at de forskjellige folkegrupper hørte sitt eget sprog, men også at disiplene “talte” forskjellige sprog. Hver av tilhørerne forstod ikke alle de sprog som ble talt, og det forklarer at noen trodde disiplene var beruset. Den siste beskyldning hadde muligens delvis også sin grunn i talernes ekstatiske sinnsbevegelse.

Apostlene og de andre disiplene fikk på pinsedagen ikke en blivende gave til å kunne tale og forstå alle slags fremmede sprog. Intet sted i Bibelen leser vi at de på sine misjonsreiser benyttet seg av et taleunder for å gjøre seg forståelige for de forskjellige folk. Paulus og Barnabas forstod ikke lykaoniernes sprog og skjønte derfor ikke straks at folket trodde de var guder. At apostlene hadde sine sprogvanskeligheter fremgår også derav at det greske sprog i de forskjellige bibelske skrifter ikke alltid er like godt. Tungetalen, som på pinsedagen begynte allerede før folkemengden var kommet til, hadde mer til formål lovprisning enn evangelieforkynnelse. Også om de første hedninger som kom til troen (Kornelius og hans nærmeste), må vi anta at deres tungetale foregikk i et eksisterende sprog. “Alle de troende av omskjærelsen hørte dem jo lovprise Gud”. Det samme var vel også tilfellet med samaritanernes tungetale. Ved disse lovprisninger på de forskjellige nasjonale sprog ville Gud vise kristendommens universalitet og særlig forsone jødene med de andre folk.

Forskjellig fra taleunderet på pinsedagen var den tungetale vi leser om i Paulus’ første brev til korintierne. Meget tyder på at tungetalerne i Korint – iallfall i alminnelighet – benyttet seg av sitt eget morsmål, som de i ekstatisk henførelse blandet med ord fra fremmede sprog og også med uartikulerte utbrudd. Ved denne form for tungetale imøtekom Gud et spesielt behov i den hellenistiske verden, hvor man anså den ubevisste ekstatiske forening med guddommen som den høyeste form for religiøs erfaring (.sml. den religiøse “mania” i de greske mysterier). Korint var en meget kosmopolitisk by med anslagsvis 600 000 innbyggere, bestående av mange nasjonaliteter. Uttrykkene fra fremmede sprog, som tungetalerne blandet inn i sine bønner og lovprisninger, bidro vel også til å forene de forskjellige nasjonaliteter. Flere arameiske ord som “Alleluja”, “Hosianna”, “Amen”, “Abba”, “Maran atha” er muligens gjennom tungetalen kommet inn i liturgien.

Ikke all tungetale i Korint var ekte eller overnaturlig. Det forekom så megen uorden i menighetssamlingene at vi vanskelig kan tro at tungetalerne alltid ble drevet av Guds Ånd, “for Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud”. Selvsuggesjon og massesuggesjon har nok ofte vært med i spillet. … …

… Tungetalen inntok ikke en så stor plass i oldkirkens menighetsliv som mange forestiller seg. Den nevnes overhodet ikke i noe annet av apostelbrevene enn det første korintierbrev …. I oppregningene i første korintierbrev nevner han den på siste plass. Hvis tungetalen var åndsdåpens særlige tegn – slik som pinsevennene hevder kunne vi med rette vente at den oftere hadde vært omtalt i apostlenes skrifter.

Paulus tilla tungetale i en menighetssamling så liten betydning at han selv nødig ville ta del i den, og dette til tross for at han hadde tungemålenes gave i større grad enn korintierne. Det siste er vel en hentydning til hans “syner og åpenbaringer” med de bønner og “usigelige sukk, som ledsaget slike henrykkelser.

Korinternes sensasjonspregete jag etter å tale i tunger var ifølge Paulus noe barnslig. Han sier at tungetalen er et tegn for de vantro (og derfor ikke må betraktes som et særlig tegn på Guds velbehag), … …

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)